veien videre?

[vanilje]

Mye tanker i natt...

Har gått noen kjempeskritt det siste halvåret, allikevel lurer jeg på hvor jeg er, eller hvor jeg står. Har så mange spørsmål, men ingen svar. Vil vite veien videre, hva er riktig, hvor går veien, er det på tide å gå et skritt videre, eller skal jeg stå her litt?

Vil vite hvor jeg er om 1 år, er jeg da ferdig med de kontorene og all snakkinga? Eller er jeg fortsatt på gulvet der, gjemt bak en sofa om 5 år?

Skulle ønske noen hadde svarene, eller at de sto skrevet et sted. Denne uvissheten er slitsom, skulle gjerne vite om jeg er på vei inn i en blindvei, eller om jeg er på rett vei.

Ingenting er optimalt, men kanskje det er det minst ille, når man allikevel må kave rundt i denne verdenen.

Tiden renner så fort forbi, det er som om jeg ser den utenfra, tør jeg hoppe på karusellen? Eller blir jeg kastet av med en gang?

Hvordan vite hvem vanilje er oppi all denne farten, langsomheten, snakkinga, overaktive antennene, sinnet...å, så mye sinne...blir rent sliten av meg selv inni mellom med alt sinnet.

"I'm tired of not knowing where I'm going, not having a friend beside me, to tell me where we are and where we go, and most of all I'm tired of all the evil in the world, it stings me like bees, can you feel it?"

(fritt gjengitt fra The Green Mile)

[Gjest xbellax]

Veien blir til mens man går, heter det. Skjønt alltid godt å vite hva slags retning man beveger seg i.

Mye du spør om bestemmes av deg selv, hvilke valg du tar, hvilke mennesker du møter, hvilke veier evt. omveier du går og mye vil endre seg etterhvert som du skrider fremover. Ha tillit til at du vil lære deg selv å kjenne bedre og bedre etterhvert, selv om du nå føler deg som en nyklekket kylling. Det er en ganske så ny fase for deg dette så ikke la deg skremme om den føles uoverkommelig. Verden kan til tider være rå, da gjemmer du deg litt og tar en pause. Ønsker deg lykke til videre..

Varm klem

[Melba1365380968]

Hei Vanilje.

Nei, det er ikke alltid like greit å vite hvor man er, hvor man kommer fra, og ikke minst hvor man skal. Jeg skjønner godt at du ønsker litt forutsigbarhet i framtiden, det gjør det litt tryggere. Hodet mitt vet at det er umulig, men følelsene mine skriker etter det!

Du må bare gjøre det som føles riktig og best for deg, det er jo ingen grunn til å forhaste seg i slike prosesser. Mange dager klarer du kanskje ikke et museskritt, men plutselig en dag er du klar for et større sprang (f.eks. synes det er greit å sitte i stolen/sofaen isteden for å ligge bak den)! Jeg tror du kjenner når det er rett tid for deg.

Det skal være sikkert å visst at denne verdenen byr på utfordringer som kan synes uoverkommelige... Jeg har lest et sted at det er tiden etter traumer som er den vanskeligste å overleve. Alt blir satt på prøve! Om igjen og om igjen. Til man nesten ikke orker mer. Derfor er det bra vi har gode støttespillere... og hverandre her på dol.

Vanilje er vanilje, det er jeg sikker på.

[vanilje]

Hei Vanilje.

Nei, det er ikke alltid like greit å vite hvor man er, hvor man kommer fra, og ikke minst hvor man skal. Jeg skjønner godt at du ønsker litt forutsigbarhet i framtiden, det gjør det litt tryggere. Hodet mitt vet at det er umulig, men følelsene mine skriker etter det!

Du må bare gjøre det som føles riktig og best for deg, det er jo ingen grunn til å forhaste seg i slike prosesser. Mange dager klarer du kanskje ikke et museskritt, men plutselig en dag er du klar for et større sprang (f.eks. synes det er greit å sitte i stolen/sofaen isteden for å ligge bak den)! Jeg tror du kjenner når det er rett tid for deg.

Det skal være sikkert å visst at denne verdenen byr på utfordringer som kan synes uoverkommelige... Jeg har lest et sted at det er tiden etter traumer som er den vanskeligste å overleve. Alt blir satt på prøve! Om igjen og om igjen. Til man nesten ikke orker mer. Derfor er det bra vi har gode støttespillere... og hverandre her på dol.

Vanilje er vanilje, det er jeg sikker på.

Takk for svar.

Vet jo at hvis jeg ser på de siste 10 årene, bare det med samtaler, at ting har endret seg.

Men forutsigbarhet...det hadde vært fint...

Men er jo ikke før lenge etterpå at man ser endringene, sant? Akkurat her og nå, men begge beina plantet godt fast i gjørma, så er ikke de endringene like tydlige..

[vanilje]

Veien blir til mens man går, heter det. Skjønt alltid godt å vite hva slags retning man beveger seg i.

Mye du spør om bestemmes av deg selv, hvilke valg du tar, hvilke mennesker du møter, hvilke veier evt. omveier du går og mye vil endre seg etterhvert som du skrider fremover. Ha tillit til at du vil lære deg selv å kjenne bedre og bedre etterhvert, selv om du nå føler deg som en nyklekket kylling. Det er en ganske så ny fase for deg dette så ikke la deg skremme om den føles uoverkommelig. Verden kan til tider være rå, da gjemmer du deg litt og tar en pause. Ønsker deg lykke til videre..

Varm klem

Takk...nyklekket kylling var en god beskrivelse...men samtidig panikk over at så mange år har gått, at den fysiske alderen springer av gårde, mens jeg står på stedet hvil mentalt. I min alder skal man jo liksom går rundt i pene drakter, høyhelte sko og med en fin dokumentmappe...pfffft....

Veien blir til mens man går...hva med litt veiskilting? Enn om jeg tråkker totalt feil, ikke bare sidelangs, men sklir ned igjen den lange bakken? *puh*

[Gjest xbellax]

Takk...nyklekket kylling var en god beskrivelse...men samtidig panikk over at så mange år har gått, at den fysiske alderen springer av gårde, mens jeg står på stedet hvil mentalt. I min alder skal man jo liksom går rundt i pene drakter, høyhelte sko og med en fin dokumentmappe...pfffft....

Veien blir til mens man går...hva med litt veiskilting? Enn om jeg tråkker totalt feil, ikke bare sidelangs, men sklir ned igjen den lange bakken? *puh*

Hva kan jeg si.. slike mennesker, som snubler litt, tryner litt, sjangler litt, er litt bustete på håret, ikke har alt klappet og klart, ikke lever et A4liv, ..vel.. det er slike mennesker jeg finner spennede. Mennesker som våger å kaste seg ut, mennesker som lever så "nær livet" det er mulig å komme.. det er de som berører og setter spor. Det er slike mennesker vi trenger fler av. Det er slike mennesker som gir noe til andre i form av mot, livsglede og engasjement.

:-)

[vanilje]

Hva kan jeg si.. slike mennesker, som snubler litt, tryner litt, sjangler litt, er litt bustete på håret, ikke har alt klappet og klart, ikke lever et A4liv, ..vel.. det er slike mennesker jeg finner spennede. Mennesker som våger å kaste seg ut, mennesker som lever så "nær livet" det er mulig å komme.. det er de som berører og setter spor. Det er slike mennesker vi trenger fler av. Det er slike mennesker som gir noe til andre i form av mot, livsglede og engasjement.

:-)

Lever så nær kanten som mulig?

Vet om en psykolog som "samler" på sånne som oss, kanskje h*n ser noe vi ikke ser?