Hvordan komme styrket utav en livskrise?

[Gjest Jente31]

Gjør jeg ting riktig?

Jeg er litt forvirret for tiden, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette samlivsbruddet/avhengighetsforholdet.

Jeg har opplevd mye grusomt i livet, men jeg har alltid hatt en positiv innstilling som jeg tror (?) har berget meg mye.I følge familie og venner som kjenner min bakgrunn, også min egen mor, er det rart det er blitt "folk" av meg og mine søsken (ja, jeg har nok fått noen riper i lakken som følge av dette, men jeg har da fungert, og mine brødre er enda mer oppegående:).

Denne positive innstillingen, har gått utpå at jeg har forsøkt å finne løsninger, i stedet for å "grave meg ned" med negative tanker. Jeg har vært mye deprimert, kansje som følge av min bakgrunn (?), men det har gått på utmattelse og ikke negative tanker. Jeg har alltid vært flink til å fokusere på det positive.

Nå derimot, når jeg har tatt mitt livs vanskeligste valg; å bryte et avhengighetsforhold, så finner jeg ut at jeg graver meg ned. Jeg forsøker å "lete" etter følelsene mine. Jeg forsøker å "analysere" dem, og kjenne på dem. Finne ut hva jeg føler osv. Dette gjør meg forvirret og negativ. Det er som om jeg leter etter et "fasitsvar" for hvordan man skal reagere osv, og glemmer å reagere naturlig. Eller er det det man skal, for å komme styrket utav en slik livskrise?

Jeg føler det blir et litt komplisert spørsmål, fordi jeg har den bakgrunnen jeg har, og fordi jeg har opplevd mange depresjoner; kansje som følge av at jeg ikke har fått bearbeidet ting som har skjedd/kjent på mine egne følelser/egne behov? Men takker uansett for alle (evt) innspill :-)

[Gjest kvinne 46]

Eg opplevde at eg måtte begynne på nytt i livet, for dei gamle måtane eg hadde lært meg takle/leve livet på fungerte ikkje/var ikkje gode nok. Måtte tenke gjennom verdier, korleis VIL eg ver og korleis VIL eg ha det. Fordi JEGet mitt var blitt borte, måtte eg finne ut kven eg egentleg var. Las i ei bok ein gong; at for å finne kven du opprinneleg er (før krav og tradisjonar påvirker jeget) skal du tenke på kva du fantaserte/drømte om då du var lita. Eg fantaserte om å danse ballett. Dette grasiøse som beveger seg vakkert og lett omkring - det er meg. Eg elsker å prate med forskjellige mennesker, filosofere, spre glede, alt som er vakkert.

Eg veit ikkje korleis eg skal gi deg råd, berre dele mine erfaringer :-)

[Gjest Jente31]

Eg opplevde at eg måtte begynne på nytt i livet, for dei gamle måtane eg hadde lært meg takle/leve livet på fungerte ikkje/var ikkje gode nok. Måtte tenke gjennom verdier, korleis VIL eg ver og korleis VIL eg ha det. Fordi JEGet mitt var blitt borte, måtte eg finne ut kven eg egentleg var. Las i ei bok ein gong; at for å finne kven du opprinneleg er (før krav og tradisjonar påvirker jeget) skal du tenke på kva du fantaserte/drømte om då du var lita. Eg fantaserte om å danse ballett. Dette grasiøse som beveger seg vakkert og lett omkring - det er meg. Eg elsker å prate med forskjellige mennesker, filosofere, spre glede, alt som er vakkert.

Eg veit ikkje korleis eg skal gi deg råd, berre dele mine erfaringer :-)

... er faringer jeg er glad du deler med meg :-)

Jeg synes du er inne på noe, som jeg ikke helt har klart å sette ord på: Det å begynne på nytt. Var det slik at du ikke tok hensyn til deg selv, men til alle andre? Måtte du bli kjent med deg selv?

[Gjest camin]

"Det er som om jeg leter etter et "fasitsvar" for hvordan man skal reagere osv, og glemmer å reagere naturlig. Eller er det det man skal, for å komme styrket utav en slik livskrise?"

- Nå har jeg ikke fått med meg hvordan forholdet til eksmannen din har vært, men kan det være at du leter etter et fasitsvar, men ikke finner det fordi det ikke lenger blir "godkjent" av mannen din? Tidligere visste du hvordan du skulle reagere på ting fordi du hadde "lært" hva han likte, mens nå har du ingen til å veilede deg?

Prøv å tenk mindre og heller utager det du føler. Er du sint så skrik det fra deg, er du lei deg så gråt om du føler det er det riktige. Vær som et barn som reagerer impulsivt, uten å analysere først.

[Gjest camin]

Eg opplevde at eg måtte begynne på nytt i livet, for dei gamle måtane eg hadde lært meg takle/leve livet på fungerte ikkje/var ikkje gode nok. Måtte tenke gjennom verdier, korleis VIL eg ver og korleis VIL eg ha det. Fordi JEGet mitt var blitt borte, måtte eg finne ut kven eg egentleg var. Las i ei bok ein gong; at for å finne kven du opprinneleg er (før krav og tradisjonar påvirker jeget) skal du tenke på kva du fantaserte/drømte om då du var lita. Eg fantaserte om å danse ballett. Dette grasiøse som beveger seg vakkert og lett omkring - det er meg. Eg elsker å prate med forskjellige mennesker, filosofere, spre glede, alt som er vakkert.

