Jeg hater meg selv fordi jeg sliter psykisk..

[Gjest yhnna]

Alle fordommene rundt meg har fått meg til å hate meg selv fordi jeg har psykiske problemer. Alle vennene mine har tatt avstand fra meg, selv om de vet om at jeg ikke har det så lett. Har stort sett prøvd å pynte på det overfor dem da. Jeg er delvis ufør, og foreldrene mine mener at jeg burde jobbet 100%. En dag far hadde drukket et par pils, så kom han med det han antakeligvis tenker innerst inne. At jeg er dum og det er fordi jeg ikke klarer å gjøre noe, eller jobb.

Jeg sliter mye med skam over den jeg er, noe som har kommet av oppveksten min. Og når alle vennene og familie tar avstand fra meg, så kommer skammen sterkt frem. Jeg har ikke laget noen drama i forbindelse med familie og venner. Men de vet det...

Og så er det alle fordommene i media da. Store avisoverskrifter feks "Drapsammen var psykisk ustabil, og et stort oppslag om personlighetsforstyrrelser osv.

Og jeg merker også fordommene her på DOL. Mange som skriver som de har vett til, dessverre.

Bare et lite hjertesukk...

[vanilje]

Jeg trodde ikke det var så mange fordommer her på dol?

Når det er sagt, så tenker jeg at foreldrene dine ikke har skjønt noenting. Du er jo i psyk fordi du har så utrolig lyst til det. Kanskje foreldrene dine trenger å få satt ting litt på plass for dem?

Når det gjelder venner , så er det litt verre. Der har du de som backer unna, av mange grunner. Kanskje de sliter selv, eller kanskje de rett og slett ikke vet hva de skal si? Og så har du de som trenger litt avstand for så å komme tilbake.

Men er enig i at det er mye fordommer i media, men det er deres måte å hause opp en sak på. Man kan ikke la det gå inn på seg, og det er endringer på gang, flere og flere folk begynner å skjønne at ikke alle psykiatriske pasienter er potensielle drapsmenn.

[Gjest nemlig!!]

Jeg er veldig enig med deg. Det ER plenty nok fordommer "der ute", og har man psykisk sykdom eller psykiske problemer føler man seg omtrent spedalsk.

Jeg har kraftige vinterdepresjoner hvert eneste år. De setter inn i januar og slipper taket i april - mai. Da mister jeg nesten alle kreftene og etter bare en liten svipptur på butikken må jeg sove 2 timer etterpå. Jeg klarer nesten ikke å sørge for meg selv de månedene. Ofte må jeg rett og slett la være å gå å handle fordi jeg ikke orker.

Og det samme skjer hver vinter ; det blir taust fra alle mine "venner". Etter denne vinteren her har jeg blitt så bitter at jeg har fortalt dem (i ordentlige ordlag) at jeg ikke kan ha slike venner som bare forsvinner når jeg blir syk. Jeg kuttet dem ut. Jeg har et par venner igjen enda som ringte ofte til meg og sendte oppmuntrende sms til meg, hver dag. De vil jeg mer enn gjerne beholde. De er empatiske mennesker som evner å være tilstede.

At din far kunne si at hans barn er dum, det kan jeg ikke begripe. En sier rett og slett ikke slikt til ens egne barn uansett hvor mye en tenker det. Og tenker en slikt om egne barn, ja da er det virkelig noe galt på ferde i følelseslivet. Jeg har selv barn, og uansett hva som vil komme til å skje dem, så vil jeg elske dem veldig høyt.

Jeg sier aldri til folk at jeg har psykiske problemer (jo til nære venner), for da tar de 10-12 skritt bakover med en gang. Og man står enda ensommere tilbake enn før.

Når du har det slik, så vær litt kynisk. Det har jeg blitt. Sørg godt for deg selv og dine egne behov. Resten av verden er slik, har JEG lært meg opp gjennom tidene.....

Og du skal slett ikke hate deg selv. Tenk - du er unik ! Du har aldri bedt om å få livet slik det har blitt. Ingen av oss ønsker verken kreft, hiv, aids eller psykiske problemer - det bare BLIR slik. Vi er faktisk mennesker med følelser vi også. Tenk det ! Du er GOD! Du er FULLKOMMEN! Du er en DEL av verden slik alle andre! Ingen har lov å utestenge deg fra fellesskapet, ingen!

[Gjest D*lilith]

Forstår deg..

