Å være sosialt utilpass

[Gjest uniross]

Jeg lurer på hva som feiler meg - eller om jeg kanskje ikke feiler noe?

Jeg er alltid veldig nervøs sammen med andre. På høgskolen min for 1-2 år siden var det spesielt ille. Jeg gikk ofte på do (1 roms-do, ikke båser) og tilbrakte pauser etc der i mangel på annet å gjøre, ville ikke være alene, samtidig som jeg ikke turte gå bort til de andre, syns det er teit å bare sette seg ned med andre når du ikke kjenner dem, ikke sant...Eller å stille seg sammen med de som røyker ute, når du selv ikke røyker. Og hvis jeg hadde gjort det, hadde det vært forventet at jeg i det minste SA noe.

Så jeg satt ofte på do. Tragisk. Jeg spiste til og med matpakka mi på do. Enda mer tragisk! For ikke å snakke om uhygienisk. Jeg husker en gang jeg skulle sette med med noen andre pga at vi skulle snakke om noe gruppearbeid mens vi åt, jeg var og henta en kaffe eller noe, og da jeg skulle sette meg var det vel 1 sekund eller noe der alle så på meg i det jeg satt meg ved bordet (kanskje de skulle se hva jeg kjøpte meg, kanskje de bare skulle se hvem som satte seg), for meg var det skikkelig ekkelt, og jeg skalv på handa i det jeg løfta kaffen opp, og da var det en av de som så på meg ganske alvorlig, ble ikke mindre nervøs av det - han SÅ at jeg var nervøs! Huff så ekkelt.......Uansett...Det endte med at jeg fortsatte utdanninga hjemme som fjernstudent.

I dagliglivet nå kjenner jeg fortsatt at jeg unngår folk. Jeg føler meg ikke så nervøs nå, for her hjemme er det folk jeg kjenner, eller i det minste vet av - det er faste rammer. Som at det er X antall faste folk som sitter i kassa på butikkene jeg handler på. Det er faste folk jeg møter på ute pga at de bor rundt omkring her. Likevel.... Føler meg litt engstelig.

Jeg kan si teite ting i butikken når kassadama prøver å slå av en prat eller si noe bare for å si noe. Jeg føler meg ofte nervøs når jeg snakker med folk så jeg virker kanskje overhyggelig? Oppdager at jeg lufter hunden på bestemte tider, eller bestemte plasser, for å unngå å møte på folk. Men selvfølgelig hender det jo alikevel.

Jeg er sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver, jeg har jo selvfølgelig lest lignende innlegg på nettet.... Men er det noe alvorlig? Eller hva kan jeg gjøre? Det virker ikke som om det blir bedre av å oppsøke folk. Jeg synes ikke akkurat det hjelper noe særlig. Det ender bare med at hele situasjonen får et uheldig utfall for meg, i alle fall føles det slik, og jeg sitter igjen med å huske alle sosiale situasjoner som noe negativt. Fester, sammenkomster etc.... Jeg sitter ikke her og ønsker at jeg var mer sosial og mer utadvent. For det vet jeg er utenkelig, jeg kommer aldri til å kunne skifte personlighet så drastisk. Me jeg skulle ønske jeg TAKLA sosiale situasjoner bedre, slik at jeg gikk ut av det fornøyd, og ikke satt igjen med en enorm tristhet og ergrelse, og gruer meg til neste gang...

[Gjest silje sara]

Høres ut som du har sosial angst. Vil råde deg til å ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg å takle hverdagen, slik at du ikke føler deg så utilpass i hverdagslige situasjoner. Proffesjonell hjelp vil gjøre det bedre. Start med å få deg time til fastlegen. Fortell hvor vanskelig du synes situajsonen er, og om det er vanskelig å fortelle dette til legen. Print ut det du har skrevet her og gi det til legen. Han kan hjelpe deg videre.

[Gjest uniross]

Høres ut som du har sosial angst. Vil råde deg til å ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg å takle hverdagen, slik at du ikke føler deg så utilpass i hverdagslige situasjoner. Proffesjonell hjelp vil gjøre det bedre. Start med å få deg time til fastlegen. Fortell hvor vanskelig du synes situajsonen er, og om det er vanskelig å fortelle dette til legen. Print ut det du har skrevet her og gi det til legen. Han kan hjelpe deg videre.

