17 mai er vi så glad i:o(

[Gjest Happiness]

Det er hardt å komme seg igjennom det første året, og nå gruer jeg meg til 17.mai. Det har jeg gjort lenge. Gutten min skal være sammen med pappaen da, og jeg har ingen plass å gjøre av meg. Jeg har alltid vært sammen med min lille familie, og andre familier. Jeg har ingen venner som ikke har familie. Og kan ikke være sammen med noen av de det var naturlig å være sammen med før. Man går ikke ut alene 17.mai. Og det er ikke lett å tenke på det som en hvilken som helst dag.

Det blir enda en vond og ensom dag. Sorgen forsterkes slike dager.(

[Gjest kvinne 46]

Det er ein slik dag man har følelsen av å stå utenfor. Håper du får ein uventa positiv overraskelse. Bor eksen langt unna? Er det ingen mulighet å treffest i det offentlege rom for deg, eksen og guten?

Eg er med og arrangerer festen, mannen skal jobbe. Så barna må greie seg litt på eigenhand.

[Gjest Jente31]

Er det ingen mulighet for at dere kan være sammen denne dagen? For gutten deres skyld, også, tenkte jeg...

Jeg skjønner at det er vondt for deg. Jeg gruer meg jeg også. Men det må være ekstra ille når du må være helt alene, og ikke få ha gutten din hod deg..

Gode tanker fra

[Gjest Happiness]

Er det ingen mulighet for at dere kan være sammen denne dagen? For gutten deres skyld, også, tenkte jeg...

Jeg skjønner at det er vondt for deg. Jeg gruer meg jeg også. Men det må være ekstra ille når du må være helt alene, og ikke få ha gutten din hod deg..

Gode tanker fra

Jeg føler ikke jeg klarer å være sammen med dem begge akkurat nå. Det er for belastende for meg. For sårt. Det er værre enn å være alene, føler jeg.

[Gjest Happiness]

Det er ein slik dag man har følelsen av å stå utenfor. Håper du får ein uventa positiv overraskelse. Bor eksen langt unna? Er det ingen mulighet å treffest i det offentlege rom for deg, eksen og guten?

Eg er med og arrangerer festen, mannen skal jobbe. Så barna må greie seg litt på eigenhand.

Han bor ikke langt unna, men jeg klarer ikke være sammen med dem begge akkurat nå. Det er værre enn å være alene. Det gjør for vondt, og jeg tror ikke det er bra for meg.

[vanilje]

Jeg skal være alene på 17.mai, er bedre det enn å være sammen med familien min. Kommer korps forbi her om morgenen, også tenkte jeg å ta en tur inn til byen utpå dagen.

Klart det er ekstra kjipt å være alene på en sånn dag, men kanskje du kan gjøre noe helt annet? En tur i skogen?

[Gjest Jente31]

Jeg føler ikke jeg klarer å være sammen med dem begge akkurat nå. Det er for belastende for meg. For sårt. Det er værre enn å være alene, føler jeg.

Det må være veldig tøft for deg, dette. Det er forståelig at slike dager vil forsterke sorgen. Har du noen å snakke med om alt dette?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til. Jeg tror ikke at jeg er kompetent nok til å råde deg, siden jeg ikke klarer å helt ta innover meg mitt eget brudd. Jeg er mer i "sjokk", begriper ikke helt hva som skjer osv, og er forvirret over mine egne følelser.

Men du skulle kansje ikke vært alene nå. Har du familie som du kan reise til, og være hos den 17.? Eller som kan komme til deg?

Skriv her på DOL om du føler behov for det. Her er mange gode sjeler, men det vet du vel, fra før. Det er godt man har denne muligheten, iallefall.

[ink1365380698]

Du happiness:0)) Har du seponert både xanor, sobril og cipralex?? Bruker du virkelig ikke noe lenger??Helt off topic spørsmål i denne tråden, men så det nye nicket ditt her.

