Hva skal jeg tro/gjøre? Er jeg blind/dum/håpløs?

[Gjest Jente31]

Hei, jeg lurer på om det er jeg som fomler etter et håp og forsøker å flykte fra det vonde eller hva det nå er.. Jeg klarer ikke å tenke helt klart enda, hva bruddet gjelder. Jeg kan bare ikke gjøre noe dumt nå, som jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Derfor velger jeg å lufte meg her. Jeg blir veldig glad for alle evt innspill.

Jeg har fått råd om å kun tenke på meg selv og barna, og ikke han. Men jeg tror at jeg gjør det, likevel. Det er så vanskelig! Det er liksom ikke bare å skru av en bryter, og si at nå må jeg tenke på meg selv, når jeg aldri har gjort det. Hele mitt liv har dreid seg om å ta vare på og ta hensyn til han og andre. Men jeg forsøker, virkelig.. Det er bare så vondt for meg, å se at andre lider. Uansett hvem det er. Jeg har alt for lett for å se det gode i alle mennesker.

Jeg har nok vært veldig avhengig av han. Og nå føler jeg at jeg "skylder" han en sjanse han ikke har fått før. Dvs å la han ta imot psykiatrisk hjelp, og bevise at han fullfører denne og jobber hardt med seg selv, og at vi bor fra hverandre denne tiden. (PS. jeg har altså _ikke_ tenkt å flytte tilbake. Tvert om - jeg har nå fått meg egen leilighet, og jeg er fast bestemt på å ikke gå tilbake til han nå. Såpass langt har jeg kommet, dessuten er det det helt klart beste for mine barn).

Skal jeg tilbake, så vil ikke det skje før jeg har sett at han har gjennomført en behandling, og blitt stabilisert/bra. At det vil ta tid, skjønner jeg. Kansje flere år..

Er det dumt av meg å tro at han kan bli "bra" med behandling? Bruker jeg unødvendig energi på dette? Fomler jeg etter håp? Forsøker jeg bare å flykte fra alt det vonde som et brudd innebærer? Vil dette gå på bekostning av min egen helse?Jeg klarer virkelig ikke tenke helt klart.

Jeg har fått brev fra psykisk helsearbeid i kommunen, om at det er stor pågang, men at de skulle ringe meg så snart en psyk.sykepleier var ledig. Det tror jeg at jeg virkelig trenger. For mitt hode er et eneste kaos.

Men han vil ha denne garantien fra meg, om at han får oss tilbake, hvis ikke orker han ikke, for han vil ha et mål å jobbe mot, sier han. Han er også da villig til å samarbeide, være venner osv. Han forlanger ikke å få det skriftlig, men jeg vet ikke helt jeg.. Jeg føler han presser meg litt.. Dette stresser meg. Jeg kan jo ikke gi han et ja eller nei, for så å lure han. Det ville jo vært stygt gjort av meg. Er så vanskelig dette her. Er jeg dum og naiv, hva skal jeg tro på osv..?

Jeg trenger virkelig råd. Om jeg ikke får svart med en gang skyldes det at jeg ikke har pc i min nye leilighet. Takk for evt råd/innspill..

[Atene]

Nei, ingen garanti!

For han må jobbe med dette fordi han skjønner at han trenger det selv, ikke for å få dere tilbake. Hvis det bare er noe han gjør fordi du og barna er premien for god oppførsel, vil det aldri holde.

[Gjest Vært der selv]

Nei!

"Men han vil ha denne garantien fra meg, om at han får oss tilbake, hvis ikke orker han ikke, for han vil ha et mål å jobbe mot, sier han".

Om han ikke ser verdien i behandling for sin egen del, sier det alt. Gi ham klar beskjed om at dette er noe han først og fremst må gjøre for sin skyld, og at du ikke kan ta noe som helst ansvar for om eller hvilken hjelp han søker.

