NHD: Jeg er så fortvilt. Hva er galt?

[Mihra]

Rundt nyttår begynte jeg å få en rekke panikkanfall. Dette ble etterhvert så ille at jeg ble innlagt på en åpen post. I denne perioden hadde jeg panikkanfall 4/5 ganger i døgnet. Det var helt forferdelig. I den samme perioden anmeldte jeg et seksuelt overgrep fra barndommen. Jeg var innlagt hele mars.

Så kom påsken. De første dagene etter utskrivelsen gikk bra, men så begynte jeg å få problemer igjen. Mest angst, men også depresjonssymptomer. Første påskedag ble jeg innlagt akutt, og var inne ett par dager. Dette skyldes mest angst og uheldige omstendigheter.

Så få dager senere ble jeg innlagt på den åpne posten igjen. Da hadde angsten slått over til depresjon og jeg hadde begynt å få selvmordstanker. Jeg har nå vært inne i tre uker og har i løpet av denne tiden vært deprimert - lett hypoman - ned igjen til deprimert. Så mer deprimert, veldig mye mer deprimert. Så kom selvmordstankene som etterhvert ble så sterke at jeg skrev avskjedsbrev til mannen min. Jeg har heldigvis et veldig godt forhold til behandlerteamet mitt. De tar meg alvorlig og jeg er ærlig mot dem. Jeg har fått bli på den åpne posten hele tiden fordi jeg har kunne love at jeg ikke ville skade meg selv.

De siste dagene har jeg blitt mer og mer sårbar for inntrykk. Jeg klarer ikke å ha mennesker rundt meg. Tåler ikke lyder. Har problemer med å takle bevegelse rundt meg. I tillegg har jeg en følelese av utmattethet som gjør at jeg kan bli liggende i timesvis uten å kunne røre meg.

I perioder forsvinner jeg inn i min egen verden hvor jeg ligger å flyter på en luftmadrass på sjøen. Alle ting som forstyrrer illusjonen fører til angst.

I ¨går kveld tok jeg sovemedisin klokken 8 fordi jeg ikke taklet å være bevisst lengre. Det kjennes ut som om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg er redd. Jeg kjenner ikke igjen denne reaksjonen. Har vært alvorlig deprimert mange ganger før, men har aldri opplevd noe lignende.

Jeg har til en viss grad paranoide tanker ved at jeg er livredd for at andre skal være sinte på meg (personalet). Jeg er klar over at dette ikke er virkelig og har ingen andre vrangforestillinger.

Jeg bruker Lamictal (serum 16), sobril 15mg ganger 3 og vival 5mg ganger1 ved behov. Dette skjer sjelden. Prøvde sobril i går, men det hjalp ikke på noen måte.

Legen min er ikke på jobb igjen før mandag, og jeg er redd at jeg har mistet forstanden før den tid.

Noen råd? Hva er galt med meg?

[duffen]

Er ingen lege/psykolog;men-er du iferd med å bli "manisk-depressiv"?? Heter ikke det nå(bipolar 1)-.Med de opp/nedturer mm.-kan det tyde på det...

Print ut det du skrev her. Godt formulert,vis det til din "primærkontakt",snakk om det;og vis det igjen til din behandler når vedkommende er tilbake på jobb. Tydelig at du trenger mer hjelp enn du hittil har fått. Og,ta kontakt med mannen din; _han_ må og få vite helt hvordan du har det. Dere burde begge snakke med behandler; slik jeg ser det. HOLD UT!! Får du lov ågå tur med noen,miljø-terapeut,sykeoleier el.l.?? Ta sjansen på å få frisk luft sammen med en,kanskje prate litt f.eks. Du skylder degselv og mannen din å gi degen sjanse....

Riktig lykke til ønskes deg fra

[Gjest >Miara<]

Du har bipolar lidelse? så dypt faller en, og ingen kan forestille seg hvor jævlig det er. Kanskje du burde prøve litium og seroquel, mer enn bare lamictal mener jeg.