Er litt redd jeg.. hva om han blir voldelig da!

[frosken]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

Mange mennesker har gått til grunne i sine forsøk på å forstå hvorfor et annet menneske er destruktivt og lar sin aggresjon gå ut over andre. Mange har også gått seg fullstendig ville i sine forsøk på å "hjelpe" sin "motpart".

Det går ikke an å skille personlighet og atferd slik du legger opp til. Personligheten utgjøres av gjennomgripende mønstre i individets opplevelse og atferd.

[frosken]

Jeg er også litt redd. Jeg er redd for at du roter deg bort i forsøk på å skulle være hans hjelper, at du som følge av dårlig samvittighet for å forlate ham helt mister perspektiv.

Han er en voksen mann. Han må selv skaffe seg den hjelp han evt. ønsker

Ditt ansvar er å ivareta deg selv og barna. Hvis jeg hadde kjent deg i virkeligheten, så hadde jeg sannsynligvis kontaktet barnevernet og meldt min bekymring i forhold til det at din sønn bor hos faren sin til tross for at du har flyttet ut primært som følge av din vurdering av at fars atferd ødelegger din datters oppvekst.

Merker at jeg får vondt i magen av å lese om ditt hjelpeprosjekt i forhold til denne voksne mannen. Prøv å rydd i ditt eget liv først, og la ham rydde i sitt.

[Gjest Rrose]

Jeg skjærer nok ikke alle over en kam. Ikke mener jeg det er hennes feil heller, fordi han må ha vært elendig på kommunikasjon.

Konklusjon: Det er to om saken nærmest uansett, men poenget er at så lenge ingen kan si at den andre begynte å gjøre feil først bør det strekkes langt i å forsøke dialog. Selv etter at forholdet har brutt sammen.

Feilen vi gjør er å avskrive mennesker som ubrukelige altfor fort.

Du står forsatt på at slike saker har to sider....hva når eksen din forsetter i samme sporet med dame etter dame?

Er det logisk å trekke konklusjonen at det kanskje er noe denne mannen sliter spesielt med?

Er det også mulig å tenke seg tanken at ikke alt kan løses ved kommunikasjon?

Noen ganger så er det helt nødvendig å kutte kommunikasjon for å skåne barna mot at stadige konflikter blir endel av hverdagen deres.

Min opplevelse av kommunikasjon var at enten ble det krangel eller så fikk jeg bank....den mannen jeg hadde var UMULIG å kommunisere med. Og selv om jeg heller ikke er løssluppen med psykopatbegrepet så er jeg overbevist om at han her var det. Det fordi han passet med alle de trekk som er psykopati og med slike mennesker KAN du ikke kommunisere.

Da jeg beskrev min eks ovenfor NHD svarte han: Her er svaret enkelt. Dette er en klasisk psykopat.

I de aller fleste tilfellene så er jo det å få hjelp til kommunikasjon viktig og ansvarlig måte å gjøre tingene på.

Men det handler ikke i alle tilfeller om manglene evne til kommunikasjon. I noen tilfeller er det riktigste og friskeste du kan gjøre å bryte tvert!!! Det tok meg 6 år før jeg forsto det etter første brudd.

Det betyr ikke at jeg jeg trekker sluttninger om alle andre mennesker som slår, at de er psykopater.

Når jeg responderer på jente 31 så har jeg gjort det klart at jeg responderer på noe som er igjennkjennbart i meg selv.

Dette er gjort tydlig og klart fra min side og dette vet vi begge to og det er greit.

[trissie]

Jeg har vært åpen og ærlig mot han hele veien. Han vet at jeg skriver her på dol. Jeg er ikke redd for noe, og står for det jeg har skrevet, om han vil komme tilbake på det. Derfor har jeg valgt å stå frem med fast nick også.

Jeg har også et innlegg på Lommelegen før jul, som han heller ikke var interessert i å lese. Alt dette gjorde jeg i et forsøk på å fortelle han at jeg mener alvor. få han til å forstå at nå må vi virkelig gjøre noe. For kniven på strupen hadde han lenge. Men han gjorde ikke noe forsøk på å kommunisere.

Jeg har tenkt tanken; kansje han er lei, han også?

Jeg har altså forsøkt å kommunisere med han i 15 år, og ikke kommet noen vei. Derfor har jeg nå sagt til meg selv, at jeg har lov å gi opp.