IKKE gi ham løfter. Si at det er slutt mellom dere. Uansett om det gjelder for to eller tjue år, er det SLUTT og du har for øyeblikket ingen planer eller ønske om å bli sammen med ham igjen.

Dulling nytter ikke.

[Gjest ghb64]

Jeg synes du har god oversikt på omfanget av problemet ditt og har vært fink!

Prøv å ikke la deg distrahere av eksmannene din. Å ikke gi noen garantier høres helt riktig ut. Jeg vet det ikke er lett, selvom noen er slemme slutter man desverrre ikke med å være glad i di med en gang. -men nå når du får etablert deg på nytt alene blir det bedre.

[Mista nikket]

Er du egentlig ferdig med følelsene dine for han? Husk at det er mange følelser vi mennesker har. Er det kjærlighet som en kvinne skal ha for en mann, eller er det en omsorgsfølelse vi kan ha for noen som vi tror er hjelpesløse uten oss. Du bør ikke ha noen ansvarsfølelse for han. Han er et voksent menneske som har ansvar overfor seg selv. Du har et ansvar overfor deg og dine barn. Han er ikke ditt barn.

Nå husker du vel best de gode stundene dere hadde sammen og har kanskje lagt de vonde langt bak i hodet. Du har kanskje også en sorgfølelse overfor det livet du har lagt bak deg. Det er også ganske naturlig. Den letteste utvei er vel å gå tilbake, men det er ikke løsningen. Da sitter du i samme situasjon som du gjorde for 6 mnd. siden. Er det det du vil? Det tror jeg ikke. Du har kjempet og kommet langt nå. Hvert skritt du har tatt er egentlig en seier for deg så ikke bryt den seiersrekka.

[Gjest Jente31]

Er du egentlig ferdig med følelsene dine for han? Husk at det er mange følelser vi mennesker har. Er det kjærlighet som en kvinne skal ha for en mann, eller er det en omsorgsfølelse vi kan ha for noen som vi tror er hjelpesløse uten oss. Du bør ikke ha noen ansvarsfølelse for han. Han er et voksent menneske som har ansvar overfor seg selv. Du har et ansvar overfor deg og dine barn. Han er ikke ditt barn.

Nå husker du vel best de gode stundene dere hadde sammen og har kanskje lagt de vonde langt bak i hodet. Du har kanskje også en sorgfølelse overfor det livet du har lagt bak deg. Det er også ganske naturlig. Den letteste utvei er vel å gå tilbake, men det er ikke løsningen. Da sitter du i samme situasjon som du gjorde for 6 mnd. siden. Er det det du vil? Det tror jeg ikke. Du har kjempet og kommet langt nå. Hvert skritt du har tatt er egentlig en seier for deg så ikke bryt den seiersrekka.

Tusen takk for svar. Og nei, jeg vil fremover. Ikke tilbake til der jeg var for et halvt år siden. Jeg kan ikke gjøre noe dumt nå. Dette har jeg kjempet for, og det er så dumt å "vakle". Jeg er glad jeg har dere nå.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har følelser for han, slik en kvinne skal ha for en mann. Det er nok mer en omsorgsfølelse, selv om jeg føler jeg har sluppet endel av dette taket også, og det at vi har barn sammen.

Kansje er dette en "kneik" jeg må over, for å komme videre, også. Jeg vet ikke. I så fall er jeg glad jeg luftet dette her, og at dere der ute leder meg på rett spor. Jeg føler nok en sorg også, nå som jeg endelig har flyttet for meg selv. Nå er det mer en realitet, og jeg skal starte på et nytt og ukjent liv...

[Gjest Jente31]

Jeg synes du har god oversikt på omfanget av problemet ditt og har vært fink!

Prøv å ikke la deg distrahere av eksmannene din. Å ikke gi noen garantier høres helt riktig ut. Jeg vet det ikke er lett, selvom noen er slemme slutter man desverrre ikke med å være glad i di med en gang. -men nå når du får etablert deg på nytt alene blir det bedre.

