Hva skjer etter 16 år med amfetaminbruk?

[Gjest søsteren]

Min bror har misbrukt narkotika fra han var 14 år. Han er 32 år. Hovedstoffet hans er amfetamin. Vi i familien har hatt store nederlag i forhold til dette. Det har vekslet mellom håp, fortvilelse og sinne. Han har vært til behandling som varte i 18 mnd med oppfølging for noen år siden. Han faller alltid tilbake etter gode perioder. Vi har forlengst mistet troen på at det skal gå bra med han dessverre. Dette har ført til kriminalitet, han har vært psykotisk, og svært deprimert. Han er til tider svært selvsentrert og ser ikke andre enn seg selv, noe vi vet er normalt for en narkoman. Vi har hjulpet alt vi kan for å hjelpe han. Han har ødelagt det meste for seg selv av sjanser han har fått. For 3 år siden kom han over på attføring, og begynte på skole. Han klarte ikke skolen pga smårusing hele veien. For 10 mnd siden traff han ei dame, ei skikkelig dame som ble svært forelsket i han. Hun har ingen erfaring med rus og tror hun kan hjelpe han. Det har gått rimelig greit i disse 10 mnd, men nå i helgen skulle de komme i konfirmasjon til min datter (jeg er søster) gikk det galt. Han sprakk og tok stoff foran nesen på dama si. Hun sa at hun ikke kunne akseptere dette, og sa at det var slutt. han har så ruset seg med amfetamin i sprøyter denne uka, og nå driver han å sender meldinger om at hun må ta han tilbake. Han skriver også en del stygge ting til henne, og at han er sint siden hun ikke vil ta han tilbake. Dama er kjempeskuffet, har sykemeldt seg og har stor sorg for dette. Har dialog med henne, der hun sier hun kanskje vil ta han tilbake likevel, hun er redd for hva han kan finne på, og hun er glad i han. Hun spør om mitt råd, og jeg synes det er vanskelig å råde. Jeg vet jo at han ikke er til å stole på. Kjenner igjen det med bot og bedring der alt faller sammen gang på gang. Jeg synes imidlertid synd på denne dama, da jeg vet hun er ei skikkelig dame. ja jeg kunne sikkert skrevet flere bøker om hvordan det har vært i mange år med en rusmisbruker så nært i familien. Jeg mener imidlertid at dama hans ikke kan få han på rett kjør igjen, men hvordan formidle det er vanskelig. –

[PieLill]

Trist å lese om broren din.

Jeg synes det er flott at du finner overskudd til å bry deg om hans kjæreste/eks.

Din vurdering om at det beste for kjæresten er å skygge unna ham er nok helt riktig. At det finnes gode og dårlige måter å formidle dette på har du også helt rett i.

Hun stiller med et års forelskelse og håp og litt skuffelse. Du stiller med 16 års fåfengt innsats og skuffelse.

Likevel har du et godt utgangspunkt i og med at hun har spurt etter dine råd.

Jeg tror kasnkje det følelsesmessige budskapet som følger ordene, kan være det viktigste i forhold til om hun følger dine råd om å droppe ham. Jo mer av dine negative følelser i forhold til broren din som skinner gjennom, jo større er sjansen for at hun vil forsvare ham og ta han tilbake. Din negativitet, hvor velbegrunnet den enn måtte være, kan i henne skape en for-ham/mot-ham forstår-ham/forstår-ham-ikke tankegang der hun mer eller mindre ukritisk går i forsvar for ham.

Jo mer du klarer å tufte det på en hjelp-til-venninne-følelse, jo lettere kan det bli for henne å akseptere budskapet.