Men at det kansje er mange som gir opp altfor lett, det tror jeg nok. Og jeg skjønner poenget ditt. Det kan være lett å overse den andre parten og dens meninger og ønsker.

Men jeg har ikke gjort det. Jeg var villig til å leve sammen med han for enhver pris, uansett hans adferd. Jeg forsøkte å etterkomme hans ønsker, og jeg gjorde så godt jeg kunne for at han skulle ha det bra. Osv.

Jeg trodde jo min egen datter hadde adhd også, og innså ikke helt sammenhengen. Nå etter at vi flyttet ut, har hun blitt en helt annen jente. Hun er henvist til BUP etter mitt ønske, men jeg tviler sterkt på at hun har adhd eller en annen psykisk lidelse. For hun er betydelig mye roligere, tryggere og gladere. Tom skolen sier det. Og akkurat det synes jeg sier mye. Jeg merker det på meg selv også - jeg går ikke lenger på nåler. Jeg er ikke lenger anspent.

Mulig jeg er egoistisk. Men nå har jeg altså begynt å tenke litt på meg selv, og mine egne behov. Og barnas. Og det er å komme meg utav dette forholdet.

Det er 2 mndr siden jeg flyttet ut, men det hele står på vent, og jeg kan ikke fortsette slik lenger. Jeg føler tiden er inne for å gripe fatt i det hele og si klart fra. Derfor dette innlegget. For jeg vet ikke om han vil "klikke" fullstendig den dagen det skjer.

Jeg synes det er helt riktig av deg å tenke på deg selv nå.

Den samme tanken slo meg også, at han kanskje var lei av deg også?

I mange tilfeller vet vi at vi ofte forsøker å forandre den andre, men at det hele blir feil. Vi utvikler oss derfor i motsatt retning noen ganger.

Jeg har ikke ment å klandre deg og det har du forstått i motsetning til andre.

Jeg var også litt opptatt av om mine innlegg har gjort deg mer redd for vold fra han?

Når du har gitt han tilgang til det du og vi har skrevet, er jeg ganske sikker på at han vil tenke både på det ene og det andre etter hvert. Gi han alt. Men siden vi har en viss stolthet i oss, er det selvfølgelig en mulighet for at du aldri vil se bedring i samarbeidet.

Likevel tror jeg det motsatte har størst sannsynlighet hvis du klarer å beholde roen. Håper du får det godt nå!

[Gjest Rrose]

Mange mennesker har gått til grunne i sine forsøk på å forstå hvorfor et annet menneske er destruktivt og lar sin aggresjon gå ut over andre. Mange har også gått seg fullstendig ville i sine forsøk på å "hjelpe" sin "motpart".

Det går ikke an å skille personlighet og atferd slik du legger opp til. Personligheten utgjøres av gjennomgripende mønstre i individets opplevelse og atferd.

Du er så flink til å formulere deg. Jeg har en setning som er viktig for meg.

DU ER HVA DU GJØR.

Det betyr selvsagt ikke at man kan utvikle seg å bli bedre. men det er en grei rettesnor for meg iallefall.

[Gjest Jente31]

Jeg er også litt redd. Jeg er redd for at du roter deg bort i forsøk på å skulle være hans hjelper, at du som følge av dårlig samvittighet for å forlate ham helt mister perspektiv.

Han er en voksen mann. Han må selv skaffe seg den hjelp han evt. ønsker

Ditt ansvar er å ivareta deg selv og barna. Hvis jeg hadde kjent deg i virkeligheten, så hadde jeg sannsynligvis kontaktet barnevernet og meldt min bekymring i forhold til det at din sønn bor hos faren sin til tross for at du har flyttet ut primært som følge av din vurdering av at fars atferd ødelegger din datters oppvekst.

Merker at jeg får vondt i magen av å lese om ditt hjelpeprosjekt i forhold til denne voksne mannen. Prøv å rydd i ditt eget liv først, og la ham rydde i sitt.

Jeg har skrevet en del her inne nå. Og på denne måten har jeg virkelig kommet langt.

I starten var jeg opptatt av å hjelpe han. Det var vondt for meg å forlate en som er psyk. Men det var også nødvendig.

