NHD: "Traumer" og grenseløshet

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Hei!

Jeg lurer på et par ting.

Når et menneske går igjennom et langvarig, dyptgripende traume/-r, er det vanlig å bli veldig grenseløs? Jeg snakker her om hendelser som tar bort all bestandighet i livet. Å "dø" og "fødes" på samme tid. Å begynne livet på nytt.

Hvorfor blir man(noen) grenseløs?

Er takknemlig for svar, om enn ikke utdypende.

[Gjest xbellax]

Veldig vanlig. Det er fordi man må igjennom fasen som handler om å definere seg selv på nytt.

lenge siden sist, håper du ser et lys der fremme.

hilsen

thinkerbell/bella

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Veldig vanlig. Det er fordi man må igjennom fasen som handler om å definere seg selv på nytt.

lenge siden sist, håper du ser et lys der fremme.

hilsen

thinkerbell/bella

Hei bella.

Jeg prøver å leve som om det finnes et lys. Selv om jeg ikke kan se det eller kjenne det akkurat nå.

Og da kommer det kanskje til syne en dag igjen.

[Gjest xbellax]

Hei bella.

Jeg prøver å leve som om det finnes et lys. Selv om jeg ikke kan se det eller kjenne det akkurat nå.

Og da kommer det kanskje til syne en dag igjen.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å absolutt ikke tenke. Der finnes lys men depresjonen og det helvete du er i akkurat nå gjør at du blir blind.

Hold fast i noen, eller noe. Ta et lite steg om gangen. Tvihold på tanken om at dette ikke skal vare evig, for du skal bli bedre.

Om du føler for lesestoff vil jeg anbefale andrew solomon" mørke midt på dagen".

jeg sender deg en varm tanke og håper på snarlig gjensyn.

ps. får du god behandling?

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å absolutt ikke tenke. Der finnes lys men depresjonen og det helvete du er i akkurat nå gjør at du blir blind.

Hold fast i noen, eller noe. Ta et lite steg om gangen. Tvihold på tanken om at dette ikke skal vare evig, for du skal bli bedre.

Om du føler for lesestoff vil jeg anbefale andrew solomon" mørke midt på dagen".

jeg sender deg en varm tanke og håper på snarlig gjensyn.

ps. får du god behandling?

Etter jul hadde jeg tre timer i uken med psykiateren min, men så ble han sykemeldt igjen. Jeg tror ikke han kommer tilbake.

Jeg er ikke deprimert lenger, går ikke på medisiner. Men jeg har aldri hatt det så vondt før. Jeg har opplevd så mange ufattelige ting det siste halve året. Ingen ting blir noen gang det samme. Men jeg har overlevd. Og nå må jeg begynne på nytt, for gutten min sin skyld. Jeg er fysisk i bedre form enn noen gang, som en konstantering, og det er jo en begynnelse. Men noe inne i meg er ødelagt.

Men nå kan jeg overleve alt. Så vet jeg det. Sjokkterapi.

[Gjest xbellax]

Etter jul hadde jeg tre timer i uken med psykiateren min, men så ble han sykemeldt igjen. Jeg tror ikke han kommer tilbake.

Jeg er ikke deprimert lenger, går ikke på medisiner. Men jeg har aldri hatt det så vondt før. Jeg har opplevd så mange ufattelige ting det siste halve året. Ingen ting blir noen gang det samme. Men jeg har overlevd. Og nå må jeg begynne på nytt, for gutten min sin skyld. Jeg er fysisk i bedre form enn noen gang, som en konstantering, og det er jo en begynnelse. Men noe inne i meg er ødelagt.

Men nå kan jeg overleve alt. Så vet jeg det. Sjokkterapi.

Du bør søke hjelp, både for din egen og ditt barns skyld. Et sted du kan få veiledning og ro nok til orientere og definere deg selv på nytt.

Å overleve selve traumen er ikke problematisk, det er tiden etterpå som kun er de sterkeste og seigeste.

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Du bør søke hjelp, både for din egen og ditt barns skyld. Et sted du kan få veiledning og ro nok til orientere og definere deg selv på nytt.

Å overleve selve traumen er ikke problematisk, det er tiden etterpå som kun er de sterkeste og seigeste.

Jeg skriver en søknad til psykiaterne som jobbet sammen med min. Så får vi se. Legen min tror de vil prioritere meg nå, bare jeg får det avgårde. Men jeg sliter med å få ned på papiret de ulike tingene som har skjedd. Kaster opp hver gang jeg setter meg ned. Det har tatt sin tid. Men nå er jeg snart ferdig med det. Før eller siden blir det vel en plass til meg.

