Min psykiater er virkelig borte for alltid.

[Gjest Happiness]

Jeg er så sønderknust. Min psykiater gjennom de siste fem årene kommer virkelig aldri mer tilbake. Jeg visste jo det på en måte, men trodde han bare var for syk til å jobbe. Nå har jeg snakket med noen på senteret der han jobbet, og de fortalte meg at han ikke er tilgjengelig mer for denne verden. Det høres ltt kryptisk ut, men føler en slags taushetsplikt i forhold til å gi alle detaljer. Hans tanke finnes ikke. Og han kommer ikke tilbake på noen måte. Og jeg gråter og gråter.

Han betydde så mye for meg. Men jeg kunne ikke tillate å kjenne på en for stor sorg når han forsvant i februar, fordi jeg hadde nok med sorgen over å miste min mann. Jeg har gått hos ham en dobbelttime i uka i fem år. Og uansett hvor komplimentære roller man har, gav han mye av seg selv til meg, og vice versa. For ham var terapi et møte mellom to mennesker, en dialog. Han brydde seg virkelig om meg, alle sine pasienter, og hele det året han var sykemeldt hadde vi kontakt sporadisk på telefon. Ikke så mange psykiatere ville vært der for en av sine pasienter når han var sykemeldt på den måten.

Når han kom tilbake denne korte tiden etter jul hade jeg tre timer i uken først, og kunne ringe han døgnet rundt. Noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. Men tilbudet stod ved lag. Bortsett fra min mann var han den andre personen i verden som visste om mitt liv på den mer dyptgripende måten. Jeg følte meg sett av ham, og selv om jeg ikke hadde terapi nå, var det godt å vite at han fantes der ute. At mitt liv var i nettopp hans bevissthet. Nå når så mye bestandighet er borte.

Jeg føler meg så ribbet, og ser ham for meg hele tiden. Jeg kommer jo til å ta ham med meg på skulderen, men jeg skulle ønske han levde normalt. Selv om han ikke kunne være min terapeut i denne perioden.

Det blir litt for mye sorg for meg dette. Jeg har som sagt ikke hatt så mange nære personer i mitt liv. De to næreste, betydningsfulle er nå borte.

[Melba1365380968]

Jeg skjønner deg veldig godt, happiness. Jeg føler med deg. Jeg synes selv det er utrolig fælt når min psykolog har vært sykemeldt, selv om det aldri har vært lengre enn 1 mnd av gangen. Jeg har følt det har manglet en vesentlig person i livet mitt i de lange ukene når jeg ikke har møtt min psykolog, og jeg har tenkt på h*n hver dag, mange timer. Og jeg har håpet at det ikke er noe alvorlig sykdom sånn at h*n snart kommer tilbake på jobb. Vi har også hatt telefonkontakt, og det hjalp meg også veldig mye til å holde ut ventetiden at jeg ble fortalt "jeg tenker på deg".

Jeg er også heldig som har møtt et menneske som virkelig bryr seg om meg og min situasjon. Et menneske jeg kan dele mine bekymringer og vonde minner med, og som alltid støtter meg og får meg til å føle meg verdsatt. Og ikke minst et menneske som møter meg der jeg er til enhver tid i mitt kaotiske liv. Jeg skjønner savnet ditt forferdelig godt.

Det som nå har skjedd deg er et av mine verste mareritt. Jeg klamrer meg fast i psykologen min for tiden, klarer ikke å stå oppreist av meg selv dersom jeg må takle all fortidsgørr og nåtidsreaksjoner på egenhånd uten støtte. Vet ikke annet enn å si at jeg føler med deg, veldig mye.

[Gjest ghb64]

Føler virkelig med deg. Blir helt skrekkslagen over tanken på å miste psykiateren min. Håper du klarer å finn en som med tiden kan fylle plassen.

[Gjest Happiness]

Jeg skjønner deg veldig godt, happiness. Jeg føler med deg. Jeg synes selv det er utrolig fælt når min psykolog har vært sykemeldt, selv om det aldri har vært lengre enn 1 mnd av gangen. Jeg har følt det har manglet en vesentlig person i livet mitt i de lange ukene når jeg ikke har møtt min psykolog, og jeg har tenkt på h*n hver dag, mange timer. Og jeg har håpet at det ikke er noe alvorlig sykdom sånn at h*n snart kommer tilbake på jobb. Vi har også hatt telefonkontakt, og det hjalp meg også veldig mye til å holde ut ventetiden at jeg ble fortalt "jeg tenker på deg".

Jeg er også heldig som har møtt et menneske som virkelig bryr seg om meg og min situasjon. Et menneske jeg kan dele mine bekymringer og vonde minner med, og som alltid støtter meg og får meg til å føle meg verdsatt. Og ikke minst et menneske som møter meg der jeg er til enhver tid i mitt kaotiske liv. Jeg skjønner savnet ditt forferdelig godt.

Det som nå har skjedd deg er et av mine verste mareritt. Jeg klamrer meg fast i psykologen min for tiden, klarer ikke å stå oppreist av meg selv dersom jeg må takle all fortidsgørr og nåtidsreaksjoner på egenhånd uten støtte. Vet ikke annet enn å si at jeg føler med deg, veldig mye.

Takk for svar.

Jeg husker når min første psykiater flyttet. Det var også vondt, men noen av de siste ordene han sa til meg var at han jo ikke kom til å reise på månen heller. Han fantes der ute, og jeg hadde et telefonnummer og det var en mulighet å få kontakt med ham. Det var så godt å vite, selv om jeg aldri benyttet meg av tilbudet. Men jeg hadde muligheten..

