"Looser" i gruppeterapi...

[bibben]

Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg gruppeterapien jeg går i. Jeg sitter og er dønn anspent, gjennomsvett og er livredd for å vise mine såre sider. Jeg kan ikke skylde på at jeg er ny der, for det er jeg langt ifra. Ikke har jeg sosial angst, og ikke er jeg spesielt sjenert. Jeg har kommet inn på et dårlig spor tror jeg.

Jeg klarer ikke å "gi meg hen" på noen måte. Jeg lurer veldig på hva som er det forløsende grepet som skal til for å komme over kneiken. Hvordan kan jeg tenke for å løsne litt opp? For å komme videre?

Jeg klarer på sett å vis å leve meg inn i andres følelser der, men når det kommer til mine egne, står alt bom stille. Når jeg blir spurt om noe, merker jeg at det suser for ørene, og jeg får litt tunnelsyn for å si det slik.

Noen vil kanskje si at jeg mangler motivasjon, og at det er det som må til for å gjøre en innsats.

På sett og vis føler jeg at jeg ønsker forandring, ønsker å bli mer moden rent følelsesmessig, men jeg får det ikke til.

Nå er jeg skikkelig frustrert. Jeg føler at jeg henger skikkelig etter. Jeg sitter og føler meg dum og uten evne til å sette fornuftige ord på det som foregår inni meg. Ofte foregår det ingen verdens ting. Det bare suser i hodet.

Etter timene føler jeg meg regelrett som en "looser". Det er ikke akkurat noen oppbyggelig fornemmelse.

Jeg vet at dette ble litt klaging, men jeg er skikkelig frustrert og måtte bare dele det med noen. Kanskje har noen av dere tips/erfaringer som kan være nyttige?

Uansett har jeg i alle fall fått sagt dette.

[Mista nikket]

Jeg regner med at dere har en gruppeleder. hva med å skrive ned hvordan du har det i gruppa. Kanskje hun kan finne en løsning på hvordan du kan åpne opp.

[cathlin]

Kanskje du kan snakke om disse forsvarsmekanismene dine i gruppen.

[Gjest kvinne 46]

Har egentleg ingen gode råd, for eg var også looser i gruppeterapi (psykoterapi).

Gjekk i fire år. Fekk ingen konstruktiv respons på det som egentleg var mitt problem. Derfor "måtte" eg halde frustrasjonane for meg sjølv. Gråt for sinne, frustrasjon, depresjon, forvirring, alt.

Trur det var feil behandling for meg, men eg lærte mykje om andre :-/

Tør du å sei i gruppa korleis du føler det?

[bibben]

Har egentleg ingen gode råd, for eg var også looser i gruppeterapi (psykoterapi).

Gjekk i fire år. Fekk ingen konstruktiv respons på det som egentleg var mitt problem. Derfor "måtte" eg halde frustrasjonane for meg sjølv. Gråt for sinne, frustrasjon, depresjon, forvirring, alt.

Trur det var feil behandling for meg, men eg lærte mykje om andre :-/

Tør du å sei i gruppa korleis du føler det?

Hva var årsaken til at du ikke fikk konstruktiv hjelp i gruppen? Var det du som bremset, eller var det de andre som ikke tok tak i "tråden" din?

Jeg tar sjansen på å spørre, men krever ikke noe svar.

[Gjest start der du er.]

Jeg tror nøkkelen er at du begynner der og da å fortelle om akkurat det som skjer med deg - altså tunnelsynet, svettingen, at du føler deg som en looser i gruppen. Ja nettopp det, må du si.

Du skal se, at da åpner det seg noe nytt.

[bibben]

Kanskje du kan snakke om disse forsvarsmekanismene dine i gruppen.

Jeg skal som "Mista nicket" foreslår forsøke å få noe ned på papiret. Kanskje tør jeg å sende det eller lese det høyt.

Jeg synes ellers det er vanskelig å skulle forholde meg til de andres forslag i gruppen. Dette særlig hvis jeg ikke er enig i det de foreslår. Jeg tenker så mye på at jeg ikke må virke avvisende. Jeg vil ikke såre dem. Jeg føler liksom at jeg må "kjøpe" idéene selvom de ikke treffer. Det er litt slitsomt å sitte å tenke på ivaretagelse så mye.

[bibben]

Jeg tror nøkkelen er at du begynner der og da å fortelle om akkurat det som skjer med deg - altså tunnelsynet, svettingen, at du føler deg som en looser i gruppen. Ja nettopp det, må du si.

Du skal se, at da åpner det seg noe nytt.

