Medisiner, panser og følelser....

[bibben]

Er det slik at visse medisiner kan blokkere effekten av psykoterapi?

Jeg opplever at jeg ikke får skikkelig tak i følelsene når jeg skal gå inn i materiale som er sårt og vanskelig.

Noen ganske få ganger har jeg klart å gråte skikkelig, men stort sett får jeg ikke tak i det som kan løsne på sorgen som hele tiden ligger der som et bakteppe.

Jeg føler at det hadde vært godt å få det ut, for å si det slik, men det er noe som stopper opp. Jeg klarer ikke å gi meg hen.

Dette er vanskelig og frustrerende.

Hva kan jeg gjøre for å gi litt etter, for å komme over den følelsesmessige kneiken som gjør at jeg ikke slipper følelsene litt opp?

Jeg tenker at jeg kanskje ikke kommer noe videre med behandling så lenge jeg går på medisiner.

Kan dette være en forklaring?

Når dette er sagt, så vet jeg at enkelte medisiner er en forutsetning for å holde følelsene sånn nogenlunde på plass, slik at en terapeutisk samtale kan gjennomføres.

Er det kanskje forskjell på medisiner? At noen medisiner hemmer følelseslivet i en slik grad at psykoterapi er fånyttes? Jeg tenker kanskje her først og fremst på AP og Lamictal???

Og at andre medisiner igjen (f.eks SSRI) er viktig for å være "samlet" nok til å få noe ut av eksempelvis psykodynamisk og kognitiv terapi?

Jeg er veldig usikker på dette. Jeg synes at jeg går rundt med en slags ugjennomtrengelig drakt, og at alt det som jeg vet er der inne, og som gjør vondt, ligger og gjærer uten å klare å komme ut.

Det er slitsomt å leve så mye i hodet, i fornuften, og ikke ha god nok kontakt med de genuine følelsene.

Jeg er temmelig sliten av å gå med det jeg opplever som mye kaos innvendig, og mye fornuftsmessig orden utvendig.

Jeg skulle ønske at noen kunne hjelpe med å få litt mer oversikt og ro inn i systemet, samt at det ble litt mer samsvar mellom innside og utside.

Jeg klarer meg bra i hverdagen, men jeg går med en slags sorgfølelse som forstyrrer altfor ofte. Det tar min konsentrasjon.

Hva har dere andre gjort for å få lettet litt på følelsestrykket? Hvordan kom dere over kneiken? Jeg ønsker å komme over på den andre siden, og jeg tror noe handler om å klare å gråte "skikkelig".

Har noen tanker om hva som er en effektiv måte å løsne litt opp på? Har noen merket en økt følelsesmessig fleksibilitet etter å ha sluttet med medisiner? Evt. det motsatte?

Dette ble kanskje mange sammenblandede spørsmål på én gang, og kanskje litt rotete fremstilt. Men jeg blir i alle fall glad hvis noen har tanker om dette de vil dele.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har tatt dette opp med psykologer. Antar at dersom det er noe i dette, vil psykologer være mer skeptiske enn psykiatere.

Den ene psykologen er professor i psykologi, den andre er senior psykologspesialist og har den høyeste utdanning det er mulig å få innen kognitiv terapi, den tredje er en relativt nyutdannet og meget oppegående psykolog som bla har vært i styret for norsk forening for akuttpsykiatri.

De er samstemte i at det verken finnes vitenskapelig grunnlag eller eget erfaringsgrunnlag som tilsier at medisinering er negativt i forhold til moderne psykoterapi.

Det er svært liten dokumentasjon på at terapiformer hvor følelser spiller en sentral rolle har særlig effekt.

[Gjest D*lilith]

Jeg vet iallefall at abilify stopper gråten...har bare grått en gang etter at jeg begynte på dem og før gråt jeg altfor mye....savner å gråte.

[bibben]

Jeg har tatt dette opp med psykologer. Antar at dersom det er noe i dette, vil psykologer være mer skeptiske enn psykiatere.

Den ene psykologen er professor i psykologi, den andre er senior psykologspesialist og har den høyeste utdanning det er mulig å få innen kognitiv terapi, den tredje er en relativt nyutdannet og meget oppegående psykolog som bla har vært i styret for norsk forening for akuttpsykiatri.

De er samstemte i at det verken finnes vitenskapelig grunnlag eller eget erfaringsgrunnlag som tilsier at medisinering er negativt i forhold til moderne psykoterapi.

