NHD -Deprimert datter

[Gjest Rrose]

Jeg skal virkelig prøve å skrive kort selv om jeg føler behov for å skrive langt. Det er ikke sikkert du vil helt forstå hvordan jeg tenker når jeg skriver kort men jeg prøver.

Jeg har en datter som tydelig har vist meg at hun sliter. Vi har både undersøkt henne somatisk og nå er hun kommet dit hen at hun tror dette handler om en depresjon.

Jeg har vært hos legen og fortalt om familiebakgrunn, med en far som har vært voldelig mot meg. Datteren min har sett på.

Min datter er en sterk jente med ett heftig temperament. Jeg tror folk legger merke til henne. Hun er utenfor huset blid og sosial, her hjemme er hun sur. Jeg får ikke kontakt med henne annet enn når jeg setter meg på sengekanten hennes om kvelden. Da er hun åpen.

Etter påske fikk hun av legen en anntatt diagnose depresjon. Jeg opplever at etter at legen sa dette har hun nærmest spilt seg selv inn i denne rollen. Hun spiser ikke. Hun bruker vennene sine og sier kryptiske ting som kan tolkes henimot selvmord. Hun skriver særoppgave om selvskading på skolen. Jeg har sagt til henne, at er hun deprimert så kan vi fint jobbe henne ut av det, men hun MÅ holde på rutinene og mat MÅ hun ha. SØVN og alt dette.

Legen sa nå sist at hun skulle slutte å gå full tid på skolen. Hun er 15 år. Jeg kjenner at jeg blir kjempe usikker. I mitt hode ville jeg tenke at det er forferdelig viktig å holde rutinene oppe.

Jeg syns det er vanskelig å vite hvordan jeg skal møte dette. Hun er 15 år og vil selvsagt bruke enhver ting for å tøye grensene. Jeg har sagt klart ifra at selv om du er syk nå, så kan du ikke oppføre deg som du vil.

Er det riktig å ta datteren min delvis ut av skolen?

Er det riktig å foreslå en diagnose som slik jeg ser det er noe hun lever seg helt inn i. Jeg skimser ikke av problemene hennes...jeg føler bare at hun dyrker dette litt også fordi hun selv trenger å finne ett svar på hva hun sliter med.

Huff nå ble det langt likevel:( Håper du henger med og kan fortelle meg hva jeg skal gjøre?)

Jeg har sagt til min datter at jeg vil sjekke ut med fagmennesker om dette med å gå deltid på skolen er noe smart. Jeg har sagt at det jeg har hørt er at det er viktig å være i aktivitet. Er det riktig å gi en 15 år gammel jente en ide om at hun kanskje er deprimert? Jeg er beskymret og det er ikke bare meg som ser dette. Jeg har snakket med moren til bestevenninnen hennes også, alt startet etter dette legebesøket og den denne diagnosen.

Hun er nå henvist til BUP og jeg føler at det haster med å få henne undersøkt. Om hun skal fortsette i dette sporet ett halvt år til så blir hun utestengt fra skole etc. Om hun går deltid på skolen er det ikke sikkert hun består ungdomskolen!

[Gjest kvinne 46]

Eg tenkte også når eg las innlegget ditt at ho har behov for å "dyrke" depresjonen, for å finne ut av ting. Men det kan fort bli ein vond sirkel. Greier ho å gå på skulen tenker eg er det beste. Men greier ho ikkje, er det ei anna sak.

Min psykiater sa at ein ting som redda meg var at eg hadde barn som tvinga meg til å vere aktiv.

[Gjest Rrose]

Eg tenkte også når eg las innlegget ditt at ho har behov for å "dyrke" depresjonen, for å finne ut av ting. Men det kan fort bli ein vond sirkel. Greier ho å gå på skulen tenker eg er det beste. Men greier ho ikkje, er det ei anna sak.

Min psykiater sa at ein ting som redda meg var at eg hadde barn som tvinga meg til å vere aktiv.

Jeg tror hun sårt trenger oppmerksomhet fra meg. Jeg er dratt imellom tre barn. Alle sliter med sitt. De to andre barna har en måte å ta kontakt med meg på som gjør at jeg lettere gir positiv respons. Min datter er jo kunn sur og da trekker jeg meg unna. Hun er ikke kunn sur da men ofte. Setter jeg meg på sengekanten så er hun en liten jente som spør og får svar fra mor og betror meg ting. Jeg skal fortsette med denne biten.