Jeg har plass på Modum, men det er lar seg ikke gjøre nå, av flere årsaker.

Men det hadde vært godt med et slags holdepunkt i tilværelsen.

Nå har jeg tatt en imovane, så god natt. Hyggelig med en liten "prat".

[Gjest xbellax]

Jeg skriver en søknad til psykiaterne som jobbet sammen med min. Så får vi se. Legen min tror de vil prioritere meg nå, bare jeg får det avgårde. Men jeg sliter med å få ned på papiret de ulike tingene som har skjedd. Kaster opp hver gang jeg setter meg ned. Det har tatt sin tid. Men nå er jeg snart ferdig med det. Før eller siden blir det vel en plass til meg.

Jeg har plass på Modum, men det er lar seg ikke gjøre nå, av flere årsaker.

Men det hadde vært godt med et slags holdepunkt i tilværelsen.

Nå har jeg tatt en imovane, så god natt. Hyggelig med en liten "prat".

hvorfor lar ikke modum seg gjøre? gjelder det barnet? føl deg ikke forpliktet til å brette ut livet ditt, jeg bare tenker at modum ville trolig vært noe av det aller klokeste for deg akkurat nå.

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

hvorfor lar ikke modum seg gjøre? gjelder det barnet? føl deg ikke forpliktet til å brette ut livet ditt, jeg bare tenker at modum ville trolig vært noe av det aller klokeste for deg akkurat nå.

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

[vanilje]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Velkommen tilbake hit :-) Det er mange som har etterlyst deg, som har lurt på åssen det går med deg og som har savnet deg.

Det er sterkt å lese det du skriver, men at du har kommet deg igjennom dette viser at du har en helt utrolig styrke inni deg.

Jeg vil anbefale Modum på det sterkeste, har vært der selv. Men skjønner det blir vanskelig pga sønnen din. Men ikke si fra deg oppholdet der, be om utsettelse, så kan du komme inn med neste gruppe. Kanskje ting har endret seg innen da, og at sønnen din er tryggere og kan være hos noen andre kanskje?

[Gjest kvinne 46]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Takk for at du delte dette med oss. Gir deg ein god klem.

[Melba1365380968]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Hei buggejenta,

det du skriver er veldig sterkt å lese, jeg får veldig medfølelse med deg. Jeg har også inntrykk av at det er som bella skriver at tiden etter traumer er forbeholdt de sterkeste og seigeste - det er jo helt forj.... mye som skal bearbeides og nydefineres. Utrolig hvor mange grenser man hadde før i tiden, altså før traumene skjedde, og det koster utrolig mye arbeid å få dem på plass i ettertid. Jeg sliter med det samme. Det er en fulltidsjobb døgnet rundt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan du klarer å ta vare på et hjelpetrengende barn i tillegg (slik jeg forsto av mld di at du har).

Lykke til med alt sammen, og så får vi støtte hverandre her på dol.

Klem fra

[Gjest Ellipse]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Oi. Jeg blir helt stum her jeg. Dette var utrolig sterk lesing. Du har jammen fått gå gjennom mange styrkeprøver du, jenta. Godt å "se deg" her igjen, men leit at du har det så tøft(fortsatt).

Har tenkt mye på deg, og lurt på hvordan du har det-det er ikke så lett å glemme mennesker som deg:o)

*klemme forsiktig*

[splitting]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Dette gjorde veldig inntrykk på meg bugge. Jeg har tenkt på deg fra tid til annen, og håpet at det var bra med deg. Nå ser jeg at du har hatt det umenneskelig tøft. Det er vondt å lese.

Jeg håper for deg at du finner en psykiater som du kan bli like fornøyd med som ham du tidligere hadde. Det er viktig å i det minste ha et sted der man kan gi seg hen.

Sender deg mange varmer tanker.

Beste hilsner fra splitting (som også har skiftet til annet nick).

[Gjest kvinne 46]

Trur det er vanleg at grensene er lausare når man er i krise.

Eg kunne f.eks. ikkje vere i gruppesammenhenger då eg gjekk i gruppeterapi. Greidde ikkje skille terapi/ikkje terapi. Ting kunne gå altfor lett innpå meg eller eg kunne vere altfor åpen.

I dag er eg også åpnare, meir ærleg enn dei fleste. Folk får ta meg for den eg er. Men no har eg valgt det, for eg ser på det som litt av min verdi/styrke å utfordre litt grenser i andre menneskers liv.