Det er svært liten dokumentasjon på at terapiformer hvor følelser spiller en sentral rolle har særlig effekt.

Betyr det at det kun er kognitiv terapi som fungerer, og at det å etablere en terapeutisk relasjon til en behandler er "waste of time"?

[Gjest Happiness]

Jeg skjønner godt du tenker mye på dette. Det har jeg også gjort. Det er ikke lett å finne noe godt svar.

Jeg har gått på medisiner som jeg tror har avstumpet meg, og jeg har gått på medisiner som jeg føler har åpnet opp. Jeg tror det er så individuelt. Hvert enkelt menneske reagerer forskjellig på ulike medisiner enten det er AD, AP, SS. Og det er ikke like lett å vite hva som er medisiner eller hva som muligens er forsvarsmekaninsmer inne i oss. Kanskje er det forsvarsmekanismer som gjør at det kan være vanskelig å få tak i følelsene. Jeg vet ikke. Du vet best hvor du er i prosessen din.

Nå går jeg ikke på noen medisiner, og føler jeg har veldig tilgang på alt. Men i perioder var jeg nødt til å bruke medisiner for å tenke fruktbare, sammenhengende tanker.

[vanilje]

Betyr det at det kun er kognitiv terapi som fungerer, og at det å etablere en terapeutisk relasjon til en behandler er "waste of time"?

NHD er tilhenger av kognitiv ja, men det betyr ikke at det er riktig i absolutt alle sammenhenger.

For meg funker ikke kognitiv i det hele tatt.

[Gjest Happiness]

Betyr det at det kun er kognitiv terapi som fungerer, og at det å etablere en terapeutisk relasjon til en behandler er "waste of time"?

En terapeutisk relasjon kan fungere godt og gi resultater selv om en ikke "flommer over av følelser". Synes det har gått jevnt fremover med ting vi har jobbet med enten jeg har vært på medisiner eller ikke.

[bibben]

Jeg skjønner godt du tenker mye på dette. Det har jeg også gjort. Det er ikke lett å finne noe godt svar.

Jeg har gått på medisiner som jeg tror har avstumpet meg, og jeg har gått på medisiner som jeg føler har åpnet opp. Jeg tror det er så individuelt. Hvert enkelt menneske reagerer forskjellig på ulike medisiner enten det er AD, AP, SS. Og det er ikke like lett å vite hva som er medisiner eller hva som muligens er forsvarsmekaninsmer inne i oss. Kanskje er det forsvarsmekanismer som gjør at det kan være vanskelig å få tak i følelsene. Jeg vet ikke. Du vet best hvor du er i prosessen din.

Nå går jeg ikke på noen medisiner, og føler jeg har veldig tilgang på alt. Men i perioder var jeg nødt til å bruke medisiner for å tenke fruktbare, sammenhengende tanker.

Takk for innspillet ditt. Det gir håp om at følelsene kan komme mer opp i dagen. Du skriver at jeg best vet selv hvor jeg er i min egen prosess. Jeg skulle ønske at jeg hadde er mer bevisst forhold til nettopp min egen prosess. Jeg tenker at hvis jeg fikk mer orden på følelsene, ville det være lettere å se klart og å føle hva som var "sant"....jeg ser at dette ble litt kryptisk, men jeg har tillit til at du forstår.

Jeg tror at det ville være lettere å nyttigjøre seg en terapisituasjon hvis forsvarsmekanismene kunne ta en hei dundrende lang fellesferie ) slik at jeg kunne få komme på banen med bare meg.

Jeg vet at du vet hvordan det er å være fornuftig og pliktoppfyllende til over ørene. Jeg er sliten av å være nettopp det.

Jeg har kanskje et indre ønske om å være mer spontan, og ikke gjør alt "riktig". Jeg er lei av, og sliten av å ta hensyn til andres følelser. Det tar på å alltid skulle tenke over hvordan det man sier og gjør blir mottatt; om man sårer, tråkker på, henger ut, eller dominerer. Om man lever opp til forventninger og plikter, om man ser andres behov i tide...ja listen er uendelig lang.

Skrekk og gru...jeg ser dette ble en tirade. Er visst full av ord i kveld )

[bibben]

Jeg vet iallefall at abilify stopper gråten...har bare grått en gang etter at jeg begynte på dem og før gråt jeg altfor mye....savner å gråte.

