Er litt redd jeg.. hva om han blir voldelig da!

[Gjest Rrose]

Har han slått henne også?

Det har ikke jeg oppfattet faktisk!

Det har han.

[trissie]

Du har klart å beroliget meg litt med dette, trissie. Og det setter jeg stor pris på.

Men det er bare det, at det er et faktum, at jeg har god grunn til å frykte at han blir voldelig.. Det har jeg sett så mange ganger før.

Det er verre å frykte vold, enn når du står midt oppi det, har jeg opplevd. Det er som når jeg skal til lege, feks. Det er mye verre å sitte på venterommet, enn å være inne hos legen (og jeg har skikkelig legeangst) om du forstår. Vanskelig å forklare.

Jeg vet ikke hvilke svar jeg forventet å få. Kansje bare litt styrke til å klare å gjennomføre det som nå står foran meg. Jeg må forberede meg på det verste, føler jeg. Og jeg har allerede fått et godt tips, om å ha med meg noen.

Men jeg forstår og respekterer dine argumenter ett hundre prosent. Det er viktig, at man også kan se saken fra den andres side, og at man ikke gir opp før en har prøvd :-)

Det er klokt å ha med seg noen. Gjør alt for tryggheten!

Og jeg tror mange andre har mer nytte av rådene her enn deg :-)

Ikke sant?

Skilsmisse_syndromet har fullstendig rett i sine innlegg, jeg tror det er altfor mye uretterdighet fra endel av oss kvinner. Lykke til!

[Gjest Jente31]

Hei trissie

Ville bare si meg enig i mye av det du skriver. Og er selv sterk motstander av ordet psykopat, som jeg synes blir brukt alt for ofte. Opplevde selv under en skillsmisse at noen reagerte på min fremstilling av exen ved å kalle ham psykopat. Dette fikk meg i tenkeboksen. For å høre ordet psykopat om far til barna mine og mannen jeg hadde delt seng og hus med i mange år, ble for tøft for meg. Og han er det langt fra den beskrivelsen også.

Antagelig er exen til jente 31 både det ene og det andre. Jeg har aldri møtt hverken han eller henne. Men denne historien som har blitt gjengitt her, hører jeg i fire av fem skillsmisser.

Det har lett for å blir mange vonde oppgjør. Og krig mellom mamma og pappa er bare salt i såret for barna som er glade i begge to.

Men, det er jo et stort men, kan hende er han en av de få som virkelig er ute på tur og lider av både det ene og det andre. Da blir jo ting straks litt mer komplisert, enn sårede følelser.

Jeg vil bare kommentere en ting; jeg er ikke ute etter krig med eksen. Jeg er ikke interessert i skittkasting. Selv om han kommer med dette imot meg, har jeg ikke svart. Jeg forblir taus. Rettferdig føles det ikke. Men man kommer ingen vei med det.

Jeg er mer interessert i diskutere sak. Og jeg har prøvd å ikke skrive nedlatende om han her inne. Men noen fakta har jeg bare vært nødt til å ta med, også for min egen del. Og ett av disse fakttaene, er altså kommunikasjon/det at han ikke vil diskutere sak.

Så jeg forstår hva du mener. Også det at dere må forholde dere til min side av saken, siden det bare er den siden som kommer frem. Er derfor jeg hele tiden har skrevet,at det alltid er to sider i en sak også :-)

[Atene]

Men hva med redselen i spørsmålet ditt?

Hvilke svar har beroliget deg i forhold til å unngå VOLD i den situasjonen du kommer i NÅ? Og hva forventet du av svar?

Mitt poeng var å ufarliggjøre han som person i størst mulig grad basert på forståelse av reaksjoner. Og med det hjelpe deg til å bli mindre redd.

Min opplevelse er at en del andre svar ikke har selve det aktuelle spørsmålet i hodet i det hele tatt, kun det å bli kvitt han i livet ditt.

Synes du det er riktig å berolige i enhver situasjon?

Hva om redselen for vold faktisk er berettiget?

Og enkelte mennesker er det ikke mulig å forstå; man bare sliter seg ut på å forsøke.

