Vil ikke ha det bra

[Gjest Stillheten]

Skjønner ikke hva som skjer med meg. Går på en del tabletter og har det forholdsvis bra, men føler at det ikke er riktig. Jeg vil ikke ha det bra, det er ikke riktig. Gjør hva som helst for og gjøre meg selv vondt. Har det vel bra samtidig som jeg har det dårlig. Forstår ikke meg selv. Kan du forklare meg hva som skjer. Tenker hele tiden at jeg ikke orker mer, men så kommer neste dag og jeg kommer gjennom den også.

Er det andre som har det slik?

[Gjest Happiness]

Slik har jeg det; Det er skummelt å ha det bra. Man blir så sårbar, for noen eller noe kan rive det fra en. Uten at en selv har kontroll. Mens en lever og smiler i hjertet kan noen komme og slå en over hjerterota. Og en sitter tilbake ydmyket fordi en var så "skjødesløs" å gå for lykkelige stunder.

Da er det bedre å rive det ned selv. Da vet en i det minste hva en har å forholde seg til.

Noen rev ned alt hos meg. Svek meg så jeg ble helt ribbet tilbake. Men jeg overlever likevel. Og vet at jeg vil ta sjansen igjen. Kanskje ikke akkurat på en mann, men på stunder med lykke. Fordi man kan overleve det meste. Og det er verdt lykken en kan føle på en stakket stund. Eller kanskje for en lang stund.

Man må samle på stunder med lykke. La det bære og briste.

[Gjest Friskblitt]

Helt sikkert flere som har det sånn. Jeg har det ikke sånn nå, men har hatt det slik tidligere; at jeg tenker hver dag at nå orker jeg ikke mer, men så orker jeg likevel litt til og litt til. Nå tenker jeg ikke lenger at jeg ikke orker mer. Jeg var så langt nede, og trodde ganske sikkert at jeg aldri ville få det bra. Nå har jeg det bra. Jeg har fått en del av det jeg savnet da jeg var så deprimert tilbake, så som drømmer, følelser og livslyst. Kanskje er det bra at du stadig orker litt til og lit til. Men du må jobbe også. Hva savner du? Hva finner du av små positive ting gjennom dagen? Og svar (ikke nødvendigvis til meg, men til deg selv) i forhold til deg selv og slik du føler deg, ikke i forhold til alle andre.

[Gjest xbellax]

Så flott at du klarer å være så ærlig.

Noen har hatt det så jævelig over så lang tid at det er fullstendig ukjent for dem hva det vil si å ha det bedre. Derfor tviholder de gjerne på det "kjente og trygge", og svært ofte det destruktive. Man kjenner jo ikke til noe annet og å kaste seg ut i en ny verden _er_ skummelt (om man skal gjøre det i stor fart!). Andre ganger er det fordi pasientrollen er trygg og gir gevinst, man blir sett, tatt hånd om og man blir passet på noe som naturlig nok føles både trygt og godt.

Og så har du dem som er blitt, hva skal jeg kalle det.. ødelagt, som er blitt så grovt mishandlet at de bestemt mener de ikke fortjener bedre.

Det positive; det er mulig å snu alt..med tid, rett innstilling, mot, vilje og medmennesker.