Det vet du, for du var en av de som fikk opp mine øyne ved å innse at han er en voksen mann, som må ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Du har vært en virkelig god hjelper for meg her på dol. For du har våget å argumentere imot meg. Det er noe jeg virkelig har satt pris på. FOr det var rettferdig argumentering. Men ikke misforstå, jeg setter kjempestor pris på alle som har hjulpet meg her på dol. Det har vært til kjempenytte for meg.

Vel, saken er den at jeg har kommet over det stadiet, hvor jeg føler jeg må hjelpe han. Jeg har innsett at han er voksen osv. FOr første gang i livet, har jeg begynt å tenke på meg selv og mine egne behov. Jeg tenker ikke lenger på han og hans behov. Det har denne avstanden også hjulpet meg til. Men poenget mitt, til trissie, er at jeg skjønner hva h*n mener. Men at dette ikke gjelder meg.

Hva sønnen min gjelder, har jeg tatt ansvar. Men jeg skjønner absolutt hva du mener. Jeg villle vært oppriktig bekymret selv.

[Gjest skillsmisse_syndrom]

Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?

Og jeg er faktisk uenig med deg!

Hvem kan si at JEG har gjort alt riktig mot denne personen som JEG anser ubrukelig?

Jente 31 har jeg full respekt for, altfor stor respekt til å nekte åpeke på nyanser og muligheter. Skal virkelig alle bare se problemene uten å få lov til det motsatte?

Trissie

Vil bare at du skal vite at du har min fulle støtte og respekt for dine meninger.

Skulle ønske det var flere både i rl og her inne på dol som tør å komme med sine tibakemeldinger som går på annet enn å trøste og jatte med.

Jeg har levd en stund, og sett hvordan skillsmisser ødelegger irrasjonell tankegang.

Verdens snilleste mann eller kone, blir fremstilt som den værstingen.

Og er det ikke mulig å få til en kommunikasjon partene i mellom, så er det et langt skritt derifra og til å kaste ut beskyldninger om psykopatiske trekk osv.

Og er det slik at en person er voldelig og banker løs på barn eller voksne, er det en sak for politiet. Men det tyder jo ikke på det, når man lurer på samværsrett osv.

Jeg er en smule forvirret der.

Uansett, stå på meningene dine, vet at slikt provoserer mange, men det er like mange som støtter deg.

Jeg er iallfall en av dem

[Gjest Wita]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

"Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?"

Jeg tror det siste Jente31 nå trenger er å bruke mer tid enn hun allerede har gjort på å prøve å forstå hva som skjer. Ikke alt som er mulig å forstå og hun bør ikke slite seg ut på forsøke å forstå denne personen noen mere nå. Det får hjelpeapparatet ta seg av.

[Gjest Jente31]

Trissie

Vil bare at du skal vite at du har min fulle støtte og respekt for dine meninger.

Skulle ønske det var flere både i rl og her inne på dol som tør å komme med sine tibakemeldinger som går på annet enn å trøste og jatte med.

Jeg har levd en stund, og sett hvordan skillsmisser ødelegger irrasjonell tankegang.

Verdens snilleste mann eller kone, blir fremstilt som den værstingen.

Og er det ikke mulig å få til en kommunikasjon partene i mellom, så er det et langt skritt derifra og til å kaste ut beskyldninger om psykopatiske trekk osv.

Og er det slik at en person er voldelig og banker løs på barn eller voksne, er det en sak for politiet. Men det tyder jo ikke på det, når man lurer på samværsrett osv.

Jeg er en smule forvirret der.

Uansett, stå på meningene dine, vet at slikt provoserer mange, men det er like mange som støtter deg.

Jeg er iallfall en av dem

Forstår hva du mener. Men det med samværsrett har nok vært ren ønsketenkning fra min side, som viser seg ikke fungerer i praksis. Og begrepet psykopat har jeg lært at man skal være forsiktig med.

Jeg har full respekt for trissie sine meninger, og det vet vedkommede. Det er tøft gjort av h*n å kaste seg inn i dette, på den måten. Det setter jeg pris på. Jeg tåler det. Men jeg vet ikke om det ville vært like bra i alle tilfeller. Det vil jeg ikke uttale meg for mye om, for jeg vet ikke.

Jeg er iallefall av den typen,som har nyttigjort meg å få motargumenter. På den måten har jeg kommet lenger, og lært (av mine feil).

[Gjest skillsmisse_syndrom]

Forstår hva du mener. Men det med samværsrett har nok vært ren ønsketenkning fra min side, som viser seg ikke fungerer i praksis. Og begrepet psykopat har jeg lært at man skal være forsiktig med.