[Gjest Jente31]

Det er klokt å ha med seg noen. Gjør alt for tryggheten!

Og jeg tror mange andre har mer nytte av rådene her enn deg :-)

Ikke sant?

Skilsmisse_syndromet har fullstendig rett i sine innlegg, jeg tror det er altfor mye uretterdighet fra endel av oss kvinner. Lykke til!

Ja, jeg skjønner poenget ditt. Hvis andre også kan ha nytte av dette, er det bra :-)

[Atene]

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

:klapper:

[Gjest Jente31]

Jeg mener ikke å dømme deg for at du ikke klarte å reagere slik du burde da han slo henne.

Jeg har selv opplevd å gå opprørt rundt i villrede over bestemte tiltak gjort mot barna. Husker min eks holdt min datter da hun var to år fast i sengen da hun ikke ville sove. Hun skrek av raseri. Jeg mente det var feil og mener det fremdeles...men jeg klarte ikke der og da å argumentere for det.

Jeg er glad for å høre at det går fremover. Jeg reagerte på trissie fordi jeg er redd du skal begynne å tvile og tenke at kanskje du skal prøve med mer kommunikasjon.

Jeg kunne fint tenkt slik selv.

Frosken er skarp og hun sa noe jeg aldri har turd å skrive til deg fordi jeg er redd du skal forgå i skyldfølelse.

Buoenas er også skarp og skriver tydelig av erfaring.

Men den prosessen du er inne i nå er kjempetøff. Jeg skulle ønske du hadde en i din nærhet du kunne holde i hånden når du blir redd, slik jeg har hatt de siste årene.

Jeg mener slett ikke at du skal gå å finne deg en redningsmann.

Kjæresten min har heller ikke vært det slik. Det er jo jeg som har måttet gjøre alt helt alene. Men jeg har hatt en som er glad i meg og har trøstet meg og sånn.

Det trenger man når det er sånne tøffe saker.

Jeg blir ikke borte jeg!!!! Før du ber meg om å forsvinne...hehe...

Og når jeg først sier det så mener jeg det!

Bare så det er sagt: jeg vil aldri be deg forsvinne! :-)

Takker og bukker for ditt engasjement. Du er også en av de som har klart å åpne mine øyne. Som jeg sa til frosken, setter jeg stor pris på kritisk tilbakemelding. Men på saklig kritikk. Det må heller ikke du være redd for. Jeg lærer mye på den måten.

Det får opp øynene mine enda mer. Av og til trenger jeg å ha noen som kan stå der med slegga, og banke det inni hodet mitt, for å få meg til å forstå.

Jeg kan bli såret til å begynne med, har jeg merket, noen ganger, men jeg har klart å fatte poenget tilslutt.

Men det tror jeg kommer av at jeg alltid har blitt behandlet med silkehansker pga min vonde oppvekst. Var mye derfor jeg flyttet fra mitt hjemsted, for "alle" visste, og sa "stakkar deg". Klart, jeg kom ikke lenger på denne måten. Jeg forble vel en umoden jente som ikke torde si annet "ok"..

Men det er en annen sak :-)

Jeg mener bare å si at jeg setter stor pris på at andre sier meningen sin. Jeg har lært mye på den tiden jeg har brukt dol.

[Gjest ferri]

Skulle gjerne vært skjoldet ditt, jeg fortjener litt mere juling..

Mmm.. hadde det kanskje vært en ide og spørre en av vennene hans om de kunne overnatte hoss ham noen dager etter at du har fortalt det? Sånn at du vet at noen er hoss ham, og "passer på ham" litt.

At det at han dukker opp uannmeldt og forbanna på døra di blir mindre sannsynlig?

Det var kanskje et dumt forslag.. men noe i de baner kanskje, at noen kan passe på HAM eller DEG. En trygghets alarm kanskje? Spørre en bror eller venn om de kan overnatte hoss deg, og være litt sammen med deg i dagene etter du har sagt det?

vet ikke.. Bo hoss noen venner/familie noen dager etter du har fortalt ham at dere ikke kommer til og bli sammen igjen?

