Overivrig psykolog?

[rose23]

Har hatt en psykolog i snart ett år som begynner å gå meg på nervene. Hun er ansatt ved et psykiatrisk sykehus hvor jeg nå blir fulgt opp poliklinisk. Saken er at jeg går til henne en gang i uken. Da har jeg gjerne dobbelttime og hun prater 95 prosent av tiden. Det virkelig tordner rundt henne når hun prater, og jeg blir sittendes som en liten redd mus. Jeg rekker ikke la den ene setningen synke inn før det kommer en ny. I tilegg sender hun meg meldinger nesten hver dag, og noen ganger piper det inn midt på natta. Det virker som hun er konstant bekymret og ser på meg som mye svakere og ressursfattig enn jeg egentlig er. Timene hennes føles egentlig ut som rene avhør. Hun motsir meg bestandig. I stedet for å støtte meg og komme med oppmuntring, virker det som hun er mer opptatt med å dra fram sårt grums fra fortiden og peke på alt det triste og vanskelige i livet mitt.

Jeg har sagt fra at jeg blir irritert over maset hennes, og fikk da til svar at det er hun glad for.

Det verste er den sentimentale tonen hun alltid prater i. Akkurat som hun sier "Stakkars deg". Nå begynner jeg å lure på om jeg virkelig har godt av å gå til denne damen.

[Gjest bra nok]

Puh, kjenner jeg blir sliten bare av å lese det du skriver. Dette hadde ikke jeg orket ihvertfall. Du må spørre deg om hvor mye friskere du har blitt av denne "behandlingen?"

[Melba1365380968]

Det der hørtes ikke ut som god behandling, nei... Og meldinger midt på natta? Snålt.

[Gjest kaffedama]

Eh... jeg ville fått helt noia av henne. Blitt grinete, tverr og vrang, satt henne på plass muligens...(uff). Man kan lure på hvem hun gjør disse tingene for, seg selv eller deg....?

Tidligere ville jeg nok følt meg "spesiell" eller "beæret".... (uff..)

Hun føler hun "tar" ansvar for deg? Meldinger på natten...! Dette ville jeg fått helt fnatt av! Hater å bli behandlet som en "unge" eller "jeg skal hjelpe stakkar lille deg som er psyk"... Negativ hjelperolle er det som irriterer meg mest av de jeg har møtt i psykiatrien, skille; de syke og vi som kan ta oss av dem. Jeg får alltid en følelse av at jeg i en barnehage, og noen har definert meg som barnet...svak/sterk relasjon...

Hvem er mest avhengig i denne relasjonen? Du eller psykologen? Føler du at hun "ser" deg, eller ser hun den hun har definert deg som?

Hehe, ble litt skarp her altså. Men jeg kjente ut fra det du skrev, at dette ville jeg ikke vært med på... Nå vet jo ikke jeg så mye men... jeg vil behandles likeverdig jeg, det vil jo aldri være mulig i en terapirelasjon fordi balansen i utgangspunktet er skjev, men hun trenger jo ikke gjøre det "mer" enn det behøves... Dette er et av mine svakeste punkter, når noen "vet" hvem jeg er og hva jeg trenger. Ingenting irriterer meg mer enn å ikke bli tatt på alvor og ikke behandles med respekt som det voksne mennesket jeg er, selv om jeg sliter. Man trenger ikke gjøre ting værre enn de er! I tillegg kan det trigge (har trigget meg) til å bli "mer" avhengig enn jeg er. Mulig jeg skyter skjevt på blinken her, for dette temaet er jeg en smule farget i forhold til.

Det virker som om hun er langt over en viss grense. Håper NHD svarer deg... :-)

*telle til ti etter utblåsningen*

:-)

[rose23]

Eh... jeg ville fått helt noia av henne. Blitt grinete, tverr og vrang, satt henne på plass muligens...(uff). Man kan lure på hvem hun gjør disse tingene for, seg selv eller deg....?

Tidligere ville jeg nok følt meg "spesiell" eller "beæret".... (uff..)

Hun føler hun "tar" ansvar for deg? Meldinger på natten...! Dette ville jeg fått helt fnatt av! Hater å bli behandlet som en "unge" eller "jeg skal hjelpe stakkar lille deg som er psyk"... Negativ hjelperolle er det som irriterer meg mest av de jeg har møtt i psykiatrien, skille; de syke og vi som kan ta oss av dem. Jeg får alltid en følelse av at jeg i en barnehage, og noen har definert meg som barnet...svak/sterk relasjon...

Hvem er mest avhengig i denne relasjonen? Du eller psykologen? Føler du at hun "ser" deg, eller ser hun den hun har definert deg som?