Eg veit ikkje korleis eg skal gi deg råd, berre dele mine erfaringer :-)

Hva gjorde du utav balettdrømmene dine? Jeg ville også være danserinne når jeg var barn, men er nå i voksen alder så preget av oppvekst at jeg ikke har noe "jeg" lenger, føler jeg. Hvordan blir jeg denne danserinnen? :-)

[Gjest kvinne 46]

... er faringer jeg er glad du deler med meg :-)

Jeg synes du er inne på noe, som jeg ikke helt har klart å sette ord på: Det å begynne på nytt. Var det slik at du ikke tok hensyn til deg selv, men til alle andre? Måtte du bli kjent med deg selv?

Ja, eg var vant til å fortrenge mine følelser og behov. Vaks opp i ei familie med mange søsken som var veldig tett i alder (6 barn på sju år). Eg var eldst. Foreldra mine var snille, men mor hadde ikkje så mykje overskudd, og far måtte ordne opp med streng disiplin.(han har angra på det i ettertid)

Dei yngre søskena har ikje tatt skade av det, men mi "følsomme" personligheit tok skade av det. Så då eg i 14års alderen traff ein åtte år eldre gut, som fekk kontroll over meg var eg solgt. Det eg ikkje visste då var at han var veldig "bortskjemt", og hadde lite empati. Eg var så vant til å vere snill, at eg fekk veldig skyldfølelse når eg gjorde/ville noko som kom på tvers av hans ønsker/behove. Eg måtte leve hans liv, for der var ikkje plass til meg.

Den kristne tradisjonen som vi gjekk i styrka mi snillheit med å skulle "vende det andre kinnet til", "elske nesten din, som deg sjølv"(eg las berre; elske nesten din) :-/

Då eg gjekk ut av forholdet for vel to år sidan, såg han fortsatt på det som at han ikkje hadde gjort noko feil. At alt var mi skyld. Trur eg har forsterka hans egoisme med ikkje å sette nok grenser tidleg.

Hadde eg hatt ein barndom der eg hadde lært å sette grenser , hadde ikkje livet mitt blitt slik det blei.

Fekk ein psykiater som tok min familie inn i sin. Av han fekk eg lære å bli respektert for den eg var, fekk lære pappakjærligheit, fekk kjenne alle dei grunnleggande tinga eit barn må kjenne for å bli trygg. Desverre døde han etter tre år.

Då han døde, midt i prosessen, bestemmte eg meg for at hans offer ikkje skulle vere bortkasta. Eg skulle bruke det eg hadde lært, og finne LIVET.

[Gjest kvinne 46]

Hva gjorde du utav balettdrømmene dine? Jeg ville også være danserinne når jeg var barn, men er nå i voksen alder så preget av oppvekst at jeg ikke har noe "jeg" lenger, føler jeg. Hvordan blir jeg denne danserinnen? :-)

Veit ikkje korleis det har gått til. Trur berre det har vokse fram. Som eit frø som ligg der, og når det får lys og næring (respekt og kjærlighet) blei det til ei vakker danserinne :-) (eg er for gammal til å lære meg å danse ballett, men inni meg ser eg på meg som ei :-)) Trur det er det same som vi ønsker for barna våre; at dei skal få utvikle seg fullt ut med sine evner og anlegg.

[Gjest Jente31]

Ja, eg var vant til å fortrenge mine følelser og behov. Vaks opp i ei familie med mange søsken som var veldig tett i alder (6 barn på sju år). Eg var eldst. Foreldra mine var snille, men mor hadde ikkje så mykje overskudd, og far måtte ordne opp med streng disiplin.(han har angra på det i ettertid)

Dei yngre søskena har ikje tatt skade av det, men mi "følsomme" personligheit tok skade av det. Så då eg i 14års alderen traff ein åtte år eldre gut, som fekk kontroll over meg var eg solgt. Det eg ikkje visste då var at han var veldig "bortskjemt", og hadde lite empati. Eg var så vant til å vere snill, at eg fekk veldig skyldfølelse når eg gjorde/ville noko som kom på tvers av hans ønsker/behove. Eg måtte leve hans liv, for der var ikkje plass til meg.

Den kristne tradisjonen som vi gjekk i styrka mi snillheit med å skulle "vende det andre kinnet til", "elske nesten din, som deg sjølv"(eg las berre; elske nesten din) :-/

Då eg gjekk ut av forholdet for vel to år sidan, såg han fortsatt på det som at han ikkje hadde gjort noko feil. At alt var mi skyld. Trur eg har forsterka hans egoisme med ikkje å sette nok grenser tidleg.

Hadde eg hatt ein barndom der eg hadde lært å sette grenser , hadde ikkje livet mitt blitt slik det blei.

Fekk ein psykiater som tok min familie inn i sin. Av han fekk eg lære å bli respektert for den eg var, fekk lære pappakjærligheit, fekk kjenne alle dei grunnleggande tinga eit barn må kjenne for å bli trygg. Desverre døde han etter tre år.

Då han døde, midt i prosessen, bestemmte eg meg for at hans offer ikkje skulle vere bortkasta. Eg skulle bruke det eg hadde lært, og finne LIVET.

Sterk lesing, kvinne 46. Du har helt klart hatt et tøft liv. Etter at psykiateren din døde, fikk du en ny, eller klarte du resten av prosessen alene? Har du det bra i dag, etter at du kom deg fra eksen?

