Grensepsykose

[Gjest kaffedama]

Hva er det?

Hvor alvorlig er det? Finner så lite om det på nettet.

Håper du kan hjelpe meg litt NHD.

[Gjest vilværeanonym]

lurer på det samme....

[Gjest kaffedama]

I kveld er en "mild" varant av å kjenne på fjoråret. Det var et hardt år. Jeg fikk et sammenbrudd i januar, og det varte til hm..gikk gradvis bedre. Jeg er litt trist i kveld. Litt der at jeg er tilbake i en liten "boble" fra sånn som jeg var før. En mild variant. For nå er jeg veldig trist og veldig sårbar.

Jeg husker i starten av min karriere her på dol, at NHD anbefalte meg å skifte psykolog pga noe medisineringsgreier, jeg opplevde at hun ikke var særlig for medisiner, så jeg bråsluttet på meds og ble veldig dårlig av det. Men da stolte jeg ikke på at det jeg skrev var riktig, og for meg virket det helt utopisk å skulle skifte psykolog. Så jeg fortsatte hos henne og forherliget for å ikke "se" tingenes tilstand. Det er vel noe av problemet mitt, jeg trenger å "punktuere" ting, se dem som de er sånn at jeg kan forholde meg til dem, livet.

Så går tiden hos psykologen, lite skjer, vi driver terapi, men lite skjer.

Så er det noe som virkelig skjer. Jeg hadde lar ting gå i et halvt år før jeg turte ta opp noe, jeg hadde jo skjønt at jeg ble snakket om av psykologen og en annen, jeg turte endelig si fra, det var første gangen jeg sa fra om noe "ekte". Dermed begynte stormen. Jeg hadde det så jævlig. Min virkelighet sloss mot en psykolog som innrømmet at hun hadde dummet seg ut, jeg opplevde at hun forsøkte å få meg til å se noe annet etterhvert, muligens fordi hun så jeg ble sykere, muligens fordi hun hadde et skinn å redde. Jeg hadde vanskeligere og vanskeligere for å holde på min verden, ikke bli psykotisk.

Jeg var blitt så utrygg og redd psykologer at det tok tre mnd før jeg klarte å snakke hos den nye terapeuten. Det var en lidelse å komme seg gjennom denne tiden, fordi jeg var en smule paranoid blitt.

Så i dag, i timen hos psykologen snakket vi om det, for jeg lurer så fælt på om jeg var psykotisk. Han sa at jeg nok var grensepsykotisk (i et halvt års tid eller mer), så da vekker det opp så mye. Jeg var grensepsykotisk men klarte å klore meg fast til virkeligheten sa han. Det var et helvette uten like for meg. Men jeg klarte det. Verden var helt surrealistisk, og jeg kjempet som en gal for å ikke bli dratt inn i en psykose, hodet var en storm uten like, kjentes som det skulle sprenges der inne av alle tankene som føyk frem og tilbake og aldri ga meg fred. Jeg tvang meg på jobb, var ikke "tilstede", men jeg gikk dit. Sånne ting. Men jeg hadde også mensen i 17 dager, jeg ødela kroppen min sånn at jeg har brukt et halvt år to timer i uken hos manuellfysioterapeut (jeg var så redd og anspent)

Så da lurer jeg så fælt på hva det er og det er en uke til neste time pga 17 mai.

Jeg håper du kan prøve å si noen ord om det NHD, for det er så viktig for meg. Jeg har virkelig lett på nettet nå, men finner så lite.

Hadde blitt veldig glad for et svar.

[Gjest D*lilith]

Det er vel når man befinner seg mellom to "virkeligheter"....man kan tippe over og bli psykotisk også tror jeg....hvis presset blir for stort.