Jeg har full respekt for trissie sine meninger, og det vet vedkommede. Det er tøft gjort av h*n å kaste seg inn i dette, på den måten. Det setter jeg pris på. Jeg tåler det. Men jeg vet ikke om det ville vært like bra i alle tilfeller. Det vil jeg ikke uttale meg for mye om, for jeg vet ikke.

Jeg er iallefall av den typen,som har nyttigjort meg å få motargumenter. På den måten har jeg kommet lenger, og lært (av mine feil).

Hei jente31

Stå på og følg dine egne intuisjoner. Og jeg ønsker deg da også alt godt.

Men er litt uenig i deg, at folk skal legge bånd på meningene sine fordi ikke alle tåler å høre dem.

Tror ikke på et samfunn hvor det skal sys puter opp under armene på folk.

Og her inne som ellers, sender man inn et innlegg i all offentlighet. Må man være forberedt på at ikke alle som svarer er av samme mening.

[frosken]

Jeg har skrevet en del her inne nå. Og på denne måten har jeg virkelig kommet langt.

I starten var jeg opptatt av å hjelpe han. Det var vondt for meg å forlate en som er psyk. Men det var også nødvendig.

Det vet du, for du var en av de som fikk opp mine øyne ved å innse at han er en voksen mann, som må ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Du har vært en virkelig god hjelper for meg her på dol. For du har våget å argumentere imot meg. Det er noe jeg virkelig har satt pris på. FOr det var rettferdig argumentering. Men ikke misforstå, jeg setter kjempestor pris på alle som har hjulpet meg her på dol. Det har vært til kjempenytte for meg.

Vel, saken er den at jeg har kommet over det stadiet, hvor jeg føler jeg må hjelpe han. Jeg har innsett at han er voksen osv. FOr første gang i livet, har jeg begynt å tenke på meg selv og mine egne behov. Jeg tenker ikke lenger på han og hans behov. Det har denne avstanden også hjulpet meg til. Men poenget mitt, til trissie, er at jeg skjønner hva h*n mener. Men at dette ikke gjelder meg.

Hva sønnen min gjelder, har jeg tatt ansvar. Men jeg skjønner absolutt hva du mener. Jeg villle vært oppriktig bekymret selv.

Du er god på å motta tilbakemeldinger :-)

[Gjest Jente31]

Hei jente31

Stå på og følg dine egne intuisjoner. Og jeg ønsker deg da også alt godt.

Men er litt uenig i deg, at folk skal legge bånd på meningene sine fordi ikke alle tåler å høre dem.

Tror ikke på et samfunn hvor det skal sys puter opp under armene på folk.

Og her inne som ellers, sender man inn et innlegg i all offentlighet. Må man være forberedt på at ikke alle som svarer er av samme mening.

Neida, jeg mener ikke at folk skal legge bånd på meningene sine. Jeg sa bare at jeg var usikker på om det var bra i alle tilfeller, men at jeg ikke skulle uttale meg så mye om akkurat det fordi jeg ikke vet.

Jeg er også opptatt av rettferdighet, skjønner du. Men som flere har sagt; ett sted går grensen.

For mitt vedkommende måtte jeg ha hjelp til å finne denne grensen, for jeg fant den ikke selv. Jeg var så blind. Men nå som jeg står mer på sidelinjen, ser jeg mye klarere.

Jeg sier jeg tror han har psyk.trekk, et ord man ikke skal slenge om seg i hytt og pine. Jeg er også redd for å skrive det. Men jeg er ganske sikker på at han har det. Det vil vise seg.

Det er ikke for å se ned på han at jeg sier det. Men for å forstå alvoret i det hele. For jeg er av den typen som har vanskelig for å se det negative i andre. Jeg kjennte en som har diagnosen, h*n gikk bl.a i terapi. Det var så vanskelig å fatte det, for jeg så bare det gode i h*n.

Men nå prøver jeg å innse fakta, også når det gjelder min eks. Jeg må forsøke så godt jeg kan å se gjennom disse gode sidene. Du aner ikke hvor redd jeg har vært for å snakke med noen om dette.

Men nå tenker jeg som sagt på mine og barnas behov, så må han ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Derfor tør jeg å skrive om det også.

