Konfronterte læreren..

[Gjest blåklokke_jenta]

Det er jeg som skrev om den overbeskyttende læreren litt lengre ned på siden.

Jeg tok motet til meg i går og pratet med helsesøsteren. Først pratet jeg litt om de psykiske problemene mine, før jeg etterhvert pratet om det nære forholdet til læreren min. Det virket ikke som om helsesøster så det helt store problemet i forholdet. Hun sa at læreren bare vil meg godt, og viser dette med både ord og nærhet.. Hun forklarte også at alle mennesker har behov for omsorg, det er noe som er instinktivt og som jeg ikke burde være redd for.. Hun sa også at jeg burde prøve å prate med læreren min om dette, slik at eventuelle misforståelser mellom oss kunne oppklares.

Jeg hadde en samtale med læreren min i dag, jeg fortalte henne at jeg synes forholdet vårt som elev/lærer er alt for nært og det gjør meg veldig usikker og utilpass. Da så bare læreren min på meg svært medlidende (Gud som jeg hater det blikket som er fullt av medlidenhet!) og strøk meg over kinnet og sa at jeg har behov for denne hjelpen, og hun ønsket at jeg skulle føle meg trygg. Hun sa også at hun ikke klarer å motstå å være nær meg når hun ser jeg ikke har det bra.. Dessuten er hun så glad i meg, og hun sa faktisk at hun kjente seg veldig igjen i meg - vi hadde mange likhetstrekk.

Så slik gikk det.. Vet ikke om det er noe mer jeg skal eller bør gjøre for å endre relasjonen. Skal jeg bare godta det slik det er?

[Gjest Happiness]

Nei, du skal ikke bare godta det slik det er. Du er den som kjenner på dine grenser. Og dine grenser er oversteget.

Jeg har selv vært utsatt for overgrep. og er opptatt av grenseoverskridelser. Uansett om det er seksuelt, på grensen til det seksuelle eller ikke, er det ofte svært skadelig. Hva om dette hadde vært en mann? Da ville nok mennesker du snakket med lettere tatt deg på alvor. At det er en kvinne, gjør ikke dette bedre.

Du er myndig, og bestemmer selv hva som er godt for deg. Jeg har lest innleggene dine, og synes dette er svært trist. Det spiller ingen rolle hva andre sier. Du bestemmer hvor grensene dine går, og hva som er bra for deg. Dette er ikke bra for deg. Det er noe svært sykelig over dette.

Jeg ville sagt at jeg ikke ønsker kontakt mer. Vet det ikke er lett. Jeg var selv 19 år når jeg sa det samme til min sjelesørger og "venn". Han "hjalp" meg, og jeg betalte dyrt.

Kanskje trenger du nærhet og hjelp i livet ditt, men betingelsene rundt det skal ikke være prisgitt hva de rundt deg ser som bra for deg. Denne læreren har problemer. Jeg er selv utdannet lærer. Tro meg, hun er ute å kjøre.

Jeg synes du skal være svært stolt av deg selv som har tatt opp dette på en slik voksen måte, og det er trist at de du snakker med ser det de ønsker å se.

Men du skal ikke tenke på dem. Du skal bare ta ansvar for deg.

Du trenger ikke komme med tusen forklaringer.

DU HAR RETT TIL Å BESTEMME DETTE SELV. Enkelt og greit.

[Gjest blåklokke_jenta]

Nei, du skal ikke bare godta det slik det er. Du er den som kjenner på dine grenser. Og dine grenser er oversteget.

Jeg har selv vært utsatt for overgrep. og er opptatt av grenseoverskridelser. Uansett om det er seksuelt, på grensen til det seksuelle eller ikke, er det ofte svært skadelig. Hva om dette hadde vært en mann? Da ville nok mennesker du snakket med lettere tatt deg på alvor. At det er en kvinne, gjør ikke dette bedre.

Du er myndig, og bestemmer selv hva som er godt for deg. Jeg har lest innleggene dine, og synes dette er svært trist. Det spiller ingen rolle hva andre sier. Du bestemmer hvor grensene dine går, og hva som er bra for deg. Dette er ikke bra for deg. Det er noe svært sykelig over dette.

Jeg ville sagt at jeg ikke ønsker kontakt mer. Vet det ikke er lett. Jeg var selv 19 år når jeg sa det samme til min sjelesørger og "venn". Han "hjalp" meg, og jeg betalte dyrt.

Kanskje trenger du nærhet og hjelp i livet ditt, men betingelsene rundt det skal ikke være prisgitt hva de rundt deg ser som bra for deg. Denne læreren har problemer. Jeg er selv utdannet lærer. Tro meg, hun er ute å kjøre.

