NHD - Deprimert datter

[Gjest Rrose]

Ja det kan godt være at dette er riktig for min datter det er bare så mye som ikke henger på greip. Jeg liker at ting henger på greip:-)

1. Psykiater på 74 slenger ut av seg på første møte taushetsbelagte opplysninger om meg som min datter hører på. Hun forteller at jeg er henvist til dps. Dette visste ikke min datter noe om, og jeg syns igrunnen min datter har nok å tenke på om hun ikke også skal tenke på hvorfor jeg er henvist til dps.

2. De vurderer henne som så deprimert at hun muligens kan være suicidal. Likevel sender de henne hjem til meg gang på gang.

3. Psykiater begynner å bable forand meg og min datter om plassmangel og si ting som at jo jo er det akutt krise så kan vi jo prøve å ordne...det finnes sikkert en måte å løse det på. Enten at man ligger på badet!!!! Eller musikkrommet etc. En slags seng skal vi sikkert klare å ordne.

Er det en måte å behandle en suicidal tenåringsjente på?

Hvis det er slik at de ikke vurderer henne som å være så suicidal som det hevdes, Hvorfor blir ikke alternative behandlingsformer og tiltak vurdert? Hvorfor skal hun da over å AD så fort? Jeg vet det tar lang tid før det virker, så det kan jo være grunnen.

Men jamfør NHDs forsiktighetsregler her så må jeg ha ett svar fra de som er skikkelig.

Jeg vil ikke ha ansvaret for min datters liv.

Psykologen snakket om at det handlet om vanlig foreldreskap å gjøre liksom....jeg er ikke alltid så rask i hodet som jeg skulle ønsket, også blir jeg forbanna når jeg tenker på det etterpå. Dette kan man ikke forlange av foreldre!

I tillegg og dette irriterer meg fordi jeg ikke klarer å reagere der og da så har jeg mens jeg sitter og snakker med psykiater alene som pårørende og ønsker å legge rem alle mine tanker og synspunkter, Jeg strever fært med å holde fokus for hun snakker om alle mulige andre ting, så oppdager jeg at hun begynner å behandle meg som en pasient! Jeg sier at jeg velger slik situasjonene er nå å stille opp for barna mine. Jeg opplever det som helt påkrevd at jeg er hjemme for øyeblikket ellers så faller alt fra hverandre. Hun sier at jeg må jo jobbe! Hva har min jobbsituasjon med dette å gjøre? Jeg er ikke pasienten her. Sånn snakker man da ikke til folk?

Ok jeg kjenner bare at jeg blir irritert. Hva vet hun om hvordan det er å gå ukentlig til politistasjonen og anmelde en far som ikke holder seg unna og som jeg må bruke alle krefter på for å holde unna? Hva vet hun om utallige skolemøter med minstemann som skal utredes for adhd. Hva vet hun egentlig om min helsemessige tilstand og hvordan jeg velger å bruke mine resusser nå. Ingenting! Hva vet hun om møter med advokat, barnevern, skoler, lærere, ppt i tillegg til de vanlige konferansetimene og foreldremøtene. Antagelig har hele gjengen en bokstavforkortelse her og det er ekstra utrfordringer som møter meg som forelder.

Ok bare litt frustrert.-)

[frosken]

Dette er en vanskelig situasjon å være i som foreldre.

En tanke jeg får når jeg leser det du skriver om dette, er at psykiatrien ikke kan/bør ta "heltidsansvar" for mennesker selv om de kan ha tanker om å ta sitt eget liv. Vurdering av grad suicidalitet er vanskelig; det blir feil å bagatellisere og feil å dramatisere. Innleggelser vil fort kunne forverre situasjonen. Foreldre må stille opp ved barns sykdom, enten det er psykiske eller fysiske sykdommer. Dersom en innleggelse opplagt ville vært den beste løsningen, så hadde det vært greit å sloss for at de skal finne en plass, men sden det er ganske så tvilsomt om det vil være en god løsning, kan det være riktig å ha litt "is i magen".

