Medisiner, panser og følelser....

[Gjest la philosophia]

Tusen takk for innspillet ditt. Det du skriver, er helt på linje med hva jeg selv ønsker i fremtiden. Det å være så vannvittig blokkert i forhold til å gi slipp på de virkelige følelsene er i lengden svært så slitsomt. Jeg tror jeg vil ta sjansen å prøve som deg å være uten medisiner en stund. Jeg håper det vil skape en nyttig og konstruktiv forandring!

Jeg håper du kan være klar for det en gang. Jeg bruker ikke medisiner nå og har det fint! Ønsker deg lykke til og alt godt.

[bibben]

Mangler vel fortsatt denne treningsgleden:o), men at det har mye for seg utover en sunnere og forhåpentligvis slankere kropp er sikkert.

Jeg hadde en fantastisk terapeut. Ja jeg har hatt to av dem. (Men skulle det bli litt balanse i forhold til alle de andre jeg har møtt på min vei i helsevesenet måtte det til.) Og jeg føler at jeg ligger og kaver litt på dypt vann nå. Alene. Kaos og mørke.Han måtte slippe redningsbøyen. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Vel svømmer jeg kanskje bedre enn jeg gjorde før, men ...

Jeg håper på en tredje god terapeut. Den siste. Nå vil jeg snart leve uten.

Jeg håper virkelig for deg at du finner en god, omsorgsfull og klok terapeut. En som kan hjelpe deg inn på land igjen etter dette året du nå har hatt.

Når du så har blitt tørr og varm igjen, kan du jo se om veien videre kan vandres uten de små, usynlige støttehjulene.

[vanilje]

Nei, jeg tror ikke kognitiv terapi ville være mitt førstevalg, men jeg har ingen erfaring, så jeg bare synser foreløpig.

Jeg tenker at det å oppleve å få tillit til et annet menneske er avgjørende for individer som har manglet nettopp gode mellommenneskelige erfaringer og relasjoner. Jeg tror det er veldig, veldig viktig. Det å få erfart at det finnes mennesker med gode intensjoner kan kanskje være med på å snu et destruktivt verdensbilde. Videre kan det være avgjørende å møte mennesker som kan vise en veien ut i et tryggere landskap.

En god terapeutisk relasjon kan resultere i et godt samarbeidsklima der fornuftige forandringer kan legges i støpeskjeen, og trenger slett ikke å være preget super duper overføleri (komm. til Happiness).

Jeg tror kognitiv passer for noen, og ikke for alle.

Selv om denne terapiformen tydeligvis skårer høyest hva angår kvantitative resultater, kan det tenkes at den mangler mer usynlige elementer som "sarte sjeler" som oss nettopp trenger!!!

Enig med deg!!

[Gjest kaffedama]

Jeg har tatt dette opp med psykologer. Antar at dersom det er noe i dette, vil psykologer være mer skeptiske enn psykiatere.

Den ene psykologen er professor i psykologi, den andre er senior psykologspesialist og har den høyeste utdanning det er mulig å få innen kognitiv terapi, den tredje er en relativt nyutdannet og meget oppegående psykolog som bla har vært i styret for norsk forening for akuttpsykiatri.

De er samstemte i at det verken finnes vitenskapelig grunnlag eller eget erfaringsgrunnlag som tilsier at medisinering er negativt i forhold til moderne psykoterapi.

Det er svært liten dokumentasjon på at terapiformer hvor følelser spiller en sentral rolle har særlig effekt.

hei. Jeg bare lurer litt på...

Fordi, jeg er sånn at jeg har kunnet tåle altfor mye smerte, jeg har spaltet ut smerten. Feks den gangen jeg brakk tåa på en torsdag, så dro jeg på fjellet en fredag og lærte meg å stå snowboard den helgen. Det gjorde jo vondt i tåen, men jeg ga blaffen. Og jeg har ulcerøs colitt, og har hatt betennelse i nesten hele tarmen uten legehjelp, jeg har bare krøket meg sammen og ventet på at det skal gi seg. De har sett det i etterkant. Jeg har bare tålt det. Hvordan type kognitiv terapi ville virket på meg? Jeg spør ikke for å være frekk eller noe sånn, jeg spør fordi jeg lurer. Fordi jeg har ikke noe problem med å ignorere smerte, tvert imot ignorerer jeg og vet hva jeg skal tenke (ihvertfall før) så godt at fysioterapeuten fikk bakoversveis da jeg kom dit, og legen min klemmer og klemmer på den senebetennelsen jeg har, uten at det gjør meg noe.