Jeg synes du skal være svært stolt av deg selv som har tatt opp dette på en slik voksen måte, og det er trist at de du snakker med ser det de ønsker å se.

Men du skal ikke tenke på dem. Du skal bare ta ansvar for deg.

Du trenger ikke komme med tusen forklaringer.

DU HAR RETT TIL Å BESTEMME DETTE SELV. Enkelt og greit.

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste det du hadde skrevet. Det begynner virkelig å gå opp for meg at den kontakten og kontrollen læreren har over meg ikke er bra.

Og dersom hun var en mann hadde jeg ikke tvilt et sekund på at dette var forferdelig galt, men som du sier så gjør det ikke situasjonen bedre selv om det er en kvinne.

Når sant skal sies så har nesten hele dette skoleåret dreiet seg om henne, det har vært helt uvirkelig. Og det er helt tydelig at hun har ønsket at jeg skal knytte meg til henne. når vi har disse "nære stundene" våre sammen så sier hun så mye fint til meg. Om hvor mye jeg betyr for henne, om hvor fantastik og søt jeg er, om at hun mest av alt ønsker at jeg kunne blitt med henne hjem og blitt en del av livet hennes for alltid.

Hun er den første og eneste personen jeg noen gang har stolt 100% på og sluppet inn i hjertet mitt. Hun har vært så ufattelig god mot meg, en godhet jeg ikke visste fantes. Men nå vet jeg ikke om det har vært så godt allikevel.. Det er litt teit, men det vises godt på henne at hun blir sjalu hvis jeg overser henne når det er andre folk til stede og at jeg f.eks prater i "lystig" lag med en annen lærer..

Huff, men jeg synes litt synd på henne. Lurer på hva hun sliter med egentlig...

[Gjest Happiness]

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste det du hadde skrevet. Det begynner virkelig å gå opp for meg at den kontakten og kontrollen læreren har over meg ikke er bra.

Og dersom hun var en mann hadde jeg ikke tvilt et sekund på at dette var forferdelig galt, men som du sier så gjør det ikke situasjonen bedre selv om det er en kvinne.

Når sant skal sies så har nesten hele dette skoleåret dreiet seg om henne, det har vært helt uvirkelig. Og det er helt tydelig at hun har ønsket at jeg skal knytte meg til henne. når vi har disse "nære stundene" våre sammen så sier hun så mye fint til meg. Om hvor mye jeg betyr for henne, om hvor fantastik og søt jeg er, om at hun mest av alt ønsker at jeg kunne blitt med henne hjem og blitt en del av livet hennes for alltid.

Hun er den første og eneste personen jeg noen gang har stolt 100% på og sluppet inn i hjertet mitt. Hun har vært så ufattelig god mot meg, en godhet jeg ikke visste fantes. Men nå vet jeg ikke om det har vært så godt allikevel.. Det er litt teit, men det vises godt på henne at hun blir sjalu hvis jeg overser henne når det er andre folk til stede og at jeg f.eks prater i "lystig" lag med en annen lærer..

Huff, men jeg synes litt synd på henne. Lurer på hva hun sliter med egentlig...

Jeg har snakket mye med min psykiater om dette med grenser. Siden dette har vært et tema for meg fra tidlig barndom, og gjennom år i kontakt med denne voksne mannlige lederen som var der for meg i hele tenåra. Jeg trengte så sårt en voksenperson som så meg, og når jeg var oppe i det var det ikke så lett å se hvor skadelig det var. Nå gikk han over grensene mine seksuelt, og var et menneske som utnyttet unge jenter seksuelt. Men mye av det du beskriver rundt ditt forhold til din lærer kjenner jeg meg godt igjen i likevel.

Der og da opplevdes det ikke svart/hvitt. Han gav meg også mye omsorg, så meg.(følte jeg der og da) Nå ser jeg at han var svært syk.

Jeg tenkte mye på vedkommende. Og grensene ble utvisket slik at det kom en slags opplevd gjensidighet i dette "forholdet". Denne gjensidigheten var opplevd der og da. Senere har jeg dype sår.

På mange måter er det du opplever en form for overgrep. Men når det er sagt, ønsker jeg ikke å overdramatisere dette slik at du tenker at dette kan få store senskader hos deg. Overgrep er et sterkt ord. Det finnes så mange grader av overgrep, invadering, og det skader oss i ulik grad. Men invadering av fysiske grenser trenger slett ikke ha et seksuelt innhold. Det er likevel helt uakseptabelt. Og for noen mennsker kan det være svært skadelig.

Jeg har en følelse av at du vil klare deg bra, også i ettertid. Men det er så viktig for meg å få sagt at man har lov å sette grenser selv om det ikke har et tydelig seksuelt innhold i grenseoverskridelsene. Det er ikke bare seksuelle grenseoverskridelser som er skadelige. Men denne læreren din ligger i grenseland på det området også, etter din beskrivelse.

