Er litt redd jeg.. hva om han blir voldelig da!

[bouenas]

Å oppfordre til forståelse og empati i slike forhold er jo rett og slett absurd. Det er jo det man har holdt på med i alle år.

Nei vi er nok svært enige.

Absolutt.

[Gjest Jente31]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

Hei, og tusen takk for konstruktiv tilbakemelding.

Jeg har faktisk lært mye her inne, ved å få kritisk tilbakemelding. Det har fått meg til å tenke annerledes, noe jeg er veldig åpen for. Så det er noe jeg setter pris på. På den måten kommer jeg meg faktisk lenger.

Hva forholdet mitt angår, har jeg omtrent i hvert innlegg presisert at en sak alltid har to sider. Det er jeg fullstendig klar over. Jeg har virkelig gått i meg selv, og tenkt; hva gjør _jeg_ feil osv? Jeg har også spurt han rett ut mange ganger - hva jeg gjør feil.

Svaret jeg da har fått, er at jeg sover for lenge om morgenen når jeg har fri, og at det ikke blir noe på han når han selv ønsker det. Hver gang.

Jeg har også gjort det jeg kan for at vi skal kommunisere, både med hverandre, og om barneoppdragelsen. Vi var t.o.m på kurs vedr dette. Men hva skal jeg gjøre, når det kun er en den ene som vil praktisere dette?

Jeg var med han til legen også, for at han skulle søke hjelp for sitt temperament og sinne. Der var han ærlig, og sa til legen, at han ble irritert og sint fordi han ikke fikk fred og ro til å se tv. Han vil ha det stille og rolig rundt seg.

Jeg kan gi deg så utrolig mange eks. Men tro meg - jeg har virkelig gjort det som står i min makt for å forstå han, være med han, vært enig med han, etc etc. Jeg har prøvd å sette meg inn i hans situasjon mange ganger. Jeg har også stilt han spm og forsøkt å få han til å åpne seg. Si noe. Men jeg har aldri nådd inn til han.

Jeg har vært fortvilet mange ganger, de gangene han utøvet vold mot særlig dattern min, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men en ting er sikkert; jeg beskyttet han. Også mot å si noe til familien hans eller til noen i hele tatt. Det var først når jeg fant dol, at jeg våget å si noe. Jeg følte meg litt frem.

Det er veldig synd syns jeg også, at ikke hans side av saken kommer frem. Og tro meg, jeg har forsøkt å få frem den også. Da jeg gikk til legen og helsesøsteren og la frem denne saken, sa jeg flere ganger at jeg ville at han også skulle bli med, slik at hans side kom frem. Men han ville ikke. Jeg la da frem min side, men jeg fortalte også om mine feil, at jeg slett ikke er feilfri jeg heller. Etterpå var jeg åpen og ærlig mot han, og fortalte alt vi hadde snakket om.

Jeg takker for at du prøver å åpne for et annet syn i denne saken. Det setter jeg pris på. Du skriver saklig, og da er jeg med. Men jeg tror virkelig ikke at jeg kan gjøre så mye mer for han. Desverre. Jeg kan skrive side opp og side ned og fortalt om alle mulige hendelser. Men jeg har forsøkt å fokusere annerledes.

Jeg ønsker ikke at noen skal se på han som en barnemishandler, en som er voldelig osv. Derfor er jeg svært forsiktig med hvem jeg snakker med i RL også. Derfor har jeg brukt dol nå i påvente av time på dps. For dette er vanskelig å sitte inne alene med. Og jeg har valgt dette, fordi her er mange fornuftige mennesker, som både kan trøste og åpne opp for andre tenkemåter, som du nå gjør. Det synes jeg er kjempefint. Jeg vil gjerne få spm tilbake, og åpne opp for nye tanker.

Men alt dette du skriver om, har jeg tenkt over. Jeg har brukt hele 15 år på det. Jeg tror som sagt ikke jeg kan gjøre mer. Jeg kom til det punktet, at det hele stoppet seg til slutt selv, Hadde det ikke gjort det, så hadde jeg sikkert fortsatt forsøkt å hjelpe han, se mine feil, møtt han på halveien osv.

Jeg forsøker fortsatt å hjelpe han. FOr mitt høyeste ønske er at han skal få ha vanlig omsorgsrett for sine barn. Hadde det funket, ville jeg gått for 50/50. Men det tør jeg ikke, rett og slett. Det er ikke lenge siden han lot sin frustrasjon gå utover sønnen min, som var til han, fordi han ikke fikk til ett eller annet. Da hadde sønnen min sittet stille og rolig og sett tv.