Hehe, ble litt skarp her altså. Men jeg kjente ut fra det du skrev, at dette ville jeg ikke vært med på... Nå vet jo ikke jeg så mye men... jeg vil behandles likeverdig jeg, det vil jo aldri være mulig i en terapirelasjon fordi balansen i utgangspunktet er skjev, men hun trenger jo ikke gjøre det "mer" enn det behøves... Dette er et av mine svakeste punkter, når noen "vet" hvem jeg er og hva jeg trenger. Ingenting irriterer meg mer enn å ikke bli tatt på alvor og ikke behandles med respekt som det voksne mennesket jeg er, selv om jeg sliter. Man trenger ikke gjøre ting værre enn de er! I tillegg kan det trigge (har trigget meg) til å bli "mer" avhengig enn jeg er. Mulig jeg skyter skjevt på blinken her, for dette temaet er jeg en smule farget i forhold til.

Det virker som om hun er langt over en viss grense. Håper NHD svarer deg... :-)

*telle til ti etter utblåsningen*

:-)

Takker for tilbakemelding. Det hender jeg går ut fra henne og tenker "Jeg skal f.. med vise henne at hun tar feil". På en måte synes jeg hun tar det jeg sier for seriøst. Jeg kan syte og bære meg og har sagt at jeg er så deppa at jeg har mest lyst å dø, og den neste dagen så er det "Halleluja, du lever! For et mirakel". Det som har hjulpet meg i slike perioder er at jeg har møtt mennesker som har dratt meg opp. Blide mennesker med galgenhumor som tøyser og tuller. Det hjelper liksom ikke at noen sitter i lugaren sammen med meg i et synkende skip. Jeg blir ikke reddet av det.

Måtte nesten le da jeg våknet om morgenen og oppdaget at det var melding fra henne sendt 03.-tida. "Håpe du får litt søvn i natt" sto der. Jeg vet ikke hvem som lider mest av søvnmangel...

Jeg takker Gud for at jeg har et kritisk blikk og stor tro på meg selv. Skulle jeg hørt på alt hun sa, hadde jeg mistet motet for lenge siden. Hun vil at jeg skal være innlagt på avdelingen. I stedet har jeg vært hjemme, gått på jobb og prøvd å leve et normalt liv. Merker humøret mitt bedrer seg desto mindre kontakt jeg har med henne... Det er vel ikke helt slik det skal være.

[Gjest kaffedama]

Takker for tilbakemelding. Det hender jeg går ut fra henne og tenker "Jeg skal f.. med vise henne at hun tar feil". På en måte synes jeg hun tar det jeg sier for seriøst. Jeg kan syte og bære meg og har sagt at jeg er så deppa at jeg har mest lyst å dø, og den neste dagen så er det "Halleluja, du lever! For et mirakel". Det som har hjulpet meg i slike perioder er at jeg har møtt mennesker som har dratt meg opp. Blide mennesker med galgenhumor som tøyser og tuller. Det hjelper liksom ikke at noen sitter i lugaren sammen med meg i et synkende skip. Jeg blir ikke reddet av det.

Måtte nesten le da jeg våknet om morgenen og oppdaget at det var melding fra henne sendt 03.-tida. "Håpe du får litt søvn i natt" sto der. Jeg vet ikke hvem som lider mest av søvnmangel...

Jeg takker Gud for at jeg har et kritisk blikk og stor tro på meg selv. Skulle jeg hørt på alt hun sa, hadde jeg mistet motet for lenge siden. Hun vil at jeg skal være innlagt på avdelingen. I stedet har jeg vært hjemme, gått på jobb og prøvd å leve et normalt liv. Merker humøret mitt bedrer seg desto mindre kontakt jeg har med henne... Det er vel ikke helt slik det skal være.

:-) Jeg tenker at det er bra hun tar det du sier seriøst? At hun tar deg på alvor?

Jeg tenker at det virker som om hun har blitt veldig engasjert, men hvis en person sier at hun vil dø, så bør man ta det på alvor? Hvis du sier ting og hun faktisk tar deg på ordet, da betyr det jo at hun respekterer det du sier? Galgenhumor er viktig, men kanskje ikke i terapirommet, for det er jo der man skal tas på alvor, galgenhumor utenom er noe som får dagen til å gli litt lettere tror jeg kanskje.

Ellers mener jeg det jeg sa, og en terapeut må ikke ta over for mye av ansvaret som man har selv. Man vokser gjennom å takle ting mest mulig selv. Melding på natten var litt sært altså. :-)

Jeg er ganske farget i forhold til dette temaet :-)

All ære til deg som velger å jobbe istedenfor å være innlagt! :-)

[duffen]

Takker for tilbakemelding. Det hender jeg går ut fra henne og tenker "Jeg skal f.. med vise henne at hun tar feil". På en måte synes jeg hun tar det jeg sier for seriøst. Jeg kan syte og bære meg og har sagt at jeg er så deppa at jeg har mest lyst å dø, og den neste dagen så er det "Halleluja, du lever! For et mirakel". Det som har hjulpet meg i slike perioder er at jeg har møtt mennesker som har dratt meg opp. Blide mennesker med galgenhumor som tøyser og tuller. Det hjelper liksom ikke at noen sitter i lugaren sammen med meg i et synkende skip. Jeg blir ikke reddet av det.