Det som hemmer kanskje aller mest er at jeg er så redd for å begynne å gråte. Ja, så umoden er jeg faktisk. det er absurd. Jeg betaler faktisk da 250 kroner for å sitte å kjempe med hele meg. Hjertebank, svetting og null fremgang.

Men som du sier må jeg kanskje bare si akkurat det som skjer der og da. Men det er ekstremt skummelt synes jeg.

[cathlin]

Jeg skal som "Mista nicket" foreslår forsøke å få noe ned på papiret. Kanskje tør jeg å sende det eller lese det høyt.

Jeg synes ellers det er vanskelig å skulle forholde meg til de andres forslag i gruppen. Dette særlig hvis jeg ikke er enig i det de foreslår. Jeg tenker så mye på at jeg ikke må virke avvisende. Jeg vil ikke såre dem. Jeg føler liksom at jeg må "kjøpe" idéene selvom de ikke treffer. Det er litt slitsomt å sitte å tenke på ivaretagelse så mye.

Du kan godt bli mye mer avvisende, syns jeg:-)

[bibben]

Jeg regner med at dere har en gruppeleder. hva med å skrive ned hvordan du har det i gruppa. Kanskje hun kan finne en løsning på hvordan du kan åpne opp.

Tar frem pen og papir. Jeg er mye bedre til å snakke om følelser på papiret enn rent muntlig, så det er kanskje et sted å begynne.

Ja, vi har en gruppeleder, og hun er veldig flink, og har gitt meg mange tråder å ta fatt i, så det er ikke det det skorter på.

Det er jeg som ikke er noe god til å nyttigjøre meg de mulighetene jeg får. Ja, det er selve problemet.

[bibben]

Du kan godt bli mye mer avvisende, syns jeg:-)

Ja, kanskje jeg må innta en helt annen innstilling. Ikke gå så på tå hev i forhold til de andres følelser. Jeg føler at jeg må være så tilstede på deres banehalvdel, og blir da også skrekkslagen nå jeg får ballen i fanget. kanskje er det tryggere på de andres banehalvdel, men også veldig krevende. Dette kan lett utvikle seg til mønstre med forventninger og roller. Det er uheldig for mulighetene til å gå den veien man selv trenger.

[Gjest start der du er]

Det som hemmer kanskje aller mest er at jeg er så redd for å begynne å gråte. Ja, så umoden er jeg faktisk. det er absurd. Jeg betaler faktisk da 250 kroner for å sitte å kjempe med hele meg. Hjertebank, svetting og null fremgang.

Men som du sier må jeg kanskje bare si akkurat det som skjer der og da. Men det er ekstremt skummelt synes jeg.

Ikke vær redd for å gråte. Det er helt normalt å gråte i terapi / gruppeterapi. Kanskje det faktisk er med på å løsne opp mer i gruppen. Hvis DU våger å åpne opp og si det du egentlig føler, vil kanskje andre gjøre det enda mer også.

[Gjest kvinne 46]

Hva var årsaken til at du ikke fikk konstruktiv hjelp i gruppen? Var det du som bremset, eller var det de andre som ikke tok tak i "tråden" din?

Jeg tar sjansen på å spørre, men krever ikke noe svar.

Eg opplevde at det som gjorde meg sjuk var forholdet i ekteskapet. Mens terapeutane jobba ut ifrå diagnosa eg hadde då; emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dei andre i gruppa sa ting som spark han (mannen), men eg hadde behov for konstruktiv veiledning. Eg ville vere positiv og ikkje negativ. Synst terapeutane var tafatte. Dei tenkte nok eg skulle trene meg på dei andre i gruppa, men det greidde eg ikkje. Turte ikkje vise frustrasjoner på dei andre heller (då blei i allefall diagnosa bekrefta :-))

[bibben]

Eg opplevde at det som gjorde meg sjuk var forholdet i ekteskapet. Mens terapeutane jobba ut ifrå diagnosa eg hadde då; emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dei andre i gruppa sa ting som spark han (mannen), men eg hadde behov for konstruktiv veiledning. Eg ville vere positiv og ikkje negativ. Synst terapeutane var tafatte. Dei tenkte nok eg skulle trene meg på dei andre i gruppa, men det greidde eg ikkje. Turte ikkje vise frustrasjoner på dei andre heller (då blei i allefall diagnosa bekrefta :-))

Nettopp. Det er vanskelig å spille seg ut ovenfor de andre i gruppen. det er vanskelig å si at dere skjønner ingenting om hvordan det er for meg.

I motsetning til deg, er jeg svært fornøyd med gruppelederen, men jeg har ikke klart å legge frem det som virkelig teller for meg, og jeg har ikke klart å forvalte de invitasjonene jeg har fått på en konstruktiv måte.