[Gjest slik er verden]

kjenner meg igjen. Sliter selv psykisk, men får lite støtte fra dem rundt meg. Dette har gjort at jeg holder det for meg selv. Jeg kan på en måte forstå dem også. At noen bli lei av å høre om det som er negativt. Selv har jeg klaget mye og vært mye deprimert, men har skjønt at jeg bare gjør det verre for meg selv når jeg forteller om det til andre. Nå prøver jeg å leve på overflaten. Snakke om overfladiske ufarlige ting slik at jeg ikke skremmer noen.

[Gjest slik er verden]

Du burde ikke hate deg selv for det, men det er lett å føle at det er noe galt med en og ikke de andre. Egentlig er det jo de andre det er noe galt med som ikke greier å være tolerante og empatiske. Men mennesker er ikke fullkomne. Husker selv jeg hadde fordommer før jeg selv ble syk. Tror det ligger mye følelser og frykt i forbindelse med psykiske problemer. Du burde kanskje heller poste dette innlegget på forum for psykiatri. Der er det isåfall mange likesinnede.

Jeg vil anbefale deg til å ta ekstra vare på deg selv nå som du sliter istedenfor å utvikle selvforakt. Det er nok den beste måten å komme seg ovenpå igjen. Det er når vi ligger nede at vi må være snillest med oss selv.

[Gjest Vært der selv]

Er det så rart at mange har fordommer?

Jeg har selv vært psykisk syk, og først da skjønte jeg hvorfor det er så mange fordommer blant folk.

Da jeg var syk, var jeg i kontakt med så mange psykisk syke som ga uttrykk for at de nærmest likte å være syk. De brukte det som unnskylding når det gjaldt ALT. "Kan ikke gjøre ditt og datt". Vel, _noe_ kan alle gjøre.

Og mange, mange av de jeg var i kontakt med, gjorde så å si ingenting selv for å bli frisk.Det nytter ikke å gå til psykolog, og forvente at H*N skal ordne opp for deg. Det er som om man har vært utsatt for en ulykke og man må trene seg opp igjen. Legene kan ikke trene for deg.

Psykisk sykdom er jo ikke ensbetydende med døden. Det nytter ikke legge seg ned å si "Jeg blir aldri frisk, så jeg orker ikke prøve engang". Om du sammenligner det med fysisk sykdom f.eks. Om man har fått kreft, og vet at det er en mulighet for å overleve, legger du deg ikke bare ned og dør.

[Lillemus]

Min beste venninne har slitt psykisk i mange år og hun er vel det mennesket jeg beundrer mest her i verden for hennes styrke tror jeg! Hun er knallsterk og har gjennomført masse til tross for angst og depresjoner.

Hun har fortalt meg en god del om hvordan det er å ha angst og bl.a. bet jeg meg merke i at hun sier at når man har angst så er man ofte ekstremt navlebeskuende. Kjenner flere som sliter med det samme og de kunne bare bekrefte akkurat det. Nå er jeg lite inne på psykiatriforum, men har ikke inntrykk av at det er så mye fordommer her inne? Men som sagt - jeg vet ikke.

[Gjest Jente31]

Hvordan merker du fordommer her på DOL?

Jeg forstår absolutt hva du mener. Har det noe med selvtillit å gjøre, mon tro...? Og kansje kunnskap?

Etter at jeg begynte å finne litt kunnskap om psykiske lidelser, synes jeg det har vært lettere å forholde seg til min problematikk. Jeg spurte t.o.m på psykiatriforumet om det er en skam å være psykisk syk.

Det er det ikke. Jeg kan ikke snakke for andre, men for meg selv; Vi er like mye verdt som alle andre, med eller uten psykdom. Vi er mennesker vi også. Vi fungerer kansje ikke like godt som de friske, men som alle andre kan vi gjøre så godt vi kan. Tenker jeg

[Gjest yhnna]

Er det så rart at mange har fordommer?

Jeg har selv vært psykisk syk, og først da skjønte jeg hvorfor det er så mange fordommer blant folk.

Da jeg var syk, var jeg i kontakt med så mange psykisk syke som ga uttrykk for at de nærmest likte å være syk. De brukte det som unnskylding når det gjaldt ALT. "Kan ikke gjøre ditt og datt". Vel, _noe_ kan alle gjøre.

Og mange, mange av de jeg var i kontakt med, gjorde så å si ingenting selv for å bli frisk.Det nytter ikke å gå til psykolog, og forvente at H*N skal ordne opp for deg. Det er som om man har vært utsatt for en ulykke og man må trene seg opp igjen. Legene kan ikke trene for deg.