Mange er ikke vant til å tenke i slike baner. For psykiateren min var det et velkjent fenomen som han tok svært på alvor.

De du snakker med ser ikke dette.

Bruk ikke mye tid på å forsøke å forstå læreren din. Hun er ikke ditt ansvar, selv om du sikkert føler det til en viss grad etter denne tiden. Har hun problemer, er det noen andre enn deg som skal hjelpe henne med det.

Det beste du kan gjøre for deg selv er nettopp å sette grenser nå. Det vil hjelpe deg stort når du skal bearbeide dette i ettertid. At du til slutt tok kontroll i situasjonen. Du er ikke egoistisk eller utakknemlig eller alt slikt som denne læreren sannsynligvis vil få deg til å føle.

Du vil vokse sterkt på dette, hvis du nå setter grenser. En lærdom du kan ta med deg for resten av livet.

Det er så vanskelig og enkelt som at du sier til din lærer at du ikke ønsker mer kontakt fremover. Så reagerer hun sterkt på det, men da sier du som jeg at hun får ta opp dette med noen andre enn deg. Det siste er veldig viktig. Ikke gå inn i diskusjoner rundt dere såkalte forhold. Be henne snakke med noen andre. På den måten får du signalisert også at dette er hennes problem.

Du kan snakke her inne , eller finne noen andre som forstår deg.

Du skal ikke la deg umyndiggjøre.

Hvis du tror jeg kan hjelpe deg på noe vis, ikke nøl med å ta kontakt.

vennlig hilsen

[PieLill]

Fint å høre hvordan det gikk selv om jeg må si at jeg er skuffet og sjokkert over helsesøsters manglende forståelse. At du ikke forstår, at du "trenger" dette: Hva er nå det for vås og sprøyt?!!!! Om du så skulle trenge denne nærheten, trenger du i så fall at den gis på dine premisser når du ønsker. Det er ikke tilfellet nå.

Men det er igrunn helt klassisk for grensekrenkelser. Det er ikke den som trår over det er noe galt med, men den som reagerer. Det er en uting å overprøve andres grenser, synes jeg. Det kan være konstruktivt iblant med en diskusjon på hvor hensiktsmessig en grense kan være. Men det er helt og holdent opp til grenseinnehaveren å avgjøre om og når den skal justeres.

Mine barn trenger mye næret, både fysisk og psykisk. De trenger å kunne snakke om ting som er vanskelig. Men jeg har innprentet dem grenser siden de kunne si nei. Også å sette grenser i forhold til meg. All fysisk nærhet er selvsagt frivillig. Skulle bare mangle. Mitt mål er at de skal oppleve nærhet som noe trygdt som de har kontroll over. Og at de etter hvert skal lære seg å avvise invaderende og manipulerende nærhet. (Barn som er rabiate kan man måtte holde fast. Men det sorterer ikke under nærhet, men at voksne må ta kontroll. Det framstilles ikke som noe annet heller.)

Å snakke om ting som opptar dem er også frivillig som seg hør og bør. Som forelder har man sterke følelser for sine barn og man vil selvsagt ikke at de skal vende seg fra en, selv om de med årene blir mer selvstendige og får større distanse.

Om jeg ikke respekterer mine barns grenser og integritet, setter jeg dem i en situasjon der jeg til slutt vil tvinge dem til å avvise meg og ta avstand fra meg om de ikke skal gå fra vettet. Gir jeg dem frihet, gir jeg dem også muligheten til å beholde båndene til meg selv om de vil og bør endre karakter med årene.

Din kontaktlærer gir deg ikke noe valg. Hun gir ikke lengre rom for sunn åpenhet og nærhet, både fysisk og psykisk. Hun bygger en usunn og kvelende relasjon. Min antagelse er at hun er blind for dette selv. Det eneste riktige for deg da, blir å bryte kontakten. Happines skriver veldig godt og jeg støtter hvert ord hun skriver.

Det at voksne kvinner går i tull-ball som denne kontaktlæreren har gjort er et vanligere problem enn jeg tror mange vil innrømme, innkludert 'din' helsesøster. Noe av problemet er at åpenhet og nærhet på mange måter er en ukritisk oppskrytt verdi. Åpenhet og nærhet er godt og viktig, men bare om det har sine grenser, sin tid og sitt sted. Det finnes desverre voksne mennesker som har så stor tro på åpenhet og nærhet at de ikke ser ut til å sky særlig mange tvangsmidler for å oppnå det. Bjørn Eidsvåg har snakket om åpenhetstyrraniet...