Jeg sier ikke at jeg ikke har litt å jobbe med ifht tankemønster, men det å skulle tenke seg "bedre", ja det gjorde jo at jeg ignorerte alle smertene.

Var det bare dårlig kognitiv terapi jeg fikk da? Eller er det metoder for sånne som meg også ifht kognitive teknikker?

[orpah]

Jeg har tatt dette opp med psykologer. Antar at dersom det er noe i dette, vil psykologer være mer skeptiske enn psykiatere.

Den ene psykologen er professor i psykologi, den andre er senior psykologspesialist og har den høyeste utdanning det er mulig å få innen kognitiv terapi, den tredje er en relativt nyutdannet og meget oppegående psykolog som bla har vært i styret for norsk forening for akuttpsykiatri.

De er samstemte i at det verken finnes vitenskapelig grunnlag eller eget erfaringsgrunnlag som tilsier at medisinering er negativt i forhold til moderne psykoterapi.

Det er svært liten dokumentasjon på at terapiformer hvor følelser spiller en sentral rolle har særlig effekt.

Jeg blir så oppgitt over deg av og til. For det føste kan man fint gå i terapi og bruke medisiner og få godt utbytte. Men at enkelte pasienter opplever at de får mer utbytte når de ikke går på medisiner. Betyr ikke den subjektive opplevelse endel også?

Må alt være vitenskapelig dokumentert?Feks hører man stadig leger som nekter på at noen opplever en bivirkning hvis det ikke står på lista over bivirkninger for medikamentet de bruker. Det er utenkelig at du går opp i vekt av denne medisinene feks.men så mener pasienten hun/han gjør det likevel.

En psykolog jeg har pratet med sa at medisiner kunne være svært nyttig og nødvendig.Men hun opplevde at de ble skrevet ut over en lav sko.Til alle , mennesker i livskrise etter ektemannen hadde gått bort , kvinne som sleit med pms plager.Leger burde være mer varsom med å skrive ut medikamenter og ikke dele de ut som sukkertøy for det er det ikke.Sannheten er at grunnen til at SSRI brukes i så utstrakt grad i dag ikke bare har med vitenskapelig basis etc men med økonomiske og pragmatiske grunner. Det er enormt press på psykiatrien og alle kan ikke få komme til en spesialist.Så da skrives det ut SSRI i steden fordi det er en lett og tilgjengelig behandling..

det er nå min mening

[Gjest la philosophia]

Jeg blir så oppgitt over deg av og til. For det føste kan man fint gå i terapi og bruke medisiner og få godt utbytte. Men at enkelte pasienter opplever at de får mer utbytte når de ikke går på medisiner. Betyr ikke den subjektive opplevelse endel også?

Må alt være vitenskapelig dokumentert?Feks hører man stadig leger som nekter på at noen opplever en bivirkning hvis det ikke står på lista over bivirkninger for medikamentet de bruker. Det er utenkelig at du går opp i vekt av denne medisinene feks.men så mener pasienten hun/han gjør det likevel.

En psykolog jeg har pratet med sa at medisiner kunne være svært nyttig og nødvendig.Men hun opplevde at de ble skrevet ut over en lav sko.Til alle , mennesker i livskrise etter ektemannen hadde gått bort , kvinne som sleit med pms plager.Leger burde være mer varsom med å skrive ut medikamenter og ikke dele de ut som sukkertøy for det er det ikke.Sannheten er at grunnen til at SSRI brukes i så utstrakt grad i dag ikke bare har med vitenskapelig basis etc men med økonomiske og pragmatiske grunner. Det er enormt press på psykiatrien og alle kan ikke få komme til en spesialist.Så da skrives det ut SSRI i steden fordi det er en lett og tilgjengelig behandling..

det er nå min mening

Jeg er så enig, så enig med deg! Som om jeg skulle skrevet det selv...

[Gjest xbellax]

Jeg tenker at endel av disse medisinene gir deg en viss avstand til å arbeide med det som er vanskelig, og det er det jeg tror svært mange glemmer.

Ville du klart å jobbe med dette du finner smertefullt, uten disse medisinene, jeg tviler -fordi du da ville vært på et helt annet sted. Det du føler -føler du så sterkt og så intenst og er så til de grader altoppslukende, at uten en viss beskyttelse ville du kanskje ikke kunne håndtere å jobbe med det.

Forsøk å se på medikamentene som midlertidige, et ekstra støttehjul til du klarer å stå støtt. Etterhver som du kjenner deg tryggere, kan de reduserers, gradvis kan du ta imot de reaksjoner som skulle komme..og legge dem trygt tilside.