Tusen takk. Jeg er glad jeg har dere som holder meg litt i nakken nå :-) Jeg håper du har rett.

[Gjest Jente31]

Nei!

"Men han vil ha denne garantien fra meg, om at han får oss tilbake, hvis ikke orker han ikke, for han vil ha et mål å jobbe mot, sier han".

Om han ikke ser verdien i behandling for sin egen del, sier det alt. Gi ham klar beskjed om at dette er noe han først og fremst må gjøre for sin skyld, og at du ikke kan ta noe som helst ansvar for om eller hvilken hjelp han søker.

IKKE gi ham løfter. Si at det er slutt mellom dere. Uansett om det gjelder for to eller tjue år, er det SLUTT og du har for øyeblikket ingen planer eller ønske om å bli sammen med ham igjen.

Dulling nytter ikke.

Tusen takk for svar. tror du at dette er et middel han bruker, for å få oss tilbake? Jeg har tenkt tanken, og teoretisk høres det veldig enkelt og logisk ut. Men i praksis er det veldig vanskelig å skille det fra oppriktighet. Jeg skulle ønske jeg kunne være så tøff og hard, at jeg sa bestemt "nei!".. (

[Gjest Jente31]

Nei, ingen garanti!

For han må jobbe med dette fordi han skjønner at han trenger det selv, ikke for å få dere tilbake. Hvis det bare er noe han gjør fordi du og barna er premien for god oppførsel, vil det aldri holde.

Tusen takk for svar. Jeg har også tenkt på det, at om han kun gjør det for å få oss tilbake; vil det holde, på sikt?

[Atene]

Tusen takk for svar. Jeg har også tenkt på det, at om han kun gjør det for å få oss tilbake; vil det holde, på sikt?

Min erfaring er at det gjør det ikke. Ikke på sikt engang. Det må stikke dypere enn som så skal det komme noe ut av det. Her forsvant de gode hensiktene uhyre fort da jeg ikke øyeblikkelig gjorde som han ville.

[Gjest Jente31]

Min erfaring er at det gjør det ikke. Ikke på sikt engang. Det må stikke dypere enn som så skal det komme noe ut av det. Her forsvant de gode hensiktene uhyre fort da jeg ikke øyeblikkelig gjorde som han ville.

Ja, det er det jeg tenker, også.. At det må stikke dypere for at han skal klare noe sånt.. Han må vel først og fremst gjøre det for sin egen del...?

[Gjest Wita]

Noe sier meg at han ikke har skjønt en dritt. Han ønsker behandling for å få dere tilbake, men ikke for å bli frisk?

Han bør ikke få dere tilbake bare ved å gjennomgå en behandling. Behandlingen bør faktisk virke også og det må han bevise over lengre tid.

Når det gjelder å bevise at den har virket, er det vel ikke så vanskelig så lenge dere ikke bor under samme tak. Spørsmålet er om han kan fortsette å bevise det også etter at dere har flyttet tilbake og i årene fremover.

Kanskje trenger han årelang behandling. Hvem vet. Jeg er skeptisk til at det skal være mulig å endre personligheten til en voksen mann uansett hvor profesjonell hjelp han får. Kanske er det mulig, men innen den tid kan mye ha skjedd og dere har fått større avstand til hverandre. Kanske er dere i nye forhold osv.

Men det høres ut det ikke bare er han som trenger et håp om dere to sammen, men du også.

Du skal ikke love noeting hva fremtiden angår. Du får bare svare at du ikke vet noe om fremtiden for så mye kan skje, men at det er uaktuelt nå.

[Gjest Jente31]

Noe sier meg at han ikke har skjønt en dritt. Han ønsker behandling for å få dere tilbake, men ikke for å bli frisk?

Han bør ikke få dere tilbake bare ved å gjennomgå en behandling. Behandlingen bør faktisk virke også og det må han bevise over lengre tid.