[Gjest Jente31]

OjOjOjOj

Det er klart at menn som er har vært voldelige er hele mennesker de også. Det er klart at det er forskjell på dette. Noen er som i din fortelling ( kapable til forandring og utvikling!)som jeg ikke klarte å lese veldig grundig, men essensen handlet om at han ble "drevet" til det av henne.

Det er utrolig ubetenksomt å prøve å problematisere dette teamet i denne sammenhengen.

Jeg opplever det som at jente 31 er i en alvorlig livskrise og at hun er både redd og forvirra. Hun stiller oss spørsmål hele tiden for å få bekreftelse på noe hun tenker selv. Jeg syns alt hun skriver er svært troverdig og hun virker svært ærlig også.

Jeg responderer på hennes side av saken. Skal man gjøre ting skikkelig komplekst så kan man sikkert sette seg inn i voldutøvers maktesløshet etc men jeg syns ikke når det er slik nødvendig å sette seg inn i denne siden av saken. Forholdet er dødt uansett slik Jente31 beskriver det. Hun må gjøre det som er rett for å få sitt eget liv på beina. Konfliktene kan man legge bak seg for dette handler også om mer enn det. Når hun er redd for å levere inn skilsmisse papirene, når hun er redd for hva han kan finne på....så er ikke dette en situasjon der hun skal sette seg inn i sin rolle av saken. DET ER LIVSFARLIG!.

Å oppfordere en kvinne som har levd i voldelige forhold til å se sin egen rolle er fantastisk DUMT. Det er jo det hun hele tiden gjør. Jeg fortjener å bli slått fordi jeg er så vanskelig. Det må jo være en grunn som gjør at han mister besinnelsen slik...hva er det jeg gjør? Bare jeg tripper stille rundt i huset og ikke sier NOE som kan være provoserende så vil jo alt bli bra. Jeg må forandre meg og tilpasse meg han slik at JEG iallefall skal gjøre min bit. Jo mer man gjør dette....jo sykerer blir begge i forholdet. kvinnen mister totalt føling med hvem hun er. Slik jente 31 har gitt sin egen datter skylden for at den lille jenta på 8 år ble slått!

At det finnes menn som kan forandre seg. At finnes forhold der faktisk familieterapi hjelper er sikkert riktig.

Men denne mannen her er jo ikke interessert i forandring.

Takk for et godt innlegg, Rrose. Du skriver av erfaring, og du er veldig fornuftig i din tankegang.

[trissie]

Neida, jeg mener ikke at folk skal legge bånd på meningene sine. Jeg sa bare at jeg var usikker på om det var bra i alle tilfeller, men at jeg ikke skulle uttale meg så mye om akkurat det fordi jeg ikke vet.

Jeg er også opptatt av rettferdighet, skjønner du. Men som flere har sagt; ett sted går grensen.

For mitt vedkommende måtte jeg ha hjelp til å finne denne grensen, for jeg fant den ikke selv. Jeg var så blind. Men nå som jeg står mer på sidelinjen, ser jeg mye klarere.

Jeg sier jeg tror han har psyk.trekk, et ord man ikke skal slenge om seg i hytt og pine. Jeg er også redd for å skrive det. Men jeg er ganske sikker på at han har det. Det vil vise seg.

Det er ikke for å se ned på han at jeg sier det. Men for å forstå alvoret i det hele. For jeg er av den typen som har vanskelig for å se det negative i andre. Jeg kjennte en som har diagnosen, h*n gikk bl.a i terapi. Det var så vanskelig å fatte det, for jeg så bare det gode i h*n.

Men nå prøver jeg å innse fakta, også når det gjelder min eks. Jeg må forsøke så godt jeg kan å se gjennom disse gode sidene. Du aner ikke hvor redd jeg har vært for å snakke med noen om dette.

Men nå tenker jeg som sagt på mine og barnas behov, så må han ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Derfor tør jeg å skrive om det også.

Men hva med redselen i spørsmålet ditt?

Hvilke svar har beroliget deg i forhold til å unngå VOLD i den situasjonen du kommer i NÅ? Og hva forventet du av svar?

Mitt poeng var å ufarliggjøre han som person i størst mulig grad basert på forståelse av reaksjoner. Og med det hjelpe deg til å bli mindre redd.

Min opplevelse er at en del andre svar ikke har selve det aktuelle spørsmålet i hodet i det hele tatt, kun det å bli kvitt han i livet ditt.