[Gjest kvinne 46]

Jeg tror hun sårt trenger oppmerksomhet fra meg. Jeg er dratt imellom tre barn. Alle sliter med sitt. De to andre barna har en måte å ta kontakt med meg på som gjør at jeg lettere gir positiv respons. Min datter er jo kunn sur og da trekker jeg meg unna. Hun er ikke kunn sur da men ofte. Setter jeg meg på sengekanten så er hun en liten jente som spør og får svar fra mor og betror meg ting. Jeg skal fortsette med denne biten.

Ja, det er vanskeleg. Man vil så gjerne gi barna kun det beste, og så må dei gå igjennom så mange vanskelege/vonde ting.

Eg synst det har vore betryggande å be helsesøster, lærere, venner om å vere ekstra oppmerksomme på barna.

I forbindelse med utredning på eit barn (autismediagnose) hadde eg kontakt med BUP også.

Dei største jentene har tatt det tyngst. Dei har tatt mykje følelsesmessig ansvar, og gjekk tom. Dei satte grenser med å ikkje ville ha kontakt med oss - tøfft, men nyttig for dei. Heldigvis har alt ordna seg, og dei ser meir/har bedre oversikt no.

Forholdet mitt til eksen er også greit no. Han tør ikkje tulle, for han veit at det er han som taper på det.

Eg let meg ikkje styre, og forventer ingenting av han heller. Då blir eg ikkje skuffa og sint.

Føler barna slapper av.

[Gjest vetikkenicketmitt]

Jeg synes egentlig at det høres ut som om datteren din endelig tør vise hvem hun er og hva hun føler. Nå har hun fått noe å henge følelsene sine på(depresjonsdiagnosen).

Mange jenter som er deprimerte i ungdomsårene, viser det med sinne og aggresjon(jeg gjorde i alle fall det)

Det at moren til bestevenninna hennes fortalte at hun så endring etter legebesøket, kan også være at dattera di tør vise hvem hun er.

Jeg hadde ikke tatt henne ut av skolen da dette kan føre til isolasjon for hennes del.

Men du skal ha ros for å følge opp dattera di på den måten du gjør- være kritisk, sette spørsmålstegn ved ting osv.

Klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Diagnose er viktig, men kan være meningsløs om den ikke settes i sammenheng med behandling. Hvilken behandling ble tilbudt som en følge av diagnosen?

2. Sykemelding må unngås så langt det er mulig. Sykemelding gir oftere skade og kronifisering enn det gir helsegevinst.

[Gjest Rrose]

1. Diagnose er viktig, men kan være meningsløs om den ikke settes i sammenheng med behandling. Hvilken behandling ble tilbudt som en følge av diagnosen?

2. Sykemelding må unngås så langt det er mulig. Sykemelding gir oftere skade og kronifisering enn det gir helsegevinst.

Han har ikke stilt diagnosen egentlig men likevel sagt til henne at han tror hun er deprimert. Jeg skimser slett ikke av problemene hennes men hadde egentlig satt pris på at en eventuell diagnose kunne bli satt av en psykiater.

Ingen behandling annet enn ukentlig samtale hos han. De rådene han gav meg var: Redusert skolegang. Tilrettelegging rundt min datter hjemme! Hva han mente med det vet jeg ikke. Jeg har sagt til meg selv at jeg vil ikke være med på at hennes sykdom skal styre familien....samtidig så skal hun selvsagt få omsorg...det er ikke det jeg mener. Jeg blir skeptisk til hele kontakten med legen og føler at han ikke er helt kompetent til å følge dette opp.

Finnes det noe sted jeg kan henvende meg for å få innformasjon om hvordan pårørende bør forholde seg?

Jeg føler at jeg trenger litt kunnskap å lene meg på her. Jeg er redd jeg skal gå inn i destruktive mønstre med min datter hvor jeg i min usikkerhet blir ettergivende og at jeg og alle i familien skal tilpasse oss noe som i siste ende blir sykt. Samtidig så vil jeg gjøre det som er nødvendig for min datter.

[Gjest Rrose]

Jeg synes egentlig at det høres ut som om datteren din endelig tør vise hvem hun er og hva hun føler. Nå har hun fått noe å henge følelsene sine på(depresjonsdiagnosen).

