Lyver du?

[Gjest littløgner?]

Noen ganger observerer jeg, høyst motvillig, at jeg selv lyver.... Aldri om alvorlige saker, eller ting som kan skade andre, men om små ting for å unngå konfrontasjoner/ unødvendige såre følelser....

- Og kanskje for å få ting til å se bedre ut enn de er....

Det er ikke slik at jeg " løper omkring og lyver," men det skjer... Hva med deg, hender det i blandt?

Mvh

[Gjest Timiti]

Ja, jeg tar en hvit løgn i ny og ne.

"Den som sier han alri lyver, lyver"

[pekkaline]

Joda det hender nok overfor folk jeg ikke utdyper meg for. Men det kaller jeg en hvit løgn. Eks, du møter noen på gata. -hei, hvordan går det med deg? Da svarer jeg jotakk bare bra, du da, har du det fint? Den frasen der er merkelig egentlig.... Dersom man virkelig legger ut om hvordan man har det så kan man se den andre parten bli pinlig berørt og plutselig får det travelt

Men normalt så er jeg en person som ikke kan lyve, jeg klarer det bare ikke. Det synes på meg når jeg lyver fordi jeg begynner å le osv. Mange som lyver flakker med blikket og tar seg i ansiktet. Jeg avslører folk med tegnene, men sier det ikke alltid til dem. Det holder for meg å vite det.

[Speak]

Ja, om jeg tror det skader andre at jeg snakker sant så hender det at jeg drar en hvit løgn. Og om jeg ikke orker å ta en tyngre diskusjon. Da avfeier jeg det i stedet.

Men aldri om noe alvorlig.

[idefixa]

Enig med Timiti. De som sier de aldri lyver, lyver... Hva er løgn? Jeg tror de fleste av oss lyver til tider. Jeg jobber i et service yrke, og må si jeg er litt på kanten i forhold til kunder nesten daglig.... Men, konsekvensen av total ærlighet ville blitt økonomisk ruin for bedriften, tror jeg...Jeg tror man skal være forsiktig med å tolke folks kroppsspråk til å vitne om løgn, slik Pekkaline sier.... Folk tar seg til ansiktet og flakker med blikket også når de er sjenerte, flaue, usikre, hemmelig forelsket osv.... Vi må derfor være forsiktige med å beskylde folk for å være løgnere.

Fra et religiøst ståsted ville kanskje løgn være "synd" først når den rammer andre?! Er velmenende hvite løgner greit? Og, er de sosialt akseptable.....?

[jubalong70]

Selvsagt lyver jeg en gang i blant. Jeg tror ærlig talt ikke at det finnes ett eneste menneske i denne verden som aldri lyver.

Jeg prøver jo å unngå de helt store løgnene, men småløgner blir det innimellom.

[Gjest togli]

Jeg hater tanken på å lyve, men synes det er helt greit å ty til en hvit løgn for å unngå å såre andres følelser... Hvis venninna mi har kjøpt en skrekkelig stygg kjole og spør om jeg liker den, så sier jeg selvsagt ikke sannheten

[morsan]

jeg er vel omtrent som deg og folk flest - småløgner og "hvite løgner" og fortielse av sannheten er noe som vi alle gjør oss skyldige i fra tid til annen.

Men jeg vil absolutt ikke karakterisere meg selv om en løgnaktig person.

[double]

Nei, jeg lyver ikke. De som mener det ikke finnes mennesker som ikke lyver tar faktisk feil.

Som barn og i ungdomstiden prøvde jeg meg med løgn, for å dekke over ovenfor f.eks min mor når jeg hadde gjort noe andre anså som galt.. og i forsøk på å få meg venner så løy jeg en gang.

Men som voksen.. nei, jeg lyver ikke. Jeg kan ikke lyge og sånn er det bare.

[morsan]

http://www.forskning.no/Artikler/2005/oktober/1128942571.12

"Men en direkte løgn, der alt som fortelles er usant, er det langt fra alltid snakk om. Du har kanskje bare overdrevet, underdrevet, plusset på litt ekstra eller trukket fra litt om hverdagens større og mindre hendelser.

- Ofte dreier ikke folks små løgner i det daglige seg om alvorlige usannheter som får store konsekvenser for andre. Mye kan nærmest karakteriseres som sosial smøring, som at vi sier at jakka til kompisen er fin eller kjærestens frisyre flott, mens vi kanskje bare synes den er grei nok eller i verste fall direkte stygg, sier Magnussen."

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1139278.ece

[kaffepiken]

Jeg er vel ikke noe bedre enn andre tror jeg. Tyr nok mer eler mindre bevisst til en liten hvit en iblant, for å unngå å såre andre osv. Jeg tenker ikke på det som hvite løgner, men som gode diplomatiske evner ;o)

[fresja]

Jeg lyver ikke, men det hender nok jeg unnlater å si alt. Og så hender det jeg jeg sier noe feil, så da tror kanskje folk at jeg lyyver. Bryr meg ikke å rette opp bagatellfeil senere, det er uinteressant om jeg har sagt søskenbarn, om tremenning, når det gjelder personer som f.eks. kollegene mine ikke kjenner!

[morsan]

Jeg er vel ikke noe bedre enn andre tror jeg. Tyr nok mer eler mindre bevisst til en liten hvit en iblant, for å unngå å såre andre osv. Jeg tenker ikke på det som hvite løgner, men som gode diplomatiske evner ;o)

Det var en diplomatisk måte å si ting på! :-)

[kaffepiken]

Det var en diplomatisk måte å si ting på! :-)

Hehe, takk..

Aner at det bor en diplomat i deg også? ;o)

[morsan]

Hehe, takk..

Aner at det bor en diplomat i deg også? ;o)

Ja*S* "Løgn" er jo et definisjonsspørsmål, og jeg legger til grunn at dem som kategorisk sier at de aldri lyver har lagt til grunn snever tolkning av begrepet! ;-)

[Gjest blaastrek]

Satt på legekontoret og småprata med ei eldre dame jeg ikke kjente. Så sa jeg at jeg var gravid. " Åhhhh, så koselig..." Hvor lenge har du vært gift? Hadde ikke helt hjerte til å si at vi bare var samboere, så jeg sa 2 år - så lenge som vi har vært sammen. Ille? Hu hadde egentlig ikke noe med det og jeg gadd ikke lage en pinlig situasjon.

[Gjest xbellax]

Jeg er med tiden blitt skremmende brutalt ærlig. Det er ok egentlig. (jeg vet ikke om det er ok -men det er nå en gang slik jeg er blitt!)

Men jeg skal innrømme at da jeg fikk servert en heidundrende grusom middag av min daværende kjæreste, forsøkte jeg i det lengste å holde munn.

[Sofline]

Det hender jeg tar en hvit løgn, men jeg kan ikke huske sist jeg gjorde. Generelt får jeg svært dårlig samvittighet når jeg sier noe usant, og unngår der derfor så godt jeg kan.

[Gjest Catwoman]

Jeg har et motto: Si ikke alltid det du mener, men men det du sier.

[Gjest ærlig sjel]

Nei.

Jeg sier ikke alt til min foreldre og har nok løyet for dem, men aldri ellers.