Psykisk sykdom er jo ikke ensbetydende med døden. Det nytter ikke legge seg ned å si "Jeg blir aldri frisk, så jeg orker ikke prøve engang". Om du sammenligner det med fysisk sykdom f.eks. Om man har fått kreft, og vet at det er en mulighet for å overleve, legger du deg ikke bare ned og dør.

Har jeg nevnt at jeg bare legger meg ned for å dø? Jeg skjønner at du skriver ut i fra dine egne erfaringer, men dine erfaringer trenger ikke gjelde meg. For å si som behandleren min sa: Ingen VELGER å være psykisk syk, ikke i utgangspunktet. Å ha det så jævlig, vil vel ingen, for noen pris oppleve, håper jeg. I alle fall ikke jeg. Jeg gjør alt jeg kan for å bli frisk, men jeg trenger hjelp fra behandlere. Det gjør ikke at jeg overlater ansvaret til dem.

Det er sånne som deg, som skaper fordommer. Min behandler sa at det var de psykisk syke selv som hadde mest fordommer i forhold til dette. Du er sikkert en av dem?

[Gjest yhnna]

Du burde ikke hate deg selv for det, men det er lett å føle at det er noe galt med en og ikke de andre. Egentlig er det jo de andre det er noe galt med som ikke greier å være tolerante og empatiske. Men mennesker er ikke fullkomne. Husker selv jeg hadde fordommer før jeg selv ble syk. Tror det ligger mye følelser og frykt i forbindelse med psykiske problemer. Du burde kanskje heller poste dette innlegget på forum for psykiatri. Der er det isåfall mange likesinnede.

Jeg vil anbefale deg til å ta ekstra vare på deg selv nå som du sliter istedenfor å utvikle selvforakt. Det er nok den beste måten å komme seg ovenpå igjen. Det er når vi ligger nede at vi må være snillest med oss selv.

Det er nå man ligger nede, at man får flest spark. Det er slik jeg opplever det. Og jeg blir stadig overrasket av at folk kan være så uvitende og overflatiske - og lite empatiske. Jeg tror at mange ikke vet hvordan det kan være å ha det skikkelig vondt. Da får man andre verdier i livet. For meg betyr det å ha god helse, nære vennskap og tak over hodet mye. Dette er noe mange tar som en selvfølge, men har man vært gjennom mye tøft, så ser man ofte livet på en annen måte. Jeg har heldgivs også evnen til å glede meg over det som virkelig betyr noe i livet.

[Gjest yhnna]

kjenner meg igjen. Sliter selv psykisk, men får lite støtte fra dem rundt meg. Dette har gjort at jeg holder det for meg selv. Jeg kan på en måte forstå dem også. At noen bli lei av å høre om det som er negativt. Selv har jeg klaget mye og vært mye deprimert, men har skjønt at jeg bare gjør det verre for meg selv når jeg forteller om det til andre. Nå prøver jeg å leve på overflaten. Snakke om overfladiske ufarlige ting slik at jeg ikke skremmer noen.

Det skal visst ikke mye til for å skremme andre nei. Folk vil ha det lettest mulig, og unngår andre når de har det vondt. Men slik er verden som du sier, egoistisk og selvforherligende.

[Gjest yhnna]

Forstår deg..

Tusen takk..det var så godt å høre

[Gjest yhnna]

Jeg er veldig enig med deg. Det ER plenty nok fordommer "der ute", og har man psykisk sykdom eller psykiske problemer føler man seg omtrent spedalsk.

Jeg har kraftige vinterdepresjoner hvert eneste år. De setter inn i januar og slipper taket i april - mai. Da mister jeg nesten alle kreftene og etter bare en liten svipptur på butikken må jeg sove 2 timer etterpå. Jeg klarer nesten ikke å sørge for meg selv de månedene. Ofte må jeg rett og slett la være å gå å handle fordi jeg ikke orker.

Og det samme skjer hver vinter ; det blir taust fra alle mine "venner". Etter denne vinteren her har jeg blitt så bitter at jeg har fortalt dem (i ordentlige ordlag) at jeg ikke kan ha slike venner som bare forsvinner når jeg blir syk. Jeg kuttet dem ut. Jeg har et par venner igjen enda som ringte ofte til meg og sendte oppmuntrende sms til meg, hver dag. De vil jeg mer enn gjerne beholde. De er empatiske mennesker som evner å være tilstede.