Nei, skal ikke henge meg opp i hans adferd. Jeg forsøker å tenke på alt rundt det. Han har også følelser. Klart han tenker sitt, er lei seg osv. MEn jeg har kommet til et punkt der han nå må begynne å ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Ordet psykopat er jeg veldig forsiktig med. Jeg hadde et innlegg der jeg spurte om han var det. Etterpå leste jeg at nhd hadde skrevet at det er et farlig ord å bruke. Derfor ba jeg webmaster slette det. Jeg tror ikke jeg har sagt direkte i senere tid, at han er det. Men at jeg tror han har trekk. Det er ganske tydelig for meg at han har det, men jeg påstår det ikke. Uansett er ikke det poenget. Poenget er at han er skadelig for oss. Og det er det jeg nå prøver å gjøre noe med.

Jeg er ikke ute etter skittkasting imot han. Jeg tror ikke at jeg snakker stygt om han. Ikke vil jeg det heller. Han vil alltid være pappan til våre barn. Og det kommer en tid etter dette bruddet, som også skal være levelig, både for han, meg og dem. Derfor tier jeg stille så langt det er mulig.

Men uansett, takk for tilbakemelding )

[mariaflyfly]

Hei, og tusen takk for konstruktiv tilbakemelding.

Jeg har faktisk lært mye her inne, ved å få kritisk tilbakemelding. Det har fått meg til å tenke annerledes, noe jeg er veldig åpen for. Så det er noe jeg setter pris på. På den måten kommer jeg meg faktisk lenger.

Hva forholdet mitt angår, har jeg omtrent i hvert innlegg presisert at en sak alltid har to sider. Det er jeg fullstendig klar over. Jeg har virkelig gått i meg selv, og tenkt; hva gjør _jeg_ feil osv? Jeg har også spurt han rett ut mange ganger - hva jeg gjør feil.

Svaret jeg da har fått, er at jeg sover for lenge om morgenen når jeg har fri, og at det ikke blir noe på han når han selv ønsker det. Hver gang.

Jeg har også gjort det jeg kan for at vi skal kommunisere, både med hverandre, og om barneoppdragelsen. Vi var t.o.m på kurs vedr dette. Men hva skal jeg gjøre, når det kun er en den ene som vil praktisere dette?

Jeg var med han til legen også, for at han skulle søke hjelp for sitt temperament og sinne. Der var han ærlig, og sa til legen, at han ble irritert og sint fordi han ikke fikk fred og ro til å se tv. Han vil ha det stille og rolig rundt seg.

Jeg kan gi deg så utrolig mange eks. Men tro meg - jeg har virkelig gjort det som står i min makt for å forstå han, være med han, vært enig med han, etc etc. Jeg har prøvd å sette meg inn i hans situasjon mange ganger. Jeg har også stilt han spm og forsøkt å få han til å åpne seg. Si noe. Men jeg har aldri nådd inn til han.

Jeg har vært fortvilet mange ganger, de gangene han utøvet vold mot særlig dattern min, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men en ting er sikkert; jeg beskyttet han. Også mot å si noe til familien hans eller til noen i hele tatt. Det var først når jeg fant dol, at jeg våget å si noe. Jeg følte meg litt frem.

Det er veldig synd syns jeg også, at ikke hans side av saken kommer frem. Og tro meg, jeg har forsøkt å få frem den også. Da jeg gikk til legen og helsesøsteren og la frem denne saken, sa jeg flere ganger at jeg ville at han også skulle bli med, slik at hans side kom frem. Men han ville ikke. Jeg la da frem min side, men jeg fortalte også om mine feil, at jeg slett ikke er feilfri jeg heller. Etterpå var jeg åpen og ærlig mot han, og fortalte alt vi hadde snakket om.

Jeg takker for at du prøver å åpne for et annet syn i denne saken. Det setter jeg pris på. Du skriver saklig, og da er jeg med. Men jeg tror virkelig ikke at jeg kan gjøre så mye mer for han. Desverre. Jeg kan skrive side opp og side ned og fortalt om alle mulige hendelser. Men jeg har forsøkt å fokusere annerledes.

Jeg ønsker ikke at noen skal se på han som en barnemishandler, en som er voldelig osv. Derfor er jeg svært forsiktig med hvem jeg snakker med i RL også. Derfor har jeg brukt dol nå i påvente av time på dps. For dette er vanskelig å sitte inne alene med. Og jeg har valgt dette, fordi her er mange fornuftige mennesker, som både kan trøste og åpne opp for andre tenkemåter, som du nå gjør. Det synes jeg er kjempefint. Jeg vil gjerne få spm tilbake, og åpne opp for nye tanker.

Men alt dette du skriver om, har jeg tenkt over. Jeg har brukt hele 15 år på det. Jeg tror som sagt ikke jeg kan gjøre mer. Jeg kom til det punktet, at det hele stoppet seg til slutt selv, Hadde det ikke gjort det, så hadde jeg sikkert fortsatt forsøkt å hjelpe han, se mine feil, møtt han på halveien osv.