Synes du skal formidle din frustrasjon til bup. Du kan si at du reagerer på kommentarer som har med din egen situasjon å gjøre, men innen bup behandler man ofte "hele familier", så sett fra deres perspektiv er det kanskje ikke noe oppsiktsvekkende at hele familiens situasjon trekkes inn.

Synes også at du kan si at de må ta ansvar for å vurdere faren for alvorlig selvskade, mens du nok må akseptere å forsøke å få hverdagen til å fungere for dere alle.

Dersom psykiatrien forlanger at du skal ta mer ansvar enn du se deg i stand til, så må du be barnevernet om hjelp.

Lykke til :-)

[Gjest Rrose]

Dette er en vanskelig situasjon å være i som foreldre.

En tanke jeg får når jeg leser det du skriver om dette, er at psykiatrien ikke kan/bør ta "heltidsansvar" for mennesker selv om de kan ha tanker om å ta sitt eget liv. Vurdering av grad suicidalitet er vanskelig; det blir feil å bagatellisere og feil å dramatisere. Innleggelser vil fort kunne forverre situasjonen. Foreldre må stille opp ved barns sykdom, enten det er psykiske eller fysiske sykdommer. Dersom en innleggelse opplagt ville vært den beste løsningen, så hadde det vært greit å sloss for at de skal finne en plass, men sden det er ganske så tvilsomt om det vil være en god løsning, kan det være riktig å ha litt "is i magen".

Synes du skal formidle din frustrasjon til bup. Du kan si at du reagerer på kommentarer som har med din egen situasjon å gjøre, men innen bup behandler man ofte "hele familier", så sett fra deres perspektiv er det kanskje ikke noe oppsiktsvekkende at hele familiens situasjon trekkes inn.

Synes også at du kan si at de må ta ansvar for å vurdere faren for alvorlig selvskade, mens du nok må akseptere å forsøke å få hverdagen til å fungere for dere alle.

Dersom psykiatrien forlanger at du skal ta mer ansvar enn du se deg i stand til, så må du be barnevernet om hjelp.

Lykke til :-)

Joda selvfølgelig må foreldre stille opp ved barns sykdom og det gjør jeg da også.

Men jeg har to andre barn jeg skal ta meg av også. Og jeg kan ikke overvåke datteren min. Det er umulig. Jeg trøster meg med at det faktisk er vanskelig å ta sitt eget liv.

Men jeg aner jo heller ikke hva som foregår,,, ikke sant og det forstår jeg at jeg heller ikke skal vite helt nøyaktig om.

Men jeg er redd min datter bærer på en hemmlighet jeg ikke vet noe om. Kanskje at det har skjedd henne noe jeg ikke vet noe om? Jeg får ikke vite.

Jeg vet at jeg er en svært oppgående mamma. Jeg sliter med mine ting, men jeg har klart nettopp dette å være mamma rimelig bra og det er jeg stolt av. Jeg tror mange med mine erfaringer kunne ha gått dukken. Men jeg ikke har klart og det er jeg lei meg for ... jeg har ikke klart å beskytte de nok mot faren før nå de siste tre årene.

Men om min datter er suicidal så bør hun legges inn til dette er stabilisert. Det er det min datter selv også ønsker. Hun ønsker å få være litt i fred. Jeg har en mistanke om at det er derfor hun sier dette også.Hvordan skal jeg som ufaglært kunne vurdere noe som helst. Bare det å gå i butikken er jo ett mareritt. Vuderte jeg det feil nå. Skulle jeg sittet hjemme? Så er det bare å skynde seg avgårde å håpe alt går bra.

Hvordan skal jeg kunne vurdere noe som helst... forstå noe som helst når jeg ikke vet hva som foregår og hva som blir sagt? Det kan jeg jo ikke. Det er de som sitter med kunnskapen nå, både fagelig og fra min datter. Derfor må jeg få vite at det er trygt og greit at hun blir med meg hjem.