At din far kunne si at hans barn er dum, det kan jeg ikke begripe. En sier rett og slett ikke slikt til ens egne barn uansett hvor mye en tenker det. Og tenker en slikt om egne barn, ja da er det virkelig noe galt på ferde i følelseslivet. Jeg har selv barn, og uansett hva som vil komme til å skje dem, så vil jeg elske dem veldig høyt.

Jeg sier aldri til folk at jeg har psykiske problemer (jo til nære venner), for da tar de 10-12 skritt bakover med en gang. Og man står enda ensommere tilbake enn før.

Når du har det slik, så vær litt kynisk. Det har jeg blitt. Sørg godt for deg selv og dine egne behov. Resten av verden er slik, har JEG lært meg opp gjennom tidene.....

Og du skal slett ikke hate deg selv. Tenk - du er unik ! Du har aldri bedt om å få livet slik det har blitt. Ingen av oss ønsker verken kreft, hiv, aids eller psykiske problemer - det bare BLIR slik. Vi er faktisk mennesker med følelser vi også. Tenk det ! Du er GOD! Du er FULLKOMMEN! Du er en DEL av verden slik alle andre! Ingen har lov å utestenge deg fra fellesskapet, ingen!

Tusen takk! Jeg er så enig, så enig. Jeg har allerede gitt noen venner klar beskjed om hva jeg synes om dem. Sist jeg hadde det svært vanskelig, så forsvant alle igjen. Og så kom de tilbake når jeg hadde det bedre. I mellomtiden var jeg inne i en dyp krise etter et traume som jeg ennå sliter med. Jeg klarte ingenting annet enn å ligge i senga. Jeg var dypt fortvilet og tok for mange piller. Det var eneste måten å lindre smerten på, for mine venner forsvant på flekken. Min mor var veldig støttende i begynnelsen, men så begynte hun å fortrenge det som har skjedd med meg, sier hun. så hun kan jeg ikke snakke med. Min far vet om det, men reagerer ikke i det hele tatt. Han har ikke nevnt det for meg engang og oppfører seg som før.

Når det indre smerten er så sterk at man ikke vet hvordan man skal komme seg gjennom 5 minutter, en halvtime og hele dagen..og ikke har noen å prate med for alle svikter, ser på deg som spedalsk som du sier, så er smerten så for jævlig at piller var eneste løsningen. Jeg levde i et tomrom, et vakum, og dagene var lange og ensomme.

Når jegj så ble bedre, så dukket de plutselig opp igjen som troll i esker. Men måten de oppfører seg på synes jeg er svært skuffende.

Jeg har noen få vener jeg vil beholde. Jeg har gikk tre stykker klar beskjed og nå skal jeg gi den fjerde den samme beskjeden. Jeg er bitter og føler bare forakt for sånn oppførsel.

[Gjest yhnna]

Jeg trodde ikke det var så mange fordommer her på dol?

Når det er sagt, så tenker jeg at foreldrene dine ikke har skjønt noenting. Du er jo i psyk fordi du har så utrolig lyst til det. Kanskje foreldrene dine trenger å få satt ting litt på plass for dem?

Når det gjelder venner , så er det litt verre. Der har du de som backer unna, av mange grunner. Kanskje de sliter selv, eller kanskje de rett og slett ikke vet hva de skal si? Og så har du de som trenger litt avstand for så å komme tilbake.

Men er enig i at det er mye fordommer i media, men det er deres måte å hause opp en sak på. Man kan ikke la det gå inn på seg, og det er endringer på gang, flere og flere folk begynner å skjønne at ikke alle psykiatriske pasienter er potensielle drapsmenn.

Det folk må forstå, er at to personer med samme diagnose kan være totalt forskjellige. Den ene kan være drapsmann, den andre kan la smerten gå utover seg selv, skade seg selv.

Å slite psykisk er som å være i lang, mørk tunell. Jeg sliter også med mareritter hver natt og våkner opp så våt av svette at jeg må skifte sengetøy. Jeg skulle gjerne ønske jeg bare kunne gjøre som foreldrene mine sier: Rydd leiligheta og få deg en jobb. De sier det ikke alltid direkte, men det skjer også.

Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne være som mine venniner: Opptatt av sminke, penger, potensielle kjærester osv. Jeg kunne ønske jeg slapp bivirknigen av medisine som gjør at jeg er lubben. Jeg har så lyst å være som dem!!