Det å akseptere at en man er glad i og har valg å satse på er "håpløs" er ikke enkelt. Ser det ut til at hun ikke vil følge dine råd, vil du hjelpe henne om du gjør prestisjefaktoren minst mulig slik at retretten blir lettere når hun ser du likevel hadde rett.

mvh

[Gjest - det er et helvete]

Vet veldig godt hva du snakker om. Har selv en søster som er narkoman, og jeg har opptredd som terapeut for to av hennes tidligere samboere. Jeg har vært ærlig og sagt det som det er. "Det beste du gjør for å ikke ødelegge deg selv, er å komme deg unna".

Familien min har sluttet å "gjete" på søsteren min. Jeg hadde gått 60 mil for henne om det var det som skulle til, men nå innser jeg at jeg er maktesløs. Jeg, som behandlingsapparatet, har ingen mirakelord eller kurer som kan berge henne. Jeg er der for henne visst hun tar kontakt, men jeg kan ikke presse på henne hjelp eller støtte. Hun har valgt dette livet selv. Det er lettere for henne å være rusmisbruker. Hun er ikke modig nok til å face verden nøktern og edru. Hun er også klar over at rusmisbruket hennes har hatt enorme konsekvenser. Hun og vi i familien har mistet to herlige unger som barnevernet har tatt fra oss alle. De har det knalltøfft og må leve med dette resten av livet, at moren deres valgte amfetamin og rus i stedet for dem.

[Gjest nieves]

Vet veldig godt hva du snakker om. Har selv en søster som er narkoman, og jeg har opptredd som terapeut for to av hennes tidligere samboere. Jeg har vært ærlig og sagt det som det er. "Det beste du gjør for å ikke ødelegge deg selv, er å komme deg unna".

Familien min har sluttet å "gjete" på søsteren min. Jeg hadde gått 60 mil for henne om det var det som skulle til, men nå innser jeg at jeg er maktesløs. Jeg, som behandlingsapparatet, har ingen mirakelord eller kurer som kan berge henne. Jeg er der for henne visst hun tar kontakt, men jeg kan ikke presse på henne hjelp eller støtte. Hun har valgt dette livet selv. Det er lettere for henne å være rusmisbruker. Hun er ikke modig nok til å face verden nøktern og edru. Hun er også klar over at rusmisbruket hennes har hatt enorme konsekvenser. Hun og vi i familien har mistet to herlige unger som barnevernet har tatt fra oss alle. De har det knalltøfft og må leve med dette resten av livet, at moren deres valgte amfetamin og rus i stedet for dem.

Stakkars søster...."hun har valgt det selv"..."hun har sørget for"...."at barnevernet har tatt fra oss to herlige unger"..."som har det knalltøft"..."moren deres valgte amfetamin i stedet for dem"...

Jeg har jobbet med mennesker med rusproblemer i en menneskealder, poliklinisk hvor man gjerne møter de i av/på rus, i døgn-behandling, der de er "rusfri". Jeg har også møtt, og arbeidet med pårørende, - og kjenner godt til hvilken fortvilt situasjon de står i.

Få, om noen, blir til de grader dømt og foraktet, som mennesker med rusproblemer. Jeg syns synd i søsteren din, som får skylden for at barnevernet, har fjernet barna fra familien, "fordi hun valgte rusen foran barna".

Jeg syns ennå mere synd i barna, som kanskje får formidlet denne holdningen til sin mamma, fra ei tante eller andre. Barn trenger å vite at deres foreldre elsker dem uansett. Selv om de ikke makter å slutte å ruse seg. Og hadde barnevernet fulgt sin egen lov, ville "tanteungene" dine forblitt i sin familie, hos en tante, en onkel, besteforeldre, eller?

Som "tilskuer" til barnevernets inngripen overfor barn, hvis mødre har rusproblemer, må jeg si at jeg mildt sagt, har blandede erfaringer.

Ennå har jeg tilgode å møte en eneste mor, enn så hjelpesløs hun er i sin heroinrus, eller amfetaminrus, eller blandingsrus, som ikke elsker barna sine. Fortvilelsen, maktesløsheten, utilstrekkeligheten, er for dem uutholdelig, fordi de vet, at de ikke greier å ta hånd om barna sine. Men mange tar hånd om dem allikevel. På sin egen måte: Ved å la nettopp ei tante, eller mormor overta det meste av omsorgen. Det bruker å gå fint.

