Sykdom eller ikke, hva er grensen

[Gjest Ingen partyløve]

Har alltid vært en privat person som aldri har hatt noe særlig behov for å være sosial som igjen har fått meg til å føle meg unormal. Jeg kjenner INGEN som er som meg.

Tingen er at det har gradvis blitt verre, tror jeg ihveertfall. Alle gleder seg jo til en fest, for det er jo sååå moro, snakker gjerne om det i dagevis, men jeg gruer meg.

Det er ikke sånn at jeg holder på å dø av frykt for å gå dit men å sitte og snakke om alt og ingenting i timesvis og være superglad og by på seg selv, det er bare ikke meg liksom. Pleier heller å være hjemme i soffan.

Hvorfor gå på en fest når man ikke har lyst, aldri klarer å by på seg selv eller syns det er interessant å sitte og prate piss hele kvelden.

Blir på en måte mer og mer alene, men jeg tror ikke det er sosialangst, jeg vet ikke.

Lurer på hva grensen er før det blir en sykdom, jeg er ikke deprimert eller noe sånt, jeg bare er litt forvirret fordi jeg ikke er som alle andre, det har jeg aldri vært.

[Gjest lyspæra65]

det er ikke alle som liker å feste, sånn er det bare. Men om du er redd for å være med folk i større grupper generellt, knapt en og en, så har du nok sosialangst. Om du ikke ser dette som en problem selv, vel da er det bare sånn du er. Virker som du ahr forsøkt å feste litt ihvertfall, men fant ut at det ikke var noe for deg, så da er det greit. mange som bare tror de misliker noe, men trives godt med det når de endelig tørr prøve det.

hva med å melde deg inn en gruppe for noe, språkkurs, bokklubb o.l. for å treffe folk som kanskje har en ting felles med deg, slik at du ihvertfall trives med aktiviteten, det kan gjøre deg mer trygg blant folk også å "øve" deg med noe trygt.

Jeg vil si grensen for sykdom går der du er et problem for andre uten å se det selv (noen er jo plagsomme for andre med vilje), eller isolerer deg helt pga du ikke orker folk, ikke fordi du ikke orker fest,

[double]

Er det kun på det sosiale plan du føler du er anderledes?

[Gjest Ingen partyløve]

Er det kun på det sosiale plan du føler du er anderledes?

Ja.

[Gjest Ingen partyløve]

det er ikke alle som liker å feste, sånn er det bare. Men om du er redd for å være med folk i større grupper generellt, knapt en og en, så har du nok sosialangst. Om du ikke ser dette som en problem selv, vel da er det bare sånn du er. Virker som du ahr forsøkt å feste litt ihvertfall, men fant ut at det ikke var noe for deg, så da er det greit. mange som bare tror de misliker noe, men trives godt med det når de endelig tørr prøve det.

hva med å melde deg inn en gruppe for noe, språkkurs, bokklubb o.l. for å treffe folk som kanskje har en ting felles med deg, slik at du ihvertfall trives med aktiviteten, det kan gjøre deg mer trygg blant folk også å "øve" deg med noe trygt.

Jeg vil si grensen for sykdom går der du er et problem for andre uten å se det selv (noen er jo plagsomme for andre med vilje), eller isolerer deg helt pga du ikke orker folk, ikke fordi du ikke orker fest,

Jeg driver med håndball da, men det er jo ikke så ofte.

Er ikke ensom, eller jeg er jo det invendig fordi jeg føler meg som ett utskudd, men har masse venner, jeg bare føler meg ikke som de. Har liksom ikke fått nære bånd som det virker som alle de andre har. Får litt panikk og begynner jo å lure på om det er noe feil med meg.

Når jeg bodde hjemme, flyttet for meg selv for ikke så lenge siden , da sa mamma ofte at jeg måtte komme meg ut mer, det er kanskje ikke ett godt tegn.

Jeg avslo mye av det gjengen gjorde fordi jeg følte jeg bare var dødvekt, jeg er ikke redd for å være med de men føler meg bare ikke hjemme på en måte.

Vankelig å forklare.

Vil jo like de vanlige tingene jeg og, skravle, feste og springe ut og møte venner så fort anledningen byr seg. vil være normal.

[Sofline]

Jeg driver med håndball da, men det er jo ikke så ofte.

Er ikke ensom, eller jeg er jo det invendig fordi jeg føler meg som ett utskudd, men har masse venner, jeg bare føler meg ikke som de. Har liksom ikke fått nære bånd som det virker som alle de andre har. Får litt panikk og begynner jo å lure på om det er noe feil med meg.

Når jeg bodde hjemme, flyttet for meg selv for ikke så lenge siden , da sa mamma ofte at jeg måtte komme meg ut mer, det er kanskje ikke ett godt tegn.

Jeg avslo mye av det gjengen gjorde fordi jeg følte jeg bare var dødvekt, jeg er ikke redd for å være med de men føler meg bare ikke hjemme på en måte.

Vankelig å forklare.

Vil jo like de vanlige tingene jeg og, skravle, feste og springe ut og møte venner så fort anledningen byr seg. vil være normal.

Jeg tror ikke du er syk. Du er bare annerledes, kanskje litt voksen for alderen.