Solformørkelse

[Gjest Livet har dratt sin vei]

Livet er på skyggesiden. Det er kaldt, vått og hardt. Mørket er som en uendelig tunell. Jeg vil til sola. Der vil jeg være. Jeg vil le og være fri. Men lenker av stål strammer seg rundt meg. Jeg blir målbundet og død. Jeg er ikke fri. Jeg er i fengsel. Skygger strekker seg etter meg. Jeg prøve å komme bort, men skyggene blir stadig nærmere. De er i ferd med å sluke meg nå. Sola blir borte. Den vil ikke skinne på meg. Men den vil skinne på andre. De med latter og spøk. De frie, de som jeg gjerne vil nå, men det er umulig. Jeg prøver å søke trøst i meg selv. Jeg har ingen annen mulighet. Og undrer meg på om jeg en gang vil bli fri..