Når det gjelder å bevise at den har virket, er det vel ikke så vanskelig så lenge dere ikke bor under samme tak. Spørsmålet er om han kan fortsette å bevise det også etter at dere har flyttet tilbake og i årene fremover.

Kanskje trenger han årelang behandling. Hvem vet. Jeg er skeptisk til at det skal være mulig å endre personligheten til en voksen mann uansett hvor profesjonell hjelp han får. Kanske er det mulig, men innen den tid kan mye ha skjedd og dere har fått større avstand til hverandre. Kanske er dere i nye forhold osv.

Men det høres ut det ikke bare er han som trenger et håp om dere to sammen, men du også.

Du skal ikke love noeting hva fremtiden angår. Du får bare svare at du ikke vet noe om fremtiden for så mye kan skje, men at det er uaktuelt nå.

Tusen takk for kloke ord til deg også, Wita. Jeg trengte nok det nå. Jeg føler jeg vakler litt nå. Ikke bra. Derfor godt jeg kan diskutere det med noen, før jeg gjør noe dumt, og går bakover og ikke fremover. Jeg trenger noen som kan stå på sidelinjen og heie på meg, til jeg har kommet over det verste steget - å kunne tenke på kun meg selv og barna, og _ikke_ han.

Hvorfor tenker jeg på han.. han er jo voksen og har ansvar for sitt eget liv.. Jo, fordi vi har barn sammen, og at det er vondt for meg at noen lider, særlig når det er "min feil" (det at jeg har brutt). også er det det, at han er jo glad i meg.. Jeg tror jeg vakler pga dårlig selvtillit, pluss at det er skremmende, det å skulle bo/være alene... Miste en viss trygghet.

Han er over hodet ikke moden for sin alder (hans oppførsel tatt i betraktning). Fortjener han meg.. Nei, det syns jeg egentlig ikke. Jeg syns jeg har gjort alt for mye for han. han fortjener ikke min omsorg. Hvorfor kan jeg ikke da bare gi f i han.. hvorfor er det så vanskelig.. Vel, jeg tror at det har noe med min egen personlighet å gjøre. Jeg er for snill. Og jeg har dårlig selvtillit.

Moren min har levd et liv, slik som jeg. Bare mye verre der. Hvorfor må jeg gå i hennes fotspor? Hun har levd et ulykkelig liv. Jeg har ikke lyst til å ende som henne. Men likevel er jeg villig til å ofre meg selv for en som ikke fortjener det. Jeg blir sur på meg selv, nå merker jeg.

Jeg kan godt leve med en jeg ikke føler kjærlighet for, bare han oppfører seg, er snill osv, for barnas del liksom.. Og hva er egentlig kjærlighet? Hvordan er det, det å bli tatt vare på av en annen mann? Eller av noen i det hele tatt? Jeg er ikke vant til det. Jeg ble ganske tidlig "selvstendig" ( har tatt vare på andre og greid meg bra mht å fungere i samfunnet, ta meg frem, løse ting osv).

Jeg har alltid vært "redd" det motsatte kjønn, også, og holdt en stor avstand. Jeg trodde heller ikke at noen kunne bli glad i meg. MEn jeg har jo fått høre det motsatte i ettertid. Ikke for å skryte, men jeg har visst vært attraktiv, uten å skjønne det selv.. Jeg har jo mange venner men.. det med kjærlighet blir noe annet, som jeg ikke helt takler tror jeg. jeg har også vært redd for, at hvis jeg prater med en annens mann, så tror hun at jeg kansje er ute etter han. Og jeg er ikke innbilsk. Merkelig. Jeg takler ikke dette helt jeg.. Men venner takler jeg, av samme kjønn (og nei, jeg er ikke lesbisk:)

På det området føler jeg meg trygg med eksen. Han respekterer meg, og et nei. Han kjenner meg. Jeg hater kroppen min ( jeg var faktisk tynn, men inni mitt hode var jeg feit, så jeg har overspist, på denne måten ble jeg "styggere" liksom, jeg kunne jo ikke bli noe styggere likevel, maten var min beste venn). Jeg sitter også med en tanke, om at jeg har jo en som så gjerne vil ha meg.. Det er litt skremmende det å skulle være helt alene tror jeg.. Er vant til å ha han der.