Jeg forsøker fortsatt å hjelpe han. FOr mitt høyeste ønske er at han skal få ha vanlig omsorgsrett for sine barn. Hadde det funket, ville jeg gått for 50/50. Men det tør jeg ikke, rett og slett. Det er ikke lenge siden han lot sin frustrasjon gå utover sønnen min, som var til han, fordi han ikke fikk til ett eller annet. Da hadde sønnen min sittet stille og rolig og sett tv.

Nei, skal ikke henge meg opp i hans adferd. Jeg forsøker å tenke på alt rundt det. Han har også følelser. Klart han tenker sitt, er lei seg osv. MEn jeg har kommet til et punkt der han nå må begynne å ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Ordet psykopat er jeg veldig forsiktig med. Jeg hadde et innlegg der jeg spurte om han var det. Etterpå leste jeg at nhd hadde skrevet at det er et farlig ord å bruke. Derfor ba jeg webmaster slette det. Jeg tror ikke jeg har sagt direkte i senere tid, at han er det. Men at jeg tror han har trekk. Det er ganske tydelig for meg at han har det, men jeg påstår det ikke. Uansett er ikke det poenget. Poenget er at han er skadelig for oss. Og det er det jeg nå prøver å gjøre noe med.

Jeg er ikke ute etter skittkasting imot han. Jeg tror ikke at jeg snakker stygt om han. Ikke vil jeg det heller. Han vil alltid være pappan til våre barn. Og det kommer en tid etter dette bruddet, som også skal være levelig, både for han, meg og dem. Derfor tier jeg stille så langt det er mulig.

Men uansett, takk for tilbakemelding )

Jeg har ikke fulgt med så veldig i det du har skrevet, men nå reagerer meg umiddelbart på en ting: Din eks har utøvd vold mot din datter, og delvis også din sønn, og så ønsker du på sikt å få til en 50/50 delt bostedsordning med han??? Det kan du da virkelig ikke finne på?

Som sagt, jeg har ikke fulgt med, og jeg beklager dersom jeg har missa å få med meg noen virkelig viktige fakta i denne saken.

[Gjest Jente31]

Jeg har ikke fulgt med så veldig i det du har skrevet, men nå reagerer meg umiddelbart på en ting: Din eks har utøvd vold mot din datter, og delvis også din sønn, og så ønsker du på sikt å få til en 50/50 delt bostedsordning med han??? Det kan du da virkelig ikke finne på?

Som sagt, jeg har ikke fulgt med, og jeg beklager dersom jeg har missa å få med meg noen virkelig viktige fakta i denne saken.

Det er greit:o)

Det jeg mener er at jeg skulle ønske det ikke var vold inni bildet. Da hadde jeg nok gått for 50/50, for han er pappan deres, en rolle jeg i utgangspunktet mener er minst like viktig som en morsrolle. Men det tør jeg ikke.

[Gjest Rrose]

Jeg skal prøve å forklare.

Det er ganske kjent innen familieterapi at slikt kan oppstå fordi vi er dårlige til å kommunisere med hverandre.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

La oss ta ett tenkt eksempel, og at du var i en slik situasjon?

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel: De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate? Han blir jo ikke forstått likevel.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Er det mulig å forstå han???

Er det mulig å innse at han i frustrasjon kan gjøre overilte handlinger?

Jeg har en gang vært nær på en familie der akkurat dette skjedde. Moren anmeldte faren for vold mot datteren, og han hadde utøvd vold. I hennes øyne var han klart voldelig psykopat.

De ble skilt, men så fikk hun ro til å tenke over situasjonen og litt hjelp til å forstå hva som egentlig hadde skjedd. De er i dag gift, og har en flott familie.

Og, det handlet ikke om å gå tilbake til en voldelig person, men om en utrolig vilje til å forstå sin egen rolle i det som hadde skjedd.

Derfor er jeg ikke uten videre villig til å ”kjøpe” forklaringer.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet KAN være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også.

OjOjOjOj

Det er klart at menn som er har vært voldelige er hele mennesker de også. Det er klart at det er forskjell på dette. Noen er som i din fortelling ( kapable til forandring og utvikling!)som jeg ikke klarte å lese veldig grundig, men essensen handlet om at han ble "drevet" til det av henne.

Det er utrolig ubetenksomt å prøve å problematisere dette teamet i denne sammenhengen.

Jeg opplever det som at jente 31 er i en alvorlig livskrise og at hun er både redd og forvirra. Hun stiller oss spørsmål hele tiden for å få bekreftelse på noe hun tenker selv. Jeg syns alt hun skriver er svært troverdig og hun virker svært ærlig også.

