Dissosiering NHD?

[Gjest Kodanemane]

Hei! Jeg har "alltid" dissosiert når jeg har snakket om noe vanskelig, når noe blir skremmende eller når vanskelige tanker kommer. Dette har skjedd ca. ukentlig de siste 7-8 årene. Nå har jeg begynt å bearbeide overgrep med psykologen min og nå dissosierer jeg altfor mye! Jeg er helt borte i flere timer hver dag. Sånn har det vært i et par uker og det blir bare verre. I begynnelsen dissosierte jeg i korte perioder (en time eller noe), men nå er jeg borte så lenge at jeg merker at mange timer er borte. Mange timer forsvinner hvor jeg ikke aner hva som har skjedd eller hvordan jeg havnet inn i det. Når jeg våkner sitter jeg vanligvis helt urørlig og stirrer på et punkt. Når jeg har våknet sånn at jeg er bevisst så tar det 30-60 minutter før jeg klarer å begynne å røre på meg. Jeg er helt stivnet i hele kroppen og klarer ikke å gjøre noe eller å snakke. De gangene jeg står mens jeg dissosierer så virker det som om jeg våkner fortere enn hvis jeg sitter.

Når dette skjer hos psykologen kommer jeg ut av det fortere, men når jeg er hjemme hos meg selv så har jeg ingen som kan dra meg ut av det og dermed blir jeg i det i mange timer. Det er ofte timene mellom 16 og 20 som blir borte. Dette skjer stort sett ikke dersom jeg er sammen med andre. Da er det i hvert fall veldig kortvarig (minutter).

Ofte føler jeg at jeg er veldig tørr på øynene når jeg kommer ut av det for jeg stirrer antageligvis så mye at jeg ikke blunker så ofte som jeg gjør når jeg er helt bevisst.

Synes det er skummelt at jeg forsvinner så mye. Tenker på om jeg en gang skulle sette på en stekeplate og så dissosiere til det begynner å brenne :-/ Det var en gang jeg satte på stekeovnen rett etter at jeg kom hjem kl 16 og den sto fremdeles på da jeg kom til meg selv ca. 19.30. Husker at jeg skrudde den på og gikk inn på stua også våknet jeg mens jeg stirret i bordet. Kom ikke på stekeovnen før jeg gikk inn på kjøkkenet etterpå.

Hva skal jeg gjøre med dette da? Psykologen min ble litt fortvilet og rådløs da jeg sa dette til henne sist gang. Hun visste ikke helt hva jeg kunne gjøre annet enn å observere i hvilke situasjoner jeg dissosierer, men det er vanskelig for jeg merker ikke at jeg glir inn i det.