Selvbilde og psykiske problemer

[Gjest selvbildet]

Synes det er veldig vanskelig å beholde et godt selvbilde og selvtillit når man sliter psykisk og går på den ene smellen etter den andre. Har prøvd meg mange ganger i arbeidslivet nå, men blir dårlig hver gang. Nav har ikke annet tilbud til meg enn å søke selv eller være i praksisplass. Men problemet er at jeg har fått så dårlig selvtillit fordi jeg har falt slik utenfor at det er vanskelig for meg å omgås andre mennesker. Jeg har et stort behov for å isolere meg blant folk og føler jeg trenger en usosial og selvstendig jobb hvis det finnes. Jeg er også redd for å møte på kjente slik at de får kjennskap til mitt sosiale fall. Noen som har noen gode råd for hvordan man kan beholde et godt selvbilde og selvtillit til tross for at man sliter psykisk? Jeg unngår kjente og føler meg som en skygge. Jeg har begynt med trening for det vet jeg er bra og jeg skal prøve å spise sunt, men jeg har tendens til trøstespising. Livet har blitt en lidelse.

[Gjest imaginery]

Jeg tror du må utfordre deg selv til å prøve de tingene du er redd for. Jeg sliter selv med samme problem som deg, fall på den sosiale rangstigen bl.a. Men det blir jo ikke noe bedre om jeg ikke prøver å jobbe meg oppigjen. Jeg vil heller prøve og feile, enn ikke ha prøvd i det hele tatt og ende opp som evig trygdet. Det gjør noe med selvrespekten min om jeg ikke får bidra og være "viktig" i samfunnet.

Hold deg inne de dagene du føler deg absolutt på det verste, men prøv å være aktiv de andre dagene. Ta små steg om gangen så du føler du mestrer noe, før du går videre til neste steg.

[Gjest selvbildet]

Jeg tror du må utfordre deg selv til å prøve de tingene du er redd for. Jeg sliter selv med samme problem som deg, fall på den sosiale rangstigen bl.a. Men det blir jo ikke noe bedre om jeg ikke prøver å jobbe meg oppigjen. Jeg vil heller prøve og feile, enn ikke ha prøvd i det hele tatt og ende opp som evig trygdet. Det gjør noe med selvrespekten min om jeg ikke får bidra og være "viktig" i samfunnet.

Hold deg inne de dagene du føler deg absolutt på det verste, men prøv å være aktiv de andre dagene. Ta små steg om gangen så du føler du mestrer noe, før du går videre til neste steg.

Takk for svar. Ja, det er viktig med små steg. Men det jeg frykter mest er ikke å bli tatt på alvor av helsepersonalet og nav. Mulig jeg er litt paranoid av meg, men jeg er innstilt på det verste. Ikke alle som har forståelse for psykiske problemer. Jeg føler ikke at jeg kan gå ut i en vanlig jobb uten å si at jeg sliter. Folk merker min tendens til isolasjon. Tilrettelegging virker det som om bare gjelder de som allerede har en jobb.