møtte min biologiske far etter 18 år

[Gjest Renate_098]

hei! trenger litt hjelp her. kansje er det bare meg det er noe rart med, men her er altså historien. jeg møtte min biologiske far for ca 6 måneder siden, di 2 ungene hans og konen. jeg møtte di fordi jeg jobber på samme sted som di bor. så derfor snakker vi sammen nesten hver dag. men det er utrolig vanskelig for meg å være i lag med di. å se hvordan han er med sine unger og slikt. "og meg ville han ikke ha"- tenker jeg da. jeg hadde også en veldig vanskelig oppvekst med en stefar som nå er i fengsel- pga psykopati....osv. men jeg klarer ikke oppføre meg normalt sammen med hans familie, og han forstår det ikke.- egentlig ikke jeg heller..... jeg føler meg rett og slett idiot for å være der og trenge meg på di.(akkuratt som 5 hjul på vognen)- jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det. jeg er veldig glad i han, og jeg vet jeg sårer han når jeg sier at jeg ikke føler meg vel der. men jeg klarer det bare ikke. jeg klarer ikke tilgi han. jeg blir da veldig sjalu på ungene hans også, siden di har nå en så fin oppvekst osv.... noen som har noen råd om hvordan jeg skal klare å "være meg selv" i lag med de?- å kunne tillgi han? noen som har opplevd det samme?

[Gjest Jente31]

Hei, jeg har ikke opplevd det samme. Men jeg får øyeblikkelig noen tanker om at du har rett til å føle deg såret. Du sier det jo selv; "meg ville han ikke ha". Jeg tenker at jeg sikkert hadde reagert på samme måte.

Har dere pratet sammen om dette, vet han hva du føler og tenker, om det? Jeg forstår om du synes det er vanskelig. Men det virker som dette er noe du trenger å bearbeide, for å komme videre.

Det høres ikke ut som du har hatt det greit ellers i livet heller. Får du noe hjelp for dette, til å bearbeide?

Sender deg masse gode tanker fra,

[Gjest Jente31]

Hei, jeg har ikke opplevd det samme. Men jeg får øyeblikkelig noen tanker om at du har rett til å føle deg såret. Du sier det jo selv; "meg ville han ikke ha". Jeg tenker at jeg sikkert hadde reagert på samme måte.

Har dere pratet sammen om dette, vet han hva du føler og tenker, om det? Jeg forstår om du synes det er vanskelig. Men det virker som dette er noe du trenger å bearbeide, for å komme videre.

Det høres ikke ut som du har hatt det greit ellers i livet heller. Får du noe hjelp for dette, til å bearbeide?

Sender deg masse gode tanker fra,

Ps. du må for all del ikke ta dette som et fasit svar. Jeg har ikke erfaring med dette selv. Jeg tenker bare litt høyt. Men det virker som du er såret, og sliter med å tilgi og forstå osv... Håper uansett du finner utav det, og at du kan få noen råd fra andre også..

[Gjest Rrose]

Jeg syns det høres ut som du har en helt naturlig reaksjon på situasjonen.

Hvis du føler at du kan det så ville det kanskje være til hjelp for deg og din far at du forteller han hvordan du føler det.

Kanskje du og pappan din kan bare være dere noen ganger også? Tror du pappan din hadde forstått det?

At du skal føle deg hjemme der med det samme er jo litt mye å forlange. jeg vil anta at du føler at du er på besøk.