Mange jenter som er deprimerte i ungdomsårene, viser det med sinne og aggresjon(jeg gjorde i alle fall det)

Det at moren til bestevenninna hennes fortalte at hun så endring etter legebesøket, kan også være at dattera di tør vise hvem hun er.

Jeg hadde ikke tatt henne ut av skolen da dette kan føre til isolasjon for hennes del.

Men du skal ha ros for å følge opp dattera di på den måten du gjør- være kritisk, sette spørsmålstegn ved ting osv.

Klem fra

Problemet er at hun har egentlig ikke fått diagnosen. Hun har fortalt at livet er tøft og hun er lei seg og legen har konkludert med depresjon....samtidig som han vegrer seg å stille seg faglig bak noe av det han sier.

Jeg vet at min datter sliter. Jeg har selv vært en pådriver for å få henne undersøkt. Jeg regner jo med at ting fungerer når jeg gjør det.

Etter min mening så kunne legen ha sagt at han hører hva hun sier og anbefalt at hun bli undersøkt videre på BUP. Slik det er nå har hun bare fått en slags diagnose hun selv tror på fordi legen har sagt det men ingen faglig undersøkelse.

Det er lett å trekke en konklusjon når en har hatt en slik oppvekst som hun har hatt at alt bunner i dette.

Jeg er slettes ikke sikker. Hun har også hatt veldig god oppfølging av meg. Jeg har valgt å bli hjemme for å kunne understøtte mine barn mest mulig.

Fra alle andre hold som jeg har vært i kontakt med: barnevern, ppt og pedagogiske kurs samt min egen psykolog som jeg også flittig har brukt for å hjlpe mine barn så har jeg fått høre at jeg handler og tenker rimelig rett.

Jeg kan også røpe at det er en ADHD problematikk i familien og jeg ville gjerne at hun skulle hatt en skikkelig utredning før en trakk slike konklusjoner.

[Gjest Rrose]

Ja, det er vanskeleg. Man vil så gjerne gi barna kun det beste, og så må dei gå igjennom så mange vanskelege/vonde ting.

Eg synst det har vore betryggande å be helsesøster, lærere, venner om å vere ekstra oppmerksomme på barna.

I forbindelse med utredning på eit barn (autismediagnose) hadde eg kontakt med BUP også.

Dei største jentene har tatt det tyngst. Dei har tatt mykje følelsesmessig ansvar, og gjekk tom. Dei satte grenser med å ikkje ville ha kontakt med oss - tøfft, men nyttig for dei. Heldigvis har alt ordna seg, og dei ser meir/har bedre oversikt no.

Forholdet mitt til eksen er også greit no. Han tør ikkje tulle, for han veit at det er han som taper på det.

Eg let meg ikkje styre, og forventer ingenting av han heller. Då blir eg ikkje skuffa og sint.

Føler barna slapper av.

Du høres ut som en klok dame som har både rette avstand og nærhet til barna.

Det handler jo litt om dette også.

Jeg har sagt til min datter at det er greit at hun er sint på meg. Det tåler jeg godt! Men jeg har også minnet henne på at jeg er her og at jeg er glad i henne og at hun bare må bruke meg til samtale til det hun føler at hun kan snakke med meg om.

Jeg er i en rolle. Jeg er mamma. Jeg er hverken terapeut eller venninne. Det viktige nå er at jeg bruker styrken min tror jeg for den har jeg en god posjon av og stoler på den. Den har kommet gradvis tilbake ett er 17 år med vold og psykisk trakasering. Jeg er nå 38 år. Det er merkelig å oppleve at styrken min er på vei tilbake. Den trenger jeg nå:-).

Jeg har en sønn som skal utredes for ADHD og jeg tror han har det. Jeg skal også sjekkes og egentlig har jeg en mistanke om at noen av disse problemene min datter har kan være dette. Derfor hadde jeg ønsket en skikkelig utredning hos psykiater/psykolog. Depresjon er jo heller ikke uvanlig i denne sammenhengen. Samtidig så kan ikke familiehistorien underslås. Det er ikke enten eller men enten adhd og alt det andre eller bare alt det andre :-) om du forstår.

Eksen min regner jeg som psyk og vil aldri slippe han inn på livet mitt igjen.

[Gjest kvinne 46]

Problemet er at hun har egentlig ikke fått diagnosen. Hun har fortalt at livet er tøft og hun er lei seg og legen har konkludert med depresjon....samtidig som han vegrer seg å stille seg faglig bak noe av det han sier.