Min datter skal ikke i noe fosterhjem eller noe alternativt hjem. Det vet jeg at hun ikke ønsker.

Behandle hele familien?

Jo det er fint det...bare de ikke antar automatisk at de har å gjøre med en mor ikke er oppegående, for det er jeg. Jeg hverken drikker eller har andre rusproblemer. Jeg er nærværende for mine barn og jeg sørger for husarbeid og leggetider og mat. Jeg ordner opp når det trengs og de trenger hjelp. Jeg er ikke noe sosialt tilfelle og jeg vil ikke bli behandlet slik heller!

[frosken]

Joda selvfølgelig må foreldre stille opp ved barns sykdom og det gjør jeg da også.

Men jeg har to andre barn jeg skal ta meg av også. Og jeg kan ikke overvåke datteren min. Det er umulig. Jeg trøster meg med at det faktisk er vanskelig å ta sitt eget liv.

Men jeg aner jo heller ikke hva som foregår,,, ikke sant og det forstår jeg at jeg heller ikke skal vite helt nøyaktig om.

Men jeg er redd min datter bærer på en hemmlighet jeg ikke vet noe om. Kanskje at det har skjedd henne noe jeg ikke vet noe om? Jeg får ikke vite.

Jeg vet at jeg er en svært oppgående mamma. Jeg sliter med mine ting, men jeg har klart nettopp dette å være mamma rimelig bra og det er jeg stolt av. Jeg tror mange med mine erfaringer kunne ha gått dukken. Men jeg ikke har klart og det er jeg lei meg for ... jeg har ikke klart å beskytte de nok mot faren før nå de siste tre årene.

Men om min datter er suicidal så bør hun legges inn til dette er stabilisert. Det er det min datter selv også ønsker. Hun ønsker å få være litt i fred. Jeg har en mistanke om at det er derfor hun sier dette også.Hvordan skal jeg som ufaglært kunne vurdere noe som helst. Bare det å gå i butikken er jo ett mareritt. Vuderte jeg det feil nå. Skulle jeg sittet hjemme? Så er det bare å skynde seg avgårde å håpe alt går bra.

Hvordan skal jeg kunne vurdere noe som helst... forstå noe som helst når jeg ikke vet hva som foregår og hva som blir sagt? Det kan jeg jo ikke. Det er de som sitter med kunnskapen nå, både fagelig og fra min datter. Derfor må jeg få vite at det er trygt og greit at hun blir med meg hjem.

Min datter skal ikke i noe fosterhjem eller noe alternativt hjem. Det vet jeg at hun ikke ønsker.

Behandle hele familien?

Jo det er fint det...bare de ikke antar automatisk at de har å gjøre med en mor ikke er oppegående, for det er jeg. Jeg hverken drikker eller har andre rusproblemer. Jeg er nærværende for mine barn og jeg sørger for husarbeid og leggetider og mat. Jeg ordner opp når det trengs og de trenger hjelp. Jeg er ikke noe sosialt tilfelle og jeg vil ikke bli behandlet slik heller!

Hvis du og din datter begge mener hun bør innlegges, så bør dere formidle det helt tydelig til bup. De får så gjøre sin vurdering, og ta en avgjørelse i forhold til dette.

Problemet med innleggelser er blant annet at det foregår mye "symptomlæring" og ofte også "konkurranser om hvem som er sykest", og dette kan dermed bli starten på et vanskelig løp med mye selvskading.

Hvis bup er enig i at din datter er så dårlig at hun ikke kan være alene hjemme, så bør de ta konsekvensene av dette og legge henne inn. Dersom de mener det er riktig å ikke gi hennes tanker så sterk betydning, så bør de formidle dette til deg.

Har bup gitt deg noen grunn til å føle at du ikke blir sett på som en oppegående mor?

Jeg vet ikke i hvilket omfang du har vært tilstede i samtalene psykiateren har hatt med din datter, og i hvorvidt du har mulighet til få snakke med psykiateren alene. Hvis du ikke allerede har sagt det, så synes jeg du skal si at du er redd for at noe har blitt gjort med henne som hun ikke har fortalt deg om.

