Sorgen over en terapeut

[Gjest Happiness]

Jeg gråter og gråter, og jeg antar det er like greit. Å få det ut. Det har lagt kapslet inne i meg så lenge, men etter å ha fått vite hva som er skjedd kommer sorgen skikkelig. Har ikke sovet i natt. Han bærte på min historie. Slik min tidligere mann gjorde. Det var de to som bar min historie tydeligst inne i seg, og nå er han også borte. Derfor gjør det spesielt vondt.

Dette er en ensom sorg. Fordi vårt forhold var avgrenset innenfor fire vegger, og låst fast i trygge rammer og roller. Men det var også to mennesker som var nær på en måte som man bare er i en dyp personlig terapiprosess.

Det handler jo ikke om at jeg var så "glad" i ham. Jeg tenker ikke i slike termer rundt forholdet til en terapeut. Mer det at han var et av de menneskene som desidert har hatt størst betydning for meg og mitt liv. Og jeg kommer alltid til å føle meg beæret over å få et slikt "møte" med dette mennesket når jeg skulle havne på denne jorden, og jeg vil ta med meg alt han gav meg. Og det var ikke lite. Han gav meg det jeg trengte. Så meg slik jeg trengte å bli sett. Slik hans venn og kollega gjorde før ham.

Det var det med bestandighet i livet. Som jeg har så lite av nå. Tanken på at jeg og mitt liv fantes i hans tanke, med en mulighet til å tas frem, gav bestandighet selv om jeg ikke kunne gå til ham. Jeg løses opp og løses opp nå. Han satte meg alltid på plass igjen, slik bare han kunne gjøre. Min oppgave er å ta vare på hans stemme. Bære den med meg videre. Bevare den klart og tydelig. Jeg må hente frem hans stemme, la den fortsette å tegne dype spor i hjernen min, motvekt til tidligere stier av tanker og følelser som har brutt meg ned. Det var det han gjorde. Hjalp meg til å lage et nytt landskap i hjernen min, med nye stier og veier av følelser og tanker. Et lysere landskap. Et vakrere landskap, med levende vekster. En plass hvor det var mer hvile.

Denne sorgen forstår ikke så mange mennesker rundt meg. Kanskje her inne forstås den best av noen av dere.

[Gjest ghb64]

Så vakkert og klokt du skriver om tape ditt. Terapeuten din har virkelig gjort en god jobb og dere må ha hatt en veldig god dialog. Nettopp på grunn av dette er du kanskje klar for å gå vidre, en ny terapeut med andre kvalifiksjoner. Hvis du trenger en da?

[Gjest]

Jeg vil du skal vite at jeg forstår deg, føler med deg og kjenner gråten inne i meg over den smerten jeg ser du bærer.

Jeg kjenner angsten river meg i biter over bare tanken på og miste det eneste konstante i mitt liv... terapeuten min.

Jeg har som deg tidligere opplevd å miste en behandler, på den mest vonde måten jeg kan tenke meg. Ren og skjær svik...

En jeg stolte på, og la livet mitt i hendene på, en som lovte aldri og svikte.

Det ble kun en tlf samtale hvor han sa at han la ned praksisen. Ingen forklaring, ingen avslutning. Ingen tlf jeg kunne ringe, eller epost å nå ham på.

Han ga klar beskje at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, etter tidligere samme uke sitte å se meg dypt i øynene, og love aldri svikte, aldri gjøre meg vondt.

Det tok nesten ti år, med en utrolig dyktig og tålmodig behandler før sårene og smerten var såpass leget at jeg åpnet opp for min nye terapeut, og oppdaget et utrolig flott menneske med engasjemang for å hjelpe meg

Tror ikke mange ville ha holdt ut med alle avvisningene uviljen jeg utsrålte fordi jeg var livredd for å slippe enda et menneske inn på meg.

Jeg forteller deg dette, for at jeg vil du skal vite at jeg forstår hvor nært, sårt, vakker, og skjørt en slik relasjon kan være.

Hvor inderlig mye et annet menneske kan bety......

For meg har dette vært en reise med et annet menneske mer innholdsrik enn noen annen relasjon i livet mitt.