Det er veldig komplisert. Men for å komme videre i livet, er jeg bare nødt til å kjempe viedere for å komme meg fra dette. Jeg er stolt av meg selv, for at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Jeg trodee ikke jeg skulle klare det. Det er steg nr en, på veien mot et mer verdifullt og stabilt liv. JEg er bare nødt til å legge det gamle fra meg. Det er ganske skremmende det også, å legge 15 år bak seg. Men som sagt, nødvendig. Jeg må nok jobbe hardt med meg selv. Med dere i ryggen, skal jeg klare det! Det er deres fortjeneste (mye av det) at jeg har klart det.

Mulig dette ble litt rotete, men jeg skrev det som jeg tenkte på akkurat nå. Det bare fossa ut:-)

[Gjest Jente31]

Tusen takk for kloke ord til deg også, Wita. Jeg trengte nok det nå. Jeg føler jeg vakler litt nå. Ikke bra. Derfor godt jeg kan diskutere det med noen, før jeg gjør noe dumt, og går bakover og ikke fremover. Jeg trenger noen som kan stå på sidelinjen og heie på meg, til jeg har kommet over det verste steget - å kunne tenke på kun meg selv og barna, og _ikke_ han.

Hvorfor tenker jeg på han.. han er jo voksen og har ansvar for sitt eget liv.. Jo, fordi vi har barn sammen, og at det er vondt for meg at noen lider, særlig når det er "min feil" (det at jeg har brutt). også er det det, at han er jo glad i meg.. Jeg tror jeg vakler pga dårlig selvtillit, pluss at det er skremmende, det å skulle bo/være alene... Miste en viss trygghet.

Han er over hodet ikke moden for sin alder (hans oppførsel tatt i betraktning). Fortjener han meg.. Nei, det syns jeg egentlig ikke. Jeg syns jeg har gjort alt for mye for han. han fortjener ikke min omsorg. Hvorfor kan jeg ikke da bare gi f i han.. hvorfor er det så vanskelig.. Vel, jeg tror at det har noe med min egen personlighet å gjøre. Jeg er for snill. Og jeg har dårlig selvtillit.

Moren min har levd et liv, slik som jeg. Bare mye verre der. Hvorfor må jeg gå i hennes fotspor? Hun har levd et ulykkelig liv. Jeg har ikke lyst til å ende som henne. Men likevel er jeg villig til å ofre meg selv for en som ikke fortjener det. Jeg blir sur på meg selv, nå merker jeg.

Jeg kan godt leve med en jeg ikke føler kjærlighet for, bare han oppfører seg, er snill osv, for barnas del liksom.. Og hva er egentlig kjærlighet? Hvordan er det, det å bli tatt vare på av en annen mann? Eller av noen i det hele tatt? Jeg er ikke vant til det. Jeg ble ganske tidlig "selvstendig" ( har tatt vare på andre og greid meg bra mht å fungere i samfunnet, ta meg frem, løse ting osv).

Jeg har alltid vært "redd" det motsatte kjønn, også, og holdt en stor avstand. Jeg trodde heller ikke at noen kunne bli glad i meg. MEn jeg har jo fått høre det motsatte i ettertid. Ikke for å skryte, men jeg har visst vært attraktiv, uten å skjønne det selv.. Jeg har jo mange venner men.. det med kjærlighet blir noe annet, som jeg ikke helt takler tror jeg. jeg har også vært redd for, at hvis jeg prater med en annens mann, så tror hun at jeg kansje er ute etter han. Og jeg er ikke innbilsk. Merkelig. Jeg takler ikke dette helt jeg.. Men venner takler jeg, av samme kjønn (og nei, jeg er ikke lesbisk:)