Ja, nettopp. Dette er jeg helt med på selvom jeg nok har hatt det slik lenger enn jeg har gått på Abilify. Jeg er jo usikker på om hva som kommer først....høna eller egget....nå var jo ikke NHD helt enige med oss for å si det slik. Men kanskje det vi opplever blir sannheten om noen år. Da trykkes det kanskje artikler som nettopp har funnet en lenge skjult sammenheng melom følelser og enkelte medisiner....God knows...jeg vet i alle fall ikke. Men D*lilith, endelig kom svaret på seponeringen. Den som venter på noe godt venter ikke forjeves vet du )

[Gjest D*lilith]

Ja, nettopp. Dette er jeg helt med på selvom jeg nok har hatt det slik lenger enn jeg har gått på Abilify. Jeg er jo usikker på om hva som kommer først....høna eller egget....nå var jo ikke NHD helt enige med oss for å si det slik. Men kanskje det vi opplever blir sannheten om noen år. Da trykkes det kanskje artikler som nettopp har funnet en lenge skjult sammenheng melom følelser og enkelte medisiner....God knows...jeg vet i alle fall ikke. Men D*lilith, endelig kom svaret på seponeringen. Den som venter på noe godt venter ikke forjeves vet du )

Ja du sier noe der bibbeb...ja endelig kom svaret og det er jeg glad for

[Gjest Happiness]

Takk for innspillet ditt. Det gir håp om at følelsene kan komme mer opp i dagen. Du skriver at jeg best vet selv hvor jeg er i min egen prosess. Jeg skulle ønske at jeg hadde er mer bevisst forhold til nettopp min egen prosess. Jeg tenker at hvis jeg fikk mer orden på følelsene, ville det være lettere å se klart og å føle hva som var "sant"....jeg ser at dette ble litt kryptisk, men jeg har tillit til at du forstår.

Jeg tror at det ville være lettere å nyttigjøre seg en terapisituasjon hvis forsvarsmekanismene kunne ta en hei dundrende lang fellesferie ) slik at jeg kunne få komme på banen med bare meg.

Jeg vet at du vet hvordan det er å være fornuftig og pliktoppfyllende til over ørene. Jeg er sliten av å være nettopp det.

Jeg har kanskje et indre ønske om å være mer spontan, og ikke gjør alt "riktig". Jeg er lei av, og sliten av å ta hensyn til andres følelser. Det tar på å alltid skulle tenke over hvordan det man sier og gjør blir mottatt; om man sårer, tråkker på, henger ut, eller dominerer. Om man lever opp til forventninger og plikter, om man ser andres behov i tide...ja listen er uendelig lang.

Skrekk og gru...jeg ser dette ble en tirade. Er visst full av ord i kveld )

Jeg tror jeg vet litt hvordan du har det ja.

Det er veldig vanskelig å vite hvor en er i sin egen prosess. Når jeg kastet meg ut i dypt vann, var det en forutsetning for meg at jeg virkelig hadde tillit til at terapeutene mine stod på land og så meg svømme. At de visste mer enn meg hvor jeg var hen. For jeg hadde ikke oversyn i det hele tatt. Har du sett dette før? Har du hørt dette før? Vet du mer enn jeg hvor jeg er i prosessen min? Jeg spurte dem om og om igjen. Og de hadde stt. Og hørt. Og visste. Tanken på at de hadde vært med mange mennesker gjennom en prosess var helt avgjørende for at jeg i det hele tatt turte å kaste meg utpå. Og i blant følte jeg at de hadde en livline å holde seg fast i ,nettopp fordi de hadde kommet seg på land og stod på land. De hadde også gått i

terapi og hatt sin prosess.

Gud hvor vondt det gjør. At han ikke er der mer.

Jeg har vært en skikkelig flinkispasient ja. Ikke nødvendigvis min beste side. Det tok også så lang tid før jeg klarte å få løst på ting, og min psykiater gav meg dobbelttimer nettopp av den grunn. Jeg kom i gang den siste halve timen. Da gråt jeg, lo, ble sint, hadde angst.Men det er mye terapi som blir gjort også utenfor disse følelsene. Det er jo noe du kan foreslå for terapeuten din. Muligens skal det ikke mange timene til for at du kanskje lettere får hull på ting også med enkelttimer.

