Jeg reiste meg og gikk fra timen..

[Gjest føler meg krenket]

Det sa bare "pang" inne i meg. Det er ikke typisk meg å gjøre sånt. Jeg har gått i terapi i mange år og noe lignende har aldri skjedd. Jeg kom til timen og var oppløftet, generelt godt humør. Jeg gikk derfra og var så langt nede som jeg ikke har vært på lenge. Psykepleieren begynte å pirke i meg, om sider ved meg som kunne virke "frastøtende" på andre. Jeg sa til henne at dersom hun først skulle ta det opp, så syntes jeg hun kunne komme med eksempler på noe som var frastøtende ved meg. Det kunne hun ikke, hun var veldig kryptisk og jeg fikk bare megaangst av det.

Nå skal de sies at jeg også har begynt i kognitiv/leveregel terapi hos en psykiater. Og der jobber vi med den grunnleggende skammen jeg sliter med over å være den jeg simpelthen er.

Psykepleieren min sa hun tok det opp fordi jeg har snakket om at jeg er frastøtende. Men likevel gikk det innpå meg at hun tok det opp med meg.

Jeg opplevde noe veldig vondt i helga i forhold til min far og da jeg fortalte om det, så begynte hun å vri på min opplevelse av det. Jeg syntes at faren min var ufin og ekkel mot meg, og hadde sagt fra til han om det. Psykepleieren mente at faren min sikkert hadde følt seg avist av meg, derfor måtte jeg dele ansvaret for situasjonen. Jeg mente, og mener fortsatt at jeg sa fra på en grei måte.

Likeens begynte hun å foreslå at grunnen til at en eks vil møte meg igjen var av andre grunner enn at han liker meg og vil møte meg. Hun begynte å spør meg hvem av oss som hadde foreslått det. Da jeg spurte henne om det spiller noen rolle, så antydet hun at han ville møte meg av andre grunner enn at han liker meg, og at han var beregnende.

Jeg følte meg så misforstått, såret og skuffet, at jeg til slutt sa at dette orker jeg ikke, jeg reiste meg, sa jeg at kom til å gå, og at jeg ikke kommer tilbake. Så gikk jeg.

Jeg anser meg selv som en person med rimelig ok selvinnsikt. Jeg er heller ikke den som er langsint, eller rigid på noen måte. Jeg er stort sett åpen for dialog.

Men dette skjedd for to dager siden, og jeg er like harmfull og sint/skuffet ennå. Det får meg til å lure på om dette bare "måtte" skje før eller siden, at det var en grunn til at det skjedde og at jeg kanskje ikke har hatt godt av å gå der hos henne. Jeg følte meg så tråkket på og jeg følte at hun plukket meg fra hverandre, bit for bit. Da jeg kom så følte jeg meg uvanlig oppløftet, til å være meg. Da jeg gikk derfra, var jeg sønderknust og i tusen biter. Den dagen lå jeg hjemme i senga mi og gråt, jeg var så langt nede at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å reise meg igjen. Redselen for å bli avist var også stor.

Skal jeg stole på magefølelsen i denne saken, eller skal jeg "ta det for gitt" at hun har rett, siden hun liksom er terapeut? Er det bare jeg som syk og gal, eller skal jeg stole på meg selv? Jeg strever litt med hvordan jeg skal se på denne saken. Utenom at jeg faktisk føler veldig avstand til denne personen akkurat nå. Jeg har aldri vært en "vanskelig" og utagerende pasient. Jeg har alltid vært veldig samarbeidsvillig og innstilt på å jobbe med meg selv.

Men dette syntes jeg var krenkende og sårende. Skal jeg godta dette?

[Gjest Rrose]

Jeg syns du skal kjenne etter på mavefølelsen din. Jeg tror det er viktig med tillit til behandler når man skal vise frem sårbare ting i seg selv.

[Elis31]

Synes du har lov til å velge den behandleren som du stoler på og som får deg til å føle deg vel. Kanskje dere bare rett og slett ikke hadde kjemi, og dermed ikke passet sammen.

[Gjest hrmph]

Huff, jeg har elendig erfaring med psykepleiere....

[Gjest føler meg krenket]

Huff, jeg har elendig erfaring med psykepleiere....

Ja, enig. Elendig. Har de egentlig nok kompetanse til å drive med individualterapi? Synes det er mest sånn barnehage-prat med disse folk jeg.

[Gjest kvinne 46]

Synst du skal lytte til magefølelsen. Du har ok sjølvinnsikt, og psykepleierens tolkning stemmer ikkje med din opplevelse. Av og til strekker vi oss for langt, for å vere flinke/lydige.

[Gjest hrmph]

Ja, enig. Elendig. Har de egentlig nok kompetanse til å drive med individualterapi? Synes det er mest sånn barnehage-prat med disse folk jeg.

Det er det det er. Jeg følte meg også verre av å prate med de. Fatter ikke hvordan de kan erstatte en psykolog..Det kan de for øvrig ikke..

Bortkasta tid og penger, spør du meg..

[Gjest føler meg krenket]

Det er det det er. Jeg følte meg også verre av å prate med de. Fatter ikke hvordan de kan erstatte en psykolog..Det kan de for øvrig ikke..

Bortkasta tid og penger, spør du meg..

Jepp. Ikke nok med at jeg synes synd i meg selv, men så er de jammen så enig med meg at det er til å bli deppa av :-)

[Gjest hrmph]

Jepp. Ikke nok med at jeg synes synd i meg selv, men så er de jammen så enig med meg at det er til å bli deppa av :-)

Ja, sympati er ikke akkurat noe hjelpemiddel..Da graver man seg bare lenger ned..