Jeg responderer på hennes side av saken. Skal man gjøre ting skikkelig komplekst så kan man sikkert sette seg inn i voldutøvers maktesløshet etc men jeg syns ikke når det er slik nødvendig å sette seg inn i denne siden av saken. Forholdet er dødt uansett slik Jente31 beskriver det. Hun må gjøre det som er rett for å få sitt eget liv på beina. Konfliktene kan man legge bak seg for dette handler også om mer enn det. Når hun er redd for å levere inn skilsmisse papirene, når hun er redd for hva han kan finne på....så er ikke dette en situasjon der hun skal sette seg inn i sin rolle av saken. DET ER LIVSFARLIG!.

Å oppfordere en kvinne som har levd i voldelige forhold til å se sin egen rolle er fantastisk DUMT. Det er jo det hun hele tiden gjør. Jeg fortjener å bli slått fordi jeg er så vanskelig. Det må jo være en grunn som gjør at han mister besinnelsen slik...hva er det jeg gjør? Bare jeg tripper stille rundt i huset og ikke sier NOE som kan være provoserende så vil jo alt bli bra. Jeg må forandre meg og tilpasse meg han slik at JEG iallefall skal gjøre min bit. Jo mer man gjør dette....jo sykerer blir begge i forholdet. kvinnen mister totalt føling med hvem hun er. Slik jente 31 har gitt sin egen datter skylden for at den lille jenta på 8 år ble slått!

At det finnes menn som kan forandre seg. At finnes forhold der faktisk familieterapi hjelper er sikkert riktig.

Men denne mannen her er jo ikke interessert i forandring.

[trissie]

Hei, og tusen takk for konstruktiv tilbakemelding.

Jeg har faktisk lært mye her inne, ved å få kritisk tilbakemelding. Det har fått meg til å tenke annerledes, noe jeg er veldig åpen for. Så det er noe jeg setter pris på. På den måten kommer jeg meg faktisk lenger.

Hva forholdet mitt angår, har jeg omtrent i hvert innlegg presisert at en sak alltid har to sider. Det er jeg fullstendig klar over. Jeg har virkelig gått i meg selv, og tenkt; hva gjør _jeg_ feil osv? Jeg har også spurt han rett ut mange ganger - hva jeg gjør feil.

Svaret jeg da har fått, er at jeg sover for lenge om morgenen når jeg har fri, og at det ikke blir noe på han når han selv ønsker det. Hver gang.

Jeg har også gjort det jeg kan for at vi skal kommunisere, både med hverandre, og om barneoppdragelsen. Vi var t.o.m på kurs vedr dette. Men hva skal jeg gjøre, når det kun er en den ene som vil praktisere dette?

Jeg var med han til legen også, for at han skulle søke hjelp for sitt temperament og sinne. Der var han ærlig, og sa til legen, at han ble irritert og sint fordi han ikke fikk fred og ro til å se tv. Han vil ha det stille og rolig rundt seg.

Jeg kan gi deg så utrolig mange eks. Men tro meg - jeg har virkelig gjort det som står i min makt for å forstå han, være med han, vært enig med han, etc etc. Jeg har prøvd å sette meg inn i hans situasjon mange ganger. Jeg har også stilt han spm og forsøkt å få han til å åpne seg. Si noe. Men jeg har aldri nådd inn til han.

Jeg har vært fortvilet mange ganger, de gangene han utøvet vold mot særlig dattern min, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men en ting er sikkert; jeg beskyttet han. Også mot å si noe til familien hans eller til noen i hele tatt. Det var først når jeg fant dol, at jeg våget å si noe. Jeg følte meg litt frem.

Det er veldig synd syns jeg også, at ikke hans side av saken kommer frem. Og tro meg, jeg har forsøkt å få frem den også. Da jeg gikk til legen og helsesøsteren og la frem denne saken, sa jeg flere ganger at jeg ville at han også skulle bli med, slik at hans side kom frem. Men han ville ikke. Jeg la da frem min side, men jeg fortalte også om mine feil, at jeg slett ikke er feilfri jeg heller. Etterpå var jeg åpen og ærlig mot han, og fortalte alt vi hadde snakket om.

Jeg takker for at du prøver å åpne for et annet syn i denne saken. Det setter jeg pris på. Du skriver saklig, og da er jeg med. Men jeg tror virkelig ikke at jeg kan gjøre så mye mer for han. Desverre. Jeg kan skrive side opp og side ned og fortalt om alle mulige hendelser. Men jeg har forsøkt å fokusere annerledes.

