hvordan kommer eg over eksen????

[Gjest Anonym bruker]

jeg er ei jente på 23år. eg gifta meg når eg var 17 år, silte meg etter 4 månter. etter det eg har vært sammen med mange, men eg klarer ikkje være trofast eller føle noe for dem. når eg kysser eller har sex med dem så tenker eg på eksmannen min. er det normalt? hva kan eg gjøre for å komme over ham? eg trenger hjelp

[Lillemus]

Det beste er kanskje å ta det helt med ro, ikke date noen på en lang stund, bli kjent med deg selv og dine behov. Når du savner eksen så tenk på hvorfor det ble slutt, det er neppe noe du ønsker deg tilbake til.

[Gjest]

Det beste er kanskje å ta det helt med ro, ikke date noen på en lang stund, bli kjent med deg selv og dine behov. Når du savner eksen så tenk på hvorfor det ble slutt, det er neppe noe du ønsker deg tilbake til.

jeg veit hva som var grunnen. eg var for ung og naiv.

han har giftet seg på nytt. eg veit at han vil aldri komme tilbake til meg.

eg er veldig sosial person, eg klarer ikkje være aleine. eg ble ikkje sammen med noen i 3 år, det var deprimerende,fikk høre fra venner at det hjelper å bli sammen med noen, når eg er sammen med andre gutter så vil eg bare bruke tida mi. eg drømmer om han hver dag.noen ganger sitter eg sammen med venner men eg tenker på ham. eg blir mer depa nåer eg er ute og fester med venner eller familien, fordi eg ville at han skulle være der. eg har ikkje sagt det til ham fordi han kjenner tanta mi.eg veit ikkje hva som er grunn akkurat i det men,eg har holdt de følelsene in i meg. bør eg fortelle ham det? evntuelt hvordan?

[Lillemus]

jeg veit hva som var grunnen. eg var for ung og naiv.

han har giftet seg på nytt. eg veit at han vil aldri komme tilbake til meg.

eg er veldig sosial person, eg klarer ikkje være aleine. eg ble ikkje sammen med noen i 3 år, det var deprimerende,fikk høre fra venner at det hjelper å bli sammen med noen, når eg er sammen med andre gutter så vil eg bare bruke tida mi. eg drømmer om han hver dag.noen ganger sitter eg sammen med venner men eg tenker på ham. eg blir mer depa nåer eg er ute og fester med venner eller familien, fordi eg ville at han skulle være der. eg har ikkje sagt det til ham fordi han kjenner tanta mi.eg veit ikkje hva som er grunn akkurat i det men,eg har holdt de følelsene in i meg. bør eg fortelle ham det? evntuelt hvordan?

Jeg synes ikke du skal fortelle ham dette, hva vil du oppnå med det? La ham være i fred med sitt nye liv og prøv å få deg et eget liv istedetfor å drømme om ham.

Kanskje har du sørget lenge nok over ham nå? Kan det være at du tviholder på denne "sorgen" fordi det føles trygt og kjent? Klarer du å gi deg selv et realt spark bak?

[Gjest]

Jeg synes ikke du skal fortelle ham dette, hva vil du oppnå med det? La ham være i fred med sitt nye liv og prøv å få deg et eget liv istedetfor å drømme om ham.

Kanskje har du sørget lenge nok over ham nå? Kan det være at du tviholder på denne "sorgen" fordi det føles trygt og kjent? Klarer du å gi deg selv et realt spark bak?

takk for svaret. eg vil ha det godt for ham. Derfor har eg ikkje fortalt ham det. det skal eg prøve.

[PieLill]

Det er en fare med det vi har mistet og aldri kan få tilbake, eller det som kunne blitt, men aldri ble: I våre tanker kan vi gjøre det så stort, flott og fantastisk vi bare vil. Vi kan skape oss et tankeblilde av lykke og fullkommenhet som er helt urealistisk. Det kan aldri prøves mot virkeligheten, nettopp fordi det aldri ble virkelighet.

Det er umulig for vår nåtid og våre nåværende venner å konkurere med en slik fantasidrøm. Det og de som faktisk finnes kan ikke gjemme seg for ufullkommenhetene i en virkelig verden. Det kan bare drømmer som aldri kan bli virkelige.