På det området føler jeg meg trygg med eksen. Han respekterer meg, og et nei. Han kjenner meg. Jeg hater kroppen min ( jeg var faktisk tynn, men inni mitt hode var jeg feit, så jeg har overspist, på denne måten ble jeg "styggere" liksom, jeg kunne jo ikke bli noe styggere likevel, maten var min beste venn). Jeg sitter også med en tanke, om at jeg har jo en som så gjerne vil ha meg.. Det er litt skremmende det å skulle være helt alene tror jeg.. Er vant til å ha han der.

Det er veldig komplisert. Men for å komme videre i livet, er jeg bare nødt til å kjempe viedere for å komme meg fra dette. Jeg er stolt av meg selv, for at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Jeg trodee ikke jeg skulle klare det. Det er steg nr en, på veien mot et mer verdifullt og stabilt liv. JEg er bare nødt til å legge det gamle fra meg. Det er ganske skremmende det også, å legge 15 år bak seg. Men som sagt, nødvendig. Jeg må nok jobbe hardt med meg selv. Med dere i ryggen, skal jeg klare det! Det er deres fortjeneste (mye av det) at jeg har klart det.

Mulig dette ble litt rotete, men jeg skrev det som jeg tenkte på akkurat nå. Det bare fossa ut:-)

Du trenger overhodet ikke å svare på alt dette altså, Wita. Det bare fossa utav meg, det jeg tenkte på. Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør at jeg har problemer med å løsrive meg fra han. Men jeg _skal_ klare det. Jeg ønsker meg et bedre liv. Og NHD har skrevet til en annen bruker, at for å oppnå endring i morgen, må en gjøre noe som er ubehagelig i dag. Jeg tenker at det må være det jeg nå gjør..

har forresten fått tak i meg leilighet da.. skulle jo skrive til deg, når jeg gjorde det. Det er en lys og flott leilighet, og vertene er enestående, de har et godt rykte på seg. De tilbød seg t.o.m å være barnepike :-) Jeg får forsøke å glede meg over dette nå, og gjøre ting jeg ikke har hatt energi til før, som feks å bake og gjøre mer sammen med barna.

[Gjest indiaki]

"Skal jeg tilbake, så vil ikke det skje før jeg har sett at han har gjennomført en behandling, og blitt stabilisert/bra. At det vil ta tid, skjønner jeg. Kansje flere år.."

De setningene der gjør meg urolig. De viser at du fortsatt tenker på ham og har et lite håp om at han skal endre seg og at "alt skal bli bra". Etter alle årene dere hadde sammen bør du være den første til å se at det vil det ikke. Det vil ikke bli bedre samme hvor mye du håper og ønsker. Når han i tillegg vil ha noe fra deg, ditt "ja" på at dere kommer tilbake, viser han at han fremdeles ønsker kontroll over deg og barna. Ikke før du har gitt ham blankt avslag skjønner han at han har tapt. Ikke vingle et sekund på dette! Så lenge han ser at du er usikker vet han at han fremdeles har litt makt over deg.

Fortsett på det du har begynt. Tenk på deg og barna, og la han seile sin egen sjø. Det er kun da du kan vinne.

[Gjest Jente31]

"Skal jeg tilbake, så vil ikke det skje før jeg har sett at han har gjennomført en behandling, og blitt stabilisert/bra. At det vil ta tid, skjønner jeg. Kansje flere år.."

De setningene der gjør meg urolig. De viser at du fortsatt tenker på ham og har et lite håp om at han skal endre seg og at "alt skal bli bra". Etter alle årene dere hadde sammen bør du være den første til å se at det vil det ikke. Det vil ikke bli bedre samme hvor mye du håper og ønsker. Når han i tillegg vil ha noe fra deg, ditt "ja" på at dere kommer tilbake, viser han at han fremdeles ønsker kontroll over deg og barna. Ikke før du har gitt ham blankt avslag skjønner han at han har tapt. Ikke vingle et sekund på dette! Så lenge han ser at du er usikker vet han at han fremdeles har litt makt over deg.