Når du tenker tilbake på denne relasjonen, var det kanskje en gang det var godt og riktig og på dine premisser, før alt sporet av og gikk seg surt? Når støvet har lagt seg så prøv å hold fast på de positive erfaringene.

Ikke forsøk å få din kontaktlærer til å forstå eller akseptere din avgjørelse, ditt brudd og din avvisning. Sannsynligvis er det klin umulig. Tenk på femåringen som sleper rundt på toåringen eller katta. Ungen blir sannsynligvis dødelig fornærmet når det blir satt en stopper for omsorgsprosjektet. Jeg er redd du kan forvente deg en like umoden reaksjon her.

Hun vil sannsynligvis veksle mellom å bebreide, anklage og "lide". Hun vil nok si hun er bekymret for deg. At hun bare vil deg vel. At alt var godt ment. At du ikke forstår. At du er utakknemlig. Ulike utgaver av at du ikke forstår ditt eget beste. Sannsynligvis vil hun gråte som om hele hennes verden og eksistens går under med dette. (Dette er selvsagt bare mine antagelser.)

Gjør deg hard som flint. Bli sint om du må. Ikke diskuter og forklar. Si bare veldig kort at slik blir det og det ikke er mer å diskutere. Så forsvinner du. Ikke gi en siste klem eller et eller annet slikt. Gå. Vær opptatt med annet og andre.

Oppsøker hun deg, skal du ikke svare på spørsmål. Men komme deg unna henne. Du kan ikke vinne over dette. Du kan bare sette grenser.

Det er hun som burde ha vært den voksne i denne relasjonen. Det er hennes ansvar at ting har blitt så feil. Den smerten hun vil føle ved din avvisning må hun som voksen bare tåle og bære. Så tøfft er voksenlivet. Du kan ikke ta ansvar for det.

Jeg håper jeg tar feil, men du kan møte motbør fra både voksne og jevnaldrede på at du gjør dette. Tenk i så fall at du har en erfaring de ikke har. Ikke bruk masse krefter på å forklare og forsvare overfor folk som bare vil kritisere. Vær heller kort og si at dette var det riktige for deg og at du ikke vil diskutere det mer.

Jeg ønsker deg lykke til. Om du blir sint og frustrert, så ikke gjør de dumme tenårsopprørstingene som bare skaper trøbbel for deg. Det er hun ikke verdt. Hevn deg heller ved å være voksen. (Uff så formanende jeg hørtes ut nå.)

mvh

[tjohei]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

[rose23]

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste det du hadde skrevet. Det begynner virkelig å gå opp for meg at den kontakten og kontrollen læreren har over meg ikke er bra.

Og dersom hun var en mann hadde jeg ikke tvilt et sekund på at dette var forferdelig galt, men som du sier så gjør det ikke situasjonen bedre selv om det er en kvinne.

Når sant skal sies så har nesten hele dette skoleåret dreiet seg om henne, det har vært helt uvirkelig. Og det er helt tydelig at hun har ønsket at jeg skal knytte meg til henne. når vi har disse "nære stundene" våre sammen så sier hun så mye fint til meg. Om hvor mye jeg betyr for henne, om hvor fantastik og søt jeg er, om at hun mest av alt ønsker at jeg kunne blitt med henne hjem og blitt en del av livet hennes for alltid.

Hun er den første og eneste personen jeg noen gang har stolt 100% på og sluppet inn i hjertet mitt. Hun har vært så ufattelig god mot meg, en godhet jeg ikke visste fantes. Men nå vet jeg ikke om det har vært så godt allikevel.. Det er litt teit, men det vises godt på henne at hun blir sjalu hvis jeg overser henne når det er andre folk til stede og at jeg f.eks prater i "lystig" lag med en annen lærer..

Huff, men jeg synes litt synd på henne. Lurer på hva hun sliter med egentlig...

Dette minner meg faktisk veldig om en lærer jeg selv hadde når jeg gikk på videregående. Etter 10 år ringte hun meg plutselig for å høre hvordan det sto til. Jeg fikk høre at jeg var den hun husket best og at hun har tenkt mye på meg i løpet av årene som har gått. Det verste med slike relasjoner er at de ikke varer for evig. Når skoleåret er over vil du kanskje savne henne i lang tid. Men kanskje blir du sint nå fordi det også på en måte er vondt å oppleve den godheten og nærheten du egentlig skulle fått når du var liten og av dine foreldre. Det vekker savnet og sorgen inni deg.

Er ikke sikkert du føler det slik, men det var slik jeg opplevde å bli tatt under vingene av en lærer jeg hadde en gang.

[PieLill]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

Det er ikke alle måter å bli sett på som er like OK. Særlig ikke når det nærmer seg overvåkning.