Jeg vet at min datter sliter. Jeg har selv vært en pådriver for å få henne undersøkt. Jeg regner jo med at ting fungerer når jeg gjør det.

Etter min mening så kunne legen ha sagt at han hører hva hun sier og anbefalt at hun bli undersøkt videre på BUP. Slik det er nå har hun bare fått en slags diagnose hun selv tror på fordi legen har sagt det men ingen faglig undersøkelse.

Det er lett å trekke en konklusjon når en har hatt en slik oppvekst som hun har hatt at alt bunner i dette.

Jeg er slettes ikke sikker. Hun har også hatt veldig god oppfølging av meg. Jeg har valgt å bli hjemme for å kunne understøtte mine barn mest mulig.

Fra alle andre hold som jeg har vært i kontakt med: barnevern, ppt og pedagogiske kurs samt min egen psykolog som jeg også flittig har brukt for å hjlpe mine barn så har jeg fått høre at jeg handler og tenker rimelig rett.

Jeg kan også røpe at det er en ADHD problematikk i familien og jeg ville gjerne at hun skulle hatt en skikkelig utredning før en trakk slike konklusjoner.

Enig med deg. Få henne utreda for om det er noko anna ho slit med.

Eg let mi datter på 11 år bli testa av PPT om mulig ADD-diagnose i vinter. Dei konkluderte med at det var dårleg trivsel/sjølvbilde som gjor at ho sleit (ho hadde begynt på ny skule om hausten). Ikkje noko meir oppfølging frå dei.

Eg/skulen søkte om leksehjelp for ho greidde ikkje konsentrere seg om leksene. Eg kunne ikkje søke med grunnlag i henne, men måtte bruke vanskeleg heimesituasjon som grunn :-( Det var då ho som sleit. Eg valgte å vere på skulen, hos henne, ein time etter skuletid, og gjere lekser med henne der. Det greidde ho bedre.

Eg har ikkje orka å starte med ny runde med utredning. Så eg ser det litt an, men "behandler" henne som om ho skulle ha ADD. Eg trur eg skulle kjent igjen ein ekte depresjon på jenta. Har hatt andre barn som har vore deprimerte, og det var annaleis. Grunnstemninga hennar er ikkje depressiv. Eg trur faren har ADD++ (dei er så like på mange områder)

Fekk Asperger-diagnose på min 13 åring i haust. Heldigvis greidde BUP å skille mellom mi sjukehistorie, og guten sine problem.

[Gjest Rrose]

Enig med deg. Få henne utreda for om det er noko anna ho slit med.

Eg let mi datter på 11 år bli testa av PPT om mulig ADD-diagnose i vinter. Dei konkluderte med at det var dårleg trivsel/sjølvbilde som gjor at ho sleit (ho hadde begynt på ny skule om hausten). Ikkje noko meir oppfølging frå dei.

Eg/skulen søkte om leksehjelp for ho greidde ikkje konsentrere seg om leksene. Eg kunne ikkje søke med grunnlag i henne, men måtte bruke vanskeleg heimesituasjon som grunn :-( Det var då ho som sleit. Eg valgte å vere på skulen, hos henne, ein time etter skuletid, og gjere lekser med henne der. Det greidde ho bedre.

Eg har ikkje orka å starte med ny runde med utredning. Så eg ser det litt an, men "behandler" henne som om ho skulle ha ADD. Eg trur eg skulle kjent igjen ein ekte depresjon på jenta. Har hatt andre barn som har vore deprimerte, og det var annaleis. Grunnstemninga hennar er ikkje depressiv. Eg trur faren har ADD++ (dei er så like på mange områder)

Fekk Asperger-diagnose på min 13 åring i haust. Heldigvis greidde BUP å skille mellom mi sjukehistorie, og guten sine problem.

wow! Ser du har en del å stå i med ja!

At ppt konkluderte med noe slik som du her antyder er virkelig uprofft! De har jo ikke anledning til å stille en diagnose så hvorfor skal de ha anledning til å avslå muligheten for en også?

Adhd og add er den mest arvlige psykiatriske diagnosen du kan ha ifølge NHD så om faren hennes har det så er det ekstra grunn til å tenke på dette.

Jeg tror foreldres mavefølelse er det masse i.