Jeg synes dette temaet ble litt vanskelig. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, merker jeg. Det var veldig vanskelig å sette ord på dette, få det ut i ord slik at det blir forståelig for andre. Er litt forvirra skjønner du:)

Men jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv. Det å plutselig skulle ta hensyn til seg selv, er litt skremmende. Jeg har jo aldri gjort det. Eller, jeg gjorde jo det etter at vi var sammen i ti år. Da satte jeg jo ned foten, og forholdet vårt ble på en måte snudd på hodet. Jeg fant meg ikke i å bli tråkket på lenger. Han fikk etter det respekt for meg. Det er mye som ligger mellom linjene her. Men jeg så ikke at det dermed gikk enda mer utover særlig dattern vår.

Vel, tilbake til saken; jeg føler at jeg har vært veldig ustabil i denne prosessen. Jeg har forsøkt å kjenne på følelsene. La de komme. Jeg har måttet undertrykke dem hele livet. Det forvirrer meg, og jeg føler en viss skam over å reagere også Det kjennes ikke naturlig for meg. I forrige uke feks følte jeg at jeg var forbanna, og var såret over eksen, fordi han har gjort det han har gjort mot oss, og særlig dattern vår. Etterpå ble jeg usikker.

Jeg hadde lyst til å skrive om det her på nettet, men jeg torde ikke. Jeg er livredd for at folk skal tro jeg er ute etter å kaste skitt om eksen. Det er jeg ikke. Man kommer ingen vei med det. Men samtidig føler jeg jo på alt han har gjort osv. Men så undertrykker jeg det vel igjen, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det uten at folk misforstår osv osv.

Kansje har det noe med at jeg setter skyhøye krav til meg selv osv, også.

Vet ikke om du forstår noe utav dette her. Det er litt komplisert. Men uansett takker jeg for ditt øre :-)

[Gjest Jente31]

"Det er som om jeg leter etter et "fasitsvar" for hvordan man skal reagere osv, og glemmer å reagere naturlig. Eller er det det man skal, for å komme styrket utav en slik livskrise?"

- Nå har jeg ikke fått med meg hvordan forholdet til eksmannen din har vært, men kan det være at du leter etter et fasitsvar, men ikke finner det fordi det ikke lenger blir "godkjent" av mannen din? Tidligere visste du hvordan du skulle reagere på ting fordi du hadde "lært" hva han likte, mens nå har du ingen til å veilede deg?

Prøv å tenk mindre og heller utager det du føler. Er du sint så skrik det fra deg, er du lei deg så gråt om du føler det er det riktige. Vær som et barn som reagerer impulsivt, uten å analysere først.

Ja, det er det jeg finner ut, at jeg tenker for mye, istedet for å reagere naturlig

Men samtidig er det så vanskelig å la reaksjonene komme også. Som jeg skrev til kvinne46, har jeg aldri fått lov til å reagere. Jeg måtte gå stilt i dørene også i oppveksten, for husfredens skyld. Pappa var jo også som en tikkende bombe, bare enda verre enn eksen. Det er en lang historie. Men jeg skulle ønske jeg klarte å reagere, få det ut, og ikke skamme meg over det.. komplisert..

[Gjest Jente31]

Veit ikkje korleis det har gått til. Trur berre det har vokse fram. Som eit frø som ligg der, og når det får lys og næring (respekt og kjærlighet) blei det til ei vakker danserinne :-) (eg er for gammal til å lære meg å danse ballett, men inni meg ser eg på meg som ei :-)) Trur det er det same som vi ønsker for barna våre; at dei skal få utvikle seg fullt ut med sine evner og anlegg.

Du skriver på en så nydelig måte :-) Det høres så vakkert ut...

[Gjest kvinne 46]

Sterk lesing, kvinne 46. Du har helt klart hatt et tøft liv. Etter at psykiateren din døde, fikk du en ny, eller klarte du resten av prosessen alene? Har du det bra i dag, etter at du kom deg fra eksen?

Jeg synes dette temaet ble litt vanskelig. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, merker jeg. Det var veldig vanskelig å sette ord på dette, få det ut i ord slik at det blir forståelig for andre. Er litt forvirra skjønner du:)

Men jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv. Det å plutselig skulle ta hensyn til seg selv, er litt skremmende. Jeg har jo aldri gjort det. Eller, jeg gjorde jo det etter at vi var sammen i ti år. Da satte jeg jo ned foten, og forholdet vårt ble på en måte snudd på hodet. Jeg fant meg ikke i å bli tråkket på lenger. Han fikk etter det respekt for meg. Det er mye som ligger mellom linjene her. Men jeg så ikke at det dermed gikk enda mer utover særlig dattern vår.

Vel, tilbake til saken; jeg føler at jeg har vært veldig ustabil i denne prosessen. Jeg har forsøkt å kjenne på følelsene. La de komme. Jeg har måttet undertrykke dem hele livet. Det forvirrer meg, og jeg føler en viss skam over å reagere også Det kjennes ikke naturlig for meg. I forrige uke feks følte jeg at jeg var forbanna, og var såret over eksen, fordi han har gjort det han har gjort mot oss, og særlig dattern vår. Etterpå ble jeg usikker.

Jeg hadde lyst til å skrive om det her på nettet, men jeg torde ikke. Jeg er livredd for at folk skal tro jeg er ute etter å kaste skitt om eksen. Det er jeg ikke. Man kommer ingen vei med det. Men samtidig føler jeg jo på alt han har gjort osv. Men så undertrykker jeg det vel igjen, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det uten at folk misforstår osv osv.

Kansje har det noe med at jeg setter skyhøye krav til meg selv osv, også.