Måtte nesten le da jeg våknet om morgenen og oppdaget at det var melding fra henne sendt 03.-tida. "Håpe du får litt søvn i natt" sto der. Jeg vet ikke hvem som lider mest av søvnmangel...

Jeg takker Gud for at jeg har et kritisk blikk og stor tro på meg selv. Skulle jeg hørt på alt hun sa, hadde jeg mistet motet for lenge siden. Hun vil at jeg skal være innlagt på avdelingen. I stedet har jeg vært hjemme, gått på jobb og prøvd å leve et normalt liv. Merker humøret mitt bedrer seg desto mindre kontakt jeg har med henne... Det er vel ikke helt slik det skal være.

Jeg syns den "dama" der ikke høres brukbar ut for deg. Du bør avslutte terapiforholdet;hun "misbruker deg ;din tid, din psykdom,og mangler enhver respekt for -deg-!!! helt uhørt av en behandler å sende meldinger nattestid!!! SLUTT hos henne.Hvis det er slik at din terapeut tilhører sykehus eller poliklinikk,ville jeg klaget til øverste leder,en overlege f.eks. -Jeg- hadde ikke funnet meg i slikt "tyranni"; det er jo du som er den hjelpetrengende.......Dette er min mening!

Lykke til,ønskes deg fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er totalt ufaglig.

Hun kan ikke hjelpe deg. Finn en annen.

Eller bedre: Fortell sjefen hennes om dette (legg ved innlegget ditt) og be denne finne en annen til deg.

[rose23]

:-) Jeg tenker at det er bra hun tar det du sier seriøst? At hun tar deg på alvor?

Jeg tenker at det virker som om hun har blitt veldig engasjert, men hvis en person sier at hun vil dø, så bør man ta det på alvor? Hvis du sier ting og hun faktisk tar deg på ordet, da betyr det jo at hun respekterer det du sier? Galgenhumor er viktig, men kanskje ikke i terapirommet, for det er jo der man skal tas på alvor, galgenhumor utenom er noe som får dagen til å gli litt lettere tror jeg kanskje.

Ellers mener jeg det jeg sa, og en terapeut må ikke ta over for mye av ansvaret som man har selv. Man vokser gjennom å takle ting mest mulig selv. Melding på natten var litt sært altså. :-)

Jeg er ganske farget i forhold til dette temaet :-)

All ære til deg som velger å jobbe istedenfor å være innlagt! :-)

Jeg har ikke vært innlagt på så mange psykiatriske sykehus at jeg kan si at den jeg har vært på er spesiellt uprofesjonell. Men i tilegg til denne psykologen hadde jeg også en miljøkontakt som ble vilt forelsket i meg og som kranglet veldig mye med ledelsen om hva som var bra og ikke bra for meg. Han satte i gang mange følelser i meg, før han så trakk seg unna og beklaget så mye at han tråkket over grensen. Nå føler jeg at jeg har hatt et hemmelig forhold som jeg ikke kan prate med noen om. Men jeg orker bare ikke fortelle om dette, for da vil jeg bare få enda mere mas fra psykologen. Og det blir helvete på jord. Miljøkontakten min har selv sagt at om jeg hadde fortalt hva som har foregått mellom oss, ville han bli oppsagt og kona vil kreve skilsmisse.

[Gjest kaffedama]

Jeg har ikke vært innlagt på så mange psykiatriske sykehus at jeg kan si at den jeg har vært på er spesiellt uprofesjonell. Men i tilegg til denne psykologen hadde jeg også en miljøkontakt som ble vilt forelsket i meg og som kranglet veldig mye med ledelsen om hva som var bra og ikke bra for meg. Han satte i gang mange følelser i meg, før han så trakk seg unna og beklaget så mye at han tråkket over grensen. Nå føler jeg at jeg har hatt et hemmelig forhold som jeg ikke kan prate med noen om. Men jeg orker bare ikke fortelle om dette, for da vil jeg bare få enda mere mas fra psykologen. Og det blir helvete på jord. Miljøkontakten min har selv sagt at om jeg hadde fortalt hva som har foregått mellom oss, ville han bli oppsagt og kona vil kreve skilsmisse.

Dette burde du få snakket om med noen som kjenner deg, du har bare en å ta vare på - deg selv.

Ser at du har fått svar fra NHD angående innlegget ditt. Det er bra.

Lykke til videre.

[tjohei]

Huff virker som om psykologen sliter også.