Folk skygger unna folk med problemer

[Gjest verden er kynisk]

Det er min erfaring. Folk vil helst være sammen med de som er positive og løfter dem opp. Har nå gitt opp å skaffe meg venner, da jeg skjønner at jeg ikke er populær i deres øyne. Verden er kynisk. Slik er det bare.

[Gjest la philosophia]

Jeg har hatt store problemer i bøttevis og vært syk som bare det, men har klart å holde på vennene mine. Prøv å snakke om dagligdagse ting, ikke sykdom og problemer. Det skremmer dem vekk.

[Gjest aghost]

Jeg har selv problemer. Jeg snakker ikke psykiatri eller behandling med folk jeg kjenner. Har en veninde som jeg har støttet i flere år, men i det siste har jeg kuttet henne ut, da hun kommer til meg bare som en skulder å gråte på. Hun betror seg alle problemene sine, og jeg synes jeg ser mere til henne når jeg er oppmuntrende og sier at det ikke er hennes feil. Er jeg derimot kritisk og ber henne tenke på hvordan hennes utroskap (ofte er det kjæresteproblemer), er feil, ja da blir jeg upopulær og jeg hører ikke noe fra henne på måneder. Det er vel sånn at de som alltid har problemer å ikke vil ha konstruktiv kritikk, men kun empati, blir litt slitsomme for enkelte å handskes med. Jeg sier ikke at du er i den kategorien, jeg kjenner det jo ikke, du bruker jo her et annet nick også.

[Gjest taksjingel]

Ja, du har sikkert dessverre rett... Jeg har mistet alle mine venner, sannsynligvis fordi jeg har vært psyk. Jeg har slitt med depresjon og angst i mange mange år, jeg har vært svært innadvent, men en eneste gang valgte jeg og fortelle litt om problemene mine til min beste venninne. Det skulle jeg selvsagt aldri gjort. Jeg skremte henne bort. Hun tar ikke kontakt med meg mer. Livet er no dritt, jeg er dømt til ensomhet alltid. Og jeg har virkelig forsøkt å være en god venninne for flere, men innleggelse på psyk.avd og selvmordsproblematikk tror jeg har tatt fra meg alt.

Folk tar veldig tydelig avstand til meg etter at dette ble kjent om meg.

Hvem har laget det dumme ordtaket som er noe sånt som??: "Som man reder, får man", eller den "man høster det man sår??" eller hvordan var disse?? Jeg hater dem i allefall, for det er f.. meg ikke alt som er fortjent. Ekskludering av de som sliter psykisk er mobbing.

Ønsker deg lykke til videre, håper du får det til!

[Gjest verden er kynisk]

Ja, du har sikkert dessverre rett... Jeg har mistet alle mine venner, sannsynligvis fordi jeg har vært psyk. Jeg har slitt med depresjon og angst i mange mange år, jeg har vært svært innadvent, men en eneste gang valgte jeg og fortelle litt om problemene mine til min beste venninne. Det skulle jeg selvsagt aldri gjort. Jeg skremte henne bort. Hun tar ikke kontakt med meg mer. Livet er no dritt, jeg er dømt til ensomhet alltid. Og jeg har virkelig forsøkt å være en god venninne for flere, men innleggelse på psyk.avd og selvmordsproblematikk tror jeg har tatt fra meg alt.

Folk tar veldig tydelig avstand til meg etter at dette ble kjent om meg.

Hvem har laget det dumme ordtaket som er noe sånt som??: "Som man reder, får man", eller den "man høster det man sår??" eller hvordan var disse?? Jeg hater dem i allefall, for det er f.. meg ikke alt som er fortjent. Ekskludering av de som sliter psykisk er mobbing.

Ønsker deg lykke til videre, håper du får det til!

