Det jeg egentlig vil.

[Gjest Happiness]

Bare noen ord og tanker som sitter så dypt og sårt i meg i dag.

Ventilering, filterløst på nett.

Jeg er så lita inne i meg nå. Jeg vil ikke ha noen ny psykiater!

Jeg vil gå til kontoret hans hvor jeg har gått i så mange år. Jeg vil legge meg ned på den grønne sofaen, og krølle meg sammen. Og bare ligge der. Helt stille. Og han skal sitte der i stolen sin. Og vi trenger ikke si noe som helst. Ingen ord. Jeg vil bare ligge der. Ligge der i hans nærhet helt til noe av den freden han ofte gav meg fyller hjertet mitt. Og pusten min. Og musklene.

For det finnes ikke hvile noe sted. Og jeg er så liten og sliten.

Og innenfor de fire veggene og i hans nærhet fant jeg fred, mer enn noe annet sted.

Det er det jeg vil.

Hvorfor kan det ikke finnes hvile noe sted?

[Gjest D*lilith]

Det var vakkert formulert

Du er så flink til å sette ord på ting du.

[Gjest Jente31]

Selv om jeg aldri har vært i en behandlingssituasjon, så tror jeg at jeg kan forstå hva du mener. Du stolte på han? Du kommer til å "sammenligne" han med din nye psykiater? Du føler du må begynne helt på nytt?

osv osv.

Jeg har ingen råd å komme med, egentlig. Det er jeg heller ikke kompetent til når det gjelder dette. JEg vil bare sende deg noen gode tanker. Selv om det ikke føles slik nå, så håper jeg at du kan finne en ny psykiater, som er like dyktig som din forrige, og at du blir like trygg på denne. Jeg er sikker på at h*n finnes; at mange er dyktige.

Jeg må ellers si at jeg beundrer åpenheten og ærligheten din, og ditt gode engasjement i oss andre. Du gir masse av deg selv, men husk å ta litt vare på deg selv også..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har terapien egentlig vært så vellykket?

Har ikke all god terapi som mål at pasienten skal øke sin mestringsevne og bli uavhengig av terapeuten?

Ble han din Valium?

[Gjest Jente31]

Har terapien egentlig vært så vellykket?

Har ikke all god terapi som mål at pasienten skal øke sin mestringsevne og bli uavhengig av terapeuten?

Ble han din Valium?

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Men hva om pasienten ikke er klar for dette enda?

Hva om terapeuten blir syk, og ikke kommer tilbake mer, slik som i Happiness sitt tilfelle?

Er dette noe man alltid må være forberedt på, at plutselig så må du kansje bytte behandler?

Takk om du svarer :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Men hva om pasienten ikke er klar for dette enda?

Hva om terapeuten blir syk, og ikke kommer tilbake mer, slik som i Happiness sitt tilfelle?

Er dette noe man alltid må være forberedt på, at plutselig så må du kansje bytte behandler?

Takk om du svarer :-)

Det du beskriver er noe helt annet.

I dette tilfellet dreide det seg om terapi i årevis.

En meget viktig forskjell på et terapeutisk forhold og et kjærlighetsforhold er dette: I det terapeutiske forhold er det fra dag en et mål at forholdet skal opphøre en gang, og at pasienten skal oppnå uavhengighet av behandler. Dette kan være smertefullt, men er helt nødvendig.

Generelt med terapeuter og alle andre mennesker er at det ikke kan gis noen garantier mot alvorlig sykdom og brå død.

[Gjest Jente31]

Det du beskriver er noe helt annet.

I dette tilfellet dreide det seg om terapi i årevis.

En meget viktig forskjell på et terapeutisk forhold og et kjærlighetsforhold er dette: I det terapeutiske forhold er det fra dag en et mål at forholdet skal opphøre en gang, og at pasienten skal oppnå uavhengighet av behandler. Dette kan være smertefullt, men er helt nødvendig.

Generelt med terapeuter og alle andre mennesker er at det ikke kan gis noen garantier mot alvorlig sykdom og brå død.

Jeg skjønte at det dreide seg om langvarig terapi. Det var det som fikk meg til å undre. Men jeg tenkte også, at jeg kansje var litt på viddene. Da er iallefall det klart..

[Gjest Lilla_Måne]

Innleggene dine gir meg ofte noe, og de gjør noe med meg.

For du setter ord på deg jeg ikke våger.

Jeg kjenner og forstår hvordan det var i rommet deres,

for jeg har mitt eget rom hvor jeg lever mer enn noe annet sted

Mulig NHD har rett, at det ikke er hensikten.

Men hvis dette er valium, vil jeg alltid være i rus.

