Nhd. Vil du være så snill å kommentere dette?

[Gjest Jente31]

Dette er noe som har ligget og murret i bakhodet mitt ganske lenge, men jeg har ikke helt våget å spørre :-)

Ville du/en psykiater, blitt sint om en pasient ber om å bli utredet for feks K - PTSD?

Jeg forsøker å ikke tenke diagnose. Jeg er mer opptatt av løsninger. Jeg forsøker også å tenke at jeg må komme med et åpent sinn når jeg skal utredes.Men mistanken min ligger der og murrer likevel.

Utifra det jeg har lest om K-PTSD, så føles det naturlig å tro at det er dette jeg lider av. Allt stemmer, men jeg er forsiktig med å trekke en konklusjon, før jeg har vært til utredning. Det er bare det, at jeg er veldig opptatt av å få den "rette" hjelpen, og komme til en psykiater som forstår mitt problem osv. For jeg er opptatt av å komme videre - har sittet fast så altfor lenge nå.

Jeg vet ikke om jeg helt har skjønt dette med dissosiasjon. Men jeg synes det er merkelig at jeg nå ikke klarer å ta innover meg det som skjer. Tankene surrer, men jeg vet ikke hva det er i dem. Klarer ikke nå dem. Jeg går bare rundt som en zombie. Jeg forsøker å grave etter følelsene mine, jeg forsøker å sørge, bli sint, forbanna, hate, være lei meg osv. Innimellom klarer jeg det, i korte øyeblikk. Så er jeg "borte" igjen.

Jeg er nesten stolt de gangene jeg klarer å føle noe. Jeg opplever en dyp fjernhet, og går nesten på siden av meg selv. Jeg føler meg nesten unormal, fordi jeg ikke "sørger" på den måten jeg burde/forventes. Det hele gjør meg forvirret, og jeg får dårlig samvittighet ovenfor de som forsøker å trøste meg. Der og da, når jeg klarer å føle, er det godt å få trøst/forståelse. Men vanligvis er jeg fjern.

Jeg vet at man kan bli følesesmessig avflatet av AD, men sånn var jeg før jeg begynte med AD også. Jeg føler dette har vært min måte å takle alt det vonde på. Eller om det rett og slett er fortrenging.

Jeg vet ikke rett og slett ikke hvem jeg er! Jeg vet bare at jeg usikker, har dårlig selvtillit, trenger andre for å fungere, lever med en stor skam osv. Og jeg har vært utsatt for stygge overgrep helt fra barnsben av, men mye er glemt (heldigvis).

Men uansett. Her er siden jeg har vært inne på (et sammendrag) av Christine A. Courtis "INTERESSEORGANISASJONEN FOR PTSD rammede og deres pårørende". Allt stemmer så utrolig "bra".

Om du har en kommentar, er dette noe jeg setter pris på.

[lof]

For meg høres det ut som en vanlig depresjon. Det er kanskje ikke like spennende som PTSD, men det burde ikke være nødvendig med en overforvanskling.

Når du begynner I terapi, vil du selvfølgelig være på jakt etter utløsende årsak, men det er ikke sikkert du finner. Da er det sannsynlig at depresjonen er endogen, og kognitiv terapi vil være på sin plass.

Jeg har nå fått diagnosen endogen, unipolar, tilbakevendende depresjon. Har forstått det slik at de gamle trisykliske AD er bedre enn de nye ved en slik diagnose. Setter derfor min lit til at disse vil hjelpe meg. I tillegg vil jeg be om at terapien vil bli dreid mot mer kognitiv I stedenfor psykoanalytisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Normale leger/psykiatere (ja, det finnes andre) blir ikke støtt, fornærmet eller tar det ille opp om pasientene ber om en bestemt utredning. Snarere tvert imot: En gleder seg over at pasienten skaffer seg opplysninger, er engasjert og aktiv.

[Melba1365380968]

For meg høres det ut som en vanlig depresjon. Det er kanskje ikke like spennende som PTSD, men det burde ikke være nødvendig med en overforvanskling.

