Nedover nedover nedover

[Gjest sekundtikker]

Jeg ringte legen i dag. Avtalte time, og ba om å få den om tre uker. Fordi jeg kanskje får et fint vikariat, som varer to uker, i tillegg til den jobben jeg har. Mest av alt har jeg lyst til å gå til legen nå. Jeg har lst til å legge meg på gulvet, lukke øynene, og be ham ta alle testene han må ta for å finne ut av det. Jeg har gått årevis i terapi. Sju år nå. Tre forskjellige terapeuter. To omganger anti-depressiver. I november trodde jeg at jeg var frisk. Det trodde psykologen også. Så kom februar. Og jeg har sunket siden. JEg orker ikke mer. I løpet av dagen svinger humøret og energien absolutt hele tiden. Jeg føler meg borte, i ett med taket på t-banestasjonen, for tydelig, for usynlig, for gråtkvalt... Alt. Jeg orker ikke mer. Jeg kommer ikke til å ta live tmitt, men jeg orker så vidt å være her nå. Så jeg er ikke her. Men jeg må visst.