Hvor stort nederlag?

[Gjest lurerjegpåda]

Har prøvd, VIRKELIG prøvd å være ute i arbeid, men blir bare syk av det. Tåler ikke press, bare litt stress gjør meg veldig syk, jeg blir nær-psykotisk og paranoid.

Så hva gjør jeg? Behandleren min vil jeg skal uføretrygdes, men jeg har liten lyst til dette. For hvilket liv blir det? Er det noen flere som har det sånn og som har gode råd og komme med?

[Gjest hørt og sett]

Jeg synes du skal la deg uføretrygdes. Men av den grunn at du da stresser ned med tanke på jobb. Det er faktisk mange som blir så godt som friske når den (jobb) børen blir tatt fra skuldrene deres. Det er ikke noe nederlag i det hele tatt. Du skal vite at du kan begynne å jobbe når som helst, om du føler deg klar for det. Aetat, eller NAV som de nå kaller seg, kan også hjelpe deg inn i en hverdag i ditt tempo. De har butikker og mye forskjellig man kan prøve seg i (med dagpenger) hvis-når du føler tida er inne.

Jeg mener ikke at gudoghvermann skal bli uføretrygdet, men her høres det ut til å kanskje være den "medisinen" du trenger for å klare å se ting klart, hvorfor ting er som det er osv. Og nå blir man ikke fulltidsuføre med en gang,man får for ett til fire år av gangen.

[Gjest liten løve]

Jeg har det på sett og vis på mange måter som deg. Iallefall foreløpig. Jeg er ikke uføretrygdet, men har i praksis vært sykemeldt fire år.

Jeg vil si funksjonstapet mitt da jeg ble syk ikke var på 100%, men på 200% fordi jeg mistet omentrent alt av funksjoner.

I begynnelsen tok jeg dette veldig tungt og kavet fryktelig for å klare ting som jeg helsemssig ikke var i nærheten av å klare. Følelsen av å ikke meste og det selvpålagte stresset for å gjøre noe gjorde at jeg gang på gang ramlet ned i dype depresjoner.

Nå stresser jeg ikke mer, men går sakte mot målet. Det at det tenker uføretrygd for deg betyr ikke nødvendigvis at du ikke skal gjøre noe. Uføretrygd er den mest fleksible ordningen når det gjelder å gjøre hva en selv vil.

Mine dager bruker jeg til å gå til psykiater, fysioterapeut, aktivitetssenter, dagsenter, sammen med kjæreste, sammen med venner og til hvile. Det er det jeg maksimalt har kapasitet til nå. Forsøker å øke "belastningen" gradvis.

[Gjest D*lilith]

Jeg har det sånn og det er ikke gøy,forstår deg godt

Men jeg har fått beskjed om å ta en dag av gangen...kanskje klarer vi utdannelse/jobb en gang i fremtiden....

[Helmi]

Jeg har vært tidsbegrenset ufør i ett år snart og har to år igjen av vedtaket. Etter at jeg ble vant til tanken, var dette faktisk en lettelse. Jeg trenger ikke å tenke på arbeid akkurat nå - og folk rundt meg har også sluttet å mase om når jeg skal begynne å jobbe.

Så...når jeg først ikke klarer å være på jobb, så er trygd en god løsning for meg i alle fall