Jeg ønsker ikke at noen skal se på han som en barnemishandler, en som er voldelig osv. Derfor er jeg svært forsiktig med hvem jeg snakker med i RL også. Derfor har jeg brukt dol nå i påvente av time på dps. For dette er vanskelig å sitte inne alene med. Og jeg har valgt dette, fordi her er mange fornuftige mennesker, som både kan trøste og åpne opp for andre tenkemåter, som du nå gjør. Det synes jeg er kjempefint. Jeg vil gjerne få spm tilbake, og åpne opp for nye tanker.

Men alt dette du skriver om, har jeg tenkt over. Jeg har brukt hele 15 år på det. Jeg tror som sagt ikke jeg kan gjøre mer. Jeg kom til det punktet, at det hele stoppet seg til slutt selv, Hadde det ikke gjort det, så hadde jeg sikkert fortsatt forsøkt å hjelpe han, se mine feil, møtt han på halveien osv.

Jeg forsøker fortsatt å hjelpe han. FOr mitt høyeste ønske er at han skal få ha vanlig omsorgsrett for sine barn. Hadde det funket, ville jeg gått for 50/50. Men det tør jeg ikke, rett og slett. Det er ikke lenge siden han lot sin frustrasjon gå utover sønnen min, som var til han, fordi han ikke fikk til ett eller annet. Da hadde sønnen min sittet stille og rolig og sett tv.

Nei, skal ikke henge meg opp i hans adferd. Jeg forsøker å tenke på alt rundt det. Han har også følelser. Klart han tenker sitt, er lei seg osv. MEn jeg har kommet til et punkt der han nå må begynne å ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Ordet psykopat er jeg veldig forsiktig med. Jeg hadde et innlegg der jeg spurte om han var det. Etterpå leste jeg at nhd hadde skrevet at det er et farlig ord å bruke. Derfor ba jeg webmaster slette det. Jeg tror ikke jeg har sagt direkte i senere tid, at han er det. Men at jeg tror han har trekk. Det er ganske tydelig for meg at han har det, men jeg påstår det ikke. Uansett er ikke det poenget. Poenget er at han er skadelig for oss. Og det er det jeg nå prøver å gjøre noe med.

Jeg er ikke ute etter skittkasting imot han. Jeg tror ikke at jeg snakker stygt om han. Ikke vil jeg det heller. Han vil alltid være pappan til våre barn. Og det kommer en tid etter dette bruddet, som også skal være levelig, både for han, meg og dem. Derfor tier jeg stille så langt det er mulig.

Men uansett, takk for tilbakemelding )

Jeg tror du er den aller klokeste i din situasjon! Og du har forstått det mange andre ikke skjønner, at noen av oss diskuterer sak og ikke person.

Det har gjort meg oppgitt av mange kvinner ikke forstår at adferd er noe helt annet enn personlighet.

Adferd har en årsak, en utvikling og en begynnelse!

Siden ingen kan si klart hva, hvor om hvem som begynner, får debatten et håpløst utgangspunkt. Det har du forstått, og det er flott!

Hvis jeg hadde vært deg, eller kan gi et råd, ville jeg vært for meg selv en stund og vurdert ting fra litt avstand.

Du kunne gitt ham noen av disse inleggene som en forklaring, og deretter sett på reaksjonene. Jeg tror det vil gi deg mange svar, og kanskje mye større ro?

Det er viktig å fortsette kommunikasjonen, men ha fokus på nåtid. Aldri dra frem historier og hendelser i forklaringen, men fortelle hva du føler nå. Du er tom, trenger hvile og ro til å finne ut av ting. Det tror jeg du vil klare.

[Gjest Jente31]

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

Hei, ja, jeg klarer å sortere ut, og takker for ditt engasjement, bouenas. Du har selv opplevd noe lignende, og vet hva du snakker om.

Forøvrig synes jeg det er helt greit at trissie kommer med slike argumenter. Det kunne jo vært at jeg ikke har tenkt over det. Det er jo ingen her som kjenner meg, og dere må forholde dere til min side av saken, ikke hans. Jeg kunne like gjerne vært en psykopat eller noe selv - bare for å sette det på spissen )

Så derfor synes jeg det er helt greit at trissie skrev dette. Men det kunne helt klart vært en annen sjel som kansje ikke hadde taklet det, og mistet mye styrke pga det. Men det har jeg ikke. Jeg forstår dere begges synspunkter og er svært takknemlige for deres engasjement :-)

[trissie]

OjOjOjOj

Det er klart at menn som er har vært voldelige er hele mennesker de også. Det er klart at det er forskjell på dette. Noen er som i din fortelling ( kapable til forandring og utvikling!)som jeg ikke klarte å lese veldig grundig, men essensen handlet om at han ble "drevet" til det av henne.

Det er utrolig ubetenksomt å prøve å problematisere dette teamet i denne sammenhengen.

