å bli frisk fra bulimi- er det viljestyrt?

[Gjest flekkefjord]

Jeg går i gruppeterapi, og merker at jeg blir frustrert over et av medlemmene der som har bulimi. Dette har hun holdt på med i mange, mange år, og hun synes ikke å ha noen selvinnsikt i hvordan hun kan komme seg ut av dette.

Jeg merker at jeg kan bli veldig provosert av å høre på henne. På ett plan kan jeg forstå at det er en besettelse, nesten på lik linje med en tvangstanke og at denne sykdommen er helt jævlig. Ingen tvil om det. Det gjør meg vondt helt inni sjela å høre om det.

En annen del av meg blir sinnsykt frustrert fordi hun bare fortsetter uten å spørre seg selv hvorfor hun gjør dette her og bare svarer "vet ikke" når vi forsøker å utfordre henne.

Jeg synes det råder en slags "snilisme" blant de andre gruppeledere og terapeutene i forhold til henne, at "stakkars, det sitter jo inni hodet hennes, hun kan jo ikke noe for det etc", og vi må for all del ikke fortelle henne at vi blir provosert.

Men er det veien å gå for å hjelpe henne?

[Gjest ghb64]

Viljestyrke alene kurerer ikke Bulimi, da hadde vi ikke hatt den

Snillisme hjelper får, men trygghet og forståelse kan skape de rammene som noen trenger for å åpne seg.

Grunnen til at hun går i gruppen er vel at hun ikke klarer å komme ut ev Bulimien alene, kanskje hun ikke ser hvorfor hun handler som hun gjør. Å få selvinnsikt tar tid og god veiledning. Det som fungerer for noen blir kanskje helt feil for andre. Det hjelper ikke alltid å bli fortalt masse hvis det ikke "går inn". Bulimi har med seg masse skyl og det kan medføre at man blir veldig lukket..

[Gjest iknow.what.u.mean.]

Skjønner veldig godt hva du mener, har selv hatt bulimi, men er helt frisk, men kjenner mange som fortsatt har spiseforstyrrelser. Og de forstår ikke at en må endre tankene, handlingene osv, og så vil følelsene følge etter. virker som det er veldig viktig for dem å faktisk ha sf, og klager over at de ikke blir "forstått", men jeg forstår faktisk.. Det er bare det at det ikke hjelper at jeg forstår dem, når de ikke vil ta imot konstruktive ord, fordi det tolker de til at de ikke blir forstått igjen :S

[Gjest min erfaring]

Jeg har en veninne med bulimi, og jeg må innrømme at hun provoserer meg kraftig til tider. Hun har hatt bulimi i over ti år og er ganske overvektig. Men for meg virker det som hun trives med denne sykdommen på et plan. På fester, under middager og i nesten alle sosiale sammenkomster sørger hun for å fortelle alle at hun har bulimi. Hun er 30 år og har kun jobbet et år, ellers skriker hun seg til mer penger enn hun har rett på på sosialkontoret, har ledsagerbevis som hun viser fram når hun og samboeren skal å kino. Hun har fått gjeldsordning på grunn av bulimien, noe som provoserer meg også da jeg har tre ganger så mye gjeld som henne.

Hun har begynt i behandling flere ganger ved psykiatrisk poliklinikk, men slutter ganske fort. Når hun fikk beskjed om at rehabiliteringspengene ville bli stoppet opp var hun rask tilbake å poliklinikken. Hun har fått tilbud om opphold ved et spesialsykehus, men takket nei og bruker sønnen sin som unskyldning, at hun ikke kan reise fra han.

Jeg tror ikke hun forstår at det faktisk må en eldig stor egenvilje til for å bli frisk. Ingen kan komem med en tryllestav, servere noen magiske ord og så er det hele over. Men jeg tror også biologiske faktorer har mye å si. Mye sukker og saltnivå i blodet, gjørn nok sitt til at hun får matkick.

[PieLill]

Er ikke en viktig komponent i bulimi en solid porsjon tvangstanker?

Jeg tror at vilje er en viktig komponent, men som regel ikke nok.

"Jeg vet ikke," kan bety mange ting. Det kan for det første bety nøyaktig det man sier; at man ikke vet. Det kan bety at en ikke vil vite, eller at en ikke orker å vite.

