Mer om asberger

[embla33]

Det at kjæresten min mulig har Asberger syndrom, vil iallfall gi meg en del forklaringer i forholdet. Jeg har vært trist fordi rutinene og planene hans ofte kommer foran meg, det går liksom ikke an å endre på noe, da blir han stresset og irritert.. Jeg har vært så irritert fordi han er så opphengt i disse rutinene og så selvsentrert rundt alle de gjøremålene han skal gjør om dagen, og han ramser opp hver dag om hvilken planer han har. Samtidig så er han veldig snill og omsorgsfull, han har gode venner (de fra barndommen av, vel og merke)han har masse humor og selvironi. Om han har asberger, så er han vel ikke av de som er hardest rammet. Likevel, da han satt og planla kvelden før at han skulle stå opp kl. 08.00 lørdag morgen for å sette på oppvaskmaskina, begynte jeg å le. Men han selv var helt alvorlig, ble nesten fornærmet. Det er jo litt sprøtt! Han har det bestandig plettfritt rundt seg, alt på samme plass. Vi er veldig glad i hverandre, men jeg ser ingen framtid sammen med han. Hvordan skulle det kunne gå, jeg har to unger som ikke klarer å holde orden på alt mulig. Han har veldig godt lag med barn og god kontakt med barna mine, han er blid og positiv som person. Nesten krampeakig positiv, for han klarer egentlig ikke å uttrykke det han føler, men vil veldig gjerne vise alle at han ikke har problemer. Hvordan skal vi kunne flytte sammen og ha et normalt samliv? Er det noen voksne med asbergers der ute som har noen tips og råd, eller noen som lever i et forhold med noen med asbergers som kan hjelpe meg?

Embla33

[double]

Bare det at dere to skal flytte sammen og bo i samme hus er en stor utfordring i seg selv. Når du i tillegg har to barn blir det ihvertfall ikke enklere.

Jeg har selv barn og de lager kaos for meg hver eneste dag. Jeg er også avhengig av å ha orden rundt meg, ha kontroll på hvor alle tingene ligger. Før hadde alt (helt ned til den minste skrue) sin faste plass i huset. Når jeg hadde bruk for noe visste jeg alltid hvor det lå.

Mitt hus er fullstendig kaos nå (vel, kanskje ikke for andre, men for meg). Jeg finner aldri det jeg trenger. Om jeg trenger en kulepenn og den ikke ligger der jeg forventer.. så finnes det ikke alternative steder i hodet mitt. Er jeg stresset kan jeg ikke lete og alt går i stå.

Det at huset er kaotisk virker inn på alle deler av livet mitt. Det lager rot i hodet mitt og skaper problemer med å sortere tankene, jeg kommer for sent til avtaler, klarer ikke etablere faste rutiner som jeg trenger når det gjelder f.eks måltider.

Kaoset gjør at jeg isolerer meg mye lettere og i lengre perioder enn ellers. Det gjør meg mer mottakelig for angst og depresjon. Tidligere kunne jeg f.eks takle å ta offentlig transport, men nå har jeg ikke nok krefter/energi til å klare det. Å ta buss er en stor påkjenning, en utrolig stressende situasjon som krever mye energi å komme seg igjennom.

Når hjemmet ikke lenger gir den tryggheten og stabiliteten som er nødvendig, med orden og rutiner.. så går det altså ut over andre deler av tilværelsen. Hjemme er hvor en skal føle seg trygg og lade batteriene for å kunne takle hverdagen og livet utenfor.

Jeg har ikke hatt noe valg selv. Barna er mine og har alltid vært her hos meg. Det har aldri vært noe alternativ å velge dem bort, så jeg har måttet leve i kaos og offre mye av meg selv, og de behovene jeg har for å ha det godt og kunne fungere tilfredsstillende. Mitt grunnbehov for orden, struktur og rutiner er fraværende. Jeg har aldri kunnet kreve den samme nøyaktigheten for orden fra barna mine.