Jeg ville gått utenom ppt og gått rett til fastlegen med det.

[Gjest hlsghlsd]

Han har ikke stilt diagnosen egentlig men likevel sagt til henne at han tror hun er deprimert. Jeg skimser slett ikke av problemene hennes men hadde egentlig satt pris på at en eventuell diagnose kunne bli satt av en psykiater.

Ingen behandling annet enn ukentlig samtale hos han. De rådene han gav meg var: Redusert skolegang. Tilrettelegging rundt min datter hjemme! Hva han mente med det vet jeg ikke. Jeg har sagt til meg selv at jeg vil ikke være med på at hennes sykdom skal styre familien....samtidig så skal hun selvsagt få omsorg...det er ikke det jeg mener. Jeg blir skeptisk til hele kontakten med legen og føler at han ikke er helt kompetent til å følge dette opp.

Finnes det noe sted jeg kan henvende meg for å få innformasjon om hvordan pårørende bør forholde seg?

Jeg føler at jeg trenger litt kunnskap å lene meg på her. Jeg er redd jeg skal gå inn i destruktive mønstre med min datter hvor jeg i min usikkerhet blir ettergivende og at jeg og alle i familien skal tilpasse oss noe som i siste ende blir sykt. Samtidig så vil jeg gjøre det som er nødvendig for min datter.

Jeg fikk diagnosen depresjon da jeg var 15 og jeg støtter dine tanker om å opprettholde rutiner i livet hennes. Kan du be om at legen henviser til videre utredning og behandling feks ved BUP så kan det være en fordel.

Da jeg var på din datters alder og var alvorlig deprimert så ble jeg innlagt og det var hardt å komme tilbake til skolen etterpå. Det ble en påkjenning og jeg isolerte meg litt en tid etter på. Jeg tror du gjør riktig i å presse på litt i forhold til å opprettholde et noenlunde normalt liv for jenta. Jeg ville ikke bekymret meg så mye for karakterene og slikt, ettersom det er mulig å søke inntak på videregående med særskilt grunnlag, - men det er innmari dumt om hun kan for lite til å kunne nyttiggjøre seg fagene på videregående når hun kommer dit. Kan det være at hun heller har behov for mer tilrettelegging på skolen heller at hun skal være mer hjemme?

[frosken]

Du kan ringe til bup og be om å få snakke med inntaksansvarlig. Forklar situasjonen til vedkommende, og spør hvordan du skal forholde deg til dette i venteperioden.

Var i praksis på bup for noen år siden i forbindelse med studier. Det var da vanlig at foreldre henvendte seg direkte og ba om slik veiledning, og f.eks. fare for at barn og ungdom skulle miste skolegang, ble vektlagt mht hvor mye det hastet å gi time hos spesialist.

Jeg har vanskelig å se at legen har gitt et godt råd når han foreslår redusert skolegang.

[Gjest Rrose]

Du kan ringe til bup og be om å få snakke med inntaksansvarlig. Forklar situasjonen til vedkommende, og spør hvordan du skal forholde deg til dette i venteperioden.

Var i praksis på bup for noen år siden i forbindelse med studier. Det var da vanlig at foreldre henvendte seg direkte og ba om slik veiledning, og f.eks. fare for at barn og ungdom skulle miste skolegang, ble vektlagt mht hvor mye det hastet å gi time hos spesialist.

Jeg har vanskelig å se at legen har gitt et godt råd når han foreslår redusert skolegang.

Takk for råd!

Det var det jeg tenkte å gjøre, men jeg har jo ikke mottatt inntaksbrev ennå. Men det gjør kanskje ikke noe? Det skulle jo være mulig å gi et råd på generelt grunnlag også?

[frosken]

Takk for råd!

Det var det jeg tenkte å gjøre, men jeg har jo ikke mottatt inntaksbrev ennå. Men det gjør kanskje ikke noe? Det skulle jo være mulig å gi et råd på generelt grunnlag også?

Du kan legge frem situasjonen på telefonen til den som har ansvar for å svare den dagen. På den bup'en jeg var i praksis, var det alltid en av legene eller psykologene som hadde ansvar for å ta dagens telefoner vedr. inntak. Dersom foreldre fortalte om situasjoner som ga grunnlag for alvorlig bekymring, tok de inn barn og foreldre til samtale også før legehenvisning var skaffet til veie. De var vesentlig mindre byråkratiske enn voksenpsykiatrien ofte er - men jeg vet ikke om dette bare gjaldt på mitt praksissted, eller om det er en generell trend.

