Jeg blir passet på nå, sant?

[Gjest ferri]

Det er ikke sånn at om jeg pluttselig skulle låse meg inne nå og bare se mørkt konstant, og bli redd for alle igjen. At de hadde glemt meg ?

Rettighetene mine blir tatt vare på nå, right? Jeg trenger vel ikke mamma og pappa til og ringe rundt og ordne ting for meg når jeg har kontakt med kjempe snille folk :

Psykiatrisk Sykepleier som jobber for kommunen/bydelen. Det er ikke en "DPS" hun jobber for, men tror det ligner veldig, har et annet navn men..

Lege som virker forsiktig, og vil gjøre ting riktig, få sammlet informasjon og kjenne meg bedre før han eventuelt sender meg vidre til andre - eller bestemmer seg for at jeg kunne trenge litt medisinsk hjelp?

Sosial arbeidere på sosialkontoret - som jeg ikke har møtt så mange ganger. Men som lar meg få litt økonomisk sosialhjelp. Og det har det aldri vært noen tvil om at jeg skulle få mota.

Jeg skulle gjerne vite at dette var nok, nå som foreldrene mine maser om at jeg skal skrive under på en fullmakt så de kunne ringe rundt og "mase" -- ordne meg økonomiskt med tilbakebetaling av trygd og trygd.. sånn at som de sier: at de Ikke trenger og bekymre seg over meg økonomiskt. Om det er ekte bekymring... For de sier at de er så veldig beykmret for meg, at de tenker masse på dette, og at de ikke får sove.. men jeg tror ikke helt på dem..

jeg vet ikke.. skulle ønske jeg var tøffere.. Sliter jeg virkelig og fortjener litt hjelp? Eller er jeg bare lat og trenger tupp i rævva? Husker når jeg var i militæret en kort stund.. jeg ville virkelig.. jeg fikk en tupp i rævva, men jeg falt helt sammen der.. men var det latskap, lurte jeg meg unna? Fortjener ingenting..

[frosken]

Jeg tror du har flinke og velmendende behandlere, både i psykepleieren og legen din. Men jeg tror ikke nødvendigvis at du vil bli fanget opp om du trekker deg tilbake og ikke møter til avtaler som inngås. Det er heller ikke gitt at de ivaretar alle aspekter av dine interesser, og ut i fra det du har skrevet her så kan jeg faktisk forstå at dine foreldre ønsker fortgang i det økonomiske om dette er mulig.

Betaler du husleie hjemme? Dekker du dine egne kostnader til mat, varme, internett, klær ol.?

[Gjest ferri]

Jeg tror du har flinke og velmendende behandlere, både i psykepleieren og legen din. Men jeg tror ikke nødvendigvis at du vil bli fanget opp om du trekker deg tilbake og ikke møter til avtaler som inngås. Det er heller ikke gitt at de ivaretar alle aspekter av dine interesser, og ut i fra det du har skrevet her så kan jeg faktisk forstå at dine foreldre ønsker fortgang i det økonomiske om dette er mulig.

Betaler du husleie hjemme? Dekker du dine egne kostnader til mat, varme, internett, klær ol.?

Hei , takk. Har vel egentlig ikke pratet om henne om det.. skulle ønske at de passet på alle mine interesser.. skal spørre henne om det i neste mail. men det er flaut..

Skrev litt idag om det, men jeg gjømmer det vel litt bort i andre ord, så det kanskje ikke blir helt klart hva jeg spør om. Men du plukket det jo lett opp at det var det jeg lurte på.

Ja, betalt 1500 i månden i det siste året. Annet en det så rydder jeg bare endel her, og tror da at jeg bidrar.

Siden i fjor så spør jeg dem aldri om penger lenger, og det er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke trenger og gjøre lenger, selv om det "bare" var penger til røyk jeg spurte om, tar ikke imot presanger heller. Så annet en mat og strøm, så har de ingen utgifter for meg lenger tror jeg.

Vet ikke helt jeg da.. om du tror at de kanskje ikke passer på _alt_ liksom. må vel prate mere med henne om dette kanskje?

[frosken]

Hei , takk. Har vel egentlig ikke pratet om henne om det.. skulle ønske at de passet på alle mine interesser.. skal spørre henne om det i neste mail. men det er flaut..

Skrev litt idag om det, men jeg gjømmer det vel litt bort i andre ord, så det kanskje ikke blir helt klart hva jeg spør om. Men du plukket det jo lett opp at det var det jeg lurte på.

Ja, betalt 1500 i månden i det siste året. Annet en det så rydder jeg bare endel her, og tror da at jeg bidrar.

Siden i fjor så spør jeg dem aldri om penger lenger, og det er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke trenger og gjøre lenger, selv om det "bare" var penger til røyk jeg spurte om, tar ikke imot presanger heller. Så annet en mat og strøm, så har de ingen utgifter for meg lenger tror jeg.