Skjønner godt at 17.mai kan bli en dag med mye minner, og særlig hvis dere bor på et lite sted der der er er nødt til å treffe på hverandre Alle slike typiske familiedager vil nok gjøre vondt det første året/årene. Jul, påske, etc, men du virker jo som om du har fått en ny styrke da, så jeg ville gå med hevet hode ut den dagen. Hvis du har et slikt forhold til den syttende at den bør feires da. Du kan jo og reise til et nabo sted hvor du har venner!! Og så hadde dere vel noen felles venner, som du har overtatt?? som du kan be til deg??Det er jo ofte slik med samlivsbrudd at vennekretsen også blir splittet i forhold til dere to. Og de er verdt å ta vare på.

Klemz

[Gjest Happiness]

Du happiness:0)) Har du seponert både xanor, sobril og cipralex?? Bruker du virkelig ikke noe lenger??Helt off topic spørsmål i denne tråden, men så det nye nicket ditt her.

Skjønner godt at 17.mai kan bli en dag med mye minner, og særlig hvis dere bor på et lite sted der der er er nødt til å treffe på hverandre Alle slike typiske familiedager vil nok gjøre vondt det første året/årene. Jul, påske, etc, men du virker jo som om du har fått en ny styrke da, så jeg ville gå med hevet hode ut den dagen. Hvis du har et slikt forhold til den syttende at den bør feires da. Du kan jo og reise til et nabo sted hvor du har venner!! Og så hadde dere vel noen felles venner, som du har overtatt?? som du kan be til deg??Det er jo ofte slik med samlivsbrudd at vennekretsen også blir splittet i forhold til dere to. Og de er verdt å ta vare på.

Klemz

Hei du!

Den første måneden etter bruddet sluttet jeg med cipralex, og brukte heller ikke noe sobril. Når det kom frem i dagen det jeg hadde kjent så sterkt på, men ikke hadde mulighet til å definere, var det som om all depresjon lettet. Jeg kjente på en avsindig sorg som jeg aldri kommer til å kunne beskrive, men noe helt annet enn depresjon. Jeg har ikke følt at det er riktig å begynne igjen med cipralex, til tross for sterk angst. Ikke så lenge jeg ikke føler meg deprimert, selv om jeg aldri har hatt det vondere. Det kjennes annerledes ut. Og bivirkningene på medisinen veier ikke opp for virkning.

Etter en mnd kom jeg inn i en annen fase, og begynte å bruke sobril. 45 mg til 60 mg om dagen. Jeg hadde det så ubeskrivelig vondt. Å gå oppe i ham i måneder, ikke finne meg leilighet, ikke ha penger, ha et sykt barn. Jeg tok meg en liten seponering innimellom. Men når det nærmet seg utflyttingsdatoen visste jeg at jeg var avhengig, og at det snart ikke kom til å virke mer. Så jeg planla å seponere i påsken, og "la meg inn" hos foreldrene mine. Gutten min var med pappaen. Det var en ordentlig vond påske, selv om jeg begynte seponeringen et par uker før.Siden det har jeg ikke brukt noen form for medisiner. Det er veldig hardt, for jeg har veldig mye angst. Og det sitter en smerte i brystet mitt som gjør at jeg ikke får puste. Enklte dager føler jeg at all muskelkraft forsvinner fullstendig fra kroppen. Jeg kommer til å bruke sobril igjen, men forhåpentligvis klarer jeg å holde det mer sporadisk.

Xanor er det lenge siden jeg har seponert.

Jeg vet at jeg har rimelig god kontroll på medisinbruken min. Og 60 mg høres voldsomt ut, men jeg har hatt det så vondt at den mengden gjorde meg tilnærmet oppegående. Muligens kan jeg ta en ny runde med xanor igjen snart, men jeg følte sist jeg brukte de at jeg trengte en pause.