Jeg opplever det som at jente 31 er i en alvorlig livskrise og at hun er både redd og forvirra. Hun stiller oss spørsmål hele tiden for å få bekreftelse på noe hun tenker selv. Jeg syns alt hun skriver er svært troverdig og hun virker svært ærlig også.

Jeg responderer på hennes side av saken. Skal man gjøre ting skikkelig komplekst så kan man sikkert sette seg inn i voldutøvers maktesløshet etc men jeg syns ikke når det er slik nødvendig å sette seg inn i denne siden av saken. Forholdet er dødt uansett slik Jente31 beskriver det. Hun må gjøre det som er rett for å få sitt eget liv på beina. Konfliktene kan man legge bak seg for dette handler også om mer enn det. Når hun er redd for å levere inn skilsmisse papirene, når hun er redd for hva han kan finne på....så er ikke dette en situasjon der hun skal sette seg inn i sin rolle av saken. DET ER LIVSFARLIG!.

Å oppfordere en kvinne som har levd i voldelige forhold til å se sin egen rolle er fantastisk DUMT. Det er jo det hun hele tiden gjør. Jeg fortjener å bli slått fordi jeg er så vanskelig. Det må jo være en grunn som gjør at han mister besinnelsen slik...hva er det jeg gjør? Bare jeg tripper stille rundt i huset og ikke sier NOE som kan være provoserende så vil jo alt bli bra. Jeg må forandre meg og tilpasse meg han slik at JEG iallefall skal gjøre min bit. Jo mer man gjør dette....jo sykerer blir begge i forholdet. kvinnen mister totalt føling med hvem hun er. Slik jente 31 har gitt sin egen datter skylden for at den lille jenta på 8 år ble slått!

At det finnes menn som kan forandre seg. At finnes forhold der faktisk familieterapi hjelper er sikkert riktig.

Men denne mannen her er jo ikke interessert i forandring.

Jeg tror ikke vi har lest samme innleggene :-)

Dialogen jeg har hatt med jente31 tyder ikke på det, men så er hun også oppegående.

[bouenas]

Jeg skal prøve å forklare.

Det er ganske kjent innen familieterapi at slikt kan oppstå fordi vi er dårlige til å kommunisere med hverandre.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

La oss ta ett tenkt eksempel, og at du var i en slik situasjon?

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel: De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate? Han blir jo ikke forstått likevel.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Er det mulig å forstå han???

Er det mulig å innse at han i frustrasjon kan gjøre overilte handlinger?

Jeg har en gang vært nær på en familie der akkurat dette skjedde. Moren anmeldte faren for vold mot datteren, og han hadde utøvd vold. I hennes øyne var han klart voldelig psykopat.

De ble skilt, men så fikk hun ro til å tenke over situasjonen og litt hjelp til å forstå hva som egentlig hadde skjedd. De er i dag gift, og har en flott familie.

Og, det handlet ikke om å gå tilbake til en voldelig person, men om en utrolig vilje til å forstå sin egen rolle i det som hadde skjedd.

Derfor er jeg ikke uten videre villig til å ”kjøpe” forklaringer.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet KAN være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også.

Jeg skjønner bedre nå ja. Men her forteller du om en familiesituasjon som pga en "bredspektert" feiltolkning, sannsylig mest fra hennes side, resulterte i voldelige handlinger fra mannen. Her ligger helt klart kommunikasjonssvikt til grunn, der _er_ en forklaring. Det kan "forstås" at han etter lang tids ignorering til slutt gikk over streken. Men det kan ikke aksepteres av den grunn.

Flott, forresten, at de i dag kan leve et godt liv sammen.

"Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også."

Får en liten følelse av at du, pga denne hendelsen, "skjærer" alle kvinner under én kam. Selv stempler jeg overhodet ikke menn som psykopater (trekk) i hytt og pine, men noen ganger ligger fakta så tykt på bordet, at tvilen ryker.

Svært ofte, i familievoldssaker der mannen utfører vold, ligger det så mye mye mer til grunn, enn enkeltstående konflikter som blusser opp. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette, men er usikker på om det når inn, og da synker engasjementet.

Heldigvis finnes det drøssevis med kjekke, snille, omtenksomme og ansvarsbevisste mannfolk, men det er ikke tvil om at det også finnes mange menn med sterke psykopatiske trekk, som også utfører grov vold, og er særdeles farlige. Ikke glem at psykopat-diagnosen finnes. Og det er en grunn til at den finnes!

[Gjest Rrose]

Jeg tror ikke vi har lest samme innleggene :-)

Dialogen jeg har hatt med jente31 tyder ikke på det, men så er hun også oppegående.

Nei da har vi nok ikke lest de samme innleggene!

Og at hun er oppegående er helt opplagt!