Jeg tror ærlig talt ikke du ville vært så fornøyd om du ble tvangsomsorgisert på denne måten.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

Syns ikke det høres ut som hun ser blåklokke i det hele tatt!

Hun har ikke behov for dette. Kanskje har hun behov for noen å prate med men ikke en som overtar en rolle som foresatt eller noe....

[cathlin]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

Læreren ser vel mest seg selv.

[Gjest Happiness]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

Alle har behov for å bli sett. Ingen har behov for å få sine grenser oversteget. Det er en vanskelig balansegang for enkelte. Her finnes det ikke balanse i det hele tatt.

Vh

[Gjest blåklokke_jenta]

Fint å høre hvordan det gikk selv om jeg må si at jeg er skuffet og sjokkert over helsesøsters manglende forståelse. At du ikke forstår, at du "trenger" dette: Hva er nå det for vås og sprøyt?!!!! Om du så skulle trenge denne nærheten, trenger du i så fall at den gis på dine premisser når du ønsker. Det er ikke tilfellet nå.

Men det er igrunn helt klassisk for grensekrenkelser. Det er ikke den som trår over det er noe galt med, men den som reagerer. Det er en uting å overprøve andres grenser, synes jeg. Det kan være konstruktivt iblant med en diskusjon på hvor hensiktsmessig en grense kan være. Men det er helt og holdent opp til grenseinnehaveren å avgjøre om og når den skal justeres.

Mine barn trenger mye næret, både fysisk og psykisk. De trenger å kunne snakke om ting som er vanskelig. Men jeg har innprentet dem grenser siden de kunne si nei. Også å sette grenser i forhold til meg. All fysisk nærhet er selvsagt frivillig. Skulle bare mangle. Mitt mål er at de skal oppleve nærhet som noe trygdt som de har kontroll over. Og at de etter hvert skal lære seg å avvise invaderende og manipulerende nærhet. (Barn som er rabiate kan man måtte holde fast. Men det sorterer ikke under nærhet, men at voksne må ta kontroll. Det framstilles ikke som noe annet heller.)

Å snakke om ting som opptar dem er også frivillig som seg hør og bør. Som forelder har man sterke følelser for sine barn og man vil selvsagt ikke at de skal vende seg fra en, selv om de med årene blir mer selvstendige og får større distanse.

Om jeg ikke respekterer mine barns grenser og integritet, setter jeg dem i en situasjon der jeg til slutt vil tvinge dem til å avvise meg og ta avstand fra meg om de ikke skal gå fra vettet. Gir jeg dem frihet, gir jeg dem også muligheten til å beholde båndene til meg selv om de vil og bør endre karakter med årene.

Din kontaktlærer gir deg ikke noe valg. Hun gir ikke lengre rom for sunn åpenhet og nærhet, både fysisk og psykisk. Hun bygger en usunn og kvelende relasjon. Min antagelse er at hun er blind for dette selv. Det eneste riktige for deg da, blir å bryte kontakten. Happines skriver veldig godt og jeg støtter hvert ord hun skriver.

Det at voksne kvinner går i tull-ball som denne kontaktlæreren har gjort er et vanligere problem enn jeg tror mange vil innrømme, innkludert 'din' helsesøster. Noe av problemet er at åpenhet og nærhet på mange måter er en ukritisk oppskrytt verdi. Åpenhet og nærhet er godt og viktig, men bare om det har sine grenser, sin tid og sitt sted. Det finnes desverre voksne mennesker som har så stor tro på åpenhet og nærhet at de ikke ser ut til å sky særlig mange tvangsmidler for å oppnå det. Bjørn Eidsvåg har snakket om åpenhetstyrraniet...

Når du tenker tilbake på denne relasjonen, var det kanskje en gang det var godt og riktig og på dine premisser, før alt sporet av og gikk seg surt? Når støvet har lagt seg så prøv å hold fast på de positive erfaringene.

Ikke forsøk å få din kontaktlærer til å forstå eller akseptere din avgjørelse, ditt brudd og din avvisning. Sannsynligvis er det klin umulig. Tenk på femåringen som sleper rundt på toåringen eller katta. Ungen blir sannsynligvis dødelig fornærmet når det blir satt en stopper for omsorgsprosjektet. Jeg er redd du kan forvente deg en like umoden reaksjon her.

Hun vil sannsynligvis veksle mellom å bebreide, anklage og "lide". Hun vil nok si hun er bekymret for deg. At hun bare vil deg vel. At alt var godt ment. At du ikke forstår. At du er utakknemlig. Ulike utgaver av at du ikke forstår ditt eget beste. Sannsynligvis vil hun gråte som om hele hennes verden og eksistens går under med dette. (Dette er selvsagt bare mine antagelser.)