[bibben]

Jeg tenker at endel av disse medisinene gir deg en viss avstand til å arbeide med det som er vanskelig, og det er det jeg tror svært mange glemmer.

Ville du klart å jobbe med dette du finner smertefullt, uten disse medisinene, jeg tviler -fordi du da ville vært på et helt annet sted. Det du føler -føler du så sterkt og så intenst og er så til de grader altoppslukende, at uten en viss beskyttelse ville du kanskje ikke kunne håndtere å jobbe med det.

Forsøk å se på medikamentene som midlertidige, et ekstra støttehjul til du klarer å stå støtt. Etterhver som du kjenner deg tryggere, kan de reduserers, gradvis kan du ta imot de reaksjoner som skulle komme..og legge dem trygt tilside.

Jeg er enig med deg i at det finnes mange gode grunner til å ta medisiner for å klare hverdagen og å klare å forholde seg til det som er vanskelig.

Av den grunn har jeg også i lang, lang tid vært veldig positivt innstilt til å gå på medisiner.

Jeg er vel ikke akkurat negativ til dette nå heller, jeg bare stiller meg spørsmålet om det gir en blokkade. At de hindrer meg i å få tak i den type materiale som jeg tror det er viktig å jobbe litt med.

Jeg synes det er rart og frustrerende å føle meg så "hemmet" eller fastlåst når det gjelder følesesuttrykk. Jeg får ikke til å slippe opp, og å bare la det stå til.

Som jeg skrev i starten av tråden føles det som om jeg går med en tykk og ugjennomtrengelig våtdrakt. Det som er av genuine og "ufornuftige" følelser kommer ikke ut selvom anledningen er der. Forholdene ligger til rette, men jeg klarer ikke å nyttiggjøre meg slike invitasjoner på en konstruktiv og følelsesmessig måte.

Jeg vet ikke om det jeg nå skriver "makes sense", men dette er i alle fall viktige tanker for meg i disse dager. Jeg føler at jeg står ved en slags korsvei, der jeg må få til et nytt grep for at den videre innsatsen skal ha noen mening.

[Gjest xbellax]

Jeg er enig med deg i at det finnes mange gode grunner til å ta medisiner for å klare hverdagen og å klare å forholde seg til det som er vanskelig.

Av den grunn har jeg også i lang, lang tid vært veldig positivt innstilt til å gå på medisiner.

Jeg er vel ikke akkurat negativ til dette nå heller, jeg bare stiller meg spørsmålet om det gir en blokkade. At de hindrer meg i å få tak i den type materiale som jeg tror det er viktig å jobbe litt med.

Jeg synes det er rart og frustrerende å føle meg så "hemmet" eller fastlåst når det gjelder følesesuttrykk. Jeg får ikke til å slippe opp, og å bare la det stå til.

Som jeg skrev i starten av tråden føles det som om jeg går med en tykk og ugjennomtrengelig våtdrakt. Det som er av genuine og "ufornuftige" følelser kommer ikke ut selvom anledningen er der. Forholdene ligger til rette, men jeg klarer ikke å nyttiggjøre meg slike invitasjoner på en konstruktiv og følelsesmessig måte.

Jeg vet ikke om det jeg nå skriver "makes sense", men dette er i alle fall viktige tanker for meg i disse dager. Jeg føler at jeg står ved en slags korsvei, der jeg må få til et nytt grep for at den videre innsatsen skal ha noen mening.

Jeg tror ikke du kan bestille et slikt dypdykk. Jeg tror du må ta i betraktning at der er andre ting i livet ditt akkurat nå (den med deadline feks.) som krever at du til er skjerpet og at dette kanskje frarøver deg noe av "fokuset". Dessuten skriver du at du akkurat er begynt i ny form for behandling, jeg tror også dette kan ha en noe medvirkende årsak. Gi deg selv noe mer tid. Jeg er selvsagt enig med deg i at man kan oppleve denne avstanden til seg selv som hemmende, men akkurat der du er nå, og etter det året du har hatt(!) så tror jeg at du skal være der du er.. og bruke mer tid.

[bibben]

Jeg tror ikke du kan bestille et slikt dypdykk. Jeg tror du må ta i betraktning at der er andre ting i livet ditt akkurat nå (den med deadline feks.) som krever at du til er skjerpet og at dette kanskje frarøver deg noe av "fokuset". Dessuten skriver du at du akkurat er begynt i ny form for behandling, jeg tror også dette kan ha en noe medvirkende årsak. Gi deg selv noe mer tid. Jeg er selvsagt enig med deg i at man kan oppleve denne avstanden til seg selv som hemmende, men akkurat der du er nå, og etter det året du har hatt(!) så tror jeg at du skal være der du er.. og bruke mer tid.