Fortsett på det du har begynt. Tenk på deg og barna, og la han seile sin egen sjø. Det er kun da du kan vinne.

Du sier noe veldig viktig.. Det med å ha kontroll.. Jeg så det ikke da jeg bodde sammen med han, men jeg har begynt å se litt klarere; Jeg merker at han vil ha kontroll på meg ja.. Han spøker med ting, som "avslører" han, at han ønsker kontroll o bl.a er sjalu.. Han er vant til at jeg gir han denne kontrollen også, uten at han trenger å spørre en gang. Dette for å slippe å se han sur og sint osv. Jeg syr mao puter under armene på han, fortsatt. Jeg er vel redd for bråk..

Hvor dum jeg er.. det ser jeg nå. Tusen takk for svar. Jeg skylder barna og meg selv, samt dere, at jeg fortsetter dette løpet. Det er god terapi, i DOL :-)

[Gjest Wita]

Du trenger overhodet ikke å svare på alt dette altså, Wita. Det bare fossa utav meg, det jeg tenkte på. Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør at jeg har problemer med å løsrive meg fra han. Men jeg _skal_ klare det. Jeg ønsker meg et bedre liv. Og NHD har skrevet til en annen bruker, at for å oppnå endring i morgen, må en gjøre noe som er ubehagelig i dag. Jeg tenker at det må være det jeg nå gjør..

har forresten fått tak i meg leilighet da.. skulle jo skrive til deg, når jeg gjorde det. Det er en lys og flott leilighet, og vertene er enestående, de har et godt rykte på seg. De tilbød seg t.o.m å være barnepike :-) Jeg får forsøke å glede meg over dette nå, og gjøre ting jeg ikke har hatt energi til før, som feks å bake og gjøre mer sammen med barna.

Hei!

Bare øs ut av deg du. Vi tåler det vet du:) Noe av det du skrev, kjenner jeg meg igjen i faktisk.Dette med å være redd for å gjøre noen sjalu. Tok slike overdrevne hensyn jeg også tidligere.

Helst sikkert fordi jeg var litt sjalu selv i starten av forholdet og trodde at andre også var det:o)

Ja ja, jeg er ikke plaget med det lenger, men jeg ser ikke på det som unormalt. Det viser jo bare at du har empati og det er ingen dårlig egenskap.

Jeg synes du har veldig flink. Du har kommet langt på kort tid og følelsene du har er nok helt normale følelser etter et brudd. Bare fortsett å skriv du.

Så flott at du har fått deg leilighet. Jeg forstår veldig godt at det ikke er lett å bryte etter 15 år.

Fornuften din sier en ting og følelsene noe annet.Jeg tipper at du har litt følelser for han enda. Følelser for de gode sidene som han tross alt sikkert har.

Men du vet nok best selv at det eneste riktige å gjøre er å gjøre nettopp det du nå gjør.

[Gjest Jente31]

Hei!

Bare øs ut av deg du. Vi tåler det vet du:) Noe av det du skrev, kjenner jeg meg igjen i faktisk.Dette med å være redd for å gjøre noen sjalu. Tok slike overdrevne hensyn jeg også tidligere.

Helst sikkert fordi jeg var litt sjalu selv i starten av forholdet og trodde at andre også var det:o)

Ja ja, jeg er ikke plaget med det lenger, men jeg ser ikke på det som unormalt. Det viser jo bare at du har empati og det er ingen dårlig egenskap.

Jeg synes du har veldig flink. Du har kommet langt på kort tid og følelsene du har er nok helt normale følelser etter et brudd. Bare fortsett å skriv du.

Så flott at du har fått deg leilighet. Jeg forstår veldig godt at det ikke er lett å bryte etter 15 år.

