Bør jeg si dette til legen eller er det dumt..?

[Gjest Jente31]

Og synes dere jeg er en dårlig mor hvis jeg forteller dere dette;

At når alt føles veldig håpløst, noe det ofte har gjort den siste tiden, så ønsker jeg av og til at jeg fikk en dødelig sykdom eller noe slik at jeg slapp å være til.. Jeg er absolutt ingen selvmordskandidat, er for feig til det. Men tankene er der likevel.

Jeg får skyldfølelse og dårlig samvittighet som tenker slik, nå som barna trenger meg mer enn før. Derfor er det så vanskelig å si det også. Dette er ingen krisemaksimering, men faktiske tanker som jeg ikke liker og som føles dumme.

[Gjest kvinne 46]

Det følest sånn når man er fortvila, og er sliten over lang tid. Man ønsker at noko/nokon skal ta byrdene bort.

Du er ingen dårlig mor. Du har då ikkje tatt ditt liv. Du har bedt om hjelp i staden. Og du jobber her på DOL. Det er på ein måte gruppeterapi dette :-)

[Gjest ghb64]

Det følest sånn når man er fortvila, og er sliten over lang tid. Man ønsker at noko/nokon skal ta byrdene bort.

Du er ingen dårlig mor. Du har då ikkje tatt ditt liv. Du har bedt om hjelp i staden. Og du jobber her på DOL. Det er på ein måte gruppeterapi dette :-)

Alle ønsker seg bort en eller annen gang i livet og du er ingen dårlig mor for det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ingenting av det du måtte tenke er dumt å si til en behandler.

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Jeg drømmer ofte følgende drøm om natten. _Barnet mitt får en alvorlig sykdom og dør. Jeg føler en avsindig sorg, og samtidig en lettelse , for nå vet jeg at nå er jeg fri til å gjøre hva jeg vil, fri fra livet._

Å _tenke_ på døden trenger ikke være så skummelt som vi har en tendens til å tro. Som psykiateren min sa engang; "Det kan være en slags befrielse i det." Å tenke på det har i og for seg ingenting med å være suicidal å gjøre. Det er et uttrykk for at livet kjennes uutholdelig vanskelig ut.

Å dyrke tankene og følelsen er ikke lurt. Lev hver dag som om du har et langt liv foran deg, til tross for tanker om døden.

Min erfaring er at ikke alle primærleger tåler å høre dette. Min psykiater tålte det meste. De ser lenger enn ord i større grad enn en lege som ikke kjenner en så godt. Men primærleger kan finne på å bruke slike ting som dette mot en, hvis en er uheldig med den en treffer på.Så spørsmålet er hva en kan få ut av å fortelle det til legen.Hvis du tror det kan føre til noe positivt, kan du ta det opp. Hvis ikke ville jeg snakket med noen andre.

Dett har ingenting med å være en god mor å gjøre. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for hva du føler. Du er like glad i ungen din selv om du har det vondt. Og det er det det dreier seg om, at du har det veldig vondt. Så gjør noe hver dag i forhold til det sistnevnte. Et eller annet som kan gjøre at du får det bedre enten i dag eller på sikt.Ta kloke valg, og ikke vær så streng med deg selv. Det er så mange av oss som har slike tanker i vanskelige perioder.

[Gjest Jente31]

Ingenting av det du måtte tenke er dumt å si til en behandler.

Neida, du har rett i det.. En som ikke er ærlig kan heller ikke hjelpes, har du jo også sagt. Jeg er kansje litt redd for å "rope for høyt" - skal ikke "synes" vettu! Hmm.. Tusen takk for "bekreftelse".

[Gjest Jente31]

Det følest sånn når man er fortvila, og er sliten over lang tid. Man ønsker at noko/nokon skal ta byrdene bort.