Jeg håper jeg klarer å få til noe etterhvert slik at jeg ikke må forlate skuta med uforettet sak.

[Gjest kvinne 46]

Nettopp. Det er vanskelig å spille seg ut ovenfor de andre i gruppen. det er vanskelig å si at dere skjønner ingenting om hvordan det er for meg.

I motsetning til deg, er jeg svært fornøyd med gruppelederen, men jeg har ikke klart å legge frem det som virkelig teller for meg, og jeg har ikke klart å forvalte de invitasjonene jeg har fått på en konstruktiv måte.

Jeg håper jeg klarer å få til noe etterhvert slik at jeg ikke må forlate skuta med uforettet sak.

I ettertid er eg glad i dag for at eg ikkje utagerte i gruppa. I dag går eg i gruppe i menighetssammenheng med gruppelederen. Så nå står vi på lik fot :-)

Den psykiatriske sjukepleieren er blitt mi svigerinne. Eg er glad eg viste berre gode følelser overfor henne :-) Ho var så glad då eg blei sammen med bror hennar.

[bibben]

Ikke vær redd for å gråte. Det er helt normalt å gråte i terapi / gruppeterapi. Kanskje det faktisk er med på å løsne opp mer i gruppen. Hvis DU våger å åpne opp og si det du egentlig føler, vil kanskje andre gjøre det enda mer også.

Jeg kan ikke påberope meg å være utpreget modig når det gjelder å gråte i andres nærvær. De andre gråter en del, og jeg synes det er greit. Det er akkurat som andre regler gjelder for meg. Men jeg skal begynne å tenke litt på at det hører til situasjonen, og sikkert ikke blir oppfattet så negativt som jeg forventer.

[bibben]

I ettertid er eg glad i dag for at eg ikkje utagerte i gruppa. I dag går eg i gruppe i menighetssammenheng med gruppelederen. Så nå står vi på lik fot :-)

Den psykiatriske sjukepleieren er blitt mi svigerinne. Eg er glad eg viste berre gode følelser overfor henne :-) Ho var så glad då eg blei sammen med bror hennar.

Det var en hyggelig liten historie. Godt at det ble som det ble i din situasjon. Ja, der kan man se hvordan skjebnen gjør små krumspring )

[Gjest xbellax]

Det som hemmer kanskje aller mest er at jeg er så redd for å begynne å gråte. Ja, så umoden er jeg faktisk. det er absurd. Jeg betaler faktisk da 250 kroner for å sitte å kjempe med hele meg. Hjertebank, svetting og null fremgang.

Men som du sier må jeg kanskje bare si akkurat det som skjer der og da. Men det er ekstremt skummelt synes jeg.

Så flott at det er skummelt! Det betyr at du må gjøre det :-) Slike faser er veldig vanlige, det viktige her er at du ikke kutter ut å gå dit men faktisk tar tak i situasjonen og sier hvordan det oppleves her og nå.

[bibben]

Så flott at det er skummelt! Det betyr at du må gjøre det :-) Slike faser er veldig vanlige, det viktige her er at du ikke kutter ut å gå dit men faktisk tar tak i situasjonen og sier hvordan det oppleves her og nå.

Ja, skikkelig skummelt er det. Både fordi jeg føler masse og føler ingenting om hverandre. Det er tidvis fristende å si "takk og farvel", men samtidig vil jeg nok føle en slags fallit hvis jeg ikke får noe som helst ut av alle møtene og ikke minst kronene jeg har lagt ned i det prosjektet.

På sett og vis skulle jeg ønske at gruppelederen kunne hjelpe til med en slags motivasjonsplan, for på den måten å holde målet med det hele i fokus. Det er akkurat som om jeg har sklidd helt ut på sidelinjen.

[Mista nikket]

Ja, skikkelig skummelt er det. Både fordi jeg føler masse og føler ingenting om hverandre. Det er tidvis fristende å si "takk og farvel", men samtidig vil jeg nok føle en slags fallit hvis jeg ikke får noe som helst ut av alle møtene og ikke minst kronene jeg har lagt ned i det prosjektet.

På sett og vis skulle jeg ønske at gruppelederen kunne hjelpe til med en slags motivasjonsplan, for på den måten å holde målet med det hele i fokus. Det er akkurat som om jeg har sklidd helt ut på sidelinjen.

Når en går i gruppe, kan det også være lurt med et hovedmål, et mål som en må strekke seg etter. Underveis bør en da ha små delemål, mot hovedmålet, som en vet at en kan mestre.