Er det håp for ham??

[Gjest Tror jeg blir gal..]

Jeg har en samboer, som ikke klarer å styre sinnet sitt! Han har vært voldelig, og jeg føler han bryter meg ned psykisk. Men stort sett så er han snill og kosete, og da har vi det kjempe bra! Nå har jeg kastet han ut, pga. alt dette, og at han ikke kom hjem før dagen etter en kveld på byen! Andre ting som plager meg i forholdet er at han ikke vil ha kontakt med familien min. Dette har jo min familie reagert på, og jeg har kommet med unnskyldninger for han.Men nå vet de alt! Han kaller meg også veldig mye stygt, som hore og jævel o.l når han blir sint! Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Elsker han tross hans behandling av meg! Men alle rundt meg sier at jeg fortjener noe bedre! Vet det vel innerst inne selv også, men alt er så vanskelig! De sier jeg må velge mellom han eller dem! Tror du han kan få hjelp??

[Lillemus]

Jeg sier bare som din familie - kom deg vekk fra ham! Han kommer ikke til å forandre seg til det bedre sånn helt av seg selv og sannsynligvis vil han heller ikke innse at han trenger hjelp og behandling.

Og jeg er temmelig sikker på at de fine stundene vil bli færre og færre og de vonde bli flere og flere...

Bare det at han ikke vil møte familien din sier sitt. Nei, kom deg vekk mens du fremdeles har den fysiske og psykiske helsa i behold og finn deg en ordentlig mann!

[Gjest ghb64]

Jeg sier bare som din familie - kom deg vekk fra ham! Han kommer ikke til å forandre seg til det bedre sånn helt av seg selv og sannsynligvis vil han heller ikke innse at han trenger hjelp og behandling.

Og jeg er temmelig sikker på at de fine stundene vil bli færre og færre og de vonde bli flere og flere...

Bare det at han ikke vil møte familien din sier sitt. Nei, kom deg vekk mens du fremdeles har den fysiske og psykiske helsa i behold og finn deg en ordentlig mann!

Nei han er det ikke håp for. Kutt han ut, han fortjener deg ikke !! Det er mange ander kjekke, snille menn der ute som ikke behandler mennesker som dritt.

[Gjest Happiness]

Du spør om det er håp for ham. Jeg er mer opptatt av håpet for en god fremtid for_deg_.

Det er ytterst sjelden at det er ukomplisert hva som holder en sammen. Du skriver at han har gode ting ved seg, og at dere har gode stunder. Det tror jeg på. Og det er litt frustrerende for folk i din situasjon at mange folk rundt deg ikke tar deg helt på ditt ord når du forteller dette. De ser på det kanskje som en form for benekting, eller så tenker de at du er så svak nå at du ikke kan se hvordan det egentlig er. Jeg har sett dette på nært hold hos venninner. Det hadde vært så lett hvis han var et monster tvers igjennom. Lettere å gå for mange. Slik er det ofte ikke.Og mange tenker på om de elsker ham høyt nok til å bli, eller om de gode stundene er verdt det. Jeg kan godt forstå den tankegangen.

Det som er det viktigste i mitt svar til deg handler om følgende ting. Du har ikke ansvar for ham, og kan ikke balansere ham. Han er ikke to mennesker. Et godt og et slemt, hvorav den gode delen i ham ikke har ansvar for den andre. Han er ett menneske, og har ansvar for hele seg. Dette høres så logisk ut for mange, men etter en stund med et slikt menneske som du beskriver, har vi en tendens til å splitte dem i to for lettere å forholde oss til dem.

Du sier du føler han bryter deg ned. Og det er kjernen i innlegget ditt. Ikke om du elsker ham. Om han elsker deg. Jeg har selv levd i et langvarig forhold som brøt meg ned, selv om det ellers skiller seg stort fra det du beskriver. Jeg har kjent og sett hva det gjør med en. Jeg elsker også min eks, men innser jeg har det bedre alene. Det handler hverken om å velge ham eller dine venner. Du må velge deg selv. Det er det som er ditt hovedansvar. Og det forholdet du er i bygger deg ikke opp. Hvis jeg noen gang finner noen andre å elske, så skal det være en som jeg kan være likeverdig med og som bygger meg opp, ikke ned. Det ønsker jeg for meg selv, for deg og alle andre.

