Rettferdiggjøring av tvangsbehandling

[Lurer på det meste og de fleste...]

Jeg antar at det er mindre tvangsbehandling i dag enn før. Selv om man tar hensyn til at det er blitt flere pasienter totalt.

Likevel er det enkelte pasientgrupper som stadig utsettes for overgrepet tvangsbehandling. Kriteriene for å legge inn noen på tvang er vel at er psykotiske og/eller til fare for sitt eget eller andres liv.

La oss ta psykotiske pasienter først. Dette er ifølge læreboka mennesker som ikke vet sitt eget beste, de innser ikke at de syke, og de er overbevist om at fenomener som folk flest er enige om at er umulige foregår, har foregått eller vil forekomme. De fleste mener det kun er medisiner som hjelper på slike tilstander - det er i alle fall det NHD på dette forumet skriver i sine innlegg. Så derfor blir de gjerne låst inne, og selv om det er en alvorlig forbrytelse å lure pasienter til å ta medisiner, så har jeg faktisk sett dette forekomme (det er snakk om en pasient som sa seg villig til å ta en type medisin, en type som ikke var antipsykotisk, men personalet gav han med overlegg en pille som virket antipsykotisk - personen hadde gjort det klart at han ikke ville ta denne typen). De har tilogmed makt til å tvinge medisiner i folk som ikke lar seg overbevise.

Jeg syns bare det er helt utrolig at dette foregår, er lovlig og faktisk blir forsvart av de fleste. Folk flest i samfunnet har heller ikke noen sterke innvendinger mot dette, etter hva jeg kan registrere. Men jeg tror ikke disse vanlige og folkene, og ikke engang folk som jobber i psykiatrien, forstår rekkevidden av denne praksisen. Dette er en oppsummering: "du tror på noe som åpenbart er feil, ergo har vi, som ikke tror på noe som er feil, rett og plikt til å med makt tvinge deg gjennom en behandling og et fangenskap, som etter vår mening vil føre til at du vil begynne å tenke mer som oss".

Det blir ikke vist noen som helst respekt for den syke i det hele tatt. Man blir faktisk tatt fra ens grunnlovsfestede rett til å beholde sitt eget livssyn.

Retorikken er slik: vi gjør ikke annet enn å hjelpe disse menneskene som åpenbart har det forferdelig.

Likevel vil ikke slike mennesker vanligvis gi utrykk for at de har det vondt.

Altså man kan ikke være sikker på at disse menneskene har det så vondt. Dette med smerte er tross alt en veldig individuell ting. Ta elitesoldater. Gjennom treningen de skal gjennom lever de åpenbart veldig vondt - de nektes mat over lengre perioder, de er gjennom ekstreme fysiske belastninger, og det blir sett på som en svakhet å vise at man har det vondt. De mer erfarne militante som er i ledelsen opptrer hardt. Her er det bare å ta seg sammen og presse seg videre.

Det er jo tross alt nødvendig for å bli en elitesoldat.

Men disse menneskene velger jo denne treningen av sin egen frie vilje. De blir ikke presset av noen. Pga elendig velferdssystem i USA, er mange tvunget til å verve seg. Men dette er ikke snakk om trening til å bli en elitesoldat. Det sier seg jo selv at blant menneskene som ikke klarer å skaffe seg en annen jobb, så er elitesoldat - emner underrepresentert.

Det jeg vil frem til er bare det at hvor mye lidelse man klarer å leve med, varierer sterkt fra person til person. Jeg er enig i at grunnen til at personer som er psykotiske generelt sett klager mindre enn mennesker med andre psykiatriske lidelser, kan skyldes at de rett og slett ikke har den samme troen på at andre mennesker kan hjelpe.

Men likevel gir det i alle fall ingen mening i å se på symptomene, og deretter faktisk "oversette" dette til et lidelsesnivå for det aktuelle mennesket. Det er som sagt en overforenkling – det er flere faktorer som spiller inn.

Et annet viktig motargument går på hele oppfatningen at mennesker som har gjennomgått tvangsbehandling med påfølgende symptomreduksjon (oppfattet av psykiatrien, ikke pasienten), faktisk får det noe bedre.