Vet ikke om du forstår noe utav dette her. Det er litt komplisert. Men uansett takker jeg for ditt øre :-)

Hos oss var det veldig mykje krangling mellom min eks og meg siste åra. Følte det veldig feil og vondt. Spesielt overfor barna som mange gongar høyrde på. Men eg hadde det så skrekkeleg vondt , og var så forvirra at eg greidde ikkje kontrollere meg. Frustrasjonen gjorde seg utslag i spiseforstyrrelse (anorexi)

Prøvde å få venner og familie til å skjønne korleis eg hadde det, og få ein bekreftelse på at det eg opplevde var sant (trur eg hadde takla ting mykje bedre om eg hadde fått det), men dei såg berre den fine fasaden, og tenkte at det var eg som var sjuk/sleit. Til meir usikker og forvirra blei eg.

Men så kom eg til eit punkt der eg hadde nok innsikt om at eg hadde rett i mine opplevingar. Då gjekk sinne utover. Eg sette grenser og sa ifrå om det urimelege. Både overfor eksen, og familie og venner. (i ettertid har dei sett at eg hadde rett)

Så traff eg min nye mann. Stakkar, han måtte høyre om att og om att om min eks. Så tolmodig. Eg fekk snakke og snakke. Men han, og eg såg det var utvikling i det, og målet var at eg kunne reagere hensiktsmessig på min eks.

I dag, etter vel eitt år, er eg trygg nok, og eksen kan kome med det han vil - eg veit kven eg er, og kven han er. Eksen dukker skjelden opp i tankane mine no. Med det same var han der heile tida, som eit spøkelse.

[Gjest kvinne 46]

Sterk lesing, kvinne 46. Du har helt klart hatt et tøft liv. Etter at psykiateren din døde, fikk du en ny, eller klarte du resten av prosessen alene? Har du det bra i dag, etter at du kom deg fra eksen?

Jeg synes dette temaet ble litt vanskelig. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, merker jeg. Det var veldig vanskelig å sette ord på dette, få det ut i ord slik at det blir forståelig for andre. Er litt forvirra skjønner du:)

Men jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv. Det å plutselig skulle ta hensyn til seg selv, er litt skremmende. Jeg har jo aldri gjort det. Eller, jeg gjorde jo det etter at vi var sammen i ti år. Da satte jeg jo ned foten, og forholdet vårt ble på en måte snudd på hodet. Jeg fant meg ikke i å bli tråkket på lenger. Han fikk etter det respekt for meg. Det er mye som ligger mellom linjene her. Men jeg så ikke at det dermed gikk enda mer utover særlig dattern vår.

Vel, tilbake til saken; jeg føler at jeg har vært veldig ustabil i denne prosessen. Jeg har forsøkt å kjenne på følelsene. La de komme. Jeg har måttet undertrykke dem hele livet. Det forvirrer meg, og jeg føler en viss skam over å reagere også Det kjennes ikke naturlig for meg. I forrige uke feks følte jeg at jeg var forbanna, og var såret over eksen, fordi han har gjort det han har gjort mot oss, og særlig dattern vår. Etterpå ble jeg usikker.

Jeg hadde lyst til å skrive om det her på nettet, men jeg torde ikke. Jeg er livredd for at folk skal tro jeg er ute etter å kaste skitt om eksen. Det er jeg ikke. Man kommer ingen vei med det. Men samtidig føler jeg jo på alt han har gjort osv. Men så undertrykker jeg det vel igjen, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det uten at folk misforstår osv osv.

Kansje har det noe med at jeg setter skyhøye krav til meg selv osv, også.

Vet ikke om du forstår noe utav dette her. Det er litt komplisert. Men uansett takker jeg for ditt øre :-)

Eit halvt år etter at terapeuten min døde fekk eg ei erfaren kvinnleg psykiater. Det var ho som flytta fokus over på at det kanskje var eksen min som hadde det største problemet. Ho kom med innspel om det ho trudde var hans problem. Eg undersøkte på nettet, og fann ut om narsissisme o.l. Eg oppdaga at det fanst personligheitstyper som ER egoistiske og uempatiske. Og eg som trudde alt var min feil, berre eg var snill så blei andre snill - sprøtt.

[Gjest Jente31]

Hos oss var det veldig mykje krangling mellom min eks og meg siste åra. Følte det veldig feil og vondt. Spesielt overfor barna som mange gongar høyrde på. Men eg hadde det så skrekkeleg vondt , og var så forvirra at eg greidde ikkje kontrollere meg. Frustrasjonen gjorde seg utslag i spiseforstyrrelse (anorexi)

Prøvde å få venner og familie til å skjønne korleis eg hadde det, og få ein bekreftelse på at det eg opplevde var sant (trur eg hadde takla ting mykje bedre om eg hadde fått det), men dei såg berre den fine fasaden, og tenkte at det var eg som var sjuk/sleit. Til meir usikker og forvirra blei eg.

Men så kom eg til eit punkt der eg hadde nok innsikt om at eg hadde rett i mine opplevingar. Då gjekk sinne utover. Eg sette grenser og sa ifrå om det urimelege. Både overfor eksen, og familie og venner. (i ettertid har dei sett at eg hadde rett)

Så traff eg min nye mann. Stakkar, han måtte høyre om att og om att om min eks. Så tolmodig. Eg fekk snakke og snakke. Men han, og eg såg det var utvikling i det, og målet var at eg kunne reagere hensiktsmessig på min eks.

I dag, etter vel eitt år, er eg trygg nok, og eksen kan kome med det han vil - eg veit kven eg er, og kven han er. Eksen dukker skjelden opp i tankane mine no. Med det same var han der heile tida, som eit spøkelse.