Det viser seg dessverre at man blir svakere og grensene ødelegges i nærværet av en slik mann. Kanskje er det håp for ham. Men det skjer ikke noe av seg selv uten at vedkommende innser han har noe å jobbe med og søker hjelp. Du må vurdere om du skal ta sjansen. Det er oftere det ikke er håp enn motsatt, tror jeg.

Og da spørs det om det er håp for deg.

Mvh

[Gjest Rrose]

Jeg syns happiness hadde ett veldig fint innlegg som viser kompleksiteten i slike forhold. Jeg kommer selv fra ett forhold med vold, manipulering og sexuelt misbruk. Jeg prøvde i 15 år det gikk ikke.

Men om en skal skjære alle slike forhold over en kam er jeg usikker på.

Min eks anså ikke at han hadde ett problem noe sted. Han ser på verden som syk og han som frisk.

Da er det jo selvsagt ikke noe håp. Han hadde også gode sider eller sider som var den delen jeg likte av han....men det holder ikke for meg.

Jeg ble ett vrak av dette forholdet i lang lang tid.

Men om din samboer har problemer og at han selv innser at han har problemer og selv ønsker å gjøre noe med de så tror jeg faktisk på at folk kan forandre seg. Men vi som er partnere kan aldri og skal aldri prøve å forandre den andre. De må ville det selv.

Syns det var lurt av deg å kaste han ut!

[Lillemus]

Nei han er det ikke håp for. Kutt han ut, han fortjener deg ikke !! Det er mange ander kjekke, snille menn der ute som ikke behandler mennesker som dritt.

Legg svaret ditt rett under trådstarter så får hun det opp på "svar til meg". Jeg har verdens beste kjæreste og har slett ikke tenkt å bytte ham ut! )

[PieLill]

Jeg har også gode stunder med min mann. Men jeg slipper å betale for disse ved å måtte tåle vold og psykisk terror. Hvorfor skulle noen måtte betale en slik pris?

Vi har våre konflikter og vi har såret hverandre fordi ingen av oss er fullkomne. Men det er ikke slik at den ene bryter dan andre systematisk ned. Vi slår ikke hverandre. Vi bruker ikke forferdelige skjellsord på hverandre. Vi gjør begge så godt vi kan for at den andre skal ha det bra. Ingen av oss forsøker å ha makt over den andre. Det er noe slikt som er sundt. Det er noe slikt man skal kunne forvente av et parforhold.

Du sier du elsker ham. Hvilken type kjærlighet er det? Er det en selvutslettende kjærlighet? Er det en gjensidig voksen kjærlighet? Er det en tiggende kjærlighet som bønnfaller han om å bli snill og om å gjengjelde din kjærlighet? Er det en selektiv kjærlighet som elsker noen få deler av ham og håper at resten av ham skal forandre seg eller forsvinne?

Du spør om det er håp for ham. Jeg tolker det slik at du lurer på om han kommer til å forandre seg til det bedre, til å behandle deg bedre? Den statistiske muligheten for det tror jeg er under en prosent. Sjansen for at han gjør deg til vrak er langt større, om du blir værende i forholdet.

Er du villig til å ta sjansen på at han kommer til å forandre seg? Hva kan prisen bli for deg om han ikke gjør det?

Du har nok helt rett i at han har gode sider som dine venner enten ikke ser eller vil vektlegge. Men du trenger å ha i bakhodet at for hver dag en er i et destruktivt forhold svekkes ens egen dømmekraft. Etter bare et år i et slikt forhold kan man uten å mukke finne seg i ting som man et år tidligere fnysende ville avvist at man noen gang ville tålt.

Akkurat i denne saken tror jeg kanskje det er de som ser det fra utsiden som ser klarest. Du trenger ikke å ødelegge deg på den mannen. Livet har så mye annet godt og så mange andre herlige mennesker som kan nytes uten å måtte betale for det med liv og helse som insats.

mvh

[Gjest Klovnefisk1]

Han kan sikkert få hjelp hvis han ønsker det, men det er ikke din sak å vente på eller sørge for at det skal skje. Det virker som du allerede har valgt å gå ut av forholdet, ikke ta han tilbake uansett hvor høyt du elsker ham eller hvor mye han trygler og er snill og kosete. En mann som er voldelig og kaller kjæresten sin for hore er ikke snill. Hvis du blir i dette forholdet er det ikke håp for deg, det er tross alt det viktigste. Det er klart dine venner og familie synes hans negative sider overskygger hans posetive, for uansett hvor sjelden han er voldelig og ufyselig er det en gang for mye og 100 timer eller 100 dager med snillhet og kos kan ikke gjøre det godt igjen.