Jeg føler meg ikke sterk. Jeg er dønn ulykkelig. Tenker mye på døden, fordi det bare er slik at tanken følger meg fra morgen til kveld. Og drømmene matrer meg i stykker. Men jeg må bare gå videre. Det finnes ikke noe alternativ. Jeg føler meg som et hjelpeløst lite barn det meste av tiden. Ute av stand til å jobbe og forsørge meg selv, og klønete med praktiske, økonomiske og sosiale ting. Og jeg har ikke lenger det mennesket som alltid har stått meg nærmest. Men jeg må bare ta en dag av gangen.

!7 mai kommer jeg meg også forbi på et vis.

Klem

[Gjest Happiness]

Jeg skal være alene på 17.mai, er bedre det enn å være sammen med familien min. Kommer korps forbi her om morgenen, også tenkte jeg å ta en tur inn til byen utpå dagen.

Klart det er ekstra kjipt å være alene på en sånn dag, men kanskje du kan gjøre noe helt annet? En tur i skogen?

Takk for svar. Jeg får prøve å klekke ut noe. Jeg føler at den vonde påsken såvidt er over. Så kommer det noe nytt. Er bare så sliten av å ha det så vondt. Får håpe på godt vær, så jeg kan ta meg en tur.

[Gjest Happiness]

Det må være veldig tøft for deg, dette. Det er forståelig at slike dager vil forsterke sorgen. Har du noen å snakke med om alt dette?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til. Jeg tror ikke at jeg er kompetent nok til å råde deg, siden jeg ikke klarer å helt ta innover meg mitt eget brudd. Jeg er mer i "sjokk", begriper ikke helt hva som skjer osv, og er forvirret over mine egne følelser.

Men du skulle kansje ikke vært alene nå. Har du familie som du kan reise til, og være hos den 17.? Eller som kan komme til deg?

Skriv her på DOL om du føler behov for det. Her er mange gode sjeler, men det vet du vel, fra før. Det er godt man har denne muligheten, iallefall.

Takk for svar. Jeg har noen å prate med, men man må jo ikke slite ut dem heller. Så det er godt å komme innom her iblant. Jeg er så sliten av disse ekstra vonde dagene bare. De vanlige er vonde nok synes jeg. Jeg er lei av å ha det vondt. Synes det er på tide med litt hverdagslykke inn i livet mitt.Det hadde vært fint om det ble slik en gang.

God natt fra

[ink1365380698]

Hei du!

Den første måneden etter bruddet sluttet jeg med cipralex, og brukte heller ikke noe sobril. Når det kom frem i dagen det jeg hadde kjent så sterkt på, men ikke hadde mulighet til å definere, var det som om all depresjon lettet. Jeg kjente på en avsindig sorg som jeg aldri kommer til å kunne beskrive, men noe helt annet enn depresjon. Jeg har ikke følt at det er riktig å begynne igjen med cipralex, til tross for sterk angst. Ikke så lenge jeg ikke føler meg deprimert, selv om jeg aldri har hatt det vondere. Det kjennes annerledes ut. Og bivirkningene på medisinen veier ikke opp for virkning.

Etter en mnd kom jeg inn i en annen fase, og begynte å bruke sobril. 45 mg til 60 mg om dagen. Jeg hadde det så ubeskrivelig vondt. Å gå oppe i ham i måneder, ikke finne meg leilighet, ikke ha penger, ha et sykt barn. Jeg tok meg en liten seponering innimellom. Men når det nærmet seg utflyttingsdatoen visste jeg at jeg var avhengig, og at det snart ikke kom til å virke mer. Så jeg planla å seponere i påsken, og "la meg inn" hos foreldrene mine. Gutten min var med pappaen. Det var en ordentlig vond påske, selv om jeg begynte seponeringen et par uker før.Siden det har jeg ikke brukt noen form for medisiner. Det er veldig hardt, for jeg har veldig mye angst. Og det sitter en smerte i brystet mitt som gjør at jeg ikke får puste. Enklte dager føler jeg at all muskelkraft forsvinner fullstendig fra kroppen. Jeg kommer til å bruke sobril igjen, men forhåpentligvis klarer jeg å holde det mer sporadisk.