Så lenge ungene bor her hjemme vil livet mitt være kaotisk og jeg konstant sliten. Det å følge opp barna krever den siste rest av energi fra meg. Jeg har nesten aldri besøk og er nesten aldri på besøk hos andre heller. Når jeg er sosial på noen måte trenger jeg mange dager isolasjon i etterkant. Når jeg jobbet og var på et foreldremøte på ettermiddagen, var jeg ikke istand til å dra på jobb dagen etter.. og noen ganger ble jeg hjemme i flere dager, totalt utkjørt.

Kjæresten din har de samme grunnbehovene som meg, og han er i tillegg ennå mer preget av rutiner til faste tidspunkt.. som han ikke kan avvike fra. Jeg ser for meg at det kan blir utrolig problematisk for deg og barna å bo sammen med han. Hver eneste dag vil bli en prøvelse for han, krevet utrolig mye energi og garantert gå utover noen av hans behov for orden og struktur.

Når en er sliten eller har for mange tanker i hodet, da er det ikke plass til nærhet. Da blir det vanskelig å forholde seg til et annet menneske.. Når rutiner ikke kan følges fører det lett til frustrasjon, stress, sinne, angst..

Når han har behov for å isolere seg.. hvor skal du og ungene gjøre av dere da? For han vil garantert trenge å ha tid for seg selv.. for å kunne hente seg inn, sortere tankene sine..

Som sagt ville det blitt problematisk nok med bare deg og han, men med to barn i tillegg vil det bli nesten uoverkommelig. Det kan kanskje bli sånn at det går bra en stund, men så en dag kan han finne på å "rydde" dere ut av hjemmet for å for orden på behovene sine igjen (rutiner, orden, struktur, forutsigbarhet, ro).

Alt dette ser du jo selv også. Jeg bare slår fast at du har rett i dine antakelser. Har dere i det hele tatt pratet om å kanskje skulle flytte sammen etter hvert?

[Gjest kvinne 46]

Går du inn på bokstavbarna.no finn du meir informasjon. Der er voksne med Asperger også.

Det er ikkje lett dette her, men eg trur du har funne svaret.

[PieLill]

Har dere satt dere ned og gjensidig anerkjent hverandres behov for respektive orden/fleksibilitet. Har han fortalt deg hva det koster ham når det blir rot i hans system og planer? Har du fortalt ham hva det koster deg å skulle følge hans system og tidsskjema og hvor umulig det kan være når f.eks. ungene blir syke eller knuser en blomstervase? Er det mulig for dere å finne et kompromiss der også han må fire på kravene?

Jeg ser for meg at skal dette fungere trenger dere et hjem stort nok til at han kan ha sine plettfrie soner og du og ungene deres kaossoner. Han må også lære seg til å legge planer som ikke setter for store krav til din dag.

Jeg vil ikke påstå at et slikt forhold er håpløst, men at det er såpass vanskelig at det krever ekstremt stor grad av gjennomtenkthet og bevisste valg om det skal fungere.

mvh

[embla33]

Bare det at dere to skal flytte sammen og bo i samme hus er en stor utfordring i seg selv. Når du i tillegg har to barn blir det ihvertfall ikke enklere.

Jeg har selv barn og de lager kaos for meg hver eneste dag. Jeg er også avhengig av å ha orden rundt meg, ha kontroll på hvor alle tingene ligger. Før hadde alt (helt ned til den minste skrue) sin faste plass i huset. Når jeg hadde bruk for noe visste jeg alltid hvor det lå.

Mitt hus er fullstendig kaos nå (vel, kanskje ikke for andre, men for meg). Jeg finner aldri det jeg trenger. Om jeg trenger en kulepenn og den ikke ligger der jeg forventer.. så finnes det ikke alternative steder i hodet mitt. Er jeg stresset kan jeg ikke lete og alt går i stå.

Det at huset er kaotisk virker inn på alle deler av livet mitt. Det lager rot i hodet mitt og skaper problemer med å sortere tankene, jeg kommer for sent til avtaler, klarer ikke etablere faste rutiner som jeg trenger når det gjelder f.eks måltider.