[Gjest Fiskeøyet]

Klart han kan få hjelp, har du tatt det opp med han?

Syns hele greia virker litt rar, ha det så fælt som du sier , så kaste han ut og deretter begynne å tenke på om han kan få hjelp.... men hva vet jeg.....

Velger alltid de lette løsningene selv jeg, se bort og vifte søppel under teppet.

[PieLill]

Klart han kan få hjelp, har du tatt det opp med han?

Syns hele greia virker litt rar, ha det så fælt som du sier , så kaste han ut og deretter begynne å tenke på om han kan få hjelp.... men hva vet jeg.....

Velger alltid de lette løsningene selv jeg, se bort og vifte søppel under teppet.

Når man sitter å lurer på hvliken hjelp man kan gi til en som denger og psykisk terroriserer den han skal elske, har vi snudd hele greiene på hodet.

En som forgriper seg, på hvilken måte det nå måtte være, er ikke primært hjelpetrengende, men ansvarlig. Ofrene for vold og andre overtramp trenger hjelp.

For en voldsutøver som vil ta ansvar, bør det også finnes hjelp. Men en voldsutøver er ikke et stakkars offer for egne handlinger. Det er en person som gjør andre til ofre.

Det er bortkastet å forsøke å "hjelpe" en som ikke vil ta ansvar og forandre seg. Det er også bortkastet og ta imot hugg og slag mens man venter på et eller annet mirakel.

mvh

[Gjest Fiskeøyet]

Når man sitter å lurer på hvliken hjelp man kan gi til en som denger og psykisk terroriserer den han skal elske, har vi snudd hele greiene på hodet.

En som forgriper seg, på hvilken måte det nå måtte være, er ikke primært hjelpetrengende, men ansvarlig. Ofrene for vold og andre overtramp trenger hjelp.

For en voldsutøver som vil ta ansvar, bør det også finnes hjelp. Men en voldsutøver er ikke et stakkars offer for egne handlinger. Det er en person som gjør andre til ofre.

Det er bortkastet å forsøke å "hjelpe" en som ikke vil ta ansvar og forandre seg. Det er også bortkastet og ta imot hugg og slag mens man venter på et eller annet mirakel.

mvh

Jepp, det viktigste er å se på seg selv som offer, men når det er unnagjort så kunne jo dette blitt ett fint forhold om han fikk ordnet opp i sine problemer.

Han var tross alt snill og kosete men flippet ut innimellom.

Jeg reagerer bare litt på det er opplest og vedtatt dette aldri kommer til å bli noe bedring, hvordan vet dere det?

Gud som jeg elsker å være uenig med saueflokken...

[Gjest Jente31]

Hei, skulle nesten tro det var meg som skrev inn... om dette hadde vært for et halvt år siden, kansje...

Du har fått mange gode råd fra andre her og jeg skal ikke gjenta de. Jeg vil bare si at jeg støtter deg 100 % i det at du har kastet han ut. Det var nok det eneste riktige du kunne gjøre.

Jo mer du får han på avstand, jo mer vil du forstå hva familien din og de som har uttalt seg om dette, mener.

Prøver å fortelle deg at han er skadelig for deg, og kommer garantert ikke til å slutte å være det om du tar han tilbake. Det vil gå på bekostning av din fysiske og psykiske helse.

Jeg har nettopp brutt et lignende forhold. Jeg så heller ikke klart. Jeg valgte å høre på hva de andre sa.. Eller, jeg hadde vel egentlig ikke noe valg.. For kroppen sa fra selv, til slutt..

Jeg også håpet og lette etter håp for han.. helt til siste stund.. også etter at jeg brøt.. Men jeg ser klarere, for hver dag som går.

[rose23]

Kom deg ut og vekk! Ikke kast bort tiden på denne karen. Han har oppført seg grusomt og krenket deg dypt. Det skal veldig mye til før slike mennesker forandrer seg.

[Mista nikket]

Den beste hjelpen du kan gi han er å la han få føle konsekvenser av hva han har gjort mot deg. Det vil si, kast han ut og ikke ta han tilbake.

[PieLill]

Jepp, det viktigste er å se på seg selv som offer, men når det er unnagjort så kunne jo dette blitt ett fint forhold om han fikk ordnet opp i sine problemer.