Jeg kjenner igjen det med skyldfølelse - det å tro at det er _din_ feil osv. Og så viser det seg at det er stikk motsatt. Det er vondt. Godt at du hadde en psykiater som tok deg på alvor, og gjorde deg oppmerksom på eksens problemer. Det er det jeg føler jeg leter etter jeg også, bekreftelse. Ikke bare på eksens oppførsel, men på alt.

Jeg gikk så langt som å skrive til lommelegen i ren frustrasjon, for å forstå mer. Men etter noen innlegg i forrige uke, her på dol, ble jeg overbevist om at jeg ikke skal prøve å forstå han mer, men tenke på barna og meg selv. Jeg har hele tiden i bakhodet at eksen har vært skadelig for oss, og at det er derfor jeg gjør som jeg gjør.

Jeg trodde lenge at det var min feil at ting var sånn og sånn. Jeg har kommet ganske langt hva dette gjelder, hvis ikke hadde jeg nok ikke hatt styrke nok til å ta denne tøffe avgjørelsen.

Eksen min hadde kniven på strupen særlig de fem siste åra, etter at jeg satte foten ned. Og jeg håpet hele tiden at han skulle ta meg alvorlig, og gjøre noe med problemene sine. Jeg var med han til lege og psykiater i 2002ca, men han møtte bare en gang, når han så at jeg ble. Jeg klarte imidlertid å få han til å bruke ssri, som hjalp litt, på sinnet og tålmodigheten hans. Men det ble langt fra bra nok.

Jeg håpte hele tiden at han skulle ta meg alvorig, og gjøre noe med sine ting. Men det ble ikke slik. Jeg godtok så altfor mye, og var altfor tålmodi. Hver gang han ga dattern vår juling, ble jeg lei meg og sint, for at han gjorde det. Jeg ble kjempe fortvilet, og var også livredd barnevernet, som jeg trodde automatisk kom til å ta fra meg barna om jeg sa noe til noen. Så jeg holdt dette skjult. Jeg gikk i evig spenning hva barnevernet gjaldt.

Jeg gikk også med en dyp smerte, for at dattern vår gjennomgikk dette. Ikke visste jeg helt hvor grensen mellom normalt og unormalt var heller. Jeg trodde faktisk dette var noe som skjedde i de fleste hjem. Jeg hadde jo vokst opp under forhold som var ti ganger verre selv.

Ikke før jeg betrodde meg til en venninne som er sykepleier (en som ønsker å utdanne seg til psyk.sykepleier). Hun ristet på hodet. Hun har kjent meg siden jeg var fire, og sa at dette kunne være grunnen til mine problmer også. Jeg betrodde meg også til nhd. Jeg hadde da bestilt time hos lege og helsesøster for å legge alt på bordet. Jeg bestemte meg for å ikke legge skul på noe. Jeg ba eksen bli med også, slik at hans side også kunne komme frem, og ikke bare min. Men han ville ikke. Jeg har imidlertid vært åpen og fortalt eksen hva som er sagt.

Jeg tenkte, at nå får det briste eller bære. Om barnevernet mener at jeg er en dårlig mor, så får de bare ta barna, tenkte jeg. For uansett, visste jeg at jeg nå gjorde det som var mest riktig for barna. Jeg elsker barna mine, men de hadde det ikke godt slik som det var hjemme hos oss. Derfor fikk det briste eller bære. Jeg forhørte meg gradvis her på dol også, hva barnevernet gjør osv. Frosken fikk meg til å innse at de ikke er noen "fiende", men en "venn" som først og fremst setter inn ulike tiltak osv. Alt dette bekreftet helsesøster. Det var en svær lettelse for meg å si det.

men det har vært en kjempetøff prosess for meg dette. Jeg var/er avhengig av eksen min. Jeg har aldri vært alene. Jeg gruer meg fortsatt til jeg får eget hus, og til jeg virkelig skal være alene. Nå bor jeg hos min bror. Men for barna sin del må jeg være sterk. Jeg forsøker å bygge meg opp, gjøre det riktige iallefall for deres del, men det er vanskelig, når man er alene om disse tankene.

Jeg kan ikke snakke med hvem som helst om det. Ikke vil jeg "bry" noen heller. Mine foreldre og søsken vet årsak, og de støtter meg fullt ut. Alt ser så flott ut, utad. men jeg trengte ikke overbevise dem. Det trengte jeg heller ikke gjøre ovenfor hverken lege eller helsesøster. Jeg ble trodd, og det er jeg så glad for. Men jeg sliter litt med å overbevise meg selv enda

Det er ikke lett dette. Og jeg har behov for å snakke om det, få det ut, få ut smerte, få ut gråt, sinne, hat, osv. Jeg er veldig forvirret over meg selv. Men det er så forb....vanskelig. Jeg tror at jeg undertrykker. Og så blir jeg forvirret, og det ender med at jeg blir usikker på meg selv. jeg skammer meg veldig. Det blir et eneste rot.

Jeg har bedt om å få snakke med en psyk sykepl i påvente av time på dps, skal til legen i morgen, og håper at jeg snart får noen å snakke med, for dette sliter veldig.

[Gjest Jente31]

Eit halvt år etter at terapeuten min døde fekk eg ei erfaren kvinnleg psykiater. Det var ho som flytta fokus over på at det kanskje var eksen min som hadde det største problemet. Ho kom med innspel om det ho trudde var hans problem. Eg undersøkte på nettet, og fann ut om narsissisme o.l. Eg oppdaga at det fanst personligheitstyper som ER egoistiske og uempatiske. Og eg som trudde alt var min feil, berre eg var snill så blei andre snill - sprøtt.

