Depresjon? psysisk syk?

1. mai 2007

Hei, jeg er ei jente på 23 som lurer på om jeg akkuratt har gått igjennom en depresjon, eller at jeg eventuelt ennå lider av en slags psysisk lidelse.

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet:

Etter jul kom ensomheten tydelig fram, jeg studerte et krevende studie før jul som tok det meste av tiden min, og jeg hadde ei super besteveninne som dro til frankrike over nyttår. Jeg følte meg så ensom, og helt alene. Etterhvert har jeg klart å bygge opp et lite nettverk igjen, og nå må jeg ut hver helg. Fra å sette pris på å ha tid for meg selv i helgene, må jeg bare ut å treffe mennesker.

Men for å gå litt tilbake i tid, så var jeg langt nede et par uker før påske. Det kom så mange følelser, som jeg tror en gutt vekte i meg. Jeg måtte ta stilling til så mye, frykten for å aldri finne en kjæreste fordi jeg følelsesmessig stenger meg selv inne.

Jeg leste til eksamen på denne tiden, og hadde utrolige konsentrasjonsproblemer. Det gikk utrolig nok bra, men jeg ble så sliten. Hadde ikke matlyst, gikk ned i vekt, og så rett og slett dårlig ut.

Da jeg var hjemme i påsken spurte foreldrene mine meg om jeg var frisk, men så vidt jeg kunne si, så var jeg jo det.

Forrige helg ble ting plutselig litt lysere, og jeg dro hjem med en gutt jeg ikke har sett før (dette er ikke likt meg!). Vi hadde sex, og det var fint, men har ikke hatt kontakt siden. Siden den gang har alt gått opp og ned, opp fordi jeg vet jeg er i stand til å nyte et seksuelt forhold. Ned fordi jeg tror jeg elsker denne gutten.

Og lengre ned fordi jeg egentlig ikke forstår følelsene mine.

Det er så sprøtt, jeg har alltid klart meg så fint alene, alltid vært så utrolig selvstendig. Nå tenker jeg at om jeg ikke får en kjæreste snart, så kommer jeg ikke til å klare mer...det føles som om hele livet mitt står på spill. Får jeg ikke kjæreste før sommeren (da flytter jeg hjem til et sted hvor mulighetene er få)..

Ting er som sagt lysere, men i denne mørke perioden hadde jeg noen rare opplevelser som for eksempel at mamma sa navnet mitt til meg da jeg hadde lagt meg. På en måte som var så virkelig at hun kunne ha stått i rommet, jeg lå vel da og vrengte tankene mine i halvsøvne. Jeg er redd jeg blir gal.

Men i bunn og grunn tror jeg kanskje bare at jeg liker denne gutten for godt til mitt eget beste, for jeg suger på sjekking. Ellers så prøver jeg bare å skyve problemene mine over på han.

Til slutt må jeg vel likevel si at han/eller denne perioden har åpnet meg litt. Men jeg er så redd at han lar meg ligge på denne måten - åpen, mottakelig, sårbar...

Vet ikke hva jeg skal gjøre om han gjør det...

2. mai 2007

På meg virker det som du har angst, p.g.a mange ting du ikkje har hatt oversikt/kontroll på over tid. Den gnagande uroa man kjenner, gjer at man får behov for å rømme bort.

Det som hjelper, er at du finn ut kva DU vil. Det er for dei fleste veldig nifst/utrygt i den første kjærestefasa. Man er sårbar, for egentleg kjenner man ikkje den andre personen.

Kanskje du skal slakke litt på farta, og ikkje leve raskare enn du greier å henge med? :-)

2. mai 2007

På meg virker det som du har angst, p.g.a mange ting du ikkje har hatt oversikt/kontroll på over tid. Den gnagande uroa man kjenner, gjer at man får behov for å rømme bort.
Det som hjelper, er at du finn ut kva DU vil. Det er for dei fleste veldig nifst/utrygt i den første kjærestefasa. Man er sårbar, for egentleg kjenner man ikkje den andre personen.

Kanskje du skal slakke litt på farta, og ikkje leve raskare enn du greier å henge med? :-)

Takk for svar, men det er viktig å understreke at jeg og denne gutten ikke har noe forhold, jeg tror kanskje han liker meg og det er det.

Vi kommer ingen vei..