Xanor er det lenge siden jeg har seponert.

Jeg vet at jeg har rimelig god kontroll på medisinbruken min. Og 60 mg høres voldsomt ut, men jeg har hatt det så vondt at den mengden gjorde meg tilnærmet oppegående. Muligens kan jeg ta en ny runde med xanor igjen snart, men jeg følte sist jeg brukte de at jeg trengte en pause.

Jeg føler meg ikke sterk. Jeg er dønn ulykkelig. Tenker mye på døden, fordi det bare er slik at tanken følger meg fra morgen til kveld. Og drømmene matrer meg i stykker. Men jeg må bare gå videre. Det finnes ikke noe alternativ. Jeg føler meg som et hjelpeløst lite barn det meste av tiden. Ute av stand til å jobbe og forsørge meg selv, og klønete med praktiske, økonomiske og sosiale ting. Og jeg har ikke lenger det mennesket som alltid har stått meg nærmest. Men jeg må bare ta en dag av gangen.

!7 mai kommer jeg meg også forbi på et vis.

Klem

Huff, du har det ikke greit for tiden, men det er nok sikkert riktig av deg å ikke forveklse sorg med depresjon, og sånn sett dekke sorgen med cipralex. Sorg er jo noe en må igjennom. Jeg har hatt en stor sorg selv, da jeg mistet min eneste bror, og kan huske de nettene og dagene med gru ennå, og det er mange år siden, men det er ikke det samme som depresjon. Men jeg ville undt meg litt sobril var jeg deg. Du bør jo ha noe mot angsten. evt en xanor kur, du som greier å seponere dem greit. Det som legger mest lokk på følelser er etter min erfaring ssri, og sorgen må jo gjennomleves så som sagt er jeg enig med deg i å vente med dem til du eventuellt måtte trenge dem igjen. Noe jeg håper du slipper. Depresjon er fryktelig vondt.

Du kommer nok gjennom 17.mai, selv om det blir vondt for deg. Foreldrene dine da?

evt.søsken? Det er nok bedre å være sammen med noen som vet hvordan du har det enn å sette seg til helt alene, hvis du har muligheten til det.

klemz

[Gjest Happiness]

Huff, du har det ikke greit for tiden, men det er nok sikkert riktig av deg å ikke forveklse sorg med depresjon, og sånn sett dekke sorgen med cipralex. Sorg er jo noe en må igjennom. Jeg har hatt en stor sorg selv, da jeg mistet min eneste bror, og kan huske de nettene og dagene med gru ennå, og det er mange år siden, men det er ikke det samme som depresjon. Men jeg ville undt meg litt sobril var jeg deg. Du bør jo ha noe mot angsten. evt en xanor kur, du som greier å seponere dem greit. Det som legger mest lokk på følelser er etter min erfaring ssri, og sorgen må jo gjennomleves så som sagt er jeg enig med deg i å vente med dem til du eventuellt måtte trenge dem igjen. Noe jeg håper du slipper. Depresjon er fryktelig vondt.

Du kommer nok gjennom 17.mai, selv om det blir vondt for deg. Foreldrene dine da?

evt.søsken? Det er nok bedre å være sammen med noen som vet hvordan du har det enn å sette seg til helt alene, hvis du har muligheten til det.

klemz

Jeg har dessverre ikke familie på denne siden av landet.Men jeg har valgt å bosette meg her likevel, selv om jeg kunne tenke meg å reise langt vekk med gutten min aller helst. Men jeg følte det så sterkt, at det kan jeg ikke gjøre. Uansett hva han gjør og har gjort, kan jeg ikke miste meg selv. Jeg kan ikke ta gutten min bort fra pappaen, og jeg kan ikke ta pappaen bort fra gutten. Siden han "bor" på jobben, er gutten min hos meg to -tredjedeler av tiden. Mer i perioder. Men vi satte begge denne vakre gutten vår til verden. Jeg kan ikke ta fra ham gutten vår. Det ville ikke være riktig. Til tross for at jeg tror han kunne funnet på å gjøre det med meg. Men jeg er meg og må prøve å være det mennesket jeg kjenner dypt i meg er meg. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å gå oppe i dette åpne såret:o(