Er det mulig du har gitt for mye rom til tankene og drømmene for det som kanskje kunne vært? Er det mulig du sørger mer over noe du _tror_ kanskje kunne vært enn noe som per fakta er tapt?

Er det mulig at du føler deg ilagt, eller har ilagt deg selv en slags straff av ensomhet og savn pga tidligere dumheter?

Er det mulig at denne vonde knuten har blitt en slags unnskyldning eller kamuflasje for alskens små og store viderverdigheter? At dette brudde har fått skylden for alt som siden har gått galt? At alle tunge triste følelser som i realiteten kan ha mange ulike årsaker blir tolket til savner eksen?

Strever du fortsatt med å akseptere tapet og fylle tomrommet med annet enn trassig savn? Har du gått fra å bearbeide sorgen til å dyrke den?

Om noe av dette treffer er det kanskje noe å ta tak i.

mvh

[Gjest]

Det er en fare med det vi har mistet og aldri kan få tilbake, eller det som kunne blitt, men aldri ble: I våre tanker kan vi gjøre det så stort, flott og fantastisk vi bare vil. Vi kan skape oss et tankeblilde av lykke og fullkommenhet som er helt urealistisk. Det kan aldri prøves mot virkeligheten, nettopp fordi det aldri ble virkelighet.

Det er umulig for vår nåtid og våre nåværende venner å konkurere med en slik fantasidrøm. Det og de som faktisk finnes kan ikke gjemme seg for ufullkommenhetene i en virkelig verden. Det kan bare drømmer som aldri kan bli virkelige.

Er det mulig du har gitt for mye rom til tankene og drømmene for det som kanskje kunne vært? Er det mulig du sørger mer over noe du _tror_ kanskje kunne vært enn noe som per fakta er tapt?

Er det mulig at du føler deg ilagt, eller har ilagt deg selv en slags straff av ensomhet og savn pga tidligere dumheter?

Er det mulig at denne vonde knuten har blitt en slags unnskyldning eller kamuflasje for alskens små og store viderverdigheter? At dette brudde har fått skylden for alt som siden har gått galt? At alle tunge triste følelser som i realiteten kan ha mange ulike årsaker blir tolket til savner eksen?

Strever du fortsatt med å akseptere tapet og fylle tomrommet med annet enn trassig savn? Har du gått fra å bearbeide sorgen til å dyrke den?

Om noe av dette treffer er det kanskje noe å ta tak i.

mvh

Eg veit at eg har et problem, og eg vil komme over det, men eg veit ikkje hvordan?

det er sikkert riktig det du sier. eg har vært hos pyskologer, men eg merka ikkje noe forskjell. han var min første kjærlighet, jeg kutta ut kontakten med familien min p.g.a ham. eg flytta fra Syria til N p.g.a ham, han forandra livet mitt. det kan være grunnen at eg ikkje kommer over

eg trodde aldri at en mann kunne få meg til å gråte, eller føle smerte. men det har eg følt i mange år nå.

[Gjest]

Det er en fare med det vi har mistet og aldri kan få tilbake, eller det som kunne blitt, men aldri ble: I våre tanker kan vi gjøre det så stort, flott og fantastisk vi bare vil. Vi kan skape oss et tankeblilde av lykke og fullkommenhet som er helt urealistisk. Det kan aldri prøves mot virkeligheten, nettopp fordi det aldri ble virkelighet.

Det er umulig for vår nåtid og våre nåværende venner å konkurere med en slik fantasidrøm. Det og de som faktisk finnes kan ikke gjemme seg for ufullkommenhetene i en virkelig verden. Det kan bare drømmer som aldri kan bli virkelige.

Er det mulig du har gitt for mye rom til tankene og drømmene for det som kanskje kunne vært? Er det mulig du sørger mer over noe du _tror_ kanskje kunne vært enn noe som per fakta er tapt?

Er det mulig at du føler deg ilagt, eller har ilagt deg selv en slags straff av ensomhet og savn pga tidligere dumheter?