Ja, det er antagelig den mest fornuftige løsningen nå. Jeg tror du har rett.

Av og til er det godt å få luftet noen tanker og å få noen idéer til tiden som kommer.

Det er godt at det finnes et sted man kan få tenke litt høyt, og å få motforestillinger og erfaringer fra andre, slik at man slipper å gjøre alle bommertene selv.

Jeg tror nemlig det er mulig å lære av andres feil ) Dol er en ypperlig arena for nettopp det. Her hvor folk er så gode og villige til å dele, kan man jo høste enormt med kunnskap om andres erfaringer og kunne tilegne seg spennende perspektiver.

Takk til alle som har gitt meg innspill på denne tråden!

[Gjest kaffedama]

Ja, det er antagelig den mest fornuftige løsningen nå. Jeg tror du har rett.

Av og til er det godt å få luftet noen tanker og å få noen idéer til tiden som kommer.

Det er godt at det finnes et sted man kan få tenke litt høyt, og å få motforestillinger og erfaringer fra andre, slik at man slipper å gjøre alle bommertene selv.

Jeg tror nemlig det er mulig å lære av andres feil ) Dol er en ypperlig arena for nettopp det. Her hvor folk er så gode og villige til å dele, kan man jo høste enormt med kunnskap om andres erfaringer og kunne tilegne seg spennende perspektiver.

Takk til alle som har gitt meg innspill på denne tråden!

Har du startet i terapi? *nysgjerrig* - og hvis jeg stikker nesen min for langt frem her, da kan du gi meg en smekk på fingrene! ;-)

[bibben]

Har du startet i terapi? *nysgjerrig* - og hvis jeg stikker nesen min for langt frem her, da kan du gi meg en smekk på fingrene! ;-)

Nei da, kjære deg, du stikker ikken nesen for langt frem. Det er bare hyggelig at du er litt nysgjerrig, og at du spør.

Jeg er i gang med terapi, men skal i gang med en type jobbing der som er ny for meg. Jeg har derfor tenkt at jeg kanskje kan nyttiggjøre meg denne behandlingen bedre ved å kunne få tak i følelser og grums som har vært hermetisert litt for lenge.

Jeg er nå ellers spent på hvilket nick du vil gjenfødes i. Jeg skal forsøke å tenke ut enda et forslag. "Basta" var kanskje litt bombastisk, men ved første øyekast på innlegget ditt lyste dette ordet opp mot meg. Jeg skal tenke litt )

[Gjest kaffedama]

Nei da, kjære deg, du stikker ikken nesen for langt frem. Det er bare hyggelig at du er litt nysgjerrig, og at du spør.

Jeg er i gang med terapi, men skal i gang med en type jobbing der som er ny for meg. Jeg har derfor tenkt at jeg kanskje kan nyttiggjøre meg denne behandlingen bedre ved å kunne få tak i følelser og grums som har vært hermetisert litt for lenge.

Jeg er nå ellers spent på hvilket nick du vil gjenfødes i. Jeg skal forsøke å tenke ut enda et forslag. "Basta" var kanskje litt bombastisk, men ved første øyekast på innlegget ditt lyste dette ordet opp mot meg. Jeg skal tenke litt )

Spennende å høre at du er i gang med terapi. For min del sliter jeg med å få tak i følelsene, selv uten medisin. Like lite god på det uansett. Men det er jo det jeg jobber med da:)

Håper du får mye ut av terapien uansett hva du velger meds/mindre meds/ingen meds...

Det høres ut som du er i gang med gode ting, en god prosess.

Basta kunne vært bra, hvis jeg var en trygg person, men siden jeg er såppass utrygg og usikker etter innleggene mine her, tror jeg kanskje jeg vil sende ut et signal som vil gjøre meg enda mer utrygg ;-)

Ha en strålende dag, her er sol!

[bibben]

Spennende å høre at du er i gang med terapi. For min del sliter jeg med å få tak i følelsene, selv uten medisin. Like lite god på det uansett. Men det er jo det jeg jobber med da:)

Håper du får mye ut av terapien uansett hva du velger meds/mindre meds/ingen meds...

Det høres ut som du er i gang med gode ting, en god prosess.

Basta kunne vært bra, hvis jeg var en trygg person, men siden jeg er såppass utrygg og usikker etter innleggene mine her, tror jeg kanskje jeg vil sende ut et signal som vil gjøre meg enda mer utrygg ;-)

Ha en strålende dag, her er sol!

Takk i lige måte! Her synger fuglene )