Det har jeg ikke nå. Det er endelig. Og det er slik en stor forskjell. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på å få meg en annen terapeut. Vedkommende jeg snakket med på telefonen som gav meg den vonde beskjeden, sa han ville ta opp mitt tilfelle med de andre i fellesskapet, men det er bare en kvinnelig psykiater igjen der, så vi får se. Han skulle ringe meg over helga. Jeg tror jeg avventer til jeg har fått den telefonen.

[Gjest Happiness]

Føler virkelig med deg. Blir helt skrekkslagen over tanken på å miste psykiateren min. Håper du klarer å finn en som med tiden kan fylle plassen.

Takk for svar. Jeg husker når min første psykiater flyttet. Det var også vondt, men noen av de siste ordene han sa til meg var at han jo ikke kom til å reise på månen heller. Han fantes der ute, og jeg hadde et telefonnummer og det var en mulighet å få kontakt med ham. Det var så godt å vite, selv om jeg aldri benyttet meg av tilbudet. Men jeg hadde muligheten..

Det har jeg ikke nå. Det er endelig. Og det er slik en stor forskjell. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på å få meg en annen terapeut. Vedkommende jeg snakket med på telefonen som gav meg den vonde beskjeden, sa han ville ta opp mitt tilfelle med de andre i fellesskapet, men det er bare en kvinnelig psykiater igjen der, så vi får se. Han skulle ringe meg over helga. Jeg tror jeg avventer til jeg har fått den telefonen.

[Melba1365380968]

Takk for svar.

Jeg husker når min første psykiater flyttet. Det var også vondt, men noen av de siste ordene han sa til meg var at han jo ikke kom til å reise på månen heller. Han fantes der ute, og jeg hadde et telefonnummer og det var en mulighet å få kontakt med ham. Det var så godt å vite, selv om jeg aldri benyttet meg av tilbudet. Men jeg hadde muligheten..

Det har jeg ikke nå. Det er endelig. Og det er slik en stor forskjell. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på å få meg en annen terapeut. Vedkommende jeg snakket med på telefonen som gav meg den vonde beskjeden, sa han ville ta opp mitt tilfelle med de andre i fellesskapet, men det er bare en kvinnelig psykiater igjen der, så vi får se. Han skulle ringe meg over helga. Jeg tror jeg avventer til jeg har fått den telefonen.

Huff, ja du får ha lykke til. Håper de kanskje kan finne en mannlig løsning for deg, det er jo ikke en lett oppgave å hive seg rundt for å finne en psykiater på egenhånd. Det er i utgangspunktet et merkelig system, spør du meg.

Jeg har det også sånn at jeg har telefonnr og mailadr, og det er en stor trygghet bare i å ha dem. Det betyr ikke at jeg bruker dem i tide og utide, men av og til har det vært krise, og da har de vært veldig gode å ha...

Klem fra

[bibben]

Det var skikkelig trist å høre. Av det du tidligere har skrevet, har dere hatt et helt spesielt og godt forhold. Det er da ikke å forundres over at dette er et stort, stort tap for deg. En så varm, dyktig og god psykiater som jeg forstår at du har hatt, vokser sannelig ikke på trær. Det å ha en slik person som sparring partner og støttespiller kan oppleves som direkte avgjørende for ens egen historie. Ikke minst er det av stor betydning at ens behandler kan være en slags safe der man kan legge ned de viktigste elementene i ens liv. Når et slikt menneske så blir borte, er det kanskje som å miste nøkkelen til denne safen. Jeg skjønner at det blir et stort tomrom når vedkommende ikke er der lenger, og ikke på noen måte kan nås ved behov.

Jeg sender deg mange, mange varme tanker, og håper for deg at du kan finne en psykiater som vil kunne være en god støtte for deg, og hjelpe deg i sorgen over det du har mistet. Jeg håper at Liza kanskje hjelpe deg med et godt forslag.

Jeg håper at alle de gode vibbene som kommer her fra dol, når deg, og at du klarer å holde motet oppe.

[Gjest Happiness]

Det var skikkelig trist å høre. Av det du tidligere har skrevet, har dere hatt et helt spesielt og godt forhold. Det er da ikke å forundres over at dette er et stort, stort tap for deg. En så varm, dyktig og god psykiater som jeg forstår at du har hatt, vokser sannelig ikke på trær. Det å ha en slik person som sparring partner og støttespiller kan oppleves som direkte avgjørende for ens egen historie. Ikke minst er det av stor betydning at ens behandler kan være en slags safe der man kan legge ned de viktigste elementene i ens liv. Når et slikt menneske så blir borte, er det kanskje som å miste nøkkelen til denne safen. Jeg skjønner at det blir et stort tomrom når vedkommende ikke er der lenger, og ikke på noen måte kan nås ved behov.

Jeg sender deg mange, mange varme tanker, og håper for deg at du kan finne en psykiater som vil kunne være en god støtte for deg, og hjelpe deg i sorgen over det du har mistet. Jeg håper at Liza kanskje hjelpe deg med et godt forslag.

Jeg håper at alle de gode vibbene som kommer her fra dol, når deg, og at du klarer å holde motet oppe.

Tusen takk for gode ord. Du skjønner mye av det som er kjernen. Det er godt å bli forstått. Og det er godt med varmen fra deg og andre her inne.

Dette er en "ren" sorg. De kommer man seg videre fra tror jeg. Men det gjør forbaska vondt. Mer enn jeg trodde var mulig. Så jeg lager meg ny sipperekord.