Vet ikke helt jeg da.. om du tror at de kanskje ikke passer på _alt_ liksom. må vel prate mere med henne om dette kanskje?

Nei, jeg tror ikke psykepleieren kan ivareta dine økonomiske interesser.

Får du penger fra sosialkontoret nå?

Dersom det skal søkes om trygd av ett eller annet slag, så er det du og legen som må gjøre det.

Behandlingen din må ta sikte på at du selv ivaretar dine egne interesser. Psykepleieren skal ikke være en ny mor eller far for deg.

[Gjest Happiness]

Hei ferri!

Jeg er ikke i den posisjon at jeg har så veldig mye å gi til andre mennesker for tiden. Har litt nok med meg selv, og slik er det og skal være i blant. Men jeg har lyst innimellom å prøve å si noe, selv om jeg for tiden er ganske så rådløs i forhold til mangt å mye.

Jeg er ikke så oppdatert på situasjonen til mange av de jeg jeg visste mer om tidligere. Men jeg synes det virker som om du har kommet deg et godt stykke videre siden sist. Og oftere er det lettere å se det for noen som kommer litt utenfra igjen. Du føler det sikkert ikke like mye alltid, for når det går bedre, får man også flere utfordringer i livet, og da føler en seg mer hjelpeløs igjen. Slik har jeg det også nå. Jeg må lære meg å leve alene akkurat som deg, selv om vi selvfølgelig har svært ulike liv.

Og når man har mye angst og synes det er overveldende med alt en skal greie å gjøre, er det vanselig å fokusere på hva en har greid. En tenker heller på utfordringer som ligger foran en.

Men jeg tror du har kommet deg et stykke videre, noe som er veldig gledelig å se, og da er det naturlig at det blir panikkslagent angstfylt i blant. Men det betyr ikke at du begynner å bli dårligere igjen.

Jeg synes det er lett å forstå innlegget ditt. Det er så ensomt og utfordrende i dette livet for mange av oss, og en er redd og ønsker å føle seg trygg, om enn for en liten stund. Det er så slitsomt å bruke energi dag ut og inn på å pushe grensene sine. Alt gir en angst. Men en må ut der, ut, ut, hele tiden. Hvis ikke en gjør det faller en kanskje sammen, og det er skummelt å falle sammen til noe viljeløst og kraftløst noe, når en ligger på kanten av stupet av sitt eget liv. Noen kan bare gi en et lett trykk, et lite pust, så detter en utenfor. Så en står oppreist i giv akt, med alle muskler mobilisert. Mot å falle ut av livet igjen. Ønsker å legge seg rett ned innimellom, men kan ikke. Slik har jeg det. Kanskje kjenner du deg igjen. Og det er såå slitsomt, er det ikke?

Du har mange flere støttespillere i livet ditt nå, og en del av deg ønsker kanskje som meg innimellom å krølle seg sammen til et lite foster og la dem ordne opp. Men inne i alt dette _står_ du. _Du_ er sentrum, og alle de rundt deg er ikke bærebjelker. De kan ikke holde deg oppe. Men du kan bruke dem, som dine verktøy. Det er du som er sjefen i dette prosjektet som det er å bygge opp igjen et liv. Så du er ikke alene. Men du har ansvaret. Men mange er der og vil hjelpe deg. Og de må du bruke på en fornuftig måte. Så du er _ikke_ alene. Også her inne er det folk som vil hjelpe deg.

Jeg er helt sikker på at det finnes noen som kan elske deg der ute. Jeg har ikke sett deg, og det trenger jeg ikke. For det finnes knapt noen som har et utseende som er slik at ikke noen kan elske en. Vel er vi utseendefikserte i dette samfunnet, men når en ser rundt seg er det alle slags mennesker som går i tospann. Jeg tror bare det er viktig å bygge opp seg selv litt først, for da kommer det lettere av seg selv hele greia.Og man vil jo ikke ha hva som helst:o), og nå snakker jeg ikke om utseendet i det hele tatt. Du er blikket ditt, bevegelser, vennlighet, smilet ditt. I humoren din. Deg. Skjønnheten er mye mer enn noe objektivt. Og de fleste er ikke så overfladiske når alt kommer til alt. Dessuten ser du i likhet med andre mennesker som ikke liker sitt eget speilbilde, ganske så sikkert temmelig strengt på deg selv. Det er et stort gap mellom det jeg ser i speilet og det folk rundt meg sier om meg, i hvert fall. Fokuser på deg selv og livet ditt, så kommer disse tingene en gang.

Jeg ville bare si noen ord. Vet ikke om det er til store hjelpen. Men det skal bli bedre. Sett deg ned med et ark hvor du tegner deg selv i midten. Utenfor skriver du opp alle de menneskene som du kan få hjelp av. Som du kan hjelpe. Mennesker du kanskje kan utvide kontakten med. Steder og ting du kan gjøre hvor du kan utvide kontaktnettet. Så kan du ta det frem når du føler du bare står der i livets mutters alene.

Klem fra