[Gjest Jente31]

Veldig sterk lesing, buggejenta. Jeg kjenner deg ikke, men sender likevel mange gode og varme tanker til deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du være noe mer konkret.

"Dø og fødes på nytt" er ikke innen mitt fagvokabular.

[Gjest sympati til deg!!]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

hei buggejenta!

da jeg så nicket ditt her igjen, ble jeg lettet. Fordi du var alltid et innslag her på forumet når du først fant veien inn hit.

Og så ble du bare brått borte. Selv om jeg tror jeg aldri svarte deg, skal du vite at jeg fulgte med i hva som skjedde i ditt liv og hva du ga av råd. Leste alt du skrev.

Husker så godt hvordan du fortalte om denne fantatiske mannen din som alltid var ved din side. Mannen med stor M, som du skrev var et under at holdt ut og som du visste alltid ville forbli hos deg. Han som var så solid en "grunnmur".

Kanskje nettopp derfor ble jeg totalt rystet over å lese om at han ikke er hos deg. Du har min medfølelse. Ønsker deg virkelig å få mer orden på livet. Kanskje Modum likevel?

[Melba1365380968]

Kan du være noe mer konkret.

"Dø og fødes på nytt" er ikke innen mitt fagvokabular.

Sånn som jeg skjønner det så handler det om å miste alle sine indre ressurser (som å dø mentalt), men samtidig ha en kropp som til all forundelse overlevde, men uten alt man tidligere hadde av indre ressurser og grenser. Sånn føler iallefall jeg etter det som skjedde med meg. Jeg satt igjen med en tom skjelvende og meget anspent kropp, et hode som ikke fungerte, og helt strippet for evnen til å bearbeide noe eller skjønne noe. Det var og er helt jævlig, og jeg ble sittende og spørre meg selv om hva meningen med livet er da.

[ink1365380698]

Ja, det er først og fremst barnet mitt. Han har hatt det så forferdelig vanskelig. Ikke bare samlivssbrudd. Mer. Han trenger stabilitet og ro etter alt han har gått igjennom. Han har det bedre nå, det verste synes å være over for denne gang for ham, og det er helt fantastisk å se ham smile igjen, og at han har kommet seg fysisk.Ingen ting gleder meg mer:o)

Han er lyset mitt, og jeg har klart å ta vare på et sykt barn gjennom alt dette, når alle trodde det var jeg som kom til å falle sammen, så nedkjørt som jeg var når skjedde. Men det var jeg som stod "oppreist" mer enn noen andre igjennom alt. Og det er da noe å ta med seg, når man er helt nedbrutt, men likevel må gå videre. Og han trenger mitt nærvær.Han har først og fremst bare meg nå. Det er nok min redning også. Selvsagt. Så får jeg balansere dette med ikke å kvele han fullstendig:o)

"Mamma", sa han fire uker etter_den_ natten; "Hvorfor har du blitt frisk etter at du og pappa skilte dere?"... Du har ikke migrene. Du har ikke vondt i hodet. Du ligger ikke på sofaen lenger.

Vi var sammen i 18 år. Den eneste mannen i mitt liv, den eneste jeg har elsket. Og elsker. Ble kjærester når vi var atten. Halve livet mitt. Gode og onde dager til døden skiller oss at. Jeg har aldri levd alene noen gang. Han tok seg av det praktiske og økonomiske og mer til. Han var en svært sterk og dominerende mann. Du ville nok likt ham. Alle liker ham. Sånn har det alltid vært. Men det var ikke lett å finne seg en plass ved siden av denne mannen. Ingen likeverdighet.

Jeg har bodd i denne fremmede leiligheten i en og en halv mnd. Min tredje natt alene.

Jeg bodde samme med ham som en "familie" fra midten av november til midten av mars.

Det er virkelig vondt å måtte bo sammen etter et sjokkartet brudd, som kommer helt fra klar himmel. Aldri nevnt skilsmisse med et ord. Eller at vi trenger hjelp. Eller at han ikke har det bra, eller ikke elsker meg. Å bo med noen som har løyet for deg i mange år. Som ikke har elsket deg på mange år, men valgte å leve som om han var det likevel. Han tok en bestemmelse om at han ville fortsette samlivet selv om han var avstumpet av alt, og ikke følte han var glad i meg mer. Hvor lenge han gjorde det får jeg aldri svar på. Men han definerte det for seg selv for tre år siden som han kan huske.Kanskje er det lenger.. Uten å forstå at det måtte ha innvirkning på mitt liv. Og jeg ble sykere og sykere.

