Er dette depresjon?

[Gjest Hilsen kv]

Hei. Jeg er en gutt på 23 år som er inne i en for meg meget vanskelig periode. Jeg tror det hele begynte med et litt brå start på voksenlivet, med foreldrene mine som skilte seg og resultatet av dette var at jeg fikk egen leilighet. Dette skjedde når jeg var 19. En stund etter dette begynte jeg å få problemer med flere ting. Jeg ble gradvis mer og mer innadvent og fikk større og større vanskligheter med å ta kontakt med andre mennesker. Jeg ble også mer og mer nervøs for at ting som jeg ikke kunne takle skulle oppstå. Jeg ble mer bevisst over egne "feil og mangler", og veldig opptatt av hva andre mente om meg. Jeg har heller ikke klart å holde på noen jobb, har hatt 7 forskjellige jobber de siste 12 månedene. Nå føler jeg at alt har toppet seg. Jeg ser ikke annet enn bekymringer og negative ting i hverdagen og jeg føler liten glede i ting der jeg burde ha stor glede. Jeg føler meg utrolig mislykket som person og at jeg har feil i det meste som har skjedd. Jeg er meget nervøs for hva andre syns og mener om meg, og liker ikke kontakt med andre enn de få gode vennene jeg har. Sånn som tingene er nå føler jeg at verden er bedre tjent uten meg tilstede og skremmende tanker om død dukker opp. Jeg har store problemer med og ta opp disse tingene (bare å skrive dette har tatt meg noen timer) med leger og helsepersonell, og har først den siste tiden tatt kontakt med lege. Så det jeg lurer på er, er dette depresjoner og er det noen behandligsformer eller medisiner for dette? Eller er dette kun "ta seg selv i nakken og skjepe seg" problemer?

[Gjest Silver Fairy]

Dette høres ut som depresjon ja. Har du allerede kontaktet fastlegen din er du på vei, -det er alltid det første og ofte tøffeste steget.

[Gjest ferri]

Hei! Flott skrevet

Jeg vet ikke så mye om medisiner og behandlig og sånt, men ja jeg mener da at det finnes medisiner mot depresjon, og behandling og begge skal vist fungere sier dem!

Tror at uansett åssen syk man er, så må man alltid prøve og ta seg selv i nakken, samma hva som skjer.

Utfordre segselv med måte.

Det funker bare ikke og si "nå er jeg syk, så nå kan jeg slappe av og vente på og bli frisk".

Det er jeg sikker på at du er enig med meg i også!

Tenker på livsstils rådene man "lærte" på skolen. Spise variert, og til faste tider. "Trene" (bruke kroppen, komme seg ut). Sove på natten.. Prøve holde kontakt med venner, være litt sosial iblandt selv om man kanskje ikke vil alltid.. etc..

(ikke at jeg klarer noe av dette selv...

Men det er ikke lov og gi opp! Selv om legene skulle si til deg nå at du er bipolar, eller hva det heter, depresjon. Så er det ikke lov og bruke det som en unnskyldning til og sette seg på senga og "gi opp" sånn som jeg gjør... fy fy..!!!

Du er ikke misslykket!!! 7 forskjellige jobber de siste 12 månedene, og gode venner har du også!! Hallo! Har vel vært litt gøy og ha så mange jobber vel? Synes det bare viser at du har mye mye og bidra med jeg!

Jeg har stor forståelse for at du føler det tungt nå fortiden altså. Ikke stress degselv for mye med tanker om at du må gjøre alt riktig og med en gang.. du har masser av tid til og finne ditt eget tempo.

Tenker at du kanskje hadde syntes det var godt og få pratet med noen om tankene dine om degselv, hvordan du tror andre ser deg, hvordan du føler deg, og skilsmissen, måtte klare seg alene tidlig.... ALT liksom !

Kanskje du synes noe blir flaut og snakke om? men prøv og få delt det med noen!! Det hjelper i allefall meg.. litt

Viktig at du er åpen og ærlig med legen, at du føler at du får fortalt legen alt du har på hjertet!! Skriv det ned! Legen min ble i allefall kjempe happy over at jeg hadde med huske liste... den var lang skal jeg si deg... heh

Jeg ble døds spent på og høre hvordan det går med deg vidre nå!!!

Det er mange kloke hoder her inne!!! (jeg er ikke en av dem, så du får ta alt jeg sier med en klype salt Så håper du får mange gode råd her fra andre nå, og at du kommer tilbake iblandt og forteller om åssen det går

Snakkes!! Carpe diem, også vidre!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er meget sannsynlig en depresjon.

Gå til fastlegen din. Denne vil kunne vurdere deg og finne riktig behandling.

Samtaler og medisiner er de viktigste behandlingene.

[Gjest lyspæra65]

Prøv å jobb litt med deg selv, akkurat hva er det som føles vanskelig? Er det usikkerheten med å bo alene, at foreldrene dine plutselig gikk fra hverandre, andre ting du har opplevd? Prøv å sett ord på ting, gjerne skriv ned, slik at du og en psykolog kan snakke om dette. når du får ord på ting så kanskje du ser at det ikke er så vondt likevel og klarer å tenke litt mer positivt? Ofte er det et lass med følelser på engang, bare finn ut hvilke du føler og hvorfor. F eks sinne på en foreldrene dine pga skilsmisse? Vær ærlig med deg selv, få det ut! De får jo ikke vite det, bare deg, arket, og kanskje en psykolog, som ikke kommer til å si det til noen heller.

Tro meg, få det ut, ikke hold på alt og "ta deg samme" tro at alt går vekk, når du ikke helt vet hva du føler.