Så hev hodet, la sjelen og sorgen komme, du får lov, alle disse følelsene på godt og vondt er dine. Minnene er dine, vern om de.... og for all den... hvis andre ikke forstår... vet du... vi er de rike... vi har kjent og følt.. vi vet..

tenker på deg

[Gjest bird_without_wings]

Jeg vil du skal vite at jeg forstår deg, føler med deg og kjenner gråten inne i meg over den smerten jeg ser du bærer.

Jeg kjenner angsten river meg i biter over bare tanken på og miste det eneste konstante i mitt liv... terapeuten min.

Jeg har som deg tidligere opplevd å miste en behandler, på den mest vonde måten jeg kan tenke meg. Ren og skjær svik...

En jeg stolte på, og la livet mitt i hendene på, en som lovte aldri og svikte.

Det ble kun en tlf samtale hvor han sa at han la ned praksisen. Ingen forklaring, ingen avslutning. Ingen tlf jeg kunne ringe, eller epost å nå ham på.

Han ga klar beskje at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, etter tidligere samme uke sitte å se meg dypt i øynene, og love aldri svikte, aldri gjøre meg vondt.

Det tok nesten ti år, med en utrolig dyktig og tålmodig behandler før sårene og smerten var såpass leget at jeg åpnet opp for min nye terapeut, og oppdaget et utrolig flott menneske med engasjemang for å hjelpe meg

Tror ikke mange ville ha holdt ut med alle avvisningene uviljen jeg utsrålte fordi jeg var livredd for å slippe enda et menneske inn på meg.

Jeg forteller deg dette, for at jeg vil du skal vite at jeg forstår hvor nært, sårt, vakker, og skjørt en slik relasjon kan være.

Hvor inderlig mye et annet menneske kan bety......

For meg har dette vært en reise med et annet menneske mer innholdsrik enn noen annen relasjon i livet mitt.

Så hev hodet, la sjelen og sorgen komme, du får lov, alle disse følelsene på godt og vondt er dine. Minnene er dine, vern om de.... og for all den... hvis andre ikke forstår... vet du... vi er de rike... vi har kjent og følt.. vi vet..

tenker på deg

glemte nikket jeg.......

[bibben]

Ja, jeg tror mange her inne vil forstå den sorgen du bærer på nå.

Relasjonen til en terapeut representerer en så "stor" verden i et så lite, lukket rom. Du kan ikke dele minnene med noen, du kan ikke gråte og le over de samme tingene. Avslutningen, så som en begravelse eller lignende, blir vanskelig å ta del i. Derfor er man til en viss grad alene i sorgen. På den annen side er det mange mennesker som har mistet den ene, viktige personen, den som betød ALT.

For å ikke føle ensomheten så overveldene i en slik situasjon som den du befinner deg i nå, kunne det etterhvert kanskje være verd å få til samtaler med medmennesker som nettopp har mistet den ENE.

Ville det være til hjelp å treffe en annen psykiater som kjente din? En kollega av ham? Da ikke nødvendigvis for å komme i behandling hos vedkommende, men å få lov til å snakke om hva dette spesielle mennesket var og er for deg.

Som du så flott skriver, vil han for alltid være en del av din bevisshet. For alltid vil han kunne være den lille korrigerende eller trøstende stemmen som guider og støtter deg gjennom livet mange prøvelser. Ta godt vare på den stemmen. Den kan ingen ta i fra deg.

[Gjest kvinne 46]

Forstår så godt smerta di. Då eg fekk vite min terapeut var alvorleg sjuk,hadde eg ein draum: Eg såg eit stort opent sår (det var mi smerte og utryggheit). Så såg eg ei hand som la seg over såret (det var Guds hand), for at ikkje flugene skulle sette seg og forurense såret (det betydde at ingen feile tanker/følelser skulle besmitte det fine eg hadde erfart).

Bevar det gode og fine du har erfart ilag med terapeuten. Frukten av arbeidet skal skal ikkje bli borte. Den er din.

Eg hadde stor nytte av å samtale med ein som kjente personen som terapeut.

(Eg er blitt veninne med min tidlegare terapeuts enke, men vi snakker aldri om hans arbeid med meg.)

[Gjest Happiness]

Jeg vil du skal vite at jeg forstår deg, føler med deg og kjenner gråten inne i meg over den smerten jeg ser du bærer.