Han var tross alt snill og kosete men flippet ut innimellom.

Jeg reagerer bare litt på det er opplest og vedtatt dette aldri kommer til å bli noe bedring, hvordan vet dere det?

Gud som jeg elsker å være uenig med saueflokken...

Det er vel ikke opplest og vedtatt at det _aldri_ blir noen bedring. Men den statistike muligheten er særdeles liten. Spørmålet blir om det er verdt å satse liv og helse på så dårlige odds.

Her er det dessuten en som ikke bare slår, men som også bedriver en svært krenkende ordbruk. Det viser at den grunnleggende respekten mangler.

Det er det desperate håpet om en bedring som holder kvinner i slike forhold i år etter år. Det er det samme håpet som får dem til å ta tilbake en misshandler. Etter hvert blir håpet erstattet av frykt for hva som kan skje om man går.

Hvordan en voldsforbryter skal hjelpes, er ikke en sak for ofrene. Spesielt ikke i forhold der fysisk og psykisk misshandling kan ha foregått over år. Ofre for slik misshandling er i desperat behov av å plassere ansvaret der det hører hjemme; hos den som misshandler. I slike situasjoner vil alt snakk om å hjelpe den som har forbrutt seg virke ansvarsvridene i offerets dissfavør.

mvh

[Gjest Happiness]

Jepp, det viktigste er å se på seg selv som offer, men når det er unnagjort så kunne jo dette blitt ett fint forhold om han fikk ordnet opp i sine problemer.

Han var tross alt snill og kosete men flippet ut innimellom.

Jeg reagerer bare litt på det er opplest og vedtatt dette aldri kommer til å bli noe bedring, hvordan vet dere det?

Gud som jeg elsker å være uenig med saueflokken...

Av og til må en se lenger enn sitt eget behov for å være noe annet enn saueflokken, tatt i betraktning at en her snakker om et virkelig menneske og dets fremtid.Å skrive inn på psykiatri er ikke en moro ordlek mellom mennesker. Kjenner jeg blir oppgitt og sint. Virker som om du er mer opptatt av din egen agenda enn å hjelpe et menneske.

[lonelyP]

Når han slår er det for at han vil du skal vise underdanighet og respekt for han. Når han kaller deg ulike ting så er det for å bryte ned ditt eget selvbilde, du blir psykisk svak. Når han ikke vil ha kontakt med familien din er det for å isolere deg fra dem som står deg nærmest. Jaggu godt du har kastet han ut! For sånn vil du vel ikke ha det? Tar du han tilbake viser du ham bare at han kan slippe unna med oppførselen sin. Nei, la han forandre seg om han vil, men ikke ta han inn i varmen igjen nå. Det vil du nok angre på om en stund.

Tror

[Gjest Jente31]

Hei, skulle nesten tro det var meg som skrev inn... om dette hadde vært for et halvt år siden, kansje...

Du har fått mange gode råd fra andre her og jeg skal ikke gjenta de. Jeg vil bare si at jeg støtter deg 100 % i det at du har kastet han ut. Det var nok det eneste riktige du kunne gjøre.

Jo mer du får han på avstand, jo mer vil du forstå hva familien din og de som har uttalt seg om dette, mener.

Prøver å fortelle deg at han er skadelig for deg, og kommer garantert ikke til å slutte å være det om du tar han tilbake. Det vil gå på bekostning av din fysiske og psykiske helse.

Jeg har nettopp brutt et lignende forhold. Jeg så heller ikke klart. Jeg valgte å høre på hva de andre sa.. Eller, jeg hadde vel egentlig ikke noe valg.. For kroppen sa fra selv, til slutt..

Jeg også håpet og lette etter håp for han.. helt til siste stund.. også etter at jeg brøt.. Men jeg ser klarere, for hver dag som går.

ps. Jeg fikk et godt råd før jeg flyttet ut for to mnd siden:

"Om han vil endre seg først når du har flyttet ut, er det ingen ekte motivasjon, men kun et middel for å få deg tilbake".

Og nhd har også sagt at terapi for umotiverte er fåfengt....

Forstår at du leter etter håp om bedring og synes dette er vanskelig. Han har jo sine gode sider, ikke sant.

Men det beste du kan gjøre er å innse fakta; at han er voldelig samt berge deg selv - mens du unnå kan. Det har du allerede gjort, ved å kaste han ut.

Stå på! Gå fremover - ikke tilbake!