Du er ingen dårlig mor. Du har då ikkje tatt ditt liv. Du har bedt om hjelp i staden. Og du jobber her på DOL. Det er på ein måte gruppeterapi dette :-)

Ja, det er gruppeterapi i dol. Det blir helt sikkert rart for meg den dagen jeg skal begynne i RL: har brukt DOL veldig mye, og har på en måte blitt litt kjent med noen personligheter her:-)

Tusen takk for et godt svar, kvinne 46. Jeg har vært litt usikker, hva dette gjelder. Derfor godt å høre at det er normalt å tenke slik.

[Gjest Jente31]

Alle ønsker seg bort en eller annen gang i livet og du er ingen dårlig mor for det.

Takk :-)

[Gjest Jente31]

Jeg drømmer ofte følgende drøm om natten. _Barnet mitt får en alvorlig sykdom og dør. Jeg føler en avsindig sorg, og samtidig en lettelse , for nå vet jeg at nå er jeg fri til å gjøre hva jeg vil, fri fra livet._

Å _tenke_ på døden trenger ikke være så skummelt som vi har en tendens til å tro. Som psykiateren min sa engang; "Det kan være en slags befrielse i det." Å tenke på det har i og for seg ingenting med å være suicidal å gjøre. Det er et uttrykk for at livet kjennes uutholdelig vanskelig ut.

Å dyrke tankene og følelsen er ikke lurt. Lev hver dag som om du har et langt liv foran deg, til tross for tanker om døden.

Min erfaring er at ikke alle primærleger tåler å høre dette. Min psykiater tålte det meste. De ser lenger enn ord i større grad enn en lege som ikke kjenner en så godt. Men primærleger kan finne på å bruke slike ting som dette mot en, hvis en er uheldig med den en treffer på.Så spørsmålet er hva en kan få ut av å fortelle det til legen.Hvis du tror det kan føre til noe positivt, kan du ta det opp. Hvis ikke ville jeg snakket med noen andre.

Dett har ingenting med å være en god mor å gjøre. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for hva du føler. Du er like glad i ungen din selv om du har det vondt. Og det er det det dreier seg om, at du har det veldig vondt. Så gjør noe hver dag i forhold til det sistnevnte. Et eller annet som kan gjøre at du får det bedre enten i dag eller på sikt.Ta kloke valg, og ikke vær så streng med deg selv. Det er så mange av oss som har slike tanker i vanskelige perioder.

Tusen takk for et veldig godt og utfyllende svar. Det var mye i det som jeg kan bruke fremover, og tenke på.

[Gjest Dårlig dag]

Ingenting av det du måtte tenke er dumt å si til en behandler.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Behandlere kan også misforstå, og plutselig har du en diagnose som er helt på jordet (og som behandler også trekker tilbake etterpå, men det etter iherdig jobbing for å rette opp i misforståelsen)

Dette var en kommentar generelt. Hva Jente31 opprinnelig spurte om aner jeg ikke, så dette svaret har ikke noe med det å gjøre.

[Gjest Jente31]

Ingenting av det du måtte tenke er dumt å si til en behandler.

Hvis jeg sier det til legen, altså..? Og på hvilken måte? Det blir nevnt noe om det i denne tråden. Om du vil si noe om det da :-)

[Gjest Jente31]

Det er en sannhet med modifikasjoner. Behandlere kan også misforstå, og plutselig har du en diagnose som er helt på jordet (og som behandler også trekker tilbake etterpå, men det etter iherdig jobbing for å rette opp i misforståelsen)

Dette var en kommentar generelt. Hva Jente31 opprinnelig spurte om aner jeg ikke, så dette svaret har ikke noe med det å gjøre.

Her var det bare snakk om en enkelt ting, som ikke går på diagnoser :-)

[Gjest Dårlig dag]

Her var det bare snakk om en enkelt ting, som ikke går på diagnoser :-)

Det er vel og bra det

Men jeg komenterte generelt til NHDs svar, og står fortsatt helt inne for det jeg skrev. Iblant skal man være forsiktig med hva man sier. Psykiatrien gjør mye bra, og er i mange tilfeller helt nødvendig, men noen ganger kan den også gjøre deg sykere enn du er.