Når du begynner I terapi, vil du selvfølgelig være på jakt etter utløsende årsak, men det er ikke sikkert du finner. Da er det sannsynlig at depresjonen er endogen, og kognitiv terapi vil være på sin plass.

Jeg har nå fått diagnosen endogen, unipolar, tilbakevendende depresjon. Har forstått det slik at de gamle trisykliske AD er bedre enn de nye ved en slik diagnose. Setter derfor min lit til at disse vil hjelpe meg. I tillegg vil jeg be om at terapien vil bli dreid mot mer kognitiv I stedenfor psykoanalytisk.

Hva er spennende med PTSD? Hvis noen har lyst på en "spennende" psykisk lidelse, så gir jeg bort min forbannede PTSD helt gratis! Sånn som Jente31 har skrevet mange ganger, så har hun blitt utsatt for traumer og psykisk vold gjennom oppveksten, og det kan føre til at man kan utvikle en form for PTSD som voksen (selv om K-PTSD ikke er i diagnoseboka ennå). Men den diagnoseboka er ikke verdt papiret den er skrevet på i forhold til dissosiasjon og PTSD i utgangspunktet, det er min mening. Og det er forresten veldig vanlig med komorbide psykiske lidelser som depresjon i tillegg til PTSD:

[Gjest Jente31]

Normale leger/psykiatere (ja, det finnes andre) blir ikke støtt, fornærmet eller tar det ille opp om pasientene ber om en bestemt utredning. Snarere tvert imot: En gleder seg over at pasienten skaffer seg opplysninger, er engasjert og aktiv.

Det var fint å høre! Meget godt svart. Da skal jeg lufte mine tanker om det, til den jeg kommer til, eller til legen, neste gang. Tusen takk for svar )

[Gjest Jente31]

For meg høres det ut som en vanlig depresjon. Det er kanskje ikke like spennende som PTSD, men det burde ikke være nødvendig med en overforvanskling.

Når du begynner I terapi, vil du selvfølgelig være på jakt etter utløsende årsak, men det er ikke sikkert du finner. Da er det sannsynlig at depresjonen er endogen, og kognitiv terapi vil være på sin plass.

Jeg har nå fått diagnosen endogen, unipolar, tilbakevendende depresjon. Har forstått det slik at de gamle trisykliske AD er bedre enn de nye ved en slik diagnose. Setter derfor min lit til at disse vil hjelpe meg. I tillegg vil jeg be om at terapien vil bli dreid mot mer kognitiv I stedenfor psykoanalytisk.

Neida, man skal ikke gjøre en flue til elefant. Som jeg skrev i innlegget mitt, er jeg veldig opptatt av å få "riktig" behandling, og er mer opptatt av løsning enn årsak.

Jeg vet også, at når man er deprimert, så kan man "kjenne seg igjen" i symptombeskrivelser av flere psykiske lidelser, så det er viktig å holde hodet over vannet også.

Hvordan går det med deg ellers da, lof? Merker du noen bedring, fått tilbake litt krefter?

Energien er på vei tilbake her. Jeg er sykemeldt til juni, da skal jeg begynne på et attføringsopplegg. Det gleder jeg meg til :-) God helg, fra

[Gjest Jente31]

Hva er spennende med PTSD? Hvis noen har lyst på en "spennende" psykisk lidelse, så gir jeg bort min forbannede PTSD helt gratis! Sånn som Jente31 har skrevet mange ganger, så har hun blitt utsatt for traumer og psykisk vold gjennom oppveksten, og det kan føre til at man kan utvikle en form for PTSD som voksen (selv om K-PTSD ikke er i diagnoseboka ennå). Men den diagnoseboka er ikke verdt papiret den er skrevet på i forhold til dissosiasjon og PTSD i utgangspunktet, det er min mening. Og det er forresten veldig vanlig med komorbide psykiske lidelser som depresjon i tillegg til PTSD:

Jeg vil helst ikke ha den Takk for engasjement).

Kan jeg spørre hvordan du opplever dissosiasjon..? Bare om du vil svare altså God helg til deg også, fra

[Melba1365380968]

Jeg vil helst ikke ha den Takk for engasjement).