Men jeg lurer på om dette virkelig er noe som må bli sagt? Hvorfor må du fortelle ham at dere ikke er sammen lenger, dette ligger jo klart i kortene når du har flyttet ut, og begynner og snakke om dele tiden med barna.. osv..

nei.. jeg vet ikke så mye.. man må kanskje si ifra når man har barn og hele pakka... prøve og tenke på hva som ville gjøre deg trygg, og prøve og gjøre det?

[Gjest Jente31]

Tusen takk.

Ja, familievoldsaker har svært lite til felles med "vanlige" skilsmisser, der det gjerne blir skitkasting på _helt_ andre grunnlag. Merkelig at det for enkelte er så vanskelig å se forskjellen. Jeg ble mektig provosert av trissie's innlegg.

Jeg vil bare si tusen takk for ditt engasjement. Jeg skjønner du ble provosert. Hadde jeg vært på et annet stadie i denne prosessen, hadde jeg kansje blitt det selv, eller mistet alt av selvtillit og styrke til å gjennomføre dette. JEg forstår deg så absolutt, og det var et godt innlegg du kom med. Men jeg kan forstå at trissie reagerer også.

Men det går bra. Jeg er bestemt på dette, og er sikker på at jeg ikke skal tilbake, nå som jeg endelig har kommet meg utav dette.

Det er bra at det finnes slike som deg der ute, som tør å kjempe for en slik sak. Jeg har hatt veldig god nytte av dine svar til meg i denne prosessen, og er deg veldig takknemlig, bouenas. Jeg hadde aldri klart det uten din og andres hjelp!

Klem,

[Gjest Wita]

Jeg skal prøve å forklare.

Det er ganske kjent innen familieterapi at slikt kan oppstå fordi vi er dårlige til å kommunisere med hverandre.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

La oss ta ett tenkt eksempel, og at du var i en slik situasjon?

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel: De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate? Han blir jo ikke forstått likevel.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Er det mulig å forstå han???

Er det mulig å innse at han i frustrasjon kan gjøre overilte handlinger?

Jeg har en gang vært nær på en familie der akkurat dette skjedde. Moren anmeldte faren for vold mot datteren, og han hadde utøvd vold. I hennes øyne var han klart voldelig psykopat.

De ble skilt, men så fikk hun ro til å tenke over situasjonen og litt hjelp til å forstå hva som egentlig hadde skjedd. De er i dag gift, og har en flott familie.

Og, det handlet ikke om å gå tilbake til en voldelig person, men om en utrolig vilje til å forstå sin egen rolle i det som hadde skjedd.

Derfor er jeg ikke uten videre villig til å ”kjøpe” forklaringer.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet KAN være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også.

Du kan ikke bruke samme oppskriften på alle. Den oppskriften kan du bruke på meg og andre som stort sett har det bra i våre forhold, men som raser, er sure og misfornøyde innimellom. Da blir det riktig med slike innlegg som kan få oss til å se saken fra flere sider, åpnet øynene og fått satt ting på plass. Synes du har vært veldig flink til det og jeg har lært masse av deg:)

Men jeg er ikke enig i at den oppskriften blir riktig å bruke i dette tilfellet. Jente31 har slitt med psyken lenge. Det var det hun startet innleggene sine med. Etterhvert kom det mer og mer frem hvor kilden til problemene egentlig lå.

Mitt inntrykk av Jente31 er at hun er ei jente som har vært tålmodigheten selv og som virkelig har forsøkt å forstå, å forstå og forstå.

Hun har blitt usikker og mistet mye selvtillit underveis. Mannen har hatt fullstendig taket over både henne og ungene.

Hun skal ikke forsøke å hverken sette seg inn i sak eller hans personlighet. Hun skal bruke alle sine krefter på seg selv og ungene.

Hun skal ikke å bruke mer tid på å gruble og forstå seg på den personen. Jeg skulle ønske hun kunne bli sint. Ordentlig sint. Det er bortkastet tid og energi og føle omsorg for denne mannen. Det er hjelpeapparatet sin jobb. Ikke hennes.

Hun har da mer enn nok å ta tak i om hun ikke skal prøve å sette seg inn i saker og ting som gjelder han.

