Når livet går i oppløsning

[Gjest happygay]

Jeg to hunder. Har sosial fobi og er trygdet, venter på å få innvilget ufør. Ikke rusmisbruker. Røyker ikke. Kan ikke skaffe bolig selv. Bor en plass nå jeg må flytte fra. Må ha hjelp, men jeg regner med at jeg ikke får en plass å bo hvis jeg har to hunder. Mister jeg hundene mine mister jeg det eneste som gjør at jeg har et stabilt liv.

Dette er sikkert vanskelig å svare på, men vet sosialkontoret at om jeg mister det kjæreste jeg har så vil det sinne jeg har inne i meg koste sammfunnet mange penger?

Det billigste for samfunnet vil være å finne en plass for meg å bo hvor jeg kan bo sammen med hundene mine. Om de presser meg og livet mitt går i oppløsning vil det koste samfunnet mange millioner. Det kan jeg love.

Jeg kan ikke si dette til sosialkontoret hvis de sier at hunder ikke går, det vil være å true, men som sagt, samfunnet vil ikke spare på det.

[steinansiktet]

Jeg synes godt du kan si dette på sosialkontoret.

Bestill deg time og forklar at du synes det er vanskelig nå.

At hundene er din sikkerhetsventil som gjør at du Takler tilværelsen på en bedre måte og evt ikke med sinne ol som du selv vet kan skje.

Gi utrykk for din redsel for at du tror livet ditt kan rase sammen uten hundene .

Jeg kan ikke skjønne at det kan bli sett på som en trusell.

[Gjest happygay]

Jeg synes godt du kan si dette på sosialkontoret.

Bestill deg time og forklar at du synes det er vanskelig nå.

At hundene er din sikkerhetsventil som gjør at du Takler tilværelsen på en bedre måte og evt ikke med sinne ol som du selv vet kan skje.

Gi utrykk for din redsel for at du tror livet ditt kan rase sammen uten hundene .

Jeg kan ikke skjønne at det kan bli sett på som en trusell.

Takk for tilbakemeldingen Steinansiktet. Jeg er så knyttet til hundene mine at jeg vil føle det på samme måte som en som har barn ble fortalt at om han skulle få hjelp til å finne en plass å bo så måtte han omplassere eller avlive barnene sine. Jeg vet at samfunnet ikke ser det på samme måte, men for meg som aldri har greid å knytte meg til mennesker, eller har hatt venner eller kjæreste, så er hundene veldig viktig for meg.

[Gjest livet er ikke alltid like lett]

Takk for tilbakemeldingen Steinansiktet. Jeg er så knyttet til hundene mine at jeg vil føle det på samme måte som en som har barn ble fortalt at om han skulle få hjelp til å finne en plass å bo så måtte han omplassere eller avlive barnene sine. Jeg vet at samfunnet ikke ser det på samme måte, men for meg som aldri har greid å knytte meg til mennesker, eller har hatt venner eller kjæreste, så er hundene veldig viktig for meg.

Jeg er enig med steinansiktet, vær ærlig med hvor utrolig mye dyrene betyr for deg.

Det er ikke å true, det er bare en sannhet som må/bør frem i lyset.

Synd, jeg sitter med verdens kosligste hus, landlig med stor tomt, akkurat passe til en enslig med to hunder, og det står tomt, ville vært helt i blinken for deg tror jeg.

Lykke til med fremtiden din.

[steinansiktet]

Takk for tilbakemeldingen Steinansiktet. Jeg er så knyttet til hundene mine at jeg vil føle det på samme måte som en som har barn ble fortalt at om han skulle få hjelp til å finne en plass å bo så måtte han omplassere eller avlive barnene sine. Jeg vet at samfunnet ikke ser det på samme måte, men for meg som aldri har greid å knytte meg til mennesker, eller har hatt venner eller kjæreste, så er hundene veldig viktig for meg.

Jeg har vært i samme situasjon, med flytting og vansker med dyrehold så jeg kjente meg veldig igjen i det du sa om hundene dine.

Selv har jeg også hund og katt og det har vært utenkelig å skulle kvitte seg med de. Dyrene er ”mine barn” Det å skulle ha kvittet seg med dem ville for meg gjort at jeg ikke ville klart å holde meg i livet i en periode av livet mitt.

For mitt vedkommende kjøpe jeg meg inn i et borettslag, og fikk beskjed etter at jeg hadde kjøpt og flyttet inn ,at det ikke var lovlig med dyrehold. Jeg snakket med styret og skrev deretter søknad til styret der jeg forklarte skriftelig mitt behov for husdyrhold. Inngikk avtaler med prøvetider ,avtaler der at om dyrene ble til sjenanse for mine naboer osv, skulle dette bli gitt beskjed til meg om dettte. Ble det problemer for naboer skulle og måtte man se på andre løsninger.

Katten har gjennom årene støtt vært på utlån til naboer da han er en flink musejeger. Ellers så har jeg aldri fått noen klager på mitt dyrehold.

Gjennom dyrene klarte jeg å ha den struktur og de rammer som ofte kan være viktig for å holde igjen og komme videre. Det å leve et så stabilt liv som mulig .

Jeg skjønner at det kan være vanskelig. Og jeg vet det er vanskelig å på en måte blottlegge seg i å prøve å få andre mennesker til å forstå.

Men prøv å snakke med de som skal hjelp deg med å skaffe bolig. Vær åpen og ærlig, forklar og fortell ....

[venninde]

Kjære deg!

Få legen din til å skrive et notat til sosialkontoret der alle disse gode argumentene for at du skal få beholde hundene kommer frem. En lege vil ikke ha problemer med å forstå hvor viktige dyrene er for din evne til å strukturere hverdagen og for din psykiske helse. Gode tanker til deg og voffsene!

[Zummer]

Jeg ville nok forklart situasjonen til fastlege-videre til psykolog, som kontakter sosialkontoret..

Tror at det beste er å hjelpe deg til dette, og at det blir verre om du mister hundene dine. Jeg har selv 2 hunder, og sliter med mye av det samme, de er der som plaster på såret og jeg føler meg aldri heelt alene.Hunder har også god psykologisk effekt-dette er faktisk forsket på=) Jeg ville forklart hele saken, slik de kunne hjulpet deg med penger og en plass å bo der hundene dine kan være. De har såpass med kontakter, at nekter de deg dette, ville jeg endret saksbehandler.

Håper det ordner seg for deg, og for hundene dine