[Gjest Jente31]

Nei da har vi nok ikke lest de samme innleggene!

Og at hun er oppegående er helt opplagt!

VIlle bare si at jeg har fått mye styrke gjennom deg og dine erfaringer, Rrose.

Jeg er også enig med deg i at jeg ikke skal gjøre dette mer komplisert nå. Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg ikke lenger tenker på hans behov, men mine egne. Jeg har brukt 15 år av livet mitt på å forstå og ta hensyn til han og bla bla. Jeg skal ikke på nytt begynne å tenke i de baner, det har jeg ingen planer om. Jeg har gradvis klatret oppover, føler jeg. Jeg skal ikke ned igjen. Da er jeg dum.

Det at jeg ga min datter skylden for hans oppførsel.. vel, jeg har vel egentlig ikke gjort det. Men jeg trodde at han hadde "rett" til å slå henne, fordi hun var vrang osv. Jeg hadde jo et innlegg om det også, her på dol. Det sier litt, om hvor blind jeg har vært. Det at hun har forandret adferd så totalt i løpet av disse to mnd, sier også litt. Jenta går ikke lenger på nåler. Hun har selv, og helt uten min innblanding, sagt at han stresser henne opp for han kjefter og er så sint for alt. Himmel og hav kunne jo være i bevegelse om de var uheldig å søle litt!

Men uansett sier dette masse om hvor langt jeg har kommet, gradvis. Jeg hadde ikke klart det uten støtte. Ofte må jeg bare ha en bekreftelse på mine egne tanker. Det at dere sier jeg er oppegående tar jeg som et stort kompliment, som også gir meg selvtillit. For den skal jeg love deg har vært på bunnen!!

Så tusen takk for ditt (og andres) engasjement, jeg setter kjempestor pris på dette. jeg kommer sakte men sikkert etter :-)

[Gjest Rrose]

Men hva med redselen i spørsmålet ditt?

Hvilke svar har beroliget deg i forhold til å unngå VOLD i den situasjonen du kommer i NÅ? Og hva forventet du av svar?

Mitt poeng var å ufarliggjøre han som person i størst mulig grad basert på forståelse av reaksjoner. Og med det hjelpe deg til å bli mindre redd.

Min opplevelse er at en del andre svar ikke har selve det aktuelle spørsmålet i hodet i det hele tatt, kun det å bli kvitt han i livet ditt.

Etter 15 år med forsøk må det være greit å si nok er nok.

Hun kan ikke vite hva som skjer...dette hun gjør nå er nok svært uvant for han. Dermed også svært uforutsigelige for henne.

Skal noe annet skje ligger ansvaret nå hos han.

Det eneste hun nå kan gjøre er å sørge for at det ikke skjer, og handle utifra det hun vet...nemlig at han kan slå.

[trissie]

Etter 15 år med forsøk må det være greit å si nok er nok.

Hun kan ikke vite hva som skjer...dette hun gjør nå er nok svært uvant for han. Dermed også svært uforutsigelige for henne.

Skal noe annet skje ligger ansvaret nå hos han.

Det eneste hun nå kan gjøre er å sørge for at det ikke skjer, og handle utifra det hun vet...nemlig at han kan slå.

Har han slått henne også?

Det har ikke jeg oppfattet faktisk!

[Gjest Jente31]

Men hva med redselen i spørsmålet ditt?

Hvilke svar har beroliget deg i forhold til å unngå VOLD i den situasjonen du kommer i NÅ? Og hva forventet du av svar?

Mitt poeng var å ufarliggjøre han som person i størst mulig grad basert på forståelse av reaksjoner. Og med det hjelpe deg til å bli mindre redd.

Min opplevelse er at en del andre svar ikke har selve det aktuelle spørsmålet i hodet i det hele tatt, kun det å bli kvitt han i livet ditt.

Du har klart å beroliget meg litt med dette, trissie. Og det setter jeg stor pris på.

Men det er bare det, at det er et faktum, at jeg har god grunn til å frykte at han blir voldelig.. Det har jeg sett så mange ganger før.

Det er verre å frykte vold, enn når du står midt oppi det, har jeg opplevd. Det er som når jeg skal til lege, feks. Det er mye verre å sitte på venterommet, enn å være inne hos legen (og jeg har skikkelig legeangst) om du forstår. Vanskelig å forklare.