[Gjest Rrose]

Dette er en vanskelig situasjon å være i som foreldre.

En tanke jeg får når jeg leser det du skriver om dette, er at psykiatrien ikke kan/bør ta "heltidsansvar" for mennesker selv om de kan ha tanker om å ta sitt eget liv. Vurdering av grad suicidalitet er vanskelig; det blir feil å bagatellisere og feil å dramatisere. Innleggelser vil fort kunne forverre situasjonen. Foreldre må stille opp ved barns sykdom, enten det er psykiske eller fysiske sykdommer. Dersom en innleggelse opplagt ville vært den beste løsningen, så hadde det vært greit å sloss for at de skal finne en plass, men sden det er ganske så tvilsomt om det vil være en god løsning, kan det være riktig å ha litt "is i magen".

Synes du skal formidle din frustrasjon til bup. Du kan si at du reagerer på kommentarer som har med din egen situasjon å gjøre, men innen bup behandler man ofte "hele familier", så sett fra deres perspektiv er det kanskje ikke noe oppsiktsvekkende at hele familiens situasjon trekkes inn.

Synes også at du kan si at de må ta ansvar for å vurdere faren for alvorlig selvskade, mens du nok må akseptere å forsøke å få hverdagen til å fungere for dere alle.

Dersom psykiatrien forlanger at du skal ta mer ansvar enn du se deg i stand til, så må du be barnevernet om hjelp.

Lykke til :-)

Dettte er andre svar til deg:-) Jeg må jo tenke meg om litt også.

Jeg tenker stort sett i ett kjør om dagen så jeg må passe meg for å ikke slite meg selv om på dette.

Jeg forstår at det kanskje også ligger en slags pedagogikk i dette. Dette å hele tiden gjøre avtaler.

Og når det gjelder samtalen med psykiater så må jeg jo si at hun var en hyggelig gammel dame. Men jeg liker ikke nå ting kommer bak på meg slik jeg følte det etter samtalen med henne.

Om de ønsker å behandle både meg og min datter så trenger jeg å vite at det er det de gjør. Jeg kommer utenifra og aner jo ikke noe om deres systemer og metoder. Det burde man ha litt forståelse for.

De kunne jo også forklart meg i enerom hvordan de vurderer tingene og hvorfor de velger å gjøre som de gjør.

Jeg kan forstå at de ikke ønsker å dramatisere samtidig som at de vil vise min datter at de tar henne alvorlig. Det er en balanse her det forstår jeg.

Jeg blir bare veldig redd for at vurderingene blir feil. Jeg ville gjerne hatt en plan med meg som fortalte meg hvem jeg ringer hva jeg gjør om en akutt situasjon skulle oppstå.

Men jeg syns det er helt latterlig og innvolvere meg og min datter inn i deres administrative problemer.

psykologen reagerte også på dette og forsikret oss om at er det akutt så har vi krav på plass! det ble jeg glad for.

Min datter liker henne og jeg syns det nesten er litt synd at det ikke er henne hun skal ha....

[Gjest Rrose]

Hvis du og din datter begge mener hun bør innlegges, så bør dere formidle det helt tydelig til bup. De får så gjøre sin vurdering, og ta en avgjørelse i forhold til dette.

Problemet med innleggelser er blant annet at det foregår mye "symptomlæring" og ofte også "konkurranser om hvem som er sykest", og dette kan dermed bli starten på et vanskelig løp med mye selvskading.

Hvis bup er enig i at din datter er så dårlig at hun ikke kan være alene hjemme, så bør de ta konsekvensene av dette og legge henne inn. Dersom de mener det er riktig å ikke gi hennes tanker så sterk betydning, så bør de formidle dette til deg.

Har bup gitt deg noen grunn til å føle at du ikke blir sett på som en oppegående mor?