Fornuften din sier en ting og følelsene noe annet.Jeg tipper at du har litt følelser for han enda. Følelser for de gode sidene som han tross alt sikkert har.

Men du vet nok best selv at det eneste riktige å gjøre er å gjøre nettopp det du nå gjør.

Godt at du ikke er sjalu lenger! Er det noe som sliter i et forhold, så er det sjalusi.. Jeg var også mye sjalu i starten. Det var vondt.

Det kan godt være du har rett, at jeg må ha noen følelser for han. For ja, han har sine gode sider også.

Vel, jeg har vært ordentlig sint på meg selv i dag. Jeg kom faktisk litt lenger ved å skrive innlegget her. Jeg kom bl.a til å tenke på frosken, som sikkert er oppgitt over meg nå, hun har jo prøvd å få meg til å forstå at jeg ikke må føle ansvar/omsorg for han. At det går an å bli så dum, har jeg tenkt om meg selv. Nei, skal jeg videre, må jeg fokusere på alt annet enn han. Du har jo også sagt, at jeg ikke skal prøve å forstå mere av han nå.

Hmmmmmmm... Jeg tror at jeg må sette inn alle krefter på dette nå. Jeg får forsøke så godt jeg kan å fokusere på andre ting. Fatter ikke at det går an å bli glad i overgripere, og særlig en som mishandler barn. Men jeg tenker at jeg vil utav denne "rollen" jeg er i. Jeg vil ikke bli værende her. Så jeg skal kjempe videre. Jeg skal fullføre dette prosjektet, som jeg har påbegynt. Det er jeg iallefall helt sikker på. Det er bare om å gjøre å ikke gå i slike "feller". Jeg antar dette var en av de..

Klem og takk for gode råd og oppbacking

[Gjest Wita]

Godt at du ikke er sjalu lenger! Er det noe som sliter i et forhold, så er det sjalusi.. Jeg var også mye sjalu i starten. Det var vondt.

Det kan godt være du har rett, at jeg må ha noen følelser for han. For ja, han har sine gode sider også.

Vel, jeg har vært ordentlig sint på meg selv i dag. Jeg kom faktisk litt lenger ved å skrive innlegget her. Jeg kom bl.a til å tenke på frosken, som sikkert er oppgitt over meg nå, hun har jo prøvd å få meg til å forstå at jeg ikke må føle ansvar/omsorg for han. At det går an å bli så dum, har jeg tenkt om meg selv. Nei, skal jeg videre, må jeg fokusere på alt annet enn han. Du har jo også sagt, at jeg ikke skal prøve å forstå mere av han nå.

Hmmmmmmm... Jeg tror at jeg må sette inn alle krefter på dette nå. Jeg får forsøke så godt jeg kan å fokusere på andre ting. Fatter ikke at det går an å bli glad i overgripere, og særlig en som mishandler barn. Men jeg tenker at jeg vil utav denne "rollen" jeg er i. Jeg vil ikke bli værende her. Så jeg skal kjempe videre. Jeg skal fullføre dette prosjektet, som jeg har påbegynt. Det er jeg iallefall helt sikker på. Det er bare om å gjøre å ikke gå i slike "feller". Jeg antar dette var en av de..

Klem og takk for gode råd og oppbacking

Jeg er leeenge siden og jeg var ikke noe mer enn normalt sjalu tror. Sånt man vokser av seg:)

Når det gjelder deg, så vil tiden jobbe for deg. Er helt sikker på at du vil få det bedre med tiden:)

[Gjest Jente31]

Jeg er leeenge siden og jeg var ikke noe mer enn normalt sjalu tror. Sånt man vokser av seg:)

Når det gjelder deg, så vil tiden jobbe for deg. Er helt sikker på at du vil få det bedre med tiden:)

Jo, jeg forsto det:) Var slik for meg også, jeg vokste det fort av meg. Det er forskjell på normal og unormal sjalusi, jeg vet.. ps. har snart time til megling, så det går den rette veien.ds.