[mariaflyfly]

Det er greit:o)

Det jeg mener er at jeg skulle ønske det ikke var vold inni bildet. Da hadde jeg nok gått for 50/50, for han er pappan deres, en rolle jeg i utgangspunktet mener er minst like viktig som en morsrolle. Men det tør jeg ikke.

Ikke prøv å lage idyll når ikke forutsetningen for idyllen er tilstede!

En 50/50 deling er en svært oppskrytt løsning etter mitt syn. Jeg har prøvd det i snart ett år, og det er et sant mareritt. Og da snakker vi om i tilfelle hvor mor og far ikke er på talefot. Noe annet kan jeg ikke uttale meg om.

[trissie]

Jeg skjønner bedre nå ja. Men her forteller du om en familiesituasjon som pga en "bredspektert" feiltolkning, sannsylig mest fra hennes side, resulterte i voldelige handlinger fra mannen. Her ligger helt klart kommunikasjonssvikt til grunn, der _er_ en forklaring. Det kan "forstås" at han etter lang tids ignorering til slutt gikk over streken. Men det kan ikke aksepteres av den grunn.

Flott, forresten, at de i dag kan leve et godt liv sammen.

"Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også."

Får en liten følelse av at du, pga denne hendelsen, "skjærer" alle kvinner under én kam. Selv stempler jeg overhodet ikke menn som psykopater (trekk) i hytt og pine, men noen ganger ligger fakta så tykt på bordet, at tvilen ryker.

Svært ofte, i familievoldssaker der mannen utfører vold, ligger det så mye mye mer til grunn, enn enkeltstående konflikter som blusser opp. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette, men er usikker på om det når inn, og da synker engasjementet.

Heldigvis finnes det drøssevis med kjekke, snille, omtenksomme og ansvarsbevisste mannfolk, men det er ikke tvil om at det også finnes mange menn med sterke psykopatiske trekk, som også utfører grov vold, og er særdeles farlige. Ikke glem at psykopat-diagnosen finnes. Og det er en grunn til at den finnes!

Jeg skjærer nok ikke alle over en kam. Ikke mener jeg det er hennes feil heller, fordi han må ha vært elendig på kommunikasjon.

Konklusjon: Det er to om saken nærmest uansett, men poenget er at så lenge ingen kan si at den andre begynte å gjøre feil først bør det strekkes langt i å forsøke dialog. Selv etter at forholdet har brutt sammen.

Feilen vi gjør er å avskrive mennesker som ubrukelige altfor fort.

[Gjest Jente31]

Ikke prøv å lage idyll når ikke forutsetningen for idyllen er tilstede!

En 50/50 deling er en svært oppskrytt løsning etter mitt syn. Jeg har prøvd det i snart ett år, og det er et sant mareritt. Og da snakker vi om i tilfelle hvor mor og far ikke er på talefot. Noe annet kan jeg ikke uttale meg om.

Jeg er enig med deg. Det er bare ren ønsketenkning.

Men Jeg har faktisk en venninne med tvillinger, som dette fungerer veldig greit hos. Men der er de enige og veldig gode venner. Det finnes ikke skittkasting. Aldri gjort. Det er fornuftige og oppegående foreldre. Og de bor nær hverandre, med skolen i midten.

Når forholdet er så godt, så har jeg tro på det. Men det ville aldri gått her i gården.

[bouenas]

Jeg skjærer nok ikke alle over en kam. Ikke mener jeg det er hennes feil heller, fordi han må ha vært elendig på kommunikasjon.

Konklusjon: Det er to om saken nærmest uansett, men poenget er at så lenge ingen kan si at den andre begynte å gjøre feil først bør det strekkes langt i å forsøke dialog. Selv etter at forholdet har brutt sammen.

Feilen vi gjør er å avskrive mennesker som ubrukelige altfor fort.

Det er ikke en feil å avskrive mennesker som ubrukelige etter 15 års forsøk på bedring.

[Gjest Jente31]

Det er ikke en feil å avskrive mennesker som ubrukelige etter 15 års forsøk på bedring.

veldig enig med deg. Jeg har sagt til meg selv, at nå har jeg lov å gi opp.

[trissie]

Det er ikke en feil å avskrive mennesker som ubrukelige etter 15 års forsøk på bedring.

Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?

Og jeg er faktisk uenig med deg!

Hvem kan si at JEG har gjort alt riktig mot denne personen som JEG anser ubrukelig?

Jente 31 har jeg full respekt for, altfor stor respekt til å nekte åpeke på nyanser og muligheter. Skal virkelig alle bare se problemene uten å få lov til det motsatte?

[trissie]

Å oppfordre til forståelse og empati i slike forhold er jo rett og slett absurd. Det er jo det man har holdt på med i alle år.

Nei vi er nok svært enige.

Det er egentlig interessant det du skriver.