Kan jeg spørre hvordan du opplever dissosiasjon..? Bare om du vil svare altså God helg til deg også, fra

Hei Jente31. Jeg opplever dissosiasjon på flere måter. For det første er det mye vesentlig informasjon om fortiden min, og spesielt traumene jeg ikke husker (og det skyldes ikke vanlig glemsomhet). Jeg dissosierer også bort diverse kroppsdeler, og av og til hele kroppen. Da kjenner jeg ingenting. Når jeg blir ekstremt presset, stresset eller fortvilt hender det at hele jeg dissosierer bort, og da hører, ser, føler eller kjenner jeg ingenting. Jeg er i min egen vonde fortidsverden, og kan være der lenge hvis ingen hjelper meg tilbake til nåtid. Jeg har også dissosiert bort evnen til å føle sinne og frustrasjon. All denne dissosiasjonen skyldes at jeg når et særdeles usunt stressnivå alt for lett, og jeg har ingen annen utvei... Det er helt uutholdelig og uhåndterlig å forholde seg til realitetene rundt det jeg opplevde når jeg ikke har noen ressurser til å møte dem med, og dermed dissosierer jeg.

Beklager hvis jeg virket litt snappy i det forrige innlegget mitt her, jeg har bare hatt en forferdelig dag pga PTSD'en min. Jeg synes bare bemerkningen fra lof om at PTSD er mer "spennende" var litt flåsete, og reagerte litt vel spontant da jeg leste det.

God helg til deg også :-)

[Gjest Jente31]

Normale leger/psykiatere (ja, det finnes andre) blir ikke støtt, fornærmet eller tar det ille opp om pasientene ber om en bestemt utredning. Snarere tvert imot: En gleder seg over at pasienten skaffer seg opplysninger, er engasjert og aktiv.

Bare en ting til, om du ser dette: Det at jeg nå "graver" i følelsene mine, for å få bearbeidet det som skjer (bruddet). Er det egentlig så bra å grave i dem når man er apatisk? Er det ikke bedre å la ting gå sin naturlige gang? Litt forvirret hilsen

[Gjest Jente31]

Hei Jente31. Jeg opplever dissosiasjon på flere måter. For det første er det mye vesentlig informasjon om fortiden min, og spesielt traumene jeg ikke husker (og det skyldes ikke vanlig glemsomhet). Jeg dissosierer også bort diverse kroppsdeler, og av og til hele kroppen. Da kjenner jeg ingenting. Når jeg blir ekstremt presset, stresset eller fortvilt hender det at hele jeg dissosierer bort, og da hører, ser, føler eller kjenner jeg ingenting. Jeg er i min egen vonde fortidsverden, og kan være der lenge hvis ingen hjelper meg tilbake til nåtid. Jeg har også dissosiert bort evnen til å føle sinne og frustrasjon. All denne dissosiasjonen skyldes at jeg når et særdeles usunt stressnivå alt for lett, og jeg har ingen annen utvei... Det er helt uutholdelig og uhåndterlig å forholde seg til realitetene rundt det jeg opplevde når jeg ikke har noen ressurser til å møte dem med, og dermed dissosierer jeg.

Beklager hvis jeg virket litt snappy i det forrige innlegget mitt her, jeg har bare hatt en forferdelig dag pga PTSD'en min. Jeg synes bare bemerkningen fra lof om at PTSD er mer "spennende" var litt flåsete, og reagerte litt vel spontant da jeg leste det.

God helg til deg også :-)

Det er ikke lett, Melba. Takk for at du ville dele dette. Det er sterkt det du skriver. Jeg skjønner godt at du reagerte på lof sitt utsagn. Det føltes litt provoserende for meg også. Men jeg velger å ikke tolke det slik. Det kan være at han ikke mente det slik. Jeg har "snakket" mye med han og kan forstå om han ville få meg til å tenke annerledes eller noe, å ikke fokusere på en annen diagnose enn depresjon.

Jeg håper du har en bedre dag i dag. Klem fra