Det kan også bety at det orker jeg ikke tenke på nå. Eller det vil jeg ikke snakke med deg/dere om. Eller at det har ikke du noe med. Eller at det blir for vondt å snakke om. Eller at jeg ikke orker forholde meg til anklagen i ditt spørsmål.

Eller at jeg vet det, men ser så liten mulighet til å gjøre noe med det at jeg ikke orker snakke om det. Det kan også bety at det tror man ikke det er mulig å finne noe svar på, så derfor forsøker man ikke. Eller at et svar på hvorfor er bortkastet fordi det ikke innebærer noen løsning.

Listen kan sikkert gjøres lengre.

Det skjer helt sikkert at man i terapi, gruppe eller ikke, kan stryke folk for mye medhårs på samme måte som man kan være konfronterende på en destruktiv måte.

Ikke alle former for gruppeterapi fungerer like godt. Og ikke alle har samme nytte av gruppeterapi, for noen kan det endog virke destruktivt. Og ikke alle opplever at de har havnet like frivillig i gruppeterapisituasjonen.

Ikke alle er kommet til det punkt av trygget der konfrontasjon virker konstruktivt. Ikke alle er skikket til å konfrontere på en måte som åpner for nye muligheter i stedet for å skape fordømmelse.

Så neste gang du sitter å irriterer deg grønn, kan du jo filosofere over dette og se om det setter saken i et litt annet lys. Eller kanskje du finner enda større grunn til å irritere deg. Hva vet vel jeg?

Og husk også på at om du har eller har hatt et eneste "Jeg vet ikke," i forhold til dine egne problemer kan du fort vekk komme til å kaste stein mens du sitter i glasshus.

;-)

Forresten, irriterer du deg fordi du synes at nå er det virkelig på tide at hun skal til pers, eller er det av en oppriktig omsorg for henne og at du føler at behandlerne/lederne ikke gjør det beste for henne?

;-)

mvh

[Gjest flekkefjord]

Er ikke en viktig komponent i bulimi en solid porsjon tvangstanker?

Jeg tror at vilje er en viktig komponent, men som regel ikke nok.

"Jeg vet ikke," kan bety mange ting. Det kan for det første bety nøyaktig det man sier; at man ikke vet. Det kan bety at en ikke vil vite, eller at en ikke orker å vite.

Det kan også bety at det orker jeg ikke tenke på nå. Eller det vil jeg ikke snakke med deg/dere om. Eller at det har ikke du noe med. Eller at det blir for vondt å snakke om. Eller at jeg ikke orker forholde meg til anklagen i ditt spørsmål.

Eller at jeg vet det, men ser så liten mulighet til å gjøre noe med det at jeg ikke orker snakke om det. Det kan også bety at det tror man ikke det er mulig å finne noe svar på, så derfor forsøker man ikke. Eller at et svar på hvorfor er bortkastet fordi det ikke innebærer noen løsning.

Listen kan sikkert gjøres lengre.

Det skjer helt sikkert at man i terapi, gruppe eller ikke, kan stryke folk for mye medhårs på samme måte som man kan være konfronterende på en destruktiv måte.

Ikke alle former for gruppeterapi fungerer like godt. Og ikke alle har samme nytte av gruppeterapi, for noen kan det endog virke destruktivt. Og ikke alle opplever at de har havnet like frivillig i gruppeterapisituasjonen.

Ikke alle er kommet til det punkt av trygget der konfrontasjon virker konstruktivt. Ikke alle er skikket til å konfrontere på en måte som åpner for nye muligheter i stedet for å skape fordømmelse.

Så neste gang du sitter å irriterer deg grønn, kan du jo filosofere over dette og se om det setter saken i et litt annet lys. Eller kanskje du finner enda større grunn til å irritere deg. Hva vet vel jeg?

Og husk også på at om du har eller har hatt et eneste "Jeg vet ikke," i forhold til dine egne problemer kan du fort vekk komme til å kaste stein mens du sitter i glasshus.

;-)

Forresten, irriterer du deg fordi du synes at nå er det virkelig på tide at hun skal til pers, eller er det av en oppriktig omsorg for henne og at du føler at behandlerne/lederne ikke gjør det beste for henne?

;-)

mvh

Takk for langt og fint svar:)