[Gjest Rrose]

Jeg fikk diagnosen depresjon da jeg var 15 og jeg støtter dine tanker om å opprettholde rutiner i livet hennes. Kan du be om at legen henviser til videre utredning og behandling feks ved BUP så kan det være en fordel.

Da jeg var på din datters alder og var alvorlig deprimert så ble jeg innlagt og det var hardt å komme tilbake til skolen etterpå. Det ble en påkjenning og jeg isolerte meg litt en tid etter på. Jeg tror du gjør riktig i å presse på litt i forhold til å opprettholde et noenlunde normalt liv for jenta. Jeg ville ikke bekymret meg så mye for karakterene og slikt, ettersom det er mulig å søke inntak på videregående med særskilt grunnlag, - men det er innmari dumt om hun kan for lite til å kunne nyttiggjøre seg fagene på videregående når hun kommer dit. Kan det være at hun heller har behov for mer tilrettelegging på skolen heller at hun skal være mer hjemme?

Ja det kan godt være at det kan finnes måter å tilrettelegge dette på. Jeg må ta en skikkelig prat med læreren hennes slik at man finner denne balansen. Min datter kan fint stå der å se trist og sliten ut og si at nå orker hun ikke mere skole for idag. Dermed vil jo en lærer bare slippe henne avgårde. Hun har jo brev fra legen og alt. Jeg begynner å bli sikker på min mavefølelse. Hun er slett ikke på ett nivå der jeg har vurdert innleggelse. Takk for råd!

[Gjest Rrose]

Du kan legge frem situasjonen på telefonen til den som har ansvar for å svare den dagen. På den bup'en jeg var i praksis, var det alltid en av legene eller psykologene som hadde ansvar for å ta dagens telefoner vedr. inntak. Dersom foreldre fortalte om situasjoner som ga grunnlag for alvorlig bekymring, tok de inn barn og foreldre til samtale også før legehenvisning var skaffet til veie. De var vesentlig mindre byråkratiske enn voksenpsykiatrien ofte er - men jeg vet ikke om dette bare gjaldt på mitt praksissted, eller om det er en generell trend.

OK:-) Da tar jeg disse telefonene i morgen. Jeg vil også ha tak i legen hennes og forklare hvordan jeg opplever denne markante forskjellen i oppførsel etter at han gav henne litt løselig denne diagnosen. Jeg vil også uttrykke min skepsis til deltid skolegang.

Så får jeg bare brette opp ermene og sette lesebrillene på. Jeg tror jeg selv var deprimert engang men jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg veide 47 kg og jeg er 170 høy....jeg var ikke slik som dette...jeg var bare storøyd, apatisk og slapp.

[Gjest Rrose]

Du kan legge frem situasjonen på telefonen til den som har ansvar for å svare den dagen. På den bup'en jeg var i praksis, var det alltid en av legene eller psykologene som hadde ansvar for å ta dagens telefoner vedr. inntak. Dersom foreldre fortalte om situasjoner som ga grunnlag for alvorlig bekymring, tok de inn barn og foreldre til samtale også før legehenvisning var skaffet til veie. De var vesentlig mindre byråkratiske enn voksenpsykiatrien ofte er - men jeg vet ikke om dette bare gjaldt på mitt praksissted, eller om det er en generell trend.

Eller kanskje jeg ikke skal si så mye om det til legen ennå. Han er jo bare en døråpner til BUP. Da er det kanskje ikke nødvendig å avdramatisere situasjonen heller.....

Jeg mener bestemt at hun bør utredes, det er ikke det.

Men jeg vil ikke at alle rundt henne plutselig skal forandre adekavte krav.

Jeg har sagt til henne nå at jeg rydder rommet hennes frem til hun blir bedre...men to ting MÅ du klare. 1. skittent tøy skal ned i skittentøyskurven og 2. Hånklet på badet skal ikke slenges på gulvet men henges opp! Klarer du disse to tingene XXX ? Ja nikker hun da det skal hun klare.

Jeg tror ikke hun tjener på at man sukker og nikker og gir henne en masse bekreftelse på sin sykdom.

Så kanskje jeg må ta en prat med legen likevel. De snakker jo sammen hver uke.