Jeg innser at jeg har balansert mennesker på ulikt sett gjennom hele livet. I altfor stor grad.Helt siden jeg satt midt mellom de to "verstingene" i klassen med MBD, til ulike sider ved min tidligere mann som jeg ikke skal gå nærmere innpå. Vi må passe på at verden ikke går av hengslene, sant? _Hvorfor_ gjør vi det? Hva skjer hvis vi slutter. Hvor syk kan man bli av å balansere for mye de menneskene en har rundt seg? Jeg lurer veldig på det for tiden.

Ellers tror jeg på trening. Det får frem enorme følelser i meg av sårhet, sinne, gråt. Jeg har grått på SATS (for meg selv) mang en gang. Kanskje en burde jogget til terapitimen?

[bibben]

NHD er tilhenger av kognitiv ja, men det betyr ikke at det er riktig i absolutt alle sammenhenger.

For meg funker ikke kognitiv i det hele tatt.

Nei, jeg tror ikke kognitiv terapi ville være mitt førstevalg, men jeg har ingen erfaring, så jeg bare synser foreløpig.

Jeg tenker at det å oppleve å få tillit til et annet menneske er avgjørende for individer som har manglet nettopp gode mellommenneskelige erfaringer og relasjoner. Jeg tror det er veldig, veldig viktig. Det å få erfart at det finnes mennesker med gode intensjoner kan kanskje være med på å snu et destruktivt verdensbilde. Videre kan det være avgjørende å møte mennesker som kan vise en veien ut i et tryggere landskap.

En god terapeutisk relasjon kan resultere i et godt samarbeidsklima der fornuftige forandringer kan legges i støpeskjeen, og trenger slett ikke å være preget super duper overføleri (komm. til Happiness).

Jeg tror kognitiv passer for noen, og ikke for alle.

Selv om denne terapiformen tydeligvis skårer høyest hva angår kvantitative resultater, kan det tenkes at den mangler mer usynlige elementer som "sarte sjeler" som oss nettopp trenger!!!

[Gjest Happiness]

Nei, jeg tror ikke kognitiv terapi ville være mitt førstevalg, men jeg har ingen erfaring, så jeg bare synser foreløpig.

Jeg tenker at det å oppleve å få tillit til et annet menneske er avgjørende for individer som har manglet nettopp gode mellommenneskelige erfaringer og relasjoner. Jeg tror det er veldig, veldig viktig. Det å få erfart at det finnes mennesker med gode intensjoner kan kanskje være med på å snu et destruktivt verdensbilde. Videre kan det være avgjørende å møte mennesker som kan vise en veien ut i et tryggere landskap.

En god terapeutisk relasjon kan resultere i et godt samarbeidsklima der fornuftige forandringer kan legges i støpeskjeen, og trenger slett ikke å være preget super duper overføleri (komm. til Happiness).

Jeg tror kognitiv passer for noen, og ikke for alle.

Selv om denne terapiformen tydeligvis skårer høyest hva angår kvantitative resultater, kan det tenkes at den mangler mer usynlige elementer som "sarte sjeler" som oss nettopp trenger!!!

Jeg ser for meg at kognitiv terapi er som å bruke enden på ungen min sin plasthammer for å få ut spiker som er banket skikkelig beinhardt inn. Kanskje litt banalt bilde men...

Jeg tror absolutt på kognitiv terapi også for slike som meg, men da som en del av den psykoterapeutiske.Jeg ser ingen motsetning mellom kognitiv terapi og den jeg har gått i. Den har da vært full av kognitive innslag hele tiden. Jeg har vanskelig for å se for meg en god psykoterapi uten kognitiv terapi innfiltret. En god terapi altså. Det finnes jo de som bare lytter forståelsesfullt halvt i søvne.

[Gjest la philosophia]

Jeg har brukt medisiner. De har hjulpet meg til å være såpass samlet at jeg kunne gjøre meg nytte av psykoterapi. Men for en stund tilbake sluttet jeg med medisinene. Det satte tankene mine i sving igjen, for da hadde de stoppet opp og min prosess også. Da tankevirksomheten satte i gang igjen, gjennomgikk jeg store forandringer som var svært viktige for å bli bra.