Jeg drømmer om å være på en gård, med trær og blomster, små skogsveier. Være i nærheten av dyr. For en liten stund bare. Hele noe inne i meg, ta en pause fra livet. I all stillhet bare for meg selv. Time out. Å, det hadde vært deilig det. Det er hvertfall en befriende tanke.

Nå skal jeg skrive ferdig denne søknaden min til ny psykiater. Kanskje det blir litt lettere nå etter at jeg har fått trent meg litt her inne. Det har vært så umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening, gjør de så vondt at jeg kaster opp.

Gud, hvor mange ganger jeg har kastet opp disse månedene.

Klem fra

[ink1365380698]

Jeg har dessverre ikke familie på denne siden av landet.Men jeg har valgt å bosette meg her likevel, selv om jeg kunne tenke meg å reise langt vekk med gutten min aller helst. Men jeg følte det så sterkt, at det kan jeg ikke gjøre. Uansett hva han gjør og har gjort, kan jeg ikke miste meg selv. Jeg kan ikke ta gutten min bort fra pappaen, og jeg kan ikke ta pappaen bort fra gutten. Siden han "bor" på jobben, er gutten min hos meg to -tredjedeler av tiden. Mer i perioder. Men vi satte begge denne vakre gutten vår til verden. Jeg kan ikke ta fra ham gutten vår. Det ville ikke være riktig. Til tross for at jeg tror han kunne funnet på å gjøre det med meg. Men jeg er meg og må prøve å være det mennesket jeg kjenner dypt i meg er meg. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å gå oppe i dette åpne såret:o(

Jeg drømmer om å være på en gård, med trær og blomster, små skogsveier. Være i nærheten av dyr. For en liten stund bare. Hele noe inne i meg, ta en pause fra livet. I all stillhet bare for meg selv. Time out. Å, det hadde vært deilig det. Det er hvertfall en befriende tanke.

Nå skal jeg skrive ferdig denne søknaden min til ny psykiater. Kanskje det blir litt lettere nå etter at jeg har fått trent meg litt her inne. Det har vært så umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening, gjør de så vondt at jeg kaster opp.

Gud, hvor mange ganger jeg har kastet opp disse månedene.

Klem fra

Huff, du har selvsagt valgt riktig med å bo på samme sted på grunn av sønnen deres, men også veldig uselvisk. Kanskje et nabosted hadde vært enklere. Men så har vi dette med skoleskifte og kamerater osv. Men det er som du skriver å bo i et åpent sår. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde vært "stor" nok til å gjøre det. Men det avhenger jo hvor stor plassen en bor på er. Jeg bor i et lite lokalsamfunn hvor vi ville være innfiltret i alt, uten å greie å unngå hverandre på noen som helst måte. Men unngå hverandre kan en jo aldri når en har barn sammen. Så jeg tror allikevel på sikt at du vil være fornøyd med avgjørelsen din, når sårene har grodd. For jeg tror nok de vil gro, men de trenger tid. Kanskje du til og med finner lykken på ny. Det er svært sannsynlig at du gjør, om du ønsker det selv.(men det er selvsagt ikke noe du tenker på i en sorg som nå) Og angående søknaden din, så er det iallefall noe du mestrer her i verden, --og det er å sette ord på ting. Det har jeg tenkt mange ganger, -- "tenk å være så flink til å skrive" som henne. Så den søknaden har du snart i boks:=))

Ønsker deg alt godt. PS mye bra på TV den 17. om du velger å ikke gå ut. Jeg var innmari syk ifjor på 17. da jeg drev og seponerte cipralex, og måtte være hjemme. Lå foran TV hele dagen. Gråt også, for det var både depresjon, abstinenser og høytid. Men dagen gikk den!