Man antar jo i psykiatrien at det er symptomene som fører til lidelse. Selv om det er en etablert teori innen psykologi at det faktisk er motsatt, at det er lidelser som fører til symptomer, så er det ingenting i psykiatrien som reflekterer at de har adaptert dette. Man stapper piller i pasientene, og sier at det skal dempe ting som hallusinasjoner, og dermed skal de få det bedre.

Mange pasienter kan sikkert si seg enige i dette, at de blir bedre. For det virker jo logisk at man har det bedre nå som hallusinasjonene er borte.

Etter min mening er psykose en tilstand der lidelsene blir så ekstreme at hjernen setter inn tiltak for å fjerne dette. Jeg tror psykose er noe man må gjennom for å egentlig få gjort noe med de eksisterende problemene/lidelsene. Det blir som å være i et okkupert land, hvor okkupantene terroriserer de opprinnelige innbyggerne. Bare ved å starte en krig kan man få gjort noe med okkupasjonen, men det vil selvsagt for en tid oppleves som verre.

Nå kan sikkert noen si at det å bruke medisiner da blir som å forhandle seg frem til en løsning på fredelig vis. Men som internasjonal politikk viser, så vil ikke slike løsninger vare noe særlig, og de innebærer også en god del kompromiss.

Men neida, man ser det nødvendig å behandle syke mennesker som de skulle være krigsfanger man tar inn til forhør. Merkelig at det da står i menneskerettighetserklæringen til FN at det er sentralt at mennesker har kontroll og makt over sin egen kropp!

Angående mennesker som er til fare for andre enn seg selv, så vil jeg bare si dette: det er faktisk en forbrytelse i dette landet å straffe mennesker før man har gjort noe galt.

Og hvem er det egentlig som vil oppleve å bli buret inne på psykiatrien og bli pumpet i gift mot sin egen vilje som noe annet enn en straff?

Ta en person som ikke er i kontakt med psykiatrien. La oss si at det kan bevises at han har sagt han vil skade den og den. Politiet har ikke makt til å slenge denne personen på glattcella, om han ikke er ruset, aldri i verden om de har. Selv om politiet vet personen har tilgang til våpen, og er en registrert utøver av vold. De kan kanskje, om den fornærmede ønsker det, ta han for trusler – noe som er ulovlig. Men dette er en lang prosess, og de har ingen mulighet til å oppbevare personen denne perioden.

Om personen ikke er i kontakt med psykiatrien, da! Da er det lett å bli bura inne.

Personer med psykiske lidelser er ofte personer som er utsatt for større eller mindre overgrep. Det kan være mobbing da de var barn og gikk på skolen, og det kan være voldtekter og psykisk og fysisk terror. Så, i sine lidelser, kryper de seg bort til de snille psykologene og psykiaterne. De har virkelig tro på at de skal få hjelp, og legger faktisk utrolig mye i deres hender – for en pasient kan det oppleves veldig vanskelig å åpne seg på en slik måte pasienter oppfordres til.

Så skjer det et nytt overgrep. Ikke fra noen psykiatrien kan stemple som dårlige og umoralske mennesker – men fra psykiatrien selv.

Muligens er det ment godt. Men det er egentlig relevant, da pasientene opplever det som ondt.

De fleste sier kanskje i ettertid at det var bra de gjorde det der. Men det sier faktisk litt om forholdene! For hvordan vil folk, inkludert psykiatrien, se på folk som fortsatt, ”ved sine fulle fem”, fortsatt mener det var et overgrep og at det var ondt gjort?

Man vil ikke bli stemplet som ”gal”, og aller minst vil man unngå å oppleve det samme igjen. Så da er det lett å undertrykke sin mening, slik at man fremstå som ”kurert”.

Nei. Jeg har snakket med en del psykiatere, psykologer og psykiatriske sykepleiere. Det virker ikke det hele tatt som de ser noen motargumenter mot tvangsbehandling. De har vel innsett, eller lært på skolen, at det er lettere å få viljen sin jo mer sikre de fremstår.