Enig. Eller denne "alle er sin egen lykkes smed". Det stemmer ikke alltid. Føler jeg blir straffet for noe jeg ikke har gjort. Jeg har det verre en Veronica Orderud for å si det slik. Det er verre enn å sitte i fengsel. De har det ganske bra ut fra det jeg har lest. Synes samfunnet på mange måter er mer på "overgripernes side og psykopatenes side enn på ofrenes side". Jeg har mange ganger blitt utsatt for nedverdigende behandling av andre uten at noen av vitnene har grepet inn.

[Gjest verden er kynisk]

Jeg har selv problemer. Jeg snakker ikke psykiatri eller behandling med folk jeg kjenner. Har en veninde som jeg har støttet i flere år, men i det siste har jeg kuttet henne ut, da hun kommer til meg bare som en skulder å gråte på. Hun betror seg alle problemene sine, og jeg synes jeg ser mere til henne når jeg er oppmuntrende og sier at det ikke er hennes feil. Er jeg derimot kritisk og ber henne tenke på hvordan hennes utroskap (ofte er det kjæresteproblemer), er feil, ja da blir jeg upopulær og jeg hører ikke noe fra henne på måneder. Det er vel sånn at de som alltid har problemer å ikke vil ha konstruktiv kritikk, men kun empati, blir litt slitsomme for enkelte å handskes med. Jeg sier ikke at du er i den kategorien, jeg kjenner det jo ikke, du bruker jo her et annet nick også.

Konstruktiv kritikk er bra det. Det liker jeg også å få. Men når du ikke er i stand til å møte kravene fra samfunnet om å bare vise solsiden er det ikke så lett. Hvor skal vi gjøre av oss som sliter hvis folk bare skal ha solsiden?

[Gjest verden er kynisk]

Jeg har hatt store problemer i bøttevis og vært syk som bare det, men har klart å holde på vennene mine. Prøv å snakke om dagligdagse ting, ikke sykdom og problemer. Det skremmer dem vekk.

Jo, men folk synes det blir kjedelig å bare høre om dagligdagse ting som at nå har jeg greid å trene. De vil har mer.

[rose23]

Et vennskap handler både om å gi og ta. Får vennene dine noe igjen for å være sammen med deg? Jeg selv har kuttet ut venner som ikke gir meg noe tilbake. Det er de som kun ser seg selv og sine problemer hele tiden. Det er heeller ikke noe kjekt å bli dratt ned i gjørma og gå hjem deprimert etter et vennebesøk...

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har selv problemer. Jeg snakker ikke psykiatri eller behandling med folk jeg kjenner. Har en veninde som jeg har støttet i flere år, men i det siste har jeg kuttet henne ut, da hun kommer til meg bare som en skulder å gråte på. Hun betror seg alle problemene sine, og jeg synes jeg ser mere til henne når jeg er oppmuntrende og sier at det ikke er hennes feil. Er jeg derimot kritisk og ber henne tenke på hvordan hennes utroskap (ofte er det kjæresteproblemer), er feil, ja da blir jeg upopulær og jeg hører ikke noe fra henne på måneder. Det er vel sånn at de som alltid har problemer å ikke vil ha konstruktiv kritikk, men kun empati, blir litt slitsomme for enkelte å handskes med. Jeg sier ikke at du er i den kategorien, jeg kjenner det jo ikke, du bruker jo her et annet nick også.

Dette fikk du vinklet på en god måte! Du er flink til å ordlegge deg :-)

[Gjest Tanker fra meg]

Har ingen problemer med å ha venner som har psykiske problemer.

Men det er forskjell på å være venn og være hobbypsykolog. Jeg støtter og trøster gjerne, men ikke BARE det.

Kanskje du bør se litt på deg selv, fremfor å tro og mene at det bare er andre det er noe galt med?

[Gjest verden er kynisk]

Et vennskap handler både om å gi og ta. Får vennene dine noe igjen for å være sammen med deg? Jeg selv har kuttet ut venner som ikke gir meg noe tilbake. Det er de som kun ser seg selv og sine problemer hele tiden. Det er heeller ikke noe kjekt å bli dratt ned i gjørma og gå hjem deprimert etter et vennebesøk...

Ja, kanskje det er der problemet ligger at man ikke greier å gi av seg selv?