hjelp....

[Gjest Lost_Inside]

hei..jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne jeg, ei heller hva jeg skal skrive eller spørre om...veit bare at jeg trenger hjelp.. jeg knekker sammen snart, merker at ting blir mer og mer vondt.. mamma er alkoholiker, vært det i mange, mange år, og jeg har sett pappa slå mamma..opptil flere ganger.. jeg har hindret mamma fra å ta selvmord, og jeg har hatt en traumatisk opplevelse som nesten tok livet av meg..bokstavelig talt.. jeg går med konstant frykt for å dø, jeg gråter av ingenting og orker ingenting lenger.. jeg er så sliten..så utrolig sliten..av å være redd, og tenke hele tiden på alt som har skjedd og som skjer rundt meg. jeg har problemer med sjalusi og bekymring for at min nåværende kjæreste skal være utro mot meg eller miste følelser for meg, fordi min forrige kjæreste holdt meg for narr, ved å late som han elsket meg, mens sannheten var at han savnet og elsket eksen sin, og i tillegg var utro mot meg. Jeg veit snart ikke hva jeg skal gjøre, merker at jeg når bunnen snart, slik som jeg har gjort før..kom meg heldigvis opp igjen. Jeg har hatt perioder selv hvor jeg har drukket mye,både med venner og alene. jeg har slitt med selvbildet og selvtillit i alle år, ble mobbet på skolen for at jeg var tjukk, selvom jeg aldri har vært no særlig overvektig. Jeg tenker hele tiden på hva jeg spiser og får dårligg samvittighet hvis jeg spiser noe usunt. Noen ganger føler jeg at jeg lever i min egen verden, hvor alt er trist og vondt, andre ganger er jeg så glad at jeg nesten blir litt skremt, og da får jeg dårlig samvittihet ovenfor de som har det vondt, f.eks mamma.. jeg er livredd for å dø av hjertesykdom, bruker betabokkere, og har gått med hjerteovervåkning (en uke) to ganger, og tatt mange EKG, men klarer ikke helt tro på at det ikke er no galt med meg. Jeg tror seriøst at jeg har hjertesvikt, og at jeg kommer til å dø når som helst..jeg liker ikke være aleine, og blir sint og lei meg når kjæresten min skal no sted. Jeg har bare lyst å skrike høyt og gråte så jeg ikke har mer tårer igjen, sånn at jeg slipper å gråte no mer. Jeg klarer ikke fortelle kjæresten min at mamma er alkoholiker, for mamma har sagt hun ikke vil jeg skal fortelle det, og da vil jeg får dårlig samvittighet overnfor henne. pappa holdt på å gå fra mamma her for et par uker tilbake, pga akoholismen. I dag fant jeg øl gjemt på pikerommet mitt da jeg var på besøk hos deg, og tok de med meg da jeg dro uten å si noe. Litt senere ringte hun meg og var helt desperat og kom faktisk hjem til meg for å hente dem. Det gjør meg så vondt at hun er så syk.. Jeg er livredd for henne. Jeg er redd for å ta kontakt med en psykolog, for jeg har vansker med å åpne meg med mennesker jeg snakker direkte med Jeg er også redd for å bli som mamma.. Hun går på så mye medisiner for det ene og det andre, og når hun attpåtil drikker, så takler jeg ikke se på henne, prate med henne.. Jeg veit ikke lenger hvordan jeg skal takle det, har følt meg så sterk i alle år, men nå sier det stopp... jeg er også redd for å gå til psykolog, pga diagnosen jeg kan få... men samtidig vil jeg jo gjerne vite det... hva tror du? og til andre med like problemer, ta gjerne kontakt..godt å ha noen å prate med som er i like situasjoner..

[Melba1365380968]

Jeg synes du skal gå til fastlegen din og fortelle hva du går igjennom sånn at du kan få en henvisning til psykolog. Det høres ut som du har veldig mye du må takle på egenhånd, men det trenger ikke være slik. Du skal ikke være redd for å gå til psykolog fordi du er redd for en eventuell diagnose. Du skal heller tenke at en psykolog kan hjelpe deg til å hjelpe deg selv slik at du blir sterkere igjen. Mange psykologer er ikke en gang særlig opptatt av diagnoser, de er mer opptatt av å finne ut hva problemene dine er, og hvordan de kan hjelpe deg med dem.

Det er grenser for hvor mye mennesker klarer å takle på egenhånd, ofte trenger man hjelp av andre. Dette gjelder særlig når man har vært utsatt for mange traumer. Det sies at jo flere traumer man opplever, jo verre blir det å takle etterhvert. Når man ikke får bearbeidet en traumatisk opplevelse før den neste skjer, så har man mye mindre ressurser å møte den med.

Jeg håper du kan søke hjelp, for du trenger ikke ha det så vondt.

[Lost_Inside]

jeg har fått en liste med tf nr til forskjellige psykologer, og vurderer jo sterkt å ringe en.

Jeg veit jo at jeg har angst, den diagnosen fikk jeg for flere år siden, så jeg forstår jo litt av hva som skjer med meg. Får håpe noen kan gjøre noe, det må jo finnes hjelp no sted:)