Gjør deg hard som flint. Bli sint om du må. Ikke diskuter og forklar. Si bare veldig kort at slik blir det og det ikke er mer å diskutere. Så forsvinner du. Ikke gi en siste klem eller et eller annet slikt. Gå. Vær opptatt med annet og andre.

Oppsøker hun deg, skal du ikke svare på spørsmål. Men komme deg unna henne. Du kan ikke vinne over dette. Du kan bare sette grenser.

Det er hun som burde ha vært den voksne i denne relasjonen. Det er hennes ansvar at ting har blitt så feil. Den smerten hun vil føle ved din avvisning må hun som voksen bare tåle og bære. Så tøfft er voksenlivet. Du kan ikke ta ansvar for det.

Jeg håper jeg tar feil, men du kan møte motbør fra både voksne og jevnaldrede på at du gjør dette. Tenk i så fall at du har en erfaring de ikke har. Ikke bruk masse krefter på å forklare og forsvare overfor folk som bare vil kritisere. Vær heller kort og si at dette var det riktige for deg og at du ikke vil diskutere det mer.

Jeg ønsker deg lykke til. Om du blir sint og frustrert, så ikke gjør de dumme tenårsopprørstingene som bare skaper trøbbel for deg. Det er hun ikke verdt. Hevn deg heller ved å være voksen. (Uff så formanende jeg hørtes ut nå.)

mvh

Takk for så mange gode innspill! Jeg har virkelig innsett mange ting i løpet av de siste dagene.

Skal prøve så godt jeg kan å manne meg opp til å ta endelig affere med læreren - en gang for alle! Nok er nok..

Men jeg må helt sikkert inn til samtale, og jeg kan ikke akkurat skulke unna det siden hun er kontaktlæreren min. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å lykkes i dette kaoset. Men jeg kjenner henne såpass at jeg VET hun kommer til å gi meg en vanvittig dårlig samvittighet overfor henne. Jeg grøsser bare ved tanken, men hun skal ikke få overtaket mer. Aldri mer.

[PieLill]

Takk for så mange gode innspill! Jeg har virkelig innsett mange ting i løpet av de siste dagene.

Skal prøve så godt jeg kan å manne meg opp til å ta endelig affere med læreren - en gang for alle! Nok er nok..

Men jeg må helt sikkert inn til samtale, og jeg kan ikke akkurat skulke unna det siden hun er kontaktlæreren min. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å lykkes i dette kaoset. Men jeg kjenner henne såpass at jeg VET hun kommer til å gi meg en vanvittig dårlig samvittighet overfor henne. Jeg grøsser bare ved tanken, men hun skal ikke få overtaket mer. Aldri mer.

Den skyldfølelsen er ikke enkel.

Tror du du kan prøve å vri den i retning av den type sinne du ville hatt om noen ramponerte rektors nye bil og så gikk inn for å legge skylda på deg?

Det er jo noe lignende som skjer her. Hun har gjort noe galt, og du skal føle skyld og skam.

Tenk på femåringen som raser over ikke å få hemse rundt på toåringen og på katta. Prøv å håndter sinne og furtingen som du ville gjort det med en femåring. Det er langt nærmere et femårsplan enn et voksenplan det hun bedriver.

Lykke til!

mvh

[PieLill]

Sette dine grenser. Selv ville jeg blitt kjempeglad om jeg fikk slik omsorg fra mine omgivelser. Det viser bare at hun ser deg. Ikke mange som opplever det.

Du skal på besøk i 3-4 dager.

Når du ankommer står et lekkert matbord dekket. Det meste gir deg vann i munnen, men noe liker du ikke så godt eller ikke i det hele tatt. Du gleder deg til å ta deg for av maten.

Men vertskapet ditt begynner å øse det ene og det andre opp på talerkenen din. Du har ingen ting å si på hva eller hvor mye det skal være. De forteller deg at de ser du kan trenge å spise litt du som er så tynn og blek. Du merker tydelig at det er et krav at du spiser opp. Hvis ikke blir de både fornærmede og føler seg avvist og lite verdsatt. Dessuten blir de så bekymret for deg fordi du spiser så lite. Du trykker i deg maten i håp om å få det hele overstått. Men ikke før har du tømt talerkenen så lefser de oppi mer til deg.

For å komme deg bort fra bordet uten total katastrofe og tragedie, sier du i et siste desperat forsøk at du er trøtt. Med alskens styr og viderverdigheter blir du vist til rommet du skal sove. Rommet og sengen er helt grei, og det sier du. Men plutselig finner vertskapet ut at det ikke er greit. Du trenger en varmeovn og et ullpledd må vite. Dine protester om at du foretrekker et svalt rom blir avvist som beskjedenhet. Og hva har du nå for pysjamas? - Nei, slikt kan du da ikke sove i. Og så kommer vertsskapet med sine egne pysjamaser som du må bruke, ullpysj...