Jeg har faktisk vært henvist til psykolog 2 ganger, og begge gangene sa psykologen at det jeg opplevde var ganske så normalt. Hun ene psykologen sa f.eks at det var ganske vanskelig å ha samtale med f.eks kassadamer, en skal jo gjøre så mye på en gang at det kan være vanskelig å gjøre alt og samtidig snakke med kassadamen... Hun svarte at hun pleide å svare kort for å ikke glemme det hun holdt på med.

Så jeg er altså ganske normal....Visstnok... Likevel, jeg syns det er litt rart at hvis det er så normalt å være sånn, at jeg ikke merker det på flere, at de er nervøse når de snakker med meg f.eks

[stromme]

Jeg har faktisk vært henvist til psykolog 2 ganger, og begge gangene sa psykologen at det jeg opplevde var ganske så normalt. Hun ene psykologen sa f.eks at det var ganske vanskelig å ha samtale med f.eks kassadamer, en skal jo gjøre så mye på en gang at det kan være vanskelig å gjøre alt og samtidig snakke med kassadamen... Hun svarte at hun pleide å svare kort for å ikke glemme det hun holdt på med.

Så jeg er altså ganske normal....Visstnok... Likevel, jeg syns det er litt rart at hvis det er så normalt å være sånn, at jeg ikke merker det på flere, at de er nervøse når de snakker med meg f.eks

Jeg vil vel ikke akkurat tro på at det er normalt å sitte hele matpausa på toalettet.....

Jeg synes det høres ut som du sliter, i en noe sterkere grad enn det normale, og synes du burde få riktig hjelp til å komme ut av kneika.

Skift psykolog )

[Gjest petrovskaja]

Jeg har faktisk vært henvist til psykolog 2 ganger, og begge gangene sa psykologen at det jeg opplevde var ganske så normalt. Hun ene psykologen sa f.eks at det var ganske vanskelig å ha samtale med f.eks kassadamer, en skal jo gjøre så mye på en gang at det kan være vanskelig å gjøre alt og samtidig snakke med kassadamen... Hun svarte at hun pleide å svare kort for å ikke glemme det hun holdt på med.

Så jeg er altså ganske normal....Visstnok... Likevel, jeg syns det er litt rart at hvis det er så normalt å være sånn, at jeg ikke merker det på flere, at de er nervøse når de snakker med meg f.eks

Jeg er psykolog, jeg synes det høres ut som du strever mer enn det som godt er. Jeg synes du skal forsøke en ny psykolog. Om du synes det er vanskelig å beskrive i hvilken grad dette påvirker livet ditt, så kan du ta en utskrift av innlegget ditt over her og gi det til psykologen.

Du trenger ikke ha det på dette viset.

[Gjest også unnvikende]

Jeg satt også på toalettet i pausene på jobben/skolen og har problemer med å gå på butikken. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Søk litt på nett og se om det kan stemme for deg. Uansett vil jeg anbefale deg å gå til psykolog/psykiater. Ta med utskrift av innlegget ditt. Du har ikke bare problem med å si noe hyggelig til dama i kassa, sånn som den forrige psykologen din oppfattet det.

[Gjest melmøll]

Hei,

Jeg har aldri turt å fortalt noen at jeg satt hele matpausen på do, da jeg gikk på høyskolen. Det var nesten litt godt å lese at det er flere som har sett seg nødt til å innta lunchen på dass. Uff.

Med meg var det slik at jeg var redd for å sette meg sammen med noen. Samtidig skammet jeg meg over å sitte alene, følte at de andre så rart på meg. Så da ble doen eneste sted å gjemme seg.

Hvis psykologen mener at det er normalt å spise matpakka på do, da tror jeg du har kommet til feil psykolog. Det er kjempevondt å føle seg så utilpass sammen med andre.

Jeg forstår det du sier om at du ikke lengter etter å bli en sosial person fordi du tror ikke du noen gang kan bli utadvendt. (var det ikke sånn omtrent du sa det?) Terapi handler jo heller ikke om å forandre personligheten, men om å få det bedre. Jeg tror du ville hatt mye igjen for å jobbe med de tankene som gjør at du føler ubehag sammen med andre.

Siden det er så imari tungt å ta tak i saken, så har jeg også tenkt at jeg bare skal leve med det på en måte, unngå situasjoner som jeg misiker og sånt. Men som et voksent menneske, så er det jo endel sosiale ting man _må_ være med på. Man kan jo ikke leve uten kontakt med andre mennesker. Og da er det vel greit å gjøre en innsats slik at disse situasjonene går litt lettere.

Jeg går i angstgruppe nå, og det anbefales!

*klem*