Jeg har alltid fått høre at jeg er intelligent, både av venner og behandlere. Og at jeg er reflektert. Men når man på en måte er skadet følelsesmessig, så hjelper det ikke mye. Jeg har forresten en følelsen av at en del tror at folk som sliter psykisk er mindre intelligente.

Ord som schizofren og psykotisk blir brukt som slenguttrykk og fleip. Feks "Han der var bare helt psyko, eller schizo". Mange tror at hvis man sliter psykisk så kan man i ett hvert øyeblikk "klikke" for så å gjøre mye sprøtt. At man er totalt utilregnelig og ustabil og "kokko" i hodet, som mange sier.

For det meste er det ikke slik det er. Men når media hauser opp dette så mye, så er det vel ikke så rart at fok får fordommer, vel og merke de som mer eller mindre har seilet gjennom livet selv.

[Gjest Vært der selv]

Har jeg nevnt at jeg bare legger meg ned for å dø? Jeg skjønner at du skriver ut i fra dine egne erfaringer, men dine erfaringer trenger ikke gjelde meg. For å si som behandleren min sa: Ingen VELGER å være psykisk syk, ikke i utgangspunktet. Å ha det så jævlig, vil vel ingen, for noen pris oppleve, håper jeg. I alle fall ikke jeg. Jeg gjør alt jeg kan for å bli frisk, men jeg trenger hjelp fra behandlere. Det gjør ikke at jeg overlater ansvaret til dem.

Det er sånne som deg, som skaper fordommer. Min behandler sa at det var de psykisk syke selv som hadde mest fordommer i forhold til dette. Du er sikkert en av dem?

Jeg har ikke fordommer, men jeg skjønner godt hvorfor noen har det.

[vanilje]

Det folk må forstå, er at to personer med samme diagnose kan være totalt forskjellige. Den ene kan være drapsmann, den andre kan la smerten gå utover seg selv, skade seg selv.

Å slite psykisk er som å være i lang, mørk tunell. Jeg sliter også med mareritter hver natt og våkner opp så våt av svette at jeg må skifte sengetøy. Jeg skulle gjerne ønske jeg bare kunne gjøre som foreldrene mine sier: Rydd leiligheta og få deg en jobb. De sier det ikke alltid direkte, men det skjer også.

Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne være som mine venniner: Opptatt av sminke, penger, potensielle kjærester osv. Jeg kunne ønske jeg slapp bivirknigen av medisine som gjør at jeg er lubben. Jeg har så lyst å være som dem!!

Jeg har alltid fått høre at jeg er intelligent, både av venner og behandlere. Og at jeg er reflektert. Men når man på en måte er skadet følelsesmessig, så hjelper det ikke mye. Jeg har forresten en følelsen av at en del tror at folk som sliter psykisk er mindre intelligente.

Ord som schizofren og psykotisk blir brukt som slenguttrykk og fleip. Feks "Han der var bare helt psyko, eller schizo". Mange tror at hvis man sliter psykisk så kan man i ett hvert øyeblikk "klikke" for så å gjøre mye sprøtt. At man er totalt utilregnelig og ustabil og "kokko" i hodet, som mange sier.

For det meste er det ikke slik det er. Men når media hauser opp dette så mye, så er det vel ikke så rart at fok får fordommer, vel og merke de som mer eller mindre har seilet gjennom livet selv.

Ikke misforstå meg, jeg er i samme situasjon som deg. Og ja, jeg skulle gitt alt jeg har for å kunne være som de andre, men jeg kan ikke det.

Kanskje er det nok for deg en periode å ta vare på deg selv? Gjøre ting som enkelte vil se på som en selvfølge, men som kan være utrolig vanskelig når man sliter.

Har brukt 2 år nå på å kun ta vare på meg selv, holdt det noenlunde i orden rundt meg, kommet meg på samtaler, det har vært mer enn nok for meg.

[Gjest slik er verden]

Det skal visst ikke mye til for å skremme andre nei. Folk vil ha det lettest mulig, og unngår andre når de har det vondt. Men slik er verden som du sier, egoistisk og selvforherligende.

ja, desverre. Jeg tar mine forholdsregler. Har funnet ut at det beste er å være ærlig. Hvis man ikke er ærlig, blir det bare verre å være en som sliter. Folk flest er egoistiske, selv singe egne foreldre. Noen har ikke evne til å forstå andre mennesker. Lykke til! Sug til deg alt det positive i livet. Det er lett å grave seg ned.