Det måtte ha vært veldig fælt og vanskelig for deg, å ikke bli trodd av andre. Jeg kan ikke si at jeg har problemer med akkurat det, jeg da. jeg har problemer med å snakke med noen om det. Stakkar deg.. Du må jo ha vært veldig alene.. Men bra at du ble tøffere, og klarte å få de til å forstå til slutt. Jeg kjenner til det med manglende empati og egoisme, også. Godt at du har det bra nå, og at du har en kjære som forstår.

Merker det gjorde godt å skrive med deg, forresten. Bare få sette ord på det som er vanskelig. Jeg blir forvirret i mitt eget tankekaos her. Men det er tydelig at jeg bærer på mange forskjellige følelser, langt inne, men at jeg raskt pakker de inn igjen, pga skam. Jeg klarte å miste noe av den "tøffe, sterke" masken litt her, men så har jeg tydeligvis prøvd å ha den på igjen, om du forstår. *Klem*

[Gjest kvinne 46]

Jeg kjenner igjen det med skyldfølelse - det å tro at det er _din_ feil osv. Og så viser det seg at det er stikk motsatt. Det er vondt. Godt at du hadde en psykiater som tok deg på alvor, og gjorde deg oppmerksom på eksens problemer. Det er det jeg føler jeg leter etter jeg også, bekreftelse. Ikke bare på eksens oppførsel, men på alt.

Jeg gikk så langt som å skrive til lommelegen i ren frustrasjon, for å forstå mer. Men etter noen innlegg i forrige uke, her på dol, ble jeg overbevist om at jeg ikke skal prøve å forstå han mer, men tenke på barna og meg selv. Jeg har hele tiden i bakhodet at eksen har vært skadelig for oss, og at det er derfor jeg gjør som jeg gjør.

Jeg trodde lenge at det var min feil at ting var sånn og sånn. Jeg har kommet ganske langt hva dette gjelder, hvis ikke hadde jeg nok ikke hatt styrke nok til å ta denne tøffe avgjørelsen.

Eksen min hadde kniven på strupen særlig de fem siste åra, etter at jeg satte foten ned. Og jeg håpet hele tiden at han skulle ta meg alvorlig, og gjøre noe med problemene sine. Jeg var med han til lege og psykiater i 2002ca, men han møtte bare en gang, når han så at jeg ble. Jeg klarte imidlertid å få han til å bruke ssri, som hjalp litt, på sinnet og tålmodigheten hans. Men det ble langt fra bra nok.

Jeg håpte hele tiden at han skulle ta meg alvorig, og gjøre noe med sine ting. Men det ble ikke slik. Jeg godtok så altfor mye, og var altfor tålmodi. Hver gang han ga dattern vår juling, ble jeg lei meg og sint, for at han gjorde det. Jeg ble kjempe fortvilet, og var også livredd barnevernet, som jeg trodde automatisk kom til å ta fra meg barna om jeg sa noe til noen. Så jeg holdt dette skjult. Jeg gikk i evig spenning hva barnevernet gjaldt.

Jeg gikk også med en dyp smerte, for at dattern vår gjennomgikk dette. Ikke visste jeg helt hvor grensen mellom normalt og unormalt var heller. Jeg trodde faktisk dette var noe som skjedde i de fleste hjem. Jeg hadde jo vokst opp under forhold som var ti ganger verre selv.

Ikke før jeg betrodde meg til en venninne som er sykepleier (en som ønsker å utdanne seg til psyk.sykepleier). Hun ristet på hodet. Hun har kjent meg siden jeg var fire, og sa at dette kunne være grunnen til mine problmer også. Jeg betrodde meg også til nhd. Jeg hadde da bestilt time hos lege og helsesøster for å legge alt på bordet. Jeg bestemte meg for å ikke legge skul på noe. Jeg ba eksen bli med også, slik at hans side også kunne komme frem, og ikke bare min. Men han ville ikke. Jeg har imidlertid vært åpen og fortalt eksen hva som er sagt.

Jeg tenkte, at nå får det briste eller bære. Om barnevernet mener at jeg er en dårlig mor, så får de bare ta barna, tenkte jeg. For uansett, visste jeg at jeg nå gjorde det som var mest riktig for barna. Jeg elsker barna mine, men de hadde det ikke godt slik som det var hjemme hos oss. Derfor fikk det briste eller bære. Jeg forhørte meg gradvis her på dol også, hva barnevernet gjør osv. Frosken fikk meg til å innse at de ikke er noen "fiende", men en "venn" som først og fremst setter inn ulike tiltak osv. Alt dette bekreftet helsesøster. Det var en svær lettelse for meg å si det.

men det har vært en kjempetøff prosess for meg dette. Jeg var/er avhengig av eksen min. Jeg har aldri vært alene. Jeg gruer meg fortsatt til jeg får eget hus, og til jeg virkelig skal være alene. Nå bor jeg hos min bror. Men for barna sin del må jeg være sterk. Jeg forsøker å bygge meg opp, gjøre det riktige iallefall for deres del, men det er vanskelig, når man er alene om disse tankene.

Jeg kan ikke snakke med hvem som helst om det. Ikke vil jeg "bry" noen heller. Mine foreldre og søsken vet årsak, og de støtter meg fullt ut. Alt ser så flott ut, utad. men jeg trengte ikke overbevise dem. Det trengte jeg heller ikke gjøre ovenfor hverken lege eller helsesøster. Jeg ble trodd, og det er jeg så glad for. Men jeg sliter litt med å overbevise meg selv enda

Det er ikke lett dette. Og jeg har behov for å snakke om det, få det ut, få ut smerte, få ut gråt, sinne, hat, osv. Jeg er veldig forvirret over meg selv. Men det er så forb....vanskelig. Jeg tror at jeg undertrykker. Og så blir jeg forvirret, og det ender med at jeg blir usikker på meg selv. jeg skammer meg veldig. Det blir et eneste rot.