Jeg kjenner angsten river meg i biter over bare tanken på og miste det eneste konstante i mitt liv... terapeuten min.

Jeg har som deg tidligere opplevd å miste en behandler, på den mest vonde måten jeg kan tenke meg. Ren og skjær svik...

En jeg stolte på, og la livet mitt i hendene på, en som lovte aldri og svikte.

Det ble kun en tlf samtale hvor han sa at han la ned praksisen. Ingen forklaring, ingen avslutning. Ingen tlf jeg kunne ringe, eller epost å nå ham på.

Han ga klar beskje at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, etter tidligere samme uke sitte å se meg dypt i øynene, og love aldri svikte, aldri gjøre meg vondt.

Det tok nesten ti år, med en utrolig dyktig og tålmodig behandler før sårene og smerten var såpass leget at jeg åpnet opp for min nye terapeut, og oppdaget et utrolig flott menneske med engasjemang for å hjelpe meg

Tror ikke mange ville ha holdt ut med alle avvisningene uviljen jeg utsrålte fordi jeg var livredd for å slippe enda et menneske inn på meg.

Jeg forteller deg dette, for at jeg vil du skal vite at jeg forstår hvor nært, sårt, vakker, og skjørt en slik relasjon kan være.

Hvor inderlig mye et annet menneske kan bety......

For meg har dette vært en reise med et annet menneske mer innholdsrik enn noen annen relasjon i livet mitt.

Så hev hodet, la sjelen og sorgen komme, du får lov, alle disse følelsene på godt og vondt er dine. Minnene er dine, vern om de.... og for all den... hvis andre ikke forstår... vet du... vi er de rike... vi har kjent og følt.. vi vet..

tenker på deg

Takk skal du ha for dine ord. Takk for at du forstår. Det er godt at noen forstår.

[Gjest Happiness]

Forstår så godt smerta di. Då eg fekk vite min terapeut var alvorleg sjuk,hadde eg ein draum: Eg såg eit stort opent sår (det var mi smerte og utryggheit). Så såg eg ei hand som la seg over såret (det var Guds hand), for at ikkje flugene skulle sette seg og forurense såret (det betydde at ingen feile tanker/følelser skulle besmitte det fine eg hadde erfart).

Bevar det gode og fine du har erfart ilag med terapeuten. Frukten av arbeidet skal skal ikkje bli borte. Den er din.

Eg hadde stor nytte av å samtale med ein som kjente personen som terapeut.

(Eg er blitt veninne med min tidlegare terapeuts enke, men vi snakker aldri om hans arbeid med meg.)

Takk for dine ord. Så nydelig en drøm å ha. Det er fantastisk hvordan vi kan forme ting om livet vårt i drømmer.

[Gjest Happiness]

Ja, jeg tror mange her inne vil forstå den sorgen du bærer på nå.

Relasjonen til en terapeut representerer en så "stor" verden i et så lite, lukket rom. Du kan ikke dele minnene med noen, du kan ikke gråte og le over de samme tingene. Avslutningen, så som en begravelse eller lignende, blir vanskelig å ta del i. Derfor er man til en viss grad alene i sorgen. På den annen side er det mange mennesker som har mistet den ene, viktige personen, den som betød ALT.

For å ikke føle ensomheten så overveldene i en slik situasjon som den du befinner deg i nå, kunne det etterhvert kanskje være verd å få til samtaler med medmennesker som nettopp har mistet den ENE.

Ville det være til hjelp å treffe en annen psykiater som kjente din? En kollega av ham? Da ikke nødvendigvis for å komme i behandling hos vedkommende, men å få lov til å snakke om hva dette spesielle mennesket var og er for deg.

Som du så flott skriver, vil han for alltid være en del av din bevisshet. For alltid vil han kunne være den lille korrigerende eller trøstende stemmen som guider og støtter deg gjennom livet mange prøvelser. Ta godt vare på den stemmen. Den kan ingen ta i fra deg.

Det er godt at noen forstår. Godt å kunne sette ord på ting i sene nattetimer og ellers når man har behov for det. Du har rett i at det er fint å kunne snakke med noen som vet hvem jeg sørger over. Sorgen kjennes mindre ensom ut da.