Nå får det være nok dulling og dalling.

[Gjest Jente31]

Skulle gjerne vært skjoldet ditt, jeg fortjener litt mere juling..

Mmm.. hadde det kanskje vært en ide og spørre en av vennene hans om de kunne overnatte hoss ham noen dager etter at du har fortalt det? Sånn at du vet at noen er hoss ham, og "passer på ham" litt.

At det at han dukker opp uannmeldt og forbanna på døra di blir mindre sannsynlig?

Det var kanskje et dumt forslag.. men noe i de baner kanskje, at noen kan passe på HAM eller DEG. En trygghets alarm kanskje? Spørre en bror eller venn om de kan overnatte hoss deg, og være litt sammen med deg i dagene etter du har sagt det?

vet ikke.. Bo hoss noen venner/familie noen dager etter du har fortalt ham at dere ikke kommer til og bli sammen igjen?

Men jeg lurer på om dette virkelig er noe som må bli sagt? Hvorfor må du fortelle ham at dere ikke er sammen lenger, dette ligger jo klart i kortene når du har flyttet ut, og begynner og snakke om dele tiden med barna.. osv..

nei.. jeg vet ikke så mye.. man må kanskje si ifra når man har barn og hele pakka... prøve og tenke på hva som ville gjøre deg trygg, og prøve og gjøre det?

Tusen takk for gode forslag, ferri, skal ta de med meg!

[Gjest Jente31]

Du er god på å motta tilbakemeldinger :-)

Tja... Ikke alltid, men stort sett! :-)

[Gjest Jente31]

"Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?"

Jeg tror det siste Jente31 nå trenger er å bruke mer tid enn hun allerede har gjort på å prøve å forstå hva som skjer. Ikke alt som er mulig å forstå og hun bør ikke slite seg ut på forsøke å forstå denne personen noen mere nå. Det får hjelpeapparatet ta seg av.

Jeg er enig med deg, jeg har brukt nok tid på å forstå alt dette. Det er fortsatt mye jeg ikke forstår. Men som du sier, det får hjelpeapparatet ta seg av. Det skal de få gjøre nå. Han er henvist videre til psykiatrien, og får forhåpentligvis den hjelpen han trenger der. Så skal jeg passe på meg selv, og barna. Såpass langt har jeg kommet!

tusen takk til deg også. Jeg skal skrive en melding når jeg har funnet meg egen bolig. Er ikke lett,det heller. Jeg vil helst i sentrum, hvor barna har sine venner. Men det er ingen hast. Vi har det bra der vi nå er.

[Gjest Wita]

Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?

Og jeg er faktisk uenig med deg!

Hvem kan si at JEG har gjort alt riktig mot denne personen som JEG anser ubrukelig?

Jente 31 har jeg full respekt for, altfor stor respekt til å nekte åpeke på nyanser og muligheter. Skal virkelig alle bare se problemene uten å få lov til det motsatte?

"Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?"

Jente31 svarer folk høflig og ordentlig uansett hva slags svar hun får. Hun blir ikke sint, men kanskje bare enda mer forvirret over hva som er riktig og galt for henne å gjøre i denne fortvilende situasjonen hun er i. Hun trenger ikke å få høre at hun skal endre seg og at hun skal forsøke å forstå sak og hvorfor han slår. Det er nulltolleranse for slikt.

Hun skal ikke en gang forsøke å få til samarbeid mer. Hun og hennes barn lider under det. Hun må skjerme ungene og overlate mannen til hjelpeapparatet. Vil han ikke ha hjelp, får det være hans problem.

Om jeg var i jente31 sted og mor til hennes barn, ville jeg ha tatt kontakt med barnevernet. Lagt frem situasjonen akkurat slik den er og om nødvendig printet ut alle innlegg hun har skrevet her. Jeg ville ha bedt barnevernet om å hjelpe meg.