Jeg vet ikke hvilke svar jeg forventet å få. Kansje bare litt styrke til å klare å gjennomføre det som nå står foran meg. Jeg må forberede meg på det verste, føler jeg. Og jeg har allerede fått et godt tips, om å ha med meg noen.

Men jeg forstår og respekterer dine argumenter ett hundre prosent. Det er viktig, at man også kan se saken fra den andres side, og at man ikke gir opp før en har prøvd :-)

[Gjest Rrose]

VIlle bare si at jeg har fått mye styrke gjennom deg og dine erfaringer, Rrose.

Jeg er også enig med deg i at jeg ikke skal gjøre dette mer komplisert nå. Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg ikke lenger tenker på hans behov, men mine egne. Jeg har brukt 15 år av livet mitt på å forstå og ta hensyn til han og bla bla. Jeg skal ikke på nytt begynne å tenke i de baner, det har jeg ingen planer om. Jeg har gradvis klatret oppover, føler jeg. Jeg skal ikke ned igjen. Da er jeg dum.

Det at jeg ga min datter skylden for hans oppførsel.. vel, jeg har vel egentlig ikke gjort det. Men jeg trodde at han hadde "rett" til å slå henne, fordi hun var vrang osv. Jeg hadde jo et innlegg om det også, her på dol. Det sier litt, om hvor blind jeg har vært. Det at hun har forandret adferd så totalt i løpet av disse to mnd, sier også litt. Jenta går ikke lenger på nåler. Hun har selv, og helt uten min innblanding, sagt at han stresser henne opp for han kjefter og er så sint for alt. Himmel og hav kunne jo være i bevegelse om de var uheldig å søle litt!

Men uansett sier dette masse om hvor langt jeg har kommet, gradvis. Jeg hadde ikke klart det uten støtte. Ofte må jeg bare ha en bekreftelse på mine egne tanker. Det at dere sier jeg er oppegående tar jeg som et stort kompliment, som også gir meg selvtillit. For den skal jeg love deg har vært på bunnen!!

Så tusen takk for ditt (og andres) engasjement, jeg setter kjempestor pris på dette. jeg kommer sakte men sikkert etter :-)

Jeg mener ikke å dømme deg for at du ikke klarte å reagere slik du burde da han slo henne.

Jeg har selv opplevd å gå opprørt rundt i villrede over bestemte tiltak gjort mot barna. Husker min eks holdt min datter da hun var to år fast i sengen da hun ikke ville sove. Hun skrek av raseri. Jeg mente det var feil og mener det fremdeles...men jeg klarte ikke der og da å argumentere for det.

Jeg er glad for å høre at det går fremover. Jeg reagerte på trissie fordi jeg er redd du skal begynne å tvile og tenke at kanskje du skal prøve med mer kommunikasjon.

Jeg kunne fint tenkt slik selv.

Frosken er skarp og hun sa noe jeg aldri har turd å skrive til deg fordi jeg er redd du skal forgå i skyldfølelse.

Buoenas er også skarp og skriver tydelig av erfaring.

Men den prosessen du er inne i nå er kjempetøff. Jeg skulle ønske du hadde en i din nærhet du kunne holde i hånden når du blir redd, slik jeg har hatt de siste årene.

Jeg mener slett ikke at du skal gå å finne deg en redningsmann.

Kjæresten min har heller ikke vært det slik. Det er jo jeg som har måttet gjøre alt helt alene. Men jeg har hatt en som er glad i meg og har trøstet meg og sånn.

Det trenger man når det er sånne tøffe saker.

Jeg blir ikke borte jeg!!!! Før du ber meg om å forsvinne...hehe...

Og når jeg først sier det så mener jeg det!

[Gjest Jente31]

Forstår du er redd.

Korleis reagerte eksen på at du flytta ut då? Tenker han at du vil kome tilbake?

Kanskje du skal bruke tid så ting kan roe seg før du tar neste steg.

Guten din, korleis har han det no?

Han reagerte med at han kom truende imot meg. Jeg sto klar til å løpe ut. Men han gikk ut, kjørte bort i fullt sinne, det lynte utav øynene hans, og han pustet og peste. Han kom med tomme trusler.

Ja, sønnen min har det bra. Han er mye hos venner, er klassens yndling, sier lærern - de krangler nærmest om å få leke med han, og det er bra. Men han er også så rolig av seg, og gjør lite utav seg. Kan jo være derfor han har taklet han bedre enn dattern vår også.