Så ja, jeg mener at medisiner i noen tilfeller kan bremse opp terapien. I tillegg begynte jeg å gråte, noe jeg ikke hadde gjort mye av tidligere i mitt liv. Jeg gråt mye i noen måneder, det trengte jeg. Nå har det stabilisert seg og jeg gråter en skvett eller tre når jeg trenger det :-)

[Carwing]

Betyr det at det kun er kognitiv terapi som fungerer, og at det å etablere en terapeutisk relasjon til en behandler er "waste of time"?

Terapeuter som jobber kognitivt er like opptatt av å ha en god relasjon til pasienten som dynamikere er. Men det som kommer etter at relasjonen er etablert er forskjellig.

[bibben]

Jeg tror jeg vet litt hvordan du har det ja.

Det er veldig vanskelig å vite hvor en er i sin egen prosess. Når jeg kastet meg ut i dypt vann, var det en forutsetning for meg at jeg virkelig hadde tillit til at terapeutene mine stod på land og så meg svømme. At de visste mer enn meg hvor jeg var hen. For jeg hadde ikke oversyn i det hele tatt. Har du sett dette før? Har du hørt dette før? Vet du mer enn jeg hvor jeg er i prosessen min? Jeg spurte dem om og om igjen. Og de hadde stt. Og hørt. Og visste. Tanken på at de hadde vært med mange mennesker gjennom en prosess var helt avgjørende for at jeg i det hele tatt turte å kaste meg utpå. Og i blant følte jeg at de hadde en livline å holde seg fast i ,nettopp fordi de hadde kommet seg på land og stod på land. De hadde også gått i

terapi og hatt sin prosess.

Gud hvor vondt det gjør. At han ikke er der mer.

Jeg har vært en skikkelig flinkispasient ja. Ikke nødvendigvis min beste side. Det tok også så lang tid før jeg klarte å få løst på ting, og min psykiater gav meg dobbelttimer nettopp av den grunn. Jeg kom i gang den siste halve timen. Da gråt jeg, lo, ble sint, hadde angst.Men det er mye terapi som blir gjort også utenfor disse følelsene. Det er jo noe du kan foreslå for terapeuten din. Muligens skal det ikke mange timene til for at du kanskje lettere får hull på ting også med enkelttimer.

Jeg innser at jeg har balansert mennesker på ulikt sett gjennom hele livet. I altfor stor grad.Helt siden jeg satt midt mellom de to "verstingene" i klassen med MBD, til ulike sider ved min tidligere mann som jeg ikke skal gå nærmere innpå. Vi må passe på at verden ikke går av hengslene, sant? _Hvorfor_ gjør vi det? Hva skjer hvis vi slutter. Hvor syk kan man bli av å balansere for mye de menneskene en har rundt seg? Jeg lurer veldig på det for tiden.

Ellers tror jeg på trening. Det får frem enorme følelser i meg av sårhet, sinne, gråt. Jeg har grått på SATS (for meg selv) mang en gang. Kanskje en burde jogget til terapitimen?

Ja, jeg forstår virkelig godt at du savner ham. Hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg vært litt "misunnelig" på den relasjonen du hadde med din psykiater. Ja, jeg husker for ett par år siden. Da tror jeg vi satt og gjorde noe tilsvarende på hver vår kant, og jeg fulgte med på tankene du delte med oss på dol. Hvordan det gikk opp og ned, fremover og litt bakover når du hadde vært til time. Han hørtes ut som en slags klippe, og en som tok sin pasient på ramme alvor, og med den største respekt. Jeg tenkte den gang at psykiatere som ham burde klones )

Du skriver noe om dette med redningslinen. Noen som holder fast når en selv føler seg på dypt vann. Jeg tror det er avgjørende. Det gir også en slags trygghet å vite at den som lytter, den som ser og råder, nettopp har vært ute i det kalde vannet selv, og at de kjenner angsten for ikke å bunne.

Jeg tenker at dette med trening har noe magisk over seg som jeg ikke helt har oppdaget ennå. Selvom jeg tidvis har hatt trene-sesonger, på Friskis&Svettis, har jeg aldri opplevd treningsglede sånn dypt og inderlig. Men når både du og Frosken anbefaler nærkontakt med fysisk fostring så sterkt, skal jeg vurdere å gi det nok et forsøk!!!

[bibben]

Terapeuter som jobber kognitivt er like opptatt av å ha en god relasjon til pasienten som dynamikere er. Men det som kommer etter at relasjonen er etablert er forskjellig.

Takk for oppklaringen. Jeg ble bare litt forvirret av det NHD skrev om følelser, og at dette ikke var "nødvendig" for et godt behandlingsresultat.