klem

[Gjest Ellipse]

Jeg har dessverre ikke familie på denne siden av landet.Men jeg har valgt å bosette meg her likevel, selv om jeg kunne tenke meg å reise langt vekk med gutten min aller helst. Men jeg følte det så sterkt, at det kan jeg ikke gjøre. Uansett hva han gjør og har gjort, kan jeg ikke miste meg selv. Jeg kan ikke ta gutten min bort fra pappaen, og jeg kan ikke ta pappaen bort fra gutten. Siden han "bor" på jobben, er gutten min hos meg to -tredjedeler av tiden. Mer i perioder. Men vi satte begge denne vakre gutten vår til verden. Jeg kan ikke ta fra ham gutten vår. Det ville ikke være riktig. Til tross for at jeg tror han kunne funnet på å gjøre det med meg. Men jeg er meg og må prøve å være det mennesket jeg kjenner dypt i meg er meg. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å gå oppe i dette åpne såret:o(

Jeg drømmer om å være på en gård, med trær og blomster, små skogsveier. Være i nærheten av dyr. For en liten stund bare. Hele noe inne i meg, ta en pause fra livet. I all stillhet bare for meg selv. Time out. Å, det hadde vært deilig det. Det er hvertfall en befriende tanke.

Nå skal jeg skrive ferdig denne søknaden min til ny psykiater. Kanskje det blir litt lettere nå etter at jeg har fått trent meg litt her inne. Det har vært så umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening, gjør de så vondt at jeg kaster opp.

Gud, hvor mange ganger jeg har kastet opp disse månedene.

Klem fra

Bare en tanke som kom susende ned i hodet mitt: Hva med en helg eller en ukes avbrekk på et Retreatsenter? Hadde det vært noe? Vet at det finnes slike på ulike plasser i landet.

Gratulerer med nytt nick forresten! Veldig fint:-)

[ink1365380698]

Jeg har dessverre ikke familie på denne siden av landet.Men jeg har valgt å bosette meg her likevel, selv om jeg kunne tenke meg å reise langt vekk med gutten min aller helst. Men jeg følte det så sterkt, at det kan jeg ikke gjøre. Uansett hva han gjør og har gjort, kan jeg ikke miste meg selv. Jeg kan ikke ta gutten min bort fra pappaen, og jeg kan ikke ta pappaen bort fra gutten. Siden han "bor" på jobben, er gutten min hos meg to -tredjedeler av tiden. Mer i perioder. Men vi satte begge denne vakre gutten vår til verden. Jeg kan ikke ta fra ham gutten vår. Det ville ikke være riktig. Til tross for at jeg tror han kunne funnet på å gjøre det med meg. Men jeg er meg og må prøve å være det mennesket jeg kjenner dypt i meg er meg. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å gå oppe i dette åpne såret:o(

Jeg drømmer om å være på en gård, med trær og blomster, små skogsveier. Være i nærheten av dyr. For en liten stund bare. Hele noe inne i meg, ta en pause fra livet. I all stillhet bare for meg selv. Time out. Å, det hadde vært deilig det. Det er hvertfall en befriende tanke.

Nå skal jeg skrive ferdig denne søknaden min til ny psykiater. Kanskje det blir litt lettere nå etter at jeg har fått trent meg litt her inne. Det har vært så umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening, gjør de så vondt at jeg kaster opp.

Gud, hvor mange ganger jeg har kastet opp disse månedene.

Klem fra

Du, måtte bare ta med en ting til. Det er jo ikke umulig at han en vakker dag skjønner hva han har mistet heller da, og kommer å banker på den døren. Nok av slike eksempler etter mange års samliv og barn involvert og hverdagen er kommet i det nye forholdet. Noen venner av meg var fra hverandre i tre år. Der var det utroskap, rettsak om unger, og ett skikkelig h., så plutselig en dag hadde sviktende part fått tenkt nok/erfart nok og ville gjerne få komme "hjem" igjen. Vedkommende var stor nok til å legge alt bak seg(noe ingen hadde trodd), og nå har de bodd sammen i 12 år. Lykkelige år--mye bedre enn de 12 de hadde før bruddet- for de hadde lært å sette pris på hverandre og hverdagen på en annen måte.