Jeg vet ikke i hvilket omfang du har vært tilstede i samtalene psykiateren har hatt med din datter, og i hvorvidt du har mulighet til få snakke med psykiateren alene. Hvis du ikke allerede har sagt det, så synes jeg du skal si at du er redd for at noe har blitt gjort med henne som hun ikke har fortalt deg om.

De har jo ikke sagt det....men når psykiater snakker om at jeg må jobbe uten å virkelig forstå at jeg faktisk er i en slags fulltidsjobb som jeg er blir jeg irritert. Når hun sier at joooo man kan jo ikke alltid ta vare på barna....de blir jo voksne. Jeg vet at om jeg ikke passer på disse ungene nå så kan jeg virkelig få jobb resten av livet. Jeg vil ha de over på trygg grunn...også av egoistiske hensyn. Jeg ønsker jo å jobbe med mine ting etterhvert. Jeg er utdannet billedkunstner. jeg har lagt dette litt på hylla for en stund nå.

Psykologen så meget alvorlig ut da hun kom fra samtale med min datter. Hun erklærte at hun var meget deprimert. Det var noe i ansiktet hennes som gjorde meg urolig. Kanskje er det et svar i dette at datteren min ikke vil fortelle meg hva det er som ligger i at det er en hemmlighet som hun ikke tror jeg tåler....

Jeg husker plutselig en periode i livet hvor hun dusjer fire til fem ganger om dagen...

Så blir jeg redd....

Jeg vet ikke hva jeg kan spørre om for min datter har jo fått bekreftet at det hun sier er taushetsbelagt.

Jeg håper at det ikke er noe slikt som ligger i bunn her.

[frosken]

De har jo ikke sagt det....men når psykiater snakker om at jeg må jobbe uten å virkelig forstå at jeg faktisk er i en slags fulltidsjobb som jeg er blir jeg irritert. Når hun sier at joooo man kan jo ikke alltid ta vare på barna....de blir jo voksne. Jeg vet at om jeg ikke passer på disse ungene nå så kan jeg virkelig få jobb resten av livet. Jeg vil ha de over på trygg grunn...også av egoistiske hensyn. Jeg ønsker jo å jobbe med mine ting etterhvert. Jeg er utdannet billedkunstner. jeg har lagt dette litt på hylla for en stund nå.

Psykologen så meget alvorlig ut da hun kom fra samtale med min datter. Hun erklærte at hun var meget deprimert. Det var noe i ansiktet hennes som gjorde meg urolig. Kanskje er det et svar i dette at datteren min ikke vil fortelle meg hva det er som ligger i at det er en hemmlighet som hun ikke tror jeg tåler....

Jeg husker plutselig en periode i livet hvor hun dusjer fire til fem ganger om dagen...

Så blir jeg redd....

Jeg vet ikke hva jeg kan spørre om for min datter har jo fått bekreftet at det hun sier er taushetsbelagt.

Jeg håper at det ikke er noe slikt som ligger i bunn her.

Du kan uansett formidle dine tanker og følelser, selv om du ikke forteller hva din datter har sagt.

Jeg synes du skal be om samtale alene med behandler, som pårørende har du selvstendige rettigheter i forhold til informasjon og ivaretakelse. Er også enig med deg i at du bør få informasjon om hvordan du skal håndtere en akutt situasjon dersom den skulle oppstå.

Selvfølgelig har din datter krav på plass dersom helsemessige årsaker krever det.

Når det gjelder kommentarene om at du må ut i jobb, så synes jeg du bare skal velge å overse den. Det tar tid å få full oversikt over en situasjon, og mye kan bli sagt underveis som kunne vært adskillig mer nyansert. Ikke heng deg opp i det, dersom du forøvrig synes at bup har møtt dere på en god måte.

[frosken]

Dettte er andre svar til deg:-) Jeg må jo tenke meg om litt også.

Jeg tenker stort sett i ett kjør om dagen så jeg må passe meg for å ikke slite meg selv om på dette.

Jeg forstår at det kanskje også ligger en slags pedagogikk i dette. Dette å hele tiden gjøre avtaler.