Og oppi alt sammen skal du late som du er overveldende takknemlig over den vennligheten og omsorgen du mottar.

Når du endelig får litt tid for deg selv ringer du stinn, opprådd og fortvilt til den som anbefalte deg å besøke dette stedet. Og hva får du til svar. "Ja, er de ikke herlige og gjestfrie. Dette trenger du!"

mvh

[Gjest blåklokke_jenta]

Den skyldfølelsen er ikke enkel.

Tror du du kan prøve å vri den i retning av den type sinne du ville hatt om noen ramponerte rektors nye bil og så gikk inn for å legge skylda på deg?

Det er jo noe lignende som skjer her. Hun har gjort noe galt, og du skal føle skyld og skam.

Tenk på femåringen som raser over ikke å få hemse rundt på toåringen og på katta. Prøv å håndter sinne og furtingen som du ville gjort det med en femåring. Det er langt nærmere et femårsplan enn et voksenplan det hun bedriver.

Lykke til!

mvh

Skal prøve å få til å bli sint, i stedet for å få dårlig samvittighet. Tror faktisk jeg kan greie det:-)

Men jeg har et spørsmål til slutt; Dersom denne læreren har et problem som gjør at hun oppfører seg slik som hun gjør, burde hun ikke fått hjelp da?

Hun kan vel ikke ha det helt bra meg seg selv?

[PieLill]

Skal prøve å få til å bli sint, i stedet for å få dårlig samvittighet. Tror faktisk jeg kan greie det:-)

Men jeg har et spørsmål til slutt; Dersom denne læreren har et problem som gjør at hun oppfører seg slik som hun gjør, burde hun ikke fått hjelp da?

Hun kan vel ikke ha det helt bra meg seg selv?

Dette er min helt personlige mening og det kan hende den er både uviselig, ubarmhjertig og juridisk uholdbar - langt ute på jordet rett og slett.

Jeg mener hun etter samtale og muntlig irettesettelse fra overordnet (rektor) burde fått skriftlig refs og advarsel. Hun burde pålegges å oppsøke hjelp og endre sin adferd drastisk om hun skal beholde jobben. Og hun burde i minimum en treårsperiode følges ekstra nøye opp av overordnet. Og hun burde ikke få være kontaktlærer.

Hva det enn er som får henne til å oppføre seg slik, er det hennes ansvar å gjøre noe med det. Om hun ikke klarer å endre sin adferd, burde hun ta konsekvensen av dette å sørge for at hun kom i et mer distansert forhold til sine elever eller rett og slett slutte som lærer.

Skolen med rektor i spissen har også et ansvar for hvordan skolens personal behandler sine elever.

Hva med å skjule en lydopptaker i klærne om du tror det kan gå vel hett for seg når du snakker med henne? Skulle det komme til en konflikt der flere av skolens personale og evt. ledelse ble involvert, vil det nok bli du som får størst problemer med å bli trodd.

Men å ta opp en samtale med en annen uten at denne vet det er svært drastisk.

mvh

[Gjest Happiness]

Skal prøve å få til å bli sint, i stedet for å få dårlig samvittighet. Tror faktisk jeg kan greie det:-)

Men jeg har et spørsmål til slutt; Dersom denne læreren har et problem som gjør at hun oppfører seg slik som hun gjør, burde hun ikke fått hjelp da?

Hun kan vel ikke ha det helt bra meg seg selv?

Det kan godt hende læreren din trenger hjelp. Det høres absolutt slik ut. Men det er ikke ditt problem. Det høres kanskje litt kaldt ut, men slik er det. Jeg håper hun får hjelp. MEN det er noen andre enn deg som skal hjelpe henne og bekymre seg over henne. Eller avgjøre om hun trenger hjelp.

En av livets store utfordringer til oss er å kjenne etter hva som tilhører en selv og hva som tilhører andre.

Nå svarte jeg på noe du spurte noen andre om. Med andre ord er det en mulighet for at jeg blandet meg inn i noe som ikke tilhørte meg:o).o)

[Gjest blåklokke_jenta]

Dette er min helt personlige mening og det kan hende den er både uviselig, ubarmhjertig og juridisk uholdbar - langt ute på jordet rett og slett.

Jeg mener hun etter samtale og muntlig irettesettelse fra overordnet (rektor) burde fått skriftlig refs og advarsel. Hun burde pålegges å oppsøke hjelp og endre sin adferd drastisk om hun skal beholde jobben. Og hun burde i minimum en treårsperiode følges ekstra nøye opp av overordnet. Og hun burde ikke få være kontaktlærer.