Så det finnes solskinnshistorier.

klemz

[Gjest Happiness]

Bare en tanke som kom susende ned i hodet mitt: Hva med en helg eller en ukes avbrekk på et Retreatsenter? Hadde det vært noe? Vet at det finnes slike på ulike plasser i landet.

Gratulerer med nytt nick forresten! Veldig fint:-)

Takk for tipset. Ja, kanskje det hadde vært noe. Det hadde vært greit å komme meg litt bort litt. Skal definitivt tenke på det.

)

[Melba1365380968]

Jeg har dessverre ikke familie på denne siden av landet.Men jeg har valgt å bosette meg her likevel, selv om jeg kunne tenke meg å reise langt vekk med gutten min aller helst. Men jeg følte det så sterkt, at det kan jeg ikke gjøre. Uansett hva han gjør og har gjort, kan jeg ikke miste meg selv. Jeg kan ikke ta gutten min bort fra pappaen, og jeg kan ikke ta pappaen bort fra gutten. Siden han "bor" på jobben, er gutten min hos meg to -tredjedeler av tiden. Mer i perioder. Men vi satte begge denne vakre gutten vår til verden. Jeg kan ikke ta fra ham gutten vår. Det ville ikke være riktig. Til tross for at jeg tror han kunne funnet på å gjøre det med meg. Men jeg er meg og må prøve å være det mennesket jeg kjenner dypt i meg er meg. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å gå oppe i dette åpne såret:o(

Jeg drømmer om å være på en gård, med trær og blomster, små skogsveier. Være i nærheten av dyr. For en liten stund bare. Hele noe inne i meg, ta en pause fra livet. I all stillhet bare for meg selv. Time out. Å, det hadde vært deilig det. Det er hvertfall en befriende tanke.

Nå skal jeg skrive ferdig denne søknaden min til ny psykiater. Kanskje det blir litt lettere nå etter at jeg har fått trent meg litt her inne. Det har vært så umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening, gjør de så vondt at jeg kaster opp.

Gud, hvor mange ganger jeg har kastet opp disse månedene.

Klem fra

Jeg ville bare si at når jeg leste det siste avsnittet i innlegget ditt, så ble jeg veldig rørt. Jeg har aldri klart å formulere meg på en så treffende måte som du gjorde der:

Det har vært umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening så gjør de ufattelig vondt.

Ville bare takke for den formuleringen, den skal jeg sannelig skrive ned sånn at jeg senere i en mindre fattet sinnsstemning skjønner hvorfor jeg ikke klarer sette ord på hva jeg føler og gjennomgår.

:-)

[Gjest Happiness]

Jeg ville bare si at når jeg leste det siste avsnittet i innlegget ditt, så ble jeg veldig rørt. Jeg har aldri klart å formulere meg på en så treffende måte som du gjorde der:

Det har vært umulig å finne ord. De gir ikke store meningen. Og gir de mening så gjør de ufattelig vondt.

Ville bare takke for den formuleringen, den skal jeg sannelig skrive ned sånn at jeg senere i en mindre fattet sinnsstemning skjønner hvorfor jeg ikke klarer sette ord på hva jeg føler og gjennomgår.

:-)

Det var godt at jeg kunne gi noe. Jeg får skrive den av, og bruke den selv kanskje.

)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Der er mulig å gå ut alene på 17.mai. Mange gjør det.

Det er også en mulighet å dra ut i naturen og oppleve verdens vakreste land i den tiden det er aller vakrest :-)

17. mai sett fra topen av Gråkallen må være vakkert om det er finvær.