[Gjest grensepsykose]

Det har blitt sagt om meg at jeg er grensepsykotisk. Det vil si at jeg kan fungere bra når jeg ikke blir utsatt for stress jeg ikke kan takle. Jeg er meget sårbar overfor negativ kritikk eller kommentarer som kan tolkes negativt. Det kan vel kalles en slags paranoid tolkning. Jeg har det bra når jeg føler trygghet. Grensepsykose vil vel egentlig si at man har litt problemer med å forholde seg til virkeligheten slik den er. Den kan bli for tøff for mange eller kanskje man er naiv og ikke har kapasitet til å takle vanskelige episoder i livet? Man kan høre ting og oppføre seg på en måte som andre ikke forstår. Jeg har følt at jeg har en kald og kynisk væremåte for å beskytte meg mot omverdenen uten at jeg er en kynisk person. Dette kan nok ha med at jeg ikke føler så mye - ikke greier å være til stedet.

[Gjest kaffedama]

Det er vel når man befinner seg mellom to "virkeligheter"....man kan tippe over og bli psykotisk også tror jeg....hvis presset blir for stort.

Hei:)

Tusen takk for svar, det var noe sånn jeg følte, at jeg måtte "kjempe" såå hardt for å holde på den virkelige verden, ikke fyke inn i noe annet. Folk rundt sa jeg var "fjern" og vanskelig å få kontakt med, blikket mitt var annerledes. Enten snakket jeg ikke og hørte ikke, eller jeg snakket intenst om en ting. Sloss og sloss for å "være tilstede". En merkelig opplevelse. Var virkelig redd jeg var psykotisk. Følte det sånn, at det var like før jeg klikka. Sloss og sloss med hodet mitt liksom. Heldigvis gikk det bra.

Takk for svar. Jeg har litt tankearbeid å gjøre.

Ha en fin 17. Mai

[Gjest kaffedama]

Det har blitt sagt om meg at jeg er grensepsykotisk. Det vil si at jeg kan fungere bra når jeg ikke blir utsatt for stress jeg ikke kan takle. Jeg er meget sårbar overfor negativ kritikk eller kommentarer som kan tolkes negativt. Det kan vel kalles en slags paranoid tolkning. Jeg har det bra når jeg føler trygghet. Grensepsykose vil vel egentlig si at man har litt problemer med å forholde seg til virkeligheten slik den er. Den kan bli for tøff for mange eller kanskje man er naiv og ikke har kapasitet til å takle vanskelige episoder i livet? Man kan høre ting og oppføre seg på en måte som andre ikke forstår. Jeg har følt at jeg har en kald og kynisk væremåte for å beskytte meg mot omverdenen uten at jeg er en kynisk person. Dette kan nok ha med at jeg ikke føler så mye - ikke greier å være til stedet.

Jeg kan kjenne igjen mye av dette. Jeg var paranoid, ingen tvil om det. Kritikk var vondt. Og jeg gjorde rare ting. Veldig rare ting. Men jeg hallusinerte ikke, og det jeg så og opplevde var "reelt". Vanskene ble for store, så jeg tok helt av, folk stirret på meg på gaten, t banen osv..:-( . Hodet jobbet helt psykt, aldri opplevd makan. Jeg tror ikke jeg noengang kan få det værre. Jeg har aldri hatt det værre før heller. Andre ville nok taklet det litt mer adaptivt enn jeg gjorde. Men så fikk jeg mye godt ut av det personlig, og jeg har nok blitt noen hakk mer ydmyk.

Jeg fikk mye ut av det du skrev, tusen takk for svar! :-)

Ha en fin 17. Mai

[Gjest D*lilith]

Hei:)

Tusen takk for svar, det var noe sånn jeg følte, at jeg måtte "kjempe" såå hardt for å holde på den virkelige verden, ikke fyke inn i noe annet. Folk rundt sa jeg var "fjern" og vanskelig å få kontakt med, blikket mitt var annerledes. Enten snakket jeg ikke og hørte ikke, eller jeg snakket intenst om en ting. Sloss og sloss for å "være tilstede". En merkelig opplevelse. Var virkelig redd jeg var psykotisk. Følte det sånn, at det var like før jeg klikka. Sloss og sloss med hodet mitt liksom. Heldigvis gikk det bra.

Takk for svar. Jeg har litt tankearbeid å gjøre.

Ha en fin 17. Mai

Hei på deg!

Kjenner til det selv...

Ha en fin 17 mai du også og lykke til