jeg endrer adferden min

[Gjest Pepsimaz]

Jeg har slitt psykisk før og vært dønn deprimert og har enda noen venner som sliter. Når jeg er med fleste andre så har jeg et helt annet stemmeleie og viser entusiasme og glede og sånn.Jeg føler at jeg er mer meg selv da.Er som regel en blid jente som smiler mye .Og jeg føler jeg har funnet litt tilbake til meg selv.At depresjonen gjorde meg til en annen.Familien min reagerer også på det.De synes jeg er så mye blidere og hyggeligere og hjelpsom nå enn før og føler at de har fått meg tilbake på en måte.

Men når jeg er med de vennene som sliter psykisk så liksom snakker jeg mer monotont og deprimert aktig.Og jeg får litt dårlig samvittighet for å snakke om endel temaer fordi det kanskje er upassende å snakke om hvor fint og flott er når personen du prater med synes hele verden er pyton.Så det gjør at jeg ikke prater med de om det i det hele tatt selv om jeg egentlig har lyst da.

Lurer jeg meg selv og andre når jeg endrer oppførselen min på denne måten? Eller er det bare normal høflighet.

[soleil]

Til en viss grad er det normalt å tilpasse seg litt den man snakker med. Det heter speiling, man hermer liksom litt etter den man snakker med, er litt på samme nivå.

Jeg tror dette lett kan dra deg ned om du oppfører deg depressivt sammen med noen venner. Hvordan du handler påvirker følelsene og ditt stemningsleie. Jeg tror ikke du gjør de deprimerte vennene en tjeneste ved å være depressiv sammen med dem. Prøv å vær deg selv, kanskje kan din bedring smitte litt over på de andre om du tør å vise at du har fått det bedre?

[Gjest butterfly24]

etter å ha vært deprimert i flere år,har jeg det endelig bedre.men når humøret mitt ble bra,ble jeg faktisk beskyldt for å ruse meg,virker visst "høy"...av den grunn må jeg dempe meg,og nærmest skjule gleden min.helt bakvendt,men jeg er lei av å forklare meg!

[Gjest Pepsimaz]

etter å ha vært deprimert i flere år,har jeg det endelig bedre.men når humøret mitt ble bra,ble jeg faktisk beskyldt for å ruse meg,virker visst "høy"...av den grunn må jeg dempe meg,og nærmest skjule gleden min.helt bakvendt,men jeg er lei av å forklare meg!

Tror de av oss som har opplevd litt setter mer pris på ting enn de andre som bare har sklir rett igjen livet gjør kanskje.Og det er en god ting er det ikke?Kjenner en med som hadde alvorlig kreftsykdom som er på samme måte.Eller han blir så utrolig rørt. Hver gang han snakker om en flott eller fin opplevelse , eller kona si så kommer det noen tårer i øyekroken.Og han bobler også av glede og entusiasme.Jeg synes det bare er flott og inspirerende.Men så er det nordmenn da som er livredd for å vise følelser eller skille seg ut.Var på en konsert hvor alle omtrent så på naboen ved siden av for å se om de skulle tørre å danse og reise seg opp og rocke til musikken.Livredd for å skille seg ut.

Jeg fikk faktisk den samme komentaren av familien min helt i begynnelsen.Men nå opplever hun at det er meg og sånn jeg naturlig er da,fordi har vært såpass "glad" over lengre tid.

[rose23]

Ved å være blid og prate om hyggelige ting kan du nå hjelpe deprimerte å få opp humøret. Når jeg selv er nedenfor er det ofte positive mennesker og humor som får dratt meg opp igjen! Men selvfølgelig om noen er grisedeprimert og trist er det jo også naturlig å spørre hvordan den andre har det.

[Gjest butterfly24]

Tror de av oss som har opplevd litt setter mer pris på ting enn de andre som bare har sklir rett igjen livet gjør kanskje.Og det er en god ting er det ikke?Kjenner en med som hadde alvorlig kreftsykdom som er på samme måte.Eller han blir så utrolig rørt. Hver gang han snakker om en flott eller fin opplevelse , eller kona si så kommer det noen tårer i øyekroken.Og han bobler også av glede og entusiasme.Jeg synes det bare er flott og inspirerende.Men så er det nordmenn da som er livredd for å vise følelser eller skille seg ut.Var på en konsert hvor alle omtrent så på naboen ved siden av for å se om de skulle tørre å danse og reise seg opp og rocke til musikken.Livredd for å skille seg ut.

Jeg fikk faktisk den samme komentaren av familien min helt i begynnelsen.Men nå opplever hun at det er meg og sånn jeg naturlig er da,fordi har vært såpass "glad" over lengre tid.

sikkert en stor forandring for både din og min familie når man endelig får det bra.men så det er på det klare;jeg har det naturlig bra:) du skjønner jo det,siden du selv har opplevd det.det er jo en fornærmelse å bli beskyldt for å være "høy" på stoff når det er naturlig glede:) familien min har også innsett at dette er ekte:)

Glad på dine vegne for at det går bedre:)