Jeg tenker at det må følelser til for å få til en terapeutisk relasjon. Da særlig for klienter som ikke har opplevet trygghet og tillit i andre relasjoner. Jeg tenker nemlig at følelser er vesentlig i enhver mellommenneskelig relasjon, da selvsagt også til sin psykolog.

Jeg kan tidvis bli litt skremt av for mye biologisk tenkning i relasjon til behandling av mennesker.

[bibben]

Jeg ser for meg at kognitiv terapi er som å bruke enden på ungen min sin plasthammer for å få ut spiker som er banket skikkelig beinhardt inn. Kanskje litt banalt bilde men...

Jeg tror absolutt på kognitiv terapi også for slike som meg, men da som en del av den psykoterapeutiske.Jeg ser ingen motsetning mellom kognitiv terapi og den jeg har gått i. Den har da vært full av kognitive innslag hele tiden. Jeg har vanskelig for å se for meg en god psykoterapi uten kognitiv terapi innfiltret. En god terapi altså. Det finnes jo de som bare lytter forståelsesfullt halvt i søvne.

Jeg likte bildet med plasthammeren Happiness!

*LOL*

[Gjest Happiness]

Ja, jeg forstår virkelig godt at du savner ham. Hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg vært litt "misunnelig" på den relasjonen du hadde med din psykiater. Ja, jeg husker for ett par år siden. Da tror jeg vi satt og gjorde noe tilsvarende på hver vår kant, og jeg fulgte med på tankene du delte med oss på dol. Hvordan det gikk opp og ned, fremover og litt bakover når du hadde vært til time. Han hørtes ut som en slags klippe, og en som tok sin pasient på ramme alvor, og med den største respekt. Jeg tenkte den gang at psykiatere som ham burde klones )

Du skriver noe om dette med redningslinen. Noen som holder fast når en selv føler seg på dypt vann. Jeg tror det er avgjørende. Det gir også en slags trygghet å vite at den som lytter, den som ser og råder, nettopp har vært ute i det kalde vannet selv, og at de kjenner angsten for ikke å bunne.

Jeg tenker at dette med trening har noe magisk over seg som jeg ikke helt har oppdaget ennå. Selvom jeg tidvis har hatt trene-sesonger, på Friskis&Svettis, har jeg aldri opplevd treningsglede sånn dypt og inderlig. Men når både du og Frosken anbefaler nærkontakt med fysisk fostring så sterkt, skal jeg vurdere å gi det nok et forsøk!!!

Mangler vel fortsatt denne treningsgleden:o), men at det har mye for seg utover en sunnere og forhåpentligvis slankere kropp er sikkert.

Jeg hadde en fantastisk terapeut. Ja jeg har hatt to av dem. (Men skulle det bli litt balanse i forhold til alle de andre jeg har møtt på min vei i helsevesenet måtte det til.) Og jeg føler at jeg ligger og kaver litt på dypt vann nå. Alene. Kaos og mørke.Han måtte slippe redningsbøyen. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Vel svømmer jeg kanskje bedre enn jeg gjorde før, men ...

Jeg håper på en tredje god terapeut. Den siste. Nå vil jeg snart leve uten.

[bibben]

Jeg har brukt medisiner. De har hjulpet meg til å være såpass samlet at jeg kunne gjøre meg nytte av psykoterapi. Men for en stund tilbake sluttet jeg med medisinene. Det satte tankene mine i sving igjen, for da hadde de stoppet opp og min prosess også. Da tankevirksomheten satte i gang igjen, gjennomgikk jeg store forandringer som var svært viktige for å bli bra.

Så ja, jeg mener at medisiner i noen tilfeller kan bremse opp terapien. I tillegg begynte jeg å gråte, noe jeg ikke hadde gjort mye av tidligere i mitt liv. Jeg gråt mye i noen måneder, det trengte jeg. Nå har det stabilisert seg og jeg gråter en skvett eller tre når jeg trenger det :-)

Tusen takk for innspillet ditt. Det du skriver, er helt på linje med hva jeg selv ønsker i fremtiden. Det å være så vannvittig blokkert i forhold til å gi slipp på de virkelige følelsene er i lengden svært så slitsomt. Jeg tror jeg vil ta sjansen å prøve som deg å være uten medisiner en stund. Jeg håper det vil skape en nyttig og konstruktiv forandring!