Kaoset gjør at jeg isolerer meg mye lettere og i lengre perioder enn ellers. Det gjør meg mer mottakelig for angst og depresjon. Tidligere kunne jeg f.eks takle å ta offentlig transport, men nå har jeg ikke nok krefter/energi til å klare det. Å ta buss er en stor påkjenning, en utrolig stressende situasjon som krever mye energi å komme seg igjennom.

Når hjemmet ikke lenger gir den tryggheten og stabiliteten som er nødvendig, med orden og rutiner.. så går det altså ut over andre deler av tilværelsen. Hjemme er hvor en skal føle seg trygg og lade batteriene for å kunne takle hverdagen og livet utenfor.

Jeg har ikke hatt noe valg selv. Barna er mine og har alltid vært her hos meg. Det har aldri vært noe alternativ å velge dem bort, så jeg har måttet leve i kaos og offre mye av meg selv, og de behovene jeg har for å ha det godt og kunne fungere tilfredsstillende. Mitt grunnbehov for orden, struktur og rutiner er fraværende. Jeg har aldri kunnet kreve den samme nøyaktigheten for orden fra barna mine.

Så lenge ungene bor her hjemme vil livet mitt være kaotisk og jeg konstant sliten. Det å følge opp barna krever den siste rest av energi fra meg. Jeg har nesten aldri besøk og er nesten aldri på besøk hos andre heller. Når jeg er sosial på noen måte trenger jeg mange dager isolasjon i etterkant. Når jeg jobbet og var på et foreldremøte på ettermiddagen, var jeg ikke istand til å dra på jobb dagen etter.. og noen ganger ble jeg hjemme i flere dager, totalt utkjørt.

Kjæresten din har de samme grunnbehovene som meg, og han er i tillegg ennå mer preget av rutiner til faste tidspunkt.. som han ikke kan avvike fra. Jeg ser for meg at det kan blir utrolig problematisk for deg og barna å bo sammen med han. Hver eneste dag vil bli en prøvelse for han, krevet utrolig mye energi og garantert gå utover noen av hans behov for orden og struktur.

Når en er sliten eller har for mange tanker i hodet, da er det ikke plass til nærhet. Da blir det vanskelig å forholde seg til et annet menneske.. Når rutiner ikke kan følges fører det lett til frustrasjon, stress, sinne, angst..

Når han har behov for å isolere seg.. hvor skal du og ungene gjøre av dere da? For han vil garantert trenge å ha tid for seg selv.. for å kunne hente seg inn, sortere tankene sine..

Som sagt ville det blitt problematisk nok med bare deg og han, men med to barn i tillegg vil det bli nesten uoverkommelig. Det kan kanskje bli sånn at det går bra en stund, men så en dag kan han finne på å "rydde" dere ut av hjemmet for å for orden på behovene sine igjen (rutiner, orden, struktur, forutsigbarhet, ro).

Alt dette ser du jo selv også. Jeg bare slår fast at du har rett i dine antakelser. Har dere i det hele tatt pratet om å kanskje skulle flytte sammen etter hvert?

nei, om vi skulle flytte sammen, så ville ikke det skje før om minst 2-3 år. eller kanskje ikke i det hele tatt. Jeg har jo hatt mine tanker og drømmer. Men da han gjorde det slutt for et halvt år siden, "ryddet han oss ut" for å makte å få kontroll på kaoset. Han ville ha meg tilbake nå, men han klarer likevel ikke å gjøre rede for seg hvordan. Han klarer ikke lenger å uttrykke seg, for han er så usikker. Men likevel vil han ikke gi slipp på meg, selv om jeg har bedt han gjøre det viss han føler dette ikke er noe. Jeg har sagt jeg kan gå om han vil, men da begynner tårene hans å komme. Jeg kan ikke leve midt i mellom. Han sier han er glad i meg og at det er bare meg han klarer å åpne seg for. Men skulle vi bodd sammen, måtte vi hatt et stort hus med masse plass...

Embla33