Og når det gjelder samtalen med psykiater så må jeg jo si at hun var en hyggelig gammel dame. Men jeg liker ikke nå ting kommer bak på meg slik jeg følte det etter samtalen med henne.

Om de ønsker å behandle både meg og min datter så trenger jeg å vite at det er det de gjør. Jeg kommer utenifra og aner jo ikke noe om deres systemer og metoder. Det burde man ha litt forståelse for.

De kunne jo også forklart meg i enerom hvordan de vurderer tingene og hvorfor de velger å gjøre som de gjør.

Jeg kan forstå at de ikke ønsker å dramatisere samtidig som at de vil vise min datter at de tar henne alvorlig. Det er en balanse her det forstår jeg.

Jeg blir bare veldig redd for at vurderingene blir feil. Jeg ville gjerne hatt en plan med meg som fortalte meg hvem jeg ringer hva jeg gjør om en akutt situasjon skulle oppstå.

Men jeg syns det er helt latterlig og innvolvere meg og min datter inn i deres administrative problemer.

psykologen reagerte også på dette og forsikret oss om at er det akutt så har vi krav på plass! det ble jeg glad for.

Min datter liker henne og jeg syns det nesten er litt synd at det ikke er henne hun skal ha....

Jeg vil tro at målsetningen er å gi din datter en opplevelse av å bli hørt og sett, men samtidig gradvis også få henne til å inngå avtaler om å avstå fra selvskading.

Selvskading og annen utagering har ofte et budskap, problemet er å ta i mot dette budskapet på en måte som ikke øker sannsynligheten for gjentakelse av utageringen. Dette er handlinger som man helt eller delvis kan kontrollere, men grad av kontroll vil blant annet avhenge av hvorvidt man føler seg "forstått" eller ikke.

Prøv å få snakket mer med bup - men gi dem også tid og handlingsrom i forhold til din datter. Samme hva som har skjedd eller ikke skjedd tidligere, så får du ikke endret det nå.

[Gjest Rrose]

Jeg vil tro at målsetningen er å gi din datter en opplevelse av å bli hørt og sett, men samtidig gradvis også få henne til å inngå avtaler om å avstå fra selvskading.

Selvskading og annen utagering har ofte et budskap, problemet er å ta i mot dette budskapet på en måte som ikke øker sannsynligheten for gjentakelse av utageringen. Dette er handlinger som man helt eller delvis kan kontrollere, men grad av kontroll vil blant annet avhenge av hvorvidt man føler seg "forstått" eller ikke.

Prøv å få snakket mer med bup - men gi dem også tid og handlingsrom i forhold til din datter. Samme hva som har skjedd eller ikke skjedd tidligere, så får du ikke endret det nå.

Takk! Snakket nettopp med psykologen og det var en meget bra samtale. Jeg ble roligere nå. Jeg bad om at en annen psykiater også vurderte min datter og hun var enig. Hun var også glad for alt materiale jeg hadde levert og syntes det var litt spesielt dette at jeg satt med så mye kunnskap. Så der kan jeg se! Må passe meg for å tro at folk tenker slike forutinntatte ting om meg da!

Foreløpig tror jeg at jeg har håndtert dette bra og håper at den psykologen hun får er en like klar og oppegående dame som hun her.

Vi var foresten litt enige at psykiateren kanskje snakket litt mye......

[Gjest Rrose]

Du kan uansett formidle dine tanker og følelser, selv om du ikke forteller hva din datter har sagt.

Jeg synes du skal be om samtale alene med behandler, som pårørende har du selvstendige rettigheter i forhold til informasjon og ivaretakelse. Er også enig med deg i at du bør få informasjon om hvordan du skal håndtere en akutt situasjon dersom den skulle oppstå.

Selvfølgelig har din datter krav på plass dersom helsemessige årsaker krever det.

Når det gjelder kommentarene om at du må ut i jobb, så synes jeg du bare skal velge å overse den. Det tar tid å få full oversikt over en situasjon, og mye kan bli sagt underveis som kunne vært adskillig mer nyansert. Ikke heng deg opp i det, dersom du forøvrig synes at bup har møtt dere på en god måte.