Selv om jeg vet det ikke kan være slik.

Det er så mye tabu når det kommer til følelser mellom pasient

og behandler.

De skal være proffesjonelle.

De skal ikke føle noe for oss, men de blir alt for oss,

De er havnen vi alltid seiler inn til, når havet raser.

Og i det øyeblikket

( mot all formoding vi skulle komme til å bety noe for dem)

Kan de ikke lenger være vår behandler.

Det blir en tabubelagt og skamfull følelseladet relasjon for meg.

Men du ser ut til å være befriende fri for denne biten.

Når du beskriver hva du føler, kjenner jeg at jeg kan føle

litt mindre skam. At jeg kan og får lov til å føle som jeg gjør.

At jeg ikke er alene.

At jeg kan og vil bli knust, hvis dette trygge blir tatt i fra meg.

Jeg tenker mye på deg og hva du må gå igjennom,

men vet du har styrken til å komme deg videre.

Takk for det du har gitt meg, bare ved å være deg selv.

Takk for at du setter ord på det som ligger så sårt i sjela mi.

Takk for at du er du

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Innleggene dine gir meg ofte noe, og de gjør noe med meg.

For du setter ord på deg jeg ikke våger.

Jeg kjenner og forstår hvordan det var i rommet deres,

for jeg har mitt eget rom hvor jeg lever mer enn noe annet sted

Mulig NHD har rett, at det ikke er hensikten.

Men hvis dette er valium, vil jeg alltid være i rus.

Selv om jeg vet det ikke kan være slik.

Det er så mye tabu når det kommer til følelser mellom pasient

og behandler.

De skal være proffesjonelle.

De skal ikke føle noe for oss, men de blir alt for oss,

De er havnen vi alltid seiler inn til, når havet raser.

Og i det øyeblikket

( mot all formoding vi skulle komme til å bety noe for dem)

Kan de ikke lenger være vår behandler.

Det blir en tabubelagt og skamfull følelseladet relasjon for meg.

Men du ser ut til å være befriende fri for denne biten.

Når du beskriver hva du føler, kjenner jeg at jeg kan føle

litt mindre skam. At jeg kan og får lov til å føle som jeg gjør.

At jeg ikke er alene.

At jeg kan og vil bli knust, hvis dette trygge blir tatt i fra meg.

Jeg tenker mye på deg og hva du må gå igjennom,

men vet du har styrken til å komme deg videre.

Takk for det du har gitt meg, bare ved å være deg selv.

Takk for at du setter ord på det som ligger så sårt i sjela mi.

Takk for at du er du

Jeg føler mye positivt for mine pasienter. Samtidig har jeg hele tiden målet i sikte: De skal bli uavhengige av meg.

[Gjest Happiness]

Det du beskriver er noe helt annet.

I dette tilfellet dreide det seg om terapi i årevis.

En meget viktig forskjell på et terapeutisk forhold og et kjærlighetsforhold er dette: I det terapeutiske forhold er det fra dag en et mål at forholdet skal opphøre en gang, og at pasienten skal oppnå uavhengighet av behandler. Dette kan være smertefullt, men er helt nødvendig.

Generelt med terapeuter og alle andre mennesker er at det ikke kan gis noen garantier mot alvorlig sykdom og brå død.

Jeg føler et behov for å si noe tilbake om dette.

Er det en selvfølge at en er avhengig av en terapeut selv om en går i en langvarig psykoterapi(fem år)?

Må det nødvendigvis være noe usunt i den relasjonen selv om den er langvarig?

Tror du all psykodynamisk psykoterapi som blir langvarig er en behagelig form for "dop"?

Ser du ikke for deg at enkelte mennesker har slike utfordringer i livet at langvarig terapi er nødvendig?

Min terapeut var borte i hele fjor. Det var greit. Tøft, siden jeg hadde det vanskelig. Men det var til tider litt godt med en liten pause også.

(Jeg har forresten diagnosene PTSD, vedvarende. GAD og Gjentakende depressive perioder, moderat type. Har vært utsatt for overgrep. Vært invalid av trigeminusnavralgi, bakkenleddssyndrom og migrene. Vært svært fysisk syk hele mitt voksne liv.)

Så skjer følgende;

Min mann gjennom 18 år forlater meg. Helt plutselig og uten noe forvarsel. Han har vært utro over lengre tid og løyet for meg i flere år.

Han flytter ikke ut. Jeg har ingen trygd å leve av, ikke innvilget uføretrygd. Bor sammen med mannen jeg har elsket hele mitt liv i fire umenneskelige mnd fordi jeg ikke kan flytte ut fordi barnet mitt er sykt og er