Spørsmålet jente 31 stiller er : Er litt redd jeg.... for vold...

Det hadde vært veldig interessant om hun ble spurt om noen av svarene har fått henne tryggere? Hvis mine svar og spørsmål har gjort henne reddere for VOLD fra han er det selvfølgelig betenkellig.

[Gjest lyspæra65]

nå har jeg ikke lest alt så kan godt være det er foreslått før. Men om du er sikker, virker som du har mange grunner til å gå, og ikke vil la deg bli snakket til å bli med ham litt til, ta med ei venninne, mor, søster osv. Ikke vær alene med ham. Da føler du deg også tryggere på å være ærlig, om han finner på noe dumt så er det bare for den andre personen å få tak i politi osv. Eller ta med noen du vet han hører på, så den personen kan be ham roe seg ned.

[Gjest Jente31]

Jeg tror du er den aller klokeste i din situasjon! Og du har forstått det mange andre ikke skjønner, at noen av oss diskuterer sak og ikke person.

Det har gjort meg oppgitt av mange kvinner ikke forstår at adferd er noe helt annet enn personlighet.

Adferd har en årsak, en utvikling og en begynnelse!

Siden ingen kan si klart hva, hvor om hvem som begynner, får debatten et håpløst utgangspunkt. Det har du forstått, og det er flott!

Hvis jeg hadde vært deg, eller kan gi et råd, ville jeg vært for meg selv en stund og vurdert ting fra litt avstand.

Du kunne gitt ham noen av disse inleggene som en forklaring, og deretter sett på reaksjonene. Jeg tror det vil gi deg mange svar, og kanskje mye større ro?

Det er viktig å fortsette kommunikasjonen, men ha fokus på nåtid. Aldri dra frem historier og hendelser i forklaringen, men fortelle hva du føler nå. Du er tom, trenger hvile og ro til å finne ut av ting. Det tror jeg du vil klare.

Jeg har vært åpen og ærlig mot han hele veien. Han vet at jeg skriver her på dol. Jeg er ikke redd for noe, og står for det jeg har skrevet, om han vil komme tilbake på det. Derfor har jeg valgt å stå frem med fast nick også.

Jeg har også et innlegg på Lommelegen før jul, som han heller ikke var interessert i å lese. Alt dette gjorde jeg i et forsøk på å fortelle han at jeg mener alvor. få han til å forstå at nå må vi virkelig gjøre noe. For kniven på strupen hadde han lenge. Men han gjorde ikke noe forsøk på å kommunisere.

Jeg har tenkt tanken; kansje han er lei, han også?

Jeg har altså forsøkt å kommunisere med han i 15 år, og ikke kommet noen vei. Derfor har jeg nå sagt til meg selv, at jeg har lov å gi opp.

Men at det kansje er mange som gir opp altfor lett, det tror jeg nok. Og jeg skjønner poenget ditt. Det kan være lett å overse den andre parten og dens meninger og ønsker.

Men jeg har ikke gjort det. Jeg var villig til å leve sammen med han for enhver pris, uansett hans adferd. Jeg forsøkte å etterkomme hans ønsker, og jeg gjorde så godt jeg kunne for at han skulle ha det bra. Osv.

Jeg trodde jo min egen datter hadde adhd også, og innså ikke helt sammenhengen. Nå etter at vi flyttet ut, har hun blitt en helt annen jente. Hun er henvist til BUP etter mitt ønske, men jeg tviler sterkt på at hun har adhd eller en annen psykisk lidelse. For hun er betydelig mye roligere, tryggere og gladere. Tom skolen sier det. Og akkurat det synes jeg sier mye. Jeg merker det på meg selv også - jeg går ikke lenger på nåler. Jeg er ikke lenger anspent.

Mulig jeg er egoistisk. Men nå har jeg altså begynt å tenke litt på meg selv, og mine egne behov. Og barnas. Og det er å komme meg utav dette forholdet.

Det er 2 mndr siden jeg flyttet ut, men det hele står på vent, og jeg kan ikke fortsette slik lenger. Jeg føler tiden er inne for å gripe fatt i det hele og si klart fra. Derfor dette innlegget. For jeg vet ikke om han vil "klikke" fullstendig den dagen det skjer.

[Gjest Jente31]

nå har jeg ikke lest alt så kan godt være det er foreslått før. Men om du er sikker, virker som du har mange grunner til å gå, og ikke vil la deg bli snakket til å bli med ham litt til, ta med ei venninne, mor, søster osv. Ikke vær alene med ham. Da føler du deg også tryggere på å være ærlig, om han finner på noe dumt så er det bare for den andre personen å få tak i politi osv. Eller ta med noen du vet han hører på, så den personen kan be ham roe seg ned.

tusen takk for tips. Jeg satt akurat og tenkte på det...