Men min erfaring er, at det bare unntaksvis går bra, når barnevernet får kjennskap til situasjonen. Dersom barnevernet har fjernet barna fra familien, er vel det noe barnevernet må ta ansvar for?

Som pårørende er man maktesløs. Som forkommen av rusproblemer er man maktesløs. Å si at et menneske som ruser seg har "valgt det selv", er like dumt som å si at en søster til en som ruser seg "har valgt det selv". Dette at mennesker med rusproblemer "velger det selv", er vår tids største kvasisetning, for å unngå å se den grelle virkeligheten i øynene: Rus kan starte tilfeldig. Å slutte kan vise seg meget, meget vanskelig. Men noen ganger skjer det undere. Noen greier det i perioder, men desverre få i lengden. Så vidt jeg kjenner til, AA medlemmer unntatt.

[Gjest ghb64]

Stakkars søster...."hun har valgt det selv"..."hun har sørget for"...."at barnevernet har tatt fra oss to herlige unger"..."som har det knalltøft"..."moren deres valgte amfetamin i stedet for dem"...

Jeg har jobbet med mennesker med rusproblemer i en menneskealder, poliklinisk hvor man gjerne møter de i av/på rus, i døgn-behandling, der de er "rusfri". Jeg har også møtt, og arbeidet med pårørende, - og kjenner godt til hvilken fortvilt situasjon de står i.

Få, om noen, blir til de grader dømt og foraktet, som mennesker med rusproblemer. Jeg syns synd i søsteren din, som får skylden for at barnevernet, har fjernet barna fra familien, "fordi hun valgte rusen foran barna".

Jeg syns ennå mere synd i barna, som kanskje får formidlet denne holdningen til sin mamma, fra ei tante eller andre. Barn trenger å vite at deres foreldre elsker dem uansett. Selv om de ikke makter å slutte å ruse seg. Og hadde barnevernet fulgt sin egen lov, ville "tanteungene" dine forblitt i sin familie, hos en tante, en onkel, besteforeldre, eller?

Som "tilskuer" til barnevernets inngripen overfor barn, hvis mødre har rusproblemer, må jeg si at jeg mildt sagt, har blandede erfaringer.

Ennå har jeg tilgode å møte en eneste mor, enn så hjelpesløs hun er i sin heroinrus, eller amfetaminrus, eller blandingsrus, som ikke elsker barna sine. Fortvilelsen, maktesløsheten, utilstrekkeligheten, er for dem uutholdelig, fordi de vet, at de ikke greier å ta hånd om barna sine. Men mange tar hånd om dem allikevel. På sin egen måte: Ved å la nettopp ei tante, eller mormor overta det meste av omsorgen. Det bruker å gå fint.

Men min erfaring er, at det bare unntaksvis går bra, når barnevernet får kjennskap til situasjonen. Dersom barnevernet har fjernet barna fra familien, er vel det noe barnevernet må ta ansvar for?

Som pårørende er man maktesløs. Som forkommen av rusproblemer er man maktesløs. Å si at et menneske som ruser seg har "valgt det selv", er like dumt som å si at en søster til en som ruser seg "har valgt det selv". Dette at mennesker med rusproblemer "velger det selv", er vår tids største kvasisetning, for å unngå å se den grelle virkeligheten i øynene: Rus kan starte tilfeldig. Å slutte kan vise seg meget, meget vanskelig. Men noen ganger skjer det undere. Noen greier det i perioder, men desverre få i lengden. Så vidt jeg kjenner til, AA medlemmer unntatt.

Kan anbefale AA på det sterkeste. Min narkomane bror har vært rusfri i 8 år etter 30 år som narkoman. Sterkt!! Han har skaffet seg et nytt liv.