Hva det enn er som får henne til å oppføre seg slik, er det hennes ansvar å gjøre noe med det. Om hun ikke klarer å endre sin adferd, burde hun ta konsekvensen av dette å sørge for at hun kom i et mer distansert forhold til sine elever eller rett og slett slutte som lærer.

Skolen med rektor i spissen har også et ansvar for hvordan skolens personal behandler sine elever.

Hva med å skjule en lydopptaker i klærne om du tror det kan gå vel hett for seg når du snakker med henne? Skulle det komme til en konflikt der flere av skolens personale og evt. ledelse ble involvert, vil det nok bli du som får størst problemer med å bli trodd.

Men å ta opp en samtale med en annen uten at denne vet det er svært drastisk.

mvh

Hun burde blitt irretesatt av rektor på skolen ja, kanskje det da hadde gått opp for henne at hun har gått for langt.

Men selv om jeg egentlig ikke ska bry meg om henne lenger, så er jeg allikevel redd for at hun kommer til å knekke fullstendig sammen og få et sammenbrudd dersom hun skulle bli hetset av rektor. Jeg tror noe i henne kommer til å bli ødelagt.

Men på den annen side; hva om hun finner en ny jente neste år eller om to år som kan bli et passende "offer" for henne?.. Den tanken er nesten uholdbar, men sannsynligheten for at hun kommer til å gjøre det er stor - dersom hun ikke blir stoppet.

Nei, dette SKAL jeg få gjort noe med innen skoleåret er omme!

[PieLill]

Hun burde blitt irretesatt av rektor på skolen ja, kanskje det da hadde gått opp for henne at hun har gått for langt.

Men selv om jeg egentlig ikke ska bry meg om henne lenger, så er jeg allikevel redd for at hun kommer til å knekke fullstendig sammen og få et sammenbrudd dersom hun skulle bli hetset av rektor. Jeg tror noe i henne kommer til å bli ødelagt.

Men på den annen side; hva om hun finner en ny jente neste år eller om to år som kan bli et passende "offer" for henne?.. Den tanken er nesten uholdbar, men sannsynligheten for at hun kommer til å gjøre det er stor - dersom hun ikke blir stoppet.

Nei, dette SKAL jeg få gjort noe med innen skoleåret er omme!

Om hun skulle få en irettesettelse, må for det første rektor se at det er et problem...

En dyktig leder vil ikke hetse en medarbeider som har gjort en feil, men komme med konstruktiv kritikk samtidig som h*n klart viser hvor skapet skal stå og hvilke krav som stilles.

Er ikke "jeg går i stykker og bryter sammen viss..." et av kjernepunktene i hennes manipulasjon.

Konsentrer deg om å få satt grenser du kjenner er riktige for deg. Det er mer enn nok i en avslutningsmåned på videregående. Spar korstogene til en gang du er mindre sårbar.

mvh

[Gjest xbellax]

Du skal på besøk i 3-4 dager.

Når du ankommer står et lekkert matbord dekket. Det meste gir deg vann i munnen, men noe liker du ikke så godt eller ikke i det hele tatt. Du gleder deg til å ta deg for av maten.

Men vertskapet ditt begynner å øse det ene og det andre opp på talerkenen din. Du har ingen ting å si på hva eller hvor mye det skal være. De forteller deg at de ser du kan trenge å spise litt du som er så tynn og blek. Du merker tydelig at det er et krav at du spiser opp. Hvis ikke blir de både fornærmede og føler seg avvist og lite verdsatt. Dessuten blir de så bekymret for deg fordi du spiser så lite. Du trykker i deg maten i håp om å få det hele overstått. Men ikke før har du tømt talerkenen så lefser de oppi mer til deg.

For å komme deg bort fra bordet uten total katastrofe og tragedie, sier du i et siste desperat forsøk at du er trøtt. Med alskens styr og viderverdigheter blir du vist til rommet du skal sove. Rommet og sengen er helt grei, og det sier du. Men plutselig finner vertskapet ut at det ikke er greit. Du trenger en varmeovn og et ullpledd må vite. Dine protester om at du foretrekker et svalt rom blir avvist som beskjedenhet. Og hva har du nå for pysjamas? - Nei, slikt kan du da ikke sove i. Og så kommer vertsskapet med sine egne pysjamaser som du må bruke, ullpysj...

Og oppi alt sammen skal du late som du er overveldende takknemlig over den vennligheten og omsorgen du mottar.

Når du endelig får litt tid for deg selv ringer du stinn, opprådd og fortvilt til den som anbefalte deg å besøke dette stedet. Og hva får du til svar. "Ja, er de ikke herlige og gjestfrie. Dette trenger du!"

mvh

glitrende historie!