TIDEN leger alle sår?

[Gjest beib1]

jeg trodde at sorgen ble borte bare jeg løp fort nok...men den tok meg igjen ,slo meg ned i kjelleren.

jeg mistet meg selv.

roper og skriker,har ingen sperrer lenger...er bare såååå sint.

noen dager går bedre enn andre,men det er for tiden langt mellom de gode dagene.

jeg vil ikke mer...

jeg vil ikke på graven,men jeg får det bedre etterpå,men jeg vil ikke tenke.

hadde en periode før 17 mai hvor jeg gjorde ALT FOR OG SLIPPE OG TENKE.vasket huset natt og dag,vasket og vasket,hver gang jeg satte meg ned kom tårene,jeg liker ikke tårer...

nå er jeg full av frustrasjon,raseri...jeg føler meg så sint at jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for og gjøre det lettere..jeg får ikke raseriet bort.

hyler og skriker til de rundt meg og er samtidig så skamfull for oppførselen min...

lege sier det er en reaksjon etter mamma døde i februar,jeg trodde jeg hadde taklet det bra..men nei da...

går ikke på medisin for tiden og har gått ned 20 kilo i vekt etter mamma døde,men jeg greier ikke se det positive i det..

jeg er bare lei....

sorry.

[Gjest D*lilith]

Uff...føler med deg,håper du får det bedre snart.

[Helmi]

Jeg tror ikke at tiden leger alle sår. Men av egen erfaring kan jeg si at sorgen blir lettere å bære etterhvert. Det er heller ikke nødvendigvis sant at bare det første året er unnagjort, så blir alt enklere... Tiden leger ikke sårene, men med tiden blir en mer vant til at sorgen og tapet er en del av deg i all framtid.

5 måneder er ikke lang tid når en har mistet et veldig nært menneske. Andre rundt den sørgende synes kanskje det er lenge, men det er nok ikke det...

En varm klem til deg fra