Er det mulig at denne vonde knuten har blitt en slags unnskyldning eller kamuflasje for alskens små og store viderverdigheter? At dette brudde har fått skylden for alt som siden har gått galt? At alle tunge triste følelser som i realiteten kan ha mange ulike årsaker blir tolket til savner eksen?

Strever du fortsatt med å akseptere tapet og fylle tomrommet med annet enn trassig savn? Har du gått fra å bearbeide sorgen til å dyrke den?

Om noe av dette treffer er det kanskje noe å ta tak i.

mvh

Eg veit at eg har et problem, og eg vil komme over det, men eg veit ikkje hvordan?

det er sikkert riktig det du sier. eg har vært hos pyskologer, men eg merka ikkje noe forskjell. han var min første kjærlighet, jeg kutta ut kontakten med familien min p.g.a ham. eg flytta fra Syria til N p.g.a ham, han forandra livet mitt. det kan være grunnen at eg ikkje kommer over

eg trodde aldri at en mann kunne få meg til å gråte, eller føle smerte. men det har eg følt i mange år nå.

[Gjest]

Det er en fare med det vi har mistet og aldri kan få tilbake, eller det som kunne blitt, men aldri ble: I våre tanker kan vi gjøre det så stort, flott og fantastisk vi bare vil. Vi kan skape oss et tankeblilde av lykke og fullkommenhet som er helt urealistisk. Det kan aldri prøves mot virkeligheten, nettopp fordi det aldri ble virkelighet.

Det er umulig for vår nåtid og våre nåværende venner å konkurere med en slik fantasidrøm. Det og de som faktisk finnes kan ikke gjemme seg for ufullkommenhetene i en virkelig verden. Det kan bare drømmer som aldri kan bli virkelige.

Er det mulig du har gitt for mye rom til tankene og drømmene for det som kanskje kunne vært? Er det mulig du sørger mer over noe du _tror_ kanskje kunne vært enn noe som per fakta er tapt?

Er det mulig at du føler deg ilagt, eller har ilagt deg selv en slags straff av ensomhet og savn pga tidligere dumheter?

Er det mulig at denne vonde knuten har blitt en slags unnskyldning eller kamuflasje for alskens små og store viderverdigheter? At dette brudde har fått skylden for alt som siden har gått galt? At alle tunge triste følelser som i realiteten kan ha mange ulike årsaker blir tolket til savner eksen?

Strever du fortsatt med å akseptere tapet og fylle tomrommet med annet enn trassig savn? Har du gått fra å bearbeide sorgen til å dyrke den?

Om noe av dette treffer er det kanskje noe å ta tak i.

mvh

Eg veit at eg har et problem, og eg vil komme over det, men eg veit ikkje hvordan?

det er sikkert riktig det du sier. eg har vært hos pyskologer, men eg merka ikkje noe forskjell. han var min første kjærlighet, jeg kutta ut kontakten med familien min p.g.a ham. eg flytta fra Syria til N p.g.a ham, han forandra livet mitt. det kan være grunnen at eg ikkje kommer over

eg trodde aldri at en mann kunne få meg til å gråte, eller føle smerte. men det har eg følt i mange år nå.

[PieLill]

Eg veit at eg har et problem, og eg vil komme over det, men eg veit ikkje hvordan?

det er sikkert riktig det du sier. eg har vært hos pyskologer, men eg merka ikkje noe forskjell. han var min første kjærlighet, jeg kutta ut kontakten med familien min p.g.a ham. eg flytta fra Syria til N p.g.a ham, han forandra livet mitt. det kan være grunnen at eg ikkje kommer over

eg trodde aldri at en mann kunne få meg til å gråte, eller føle smerte. men det har eg følt i mange år nå.

Det er ikke gjort i en håndvending.

Men finner du én ting, et eller annet, du kan klare å ta tak i. F.eks. at du tenker på ham når du er sammen med gode venner. Ville det være mulig for deg å begynne å arrestere tankene dine og si til deg selv at nei nå vil jeg være med vennene mine og skyve gammel sorg vekk? Slikt virker som regel ikke med en gang, men over tid kan det være effektivt.

Bare et forslag.

mvh