Når utroskapen begynte, da blir jeg virkelig syk. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor det er mørkt der hvor fremtiden er. Hvorfor det kjennes ut som om livet er over. Jeg vet ingen ting. Men fortsatt lyver han når jeg begynner å spørre ham om han har følelser for noen andre.Til slutt hyperventilerte jeg i ukevis dag ut og dag inn, og skjærte meg opp på armene, noe jeg ikke gjør. For første gang på trettiseks år. Da skjønte han at det han gjorde hadde sammenheng med min funksjonsgrad. Han skjønte at han drev meg mot en for tidlig grav. Den siste uken før det kom frem satt jeg bare i fosterstilling.

Jeg har alltid stolt på ham. Når jeg ble forelsket en gang i tiden, gikk jeg til ham med det. Men noe gjør at jeg spør igjen. Det bruker jeg aldri å gjøre. Så ble det så stilt i mørket. I sengen. Endeløse minutter. Så er alt bestemt. Over.Ingen som vil be om tilgivelse., ingen som vil ha min. Og jeg får sammenbrudd. Min pappa var på besøk, og stakkars, sier han aldri sine levedager får skrikene mine bort fra minnet. Jeg lurer enda på hvordan dette opplevdes for min sønn. Han vil ikke si mye om det, men snakker kanskje med sin psykolog.

Jeg mistet all kontroll.

Så jeg blir boende i huset, helt fastlåst. Ikke noe som helst å leve av. Ingen trygdeutbetaling i det hele tatt. Og jeg kunne ikke flytte ut, for sønnen min måtte ha hjelp 24 t/døgnet. Ingen leilighet var å oppdrive, selv om sosialkontoret ville betale den til jeg fikk innvilget. (_Hvis_i min GADhjerne) fikk uføretrygd. Min sønn var hjemme fra skolen i nesten 3 mnd. Min mann flyttet ikke ut. Jeg kunne ikke ta noe midlertidig, pga min sønn. Han skulle jo flytte med meg.Og måtte ha ro. Fra november til midten av mars har jeg bodd i huset, holdt fred, skjult for sønnen min det som skjules skal. Trøstet ham over gutten min sin opplevelse av at pappa forlot han,inn i jobben. Forlot ham i tiden før, under,etter.

Kanskje en annen gang, dette med Modum, men jeg tviler på det. Får satse på ukentlig hjelp med tiden.

Så hvis du allerede er nedkjørt dit hen hvor du ikke tør ta i mot en telefon i ditt eget hus engang, ikke har familie, ikke noen nære venner i nærheten, har en syk psykiater,ikke har jobb, ikke har trygd, ikke har friske barn, ikke har en plass å bo, og i tillegg har Gad og PTSD, kronisk, er ikke det ideelt med samlivsbrudd ut av det blå. Og det er ikke godt å leve i 4 lange måneder etterpå sammen med en mann du elsker, når han ikke bryter kontakten med denne andre kvinnen. Det er en erfaring jeg tror få mennesker heldigvis har. Tiden opphører.

Men depresjonen lettet på bare timer. Det er ikke sant at det du ikke vet om har du ikke vondt av. Og tre migreneanfall på fem mnd er ikke til å begripe.

Smerten er fortsatt sylskarp. Og jeg er temmelig alene i verden. Har fått uføretrygd i februar. Og fått noen nye venner. Og vært med på en større oppsetning:o)

Jeg sover ikke noe særlig, sliter derfor med hukommelsen og koordineringsevnen. Og matres av drømmer.Og nå må jeg for ente gang definere livet mitt på nytt. Hvem var jeg, hvorfor var jeg slik? Historiene rundt mitt liv, og vårt liv trenger nye ord. Påan igjen. Sukk.

Nå har jeg bedrevet mer terapi enn jeg kunne forestille meg. Skkert ikke interessant for noen å lese, men viktig for meg.

Takk for at du var med på å få meg på gli. Jeg er virkelig overveldt over at jeg har skrevet dette ut i eteren.

Nå skal jeg sove.

.

Dette var trist å høre, men kanskje du har blitt sterk på det, siden du ikke er deprimert lenger eller sliter med migrene som du gjorde.?? Jeg har en venninne som fikk samme sjokk som deg, og hun ble også bra i psyken?? hun skjønner det ikke selv, utover at det ble en naturlig sorgprosess/sinne og tankemønster som kanskje skjøv det andre (som hun hadde slitt med i 20 år) vekk??

Håper det går bra for deg og gutten din.

klem fra Inka