Ja og psykologen sa også tydelig ifra om at det kan være bra etterhvert å få på plass også arbeid som går på relasjonelle ting mellom meg og min datter og det syntes jeg hørtes strålende ut.

Men nå venter jeg å avser. Kan godt være at denne gamle psykiateren ikke er gjengs politikk på bup. Jeg håper det:-) Det hørtes helt anderledes ut på psykologen nå iallefall.

[Gjest LimemiL]

Jeg kom til å tenke på; har din datter kontakt med venninner i løpet av uka? Noen som kan oppmuntre henne litt, gjøre ting (hjemme) sammen med? Du trenger jo å slappe av litt innimellom du også, kanskje komme deg ut av huset litt. Du høres svært stresset ut, noe som er helt forståelig. Men kan dette stresset påvirke datteren din? At du "maser" på henne og gjør situasjonen litt verre for henne?

Jeg bare tenker høyt her, ikke sikkert noe av dette gjelder for dere. Mtp den "hemmligheten" du tror hun har så er det ikke sikkert dette er noe hun vil fortelle deg. Nå har hun i alle fall fagfolk å snakke med og det er en god begynnelse.

[Gjest Rrose]

Jeg kom til å tenke på; har din datter kontakt med venninner i løpet av uka? Noen som kan oppmuntre henne litt, gjøre ting (hjemme) sammen med? Du trenger jo å slappe av litt innimellom du også, kanskje komme deg ut av huset litt. Du høres svært stresset ut, noe som er helt forståelig. Men kan dette stresset påvirke datteren din? At du "maser" på henne og gjør situasjonen litt verre for henne?

Jeg bare tenker høyt her, ikke sikkert noe av dette gjelder for dere. Mtp den "hemmligheten" du tror hun har så er det ikke sikkert dette er noe hun vil fortelle deg. Nå har hun i alle fall fagfolk å snakke med og det er en god begynnelse.

Dette stresset holder jeg for meg selv:-) Jeg tar stresset ut her:-) Og jeg tar stresset ut på min kjæreste:-) Stakkars. Men jeg går jo med vondt i maven også. Hun var en liten tur nede på en lokal konsert 1. mai. Og hun snakker litt med venninner. Men hun orker heller ikke så mye.

Jeg har snart rast fra meg nå. Og vet at det tjener ingen i familien om jeg sirkler for mye rundt disse tankene.

Jeg har fått ordnet litt idag også og fra mandag av om hun ikke er innlagt i helgen så får hun en vurdering av en annen psykiater også, så da ble jeg roligere.

Jeg forsto på psykologen at hun var ganske enig med meg angående dette. Så nå føler jeg at bup kanskje ikke er slik jeg først trodde likevel!

Vi får se:-)

[frosken]

Takk! Snakket nettopp med psykologen og det var en meget bra samtale. Jeg ble roligere nå. Jeg bad om at en annen psykiater også vurderte min datter og hun var enig. Hun var også glad for alt materiale jeg hadde levert og syntes det var litt spesielt dette at jeg satt med så mye kunnskap. Så der kan jeg se! Må passe meg for å tro at folk tenker slike forutinntatte ting om meg da!

Foreløpig tror jeg at jeg har håndtert dette bra og håper at den psykologen hun får er en like klar og oppegående dame som hun her.

Vi var foresten litt enige at psykiateren kanskje snakket litt mye......

Ikke alltid at psykiatere har god impulskontroll heller. Enkelte setninger passer best inne i hodet:-)

Hyggelig å høre at du fikk en god samtale med psykologen.

[Gjest Rrose]

Ikke alltid at psykiatere har god impulskontroll heller. Enkelte setninger passer best inne i hodet:-)

Hyggelig å høre at du fikk en god samtale med psykologen.

hehehe liker ikke at de er inne i hodet på folk heller jeg....smil...med det kan jeg vel ikke nekte dem;-)