[Gjest Wita]

Jeg er enig med deg, jeg har brukt nok tid på å forstå alt dette. Det er fortsatt mye jeg ikke forstår. Men som du sier, det får hjelpeapparatet ta seg av. Det skal de få gjøre nå. Han er henvist videre til psykiatrien, og får forhåpentligvis den hjelpen han trenger der. Så skal jeg passe på meg selv, og barna. Såpass langt har jeg kommet!

tusen takk til deg også. Jeg skal skrive en melding når jeg har funnet meg egen bolig. Er ikke lett,det heller. Jeg vil helst i sentrum, hvor barna har sine venner. Men det er ingen hast. Vi har det bra der vi nå er.

Det er godt å høre:)

[frosken]

Hei, ja, jeg klarer å sortere ut, og takker for ditt engasjement, bouenas. Du har selv opplevd noe lignende, og vet hva du snakker om.

Forøvrig synes jeg det er helt greit at trissie kommer med slike argumenter. Det kunne jo vært at jeg ikke har tenkt over det. Det er jo ingen her som kjenner meg, og dere må forholde dere til min side av saken, ikke hans. Jeg kunne like gjerne vært en psykopat eller noe selv - bare for å sette det på spissen )

Så derfor synes jeg det er helt greit at trissie skrev dette. Men det kunne helt klart vært en annen sjel som kansje ikke hadde taklet det, og mistet mye styrke pga det. Men det har jeg ikke. Jeg forstår dere begges synspunkter og er svært takknemlige for deres engasjement :-)

Når du har kommet deg litt ovenpå etter skilsmissen, så kan du sikkert søke jobb som fredsmegler...*s*

[Gjest Jente31]

Når du har kommet deg litt ovenpå etter skilsmissen, så kan du sikkert søke jobb som fredsmegler...*s*

Takk for hyggelig tilbakemelding, det tar jeg som et kompliment :-)

[bouenas]

Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?

Og jeg er faktisk uenig med deg!

Hvem kan si at JEG har gjort alt riktig mot denne personen som JEG anser ubrukelig?

Jente 31 har jeg full respekt for, altfor stor respekt til å nekte åpeke på nyanser og muligheter. Skal virkelig alle bare se problemene uten å få lov til det motsatte?

Om du debatterer generelt eller ei, mener jeg det samme.

Jeg har aldri sagt at f.eks jeg, eller Jente31 - eller andre for den saks skyld, har gjort alt riktig i forhold til (eks)menn.

Det er nyanseringen det ser ut som om du ikke vil(?) forstå.

Neida, det er fint å prøve å finne løsninger, istedenfor å bare se problemer. Men det er også viktig å se sine begrensninger.

[Gjest Jente31]

"Det er litt merkelig at jente31 er den eneste som har forstått at det ikke er HUN som blir angrepet, men at jeg har forsøkt å debattere generelt?"

Jente31 svarer folk høflig og ordentlig uansett hva slags svar hun får. Hun blir ikke sint, men kanskje bare enda mer forvirret over hva som er riktig og galt for henne å gjøre i denne fortvilende situasjonen hun er i. Hun trenger ikke å få høre at hun skal endre seg og at hun skal forsøke å forstå sak og hvorfor han slår. Det er nulltolleranse for slikt.

Hun skal ikke en gang forsøke å få til samarbeid mer. Hun og hennes barn lider under det. Hun må skjerme ungene og overlate mannen til hjelpeapparatet. Vil han ikke ha hjelp, får det være hans problem.

Om jeg var i jente31 sted og mor til hennes barn, ville jeg ha tatt kontakt med barnevernet. Lagt frem situasjonen akkurat slik den er og om nødvendig printet ut alle innlegg hun har skrevet her. Jeg ville ha bedt barnevernet om å hjelpe meg.

Tusen takk for forslaget. Jeg har også tenkt på barnevernet. Egentlig synes jeg det er rart jeg ikke har hørt noe fra de allerede. Men jeg har tenkt tanken. Jeg har også funnet ut hvor jeg skal henvende meg for å be om meklingstime. Jeg tenker å ringe snart, føler tiden er inne for det nå. Så, det går fremover!

Takk for kjempestøtte, wita :-)

[frosken]

Takk for hyggelig tilbakemelding, det tar jeg som et kompliment :-)

Ja, det var ment som et kompliment :-)