Jeg har bedt om å få snakke med en psyk sykepl i påvente av time på dps, skal til legen i morgen, og håper at jeg snart får noen å snakke med, for dette sliter veldig.

Synst du er flink, og har kome langt. Klart det er mange vonde følelser. Du har jobba hardt og lenge for å få dette til å fungere. Du skal i alle fall ha god samvittigheit - fordi du har prøvd. Det er ikkje di skyld at han ikkje vil jobbe med seg sjølv. Du vil jobbe.

Eg synst det var godt å få mitt eige hus. Einaste som var litt trasig var at barna ikkje slo seg heilt til ro på den nye staden. I starten bodde vi begge to i kvar vårt hus på garden, men det vart for nært.

No har vi flytta inn i kjæresten sitt hus, og barna stortrivest. Dei får begynne på den gamle skulen til hausten. Skal gifte oss snart :-)

Hadde litt kontakt med barnevernet når det stod på som verst. Eksen som kontakta dei ein gong eg var innlagt på psyk. Dei tok ei vurdering, og kom med tilbud om avlastningsheim til barna, etter eg var utskreven. Eg greidde godt å ta meg av barna, og følte nederlag ved tilbudet. Det var mannen eg ikkje greidde :-/ Då skreiv eg ei oversikt over kva eg gjorde av husarbeid, og rapport om kvar av barna i ei periode. Eg skreiv kva eg gjorde og kvifor. Pedagogen ringte tilbake og sa eg hadde gjort ein god jobb. - det var det eg trengte å høyre :-)

[Gjest Jente31]

Synst du er flink, og har kome langt. Klart det er mange vonde følelser. Du har jobba hardt og lenge for å få dette til å fungere. Du skal i alle fall ha god samvittigheit - fordi du har prøvd. Det er ikkje di skyld at han ikkje vil jobbe med seg sjølv. Du vil jobbe.

Eg synst det var godt å få mitt eige hus. Einaste som var litt trasig var at barna ikkje slo seg heilt til ro på den nye staden. I starten bodde vi begge to i kvar vårt hus på garden, men det vart for nært.

No har vi flytta inn i kjæresten sitt hus, og barna stortrivest. Dei får begynne på den gamle skulen til hausten. Skal gifte oss snart :-)

Hadde litt kontakt med barnevernet når det stod på som verst. Eksen som kontakta dei ein gong eg var innlagt på psyk. Dei tok ei vurdering, og kom med tilbud om avlastningsheim til barna, etter eg var utskreven. Eg greidde godt å ta meg av barna, og følte nederlag ved tilbudet. Det var mannen eg ikkje greidde :-/ Då skreiv eg ei oversikt over kva eg gjorde av husarbeid, og rapport om kvar av barna i ei periode. Eg skreiv kva eg gjorde og kvifor. Pedagogen ringte tilbake og sa eg hadde gjort ein god jobb. - det var det eg trengte å høyre :-)

Ja, jeg har prøvd. Har ikke dårlig samvittighet hva det gjelder, iallefall! :-)

Er glad på din vegne, for at barna dine stortrives i huset og har det bra. Det må ha vært en stor lettelse for mor :-)

[Gjest Rrose]

Da jeg brøt ut av forholdet til mine barns far og rømte til hemmelig adressse så var jeg i total kaos. Jeg gikk rundt som om jeg var i en slags sjoktillstand. Men jeg har alltid vært konstruktiv så jeg prøvde å holde liv i rutinene. Jeg fikk raskt hjelp av psykoterapeut og hun var mitt anker i ett år. Jeg tror ikke jeg hadde noe annet valg enn å gå den prosessen. Jeg tror ikke jeg kunne ha oversett det som skjedde i meg.

Positiv tenkning er vel og bra men den kan også være en måte å holde følesene i sjakk eller å fornekte dem. Jeg tror ikke positiv tenkning er bra i alle sammenhenger. Jeg hadde en nabo som hadde vokst opp med sin alkoholiserte far og en mor som rømte da han var i småskolealder. Han var veldig opptatt av positiv tenkning og nektet blandt annet for at han var bitter! Og for at han hadde problemer. Selv om bitterheten skinte igjennom alt han sa.Han er idag uføretrygdet og sliter med enorme muskelspenninger i kroppen.

Jeg tror kanskje uten at jeg har greie på det ut ifra ett psykiatrisk synspunkt...men jeg tror noen prosesser må man gå for å få plass til noe annet enn alt dette som antagelig fyller deg nå.

Bare noen tanker!

[Gjest Jente31]

Da jeg brøt ut av forholdet til mine barns far og rømte til hemmelig adressse så var jeg i total kaos. Jeg gikk rundt som om jeg var i en slags sjoktillstand. Men jeg har alltid vært konstruktiv så jeg prøvde å holde liv i rutinene. Jeg fikk raskt hjelp av psykoterapeut og hun var mitt anker i ett år. Jeg tror ikke jeg hadde noe annet valg enn å gå den prosessen. Jeg tror ikke jeg kunne ha oversett det som skjedde i meg.

Positiv tenkning er vel og bra men den kan også være en måte å holde følesene i sjakk eller å fornekte dem. Jeg tror ikke positiv tenkning er bra i alle sammenhenger. Jeg hadde en nabo som hadde vokst opp med sin alkoholiserte far og en mor som rømte da han var i småskolealder. Han var veldig opptatt av positiv tenkning og nektet blandt annet for at han var bitter! Og for at han hadde problemer. Selv om bitterheten skinte igjennom alt han sa.Han er idag uføretrygdet og sliter med enorme muskelspenninger i kroppen.

Jeg tror kanskje uten at jeg har greie på det ut ifra ett psykiatrisk synspunkt...men jeg tror noen prosesser må man gå for å få plass til noe annet enn alt dette som antagelig fyller deg nå.

Bare noen tanker!

Ja, jeg har tenkt på det..At det kansje er en måte å fornekte alt på. Du skulle hørt hva jeg tenkte før helgen. Jeg var frustrert, følte et enormt til "hat" og var lei meg samtidig, for at han har vært som han har vært. Faen, tenkte jeg. Hvorfor har du ikke kunnet høre på meg, ta meg på alvor og gjort noe med det osv så hadde det ikke blitt sånn.

Det jeg sliter aller mest med, er at jeg savner hjemmet mitt.. Føler jeg ikke hører til noen steder nå. Jeg liker ikke å ha det slik, er vant til å ha ting i orden. Det ble ikke bedre av at pappa gjorde det han gjorde, akkurat. Det gjorde ting litt verre for meg. Og jeg tenkte noen tanker jeg ikke helt vet om jeg tør å si en gang.... Men da ble eksen min plutselig den trygge, som jeg ønsket å hoppe i armene på...... Jeg gjorde alltid det, når pappa hadde sine føyker. Men fornuften koblet seg inn, heldigvis. Husk på hvorfor jeg har flyttet ut, tenkte jeg..

Hvordan går det med dattern din? Og med deg?

[Gjest Rrose]

Ja, jeg har tenkt på det..At det kansje er en måte å fornekte alt på. Du skulle hørt hva jeg tenkte før helgen. Jeg var frustrert, følte et enormt til "hat" og var lei meg samtidig, for at han har vært som han har vært. Faen, tenkte jeg. Hvorfor har du ikke kunnet høre på meg, ta meg på alvor og gjort noe med det osv så hadde det ikke blitt sånn.

Det jeg sliter aller mest med, er at jeg savner hjemmet mitt.. Føler jeg ikke hører til noen steder nå. Jeg liker ikke å ha det slik, er vant til å ha ting i orden. Det ble ikke bedre av at pappa gjorde det han gjorde, akkurat. Det gjorde ting litt verre for meg. Og jeg tenkte noen tanker jeg ikke helt vet om jeg tør å si en gang.... Men da ble eksen min plutselig den trygge, som jeg ønsket å hoppe i armene på...... Jeg gjorde alltid det, når pappa hadde sine føyker. Men fornuften koblet seg inn, heldigvis. Husk på hvorfor jeg har flyttet ut, tenkte jeg..

Hvordan går det med dattern din? Og med deg?

Jeg har også tenkt slik som deg. Det er så frustrerende dette at ting ikke er som man skulle ønske. men det handler jo bare om at......Selv den dag i dag kan jeg få slike tanker. Jeg ble rimelig sjokkert da jeg oppdaget det. Hadde det bare vært slik og slik. Jeg føler det som om jeg har ett hardt sting i meg som bare er der for å nekte å la han komme innpå meg igjen. Slik må det være desverre og jeg syns selv det er trist.

Jeg og min datter skal snart inn på bup igjen. Jeg har ryddet unna det jeg finner av skarpe gjenstander og smertestillende.

Jeg er sliten og går konstant med en urofølelse i magen.

Jeg har samlet sammen en pen liten mappe til bup nå med dokumenter av alle mulig slag. Litt fra offentlige kontorer og litt som jeg har skrevet selv. Jeg tror det er den mest effektive måten å få dette kommunisert på.

Hun er sykemeldt ut uka og jeg er redd for konstant hvor alvorlig dette egentlig er. Det er mange ting jeg ikke får til å henge på greip. Jeg spekulerer og jeg tenker i ett sett og blir veldig sliten av det.

Men dette skal gå bra! Og jeg skal gjøre mitt for å kommunisere så bra som mulig.

Det er frustrerende dette. Nå sitter hun og spiser på en bit kylling og det er godt tegn! Hun har nekte seg selv mat over lang tid.

Jeg skal gi deg litt oppdatering når jeg finner ut mer:-)

Sender deg varme tanker! Og en varm klem. Jeg er nok ikke så flink her nå til å være presis og gi bra tilbakemeldinger.....men dette er en periode som går over!

[Gjest Rrose]

Hva gjorde du utav balettdrømmene dine? Jeg ville også være danserinne når jeg var barn, men er nå i voksen alder så preget av oppvekst at jeg ikke har noe "jeg" lenger, føler jeg. Hvordan blir jeg denne danserinnen? :-)

*smiler* Hva med å tenke deg at når du blir 60 år da skal du både danse og synge;-) Da har man god tid til å utvikle seg.;-)

Av og til tenker jeg at jeg er for gammel til både det ene og det andre men når jeg tenker over at jeg faktisk skal leve dobbelt så lenge som jeg har levd til nå blir jeg rent svimmel. Det er mange år det! Jeg er 38 år og om jeg vil danse så har jeg mange år å uvikle meg på. Hovedmålet behøver jo ikke å være å danse på operaen men å utvikle og utfolde det som bor i meg.

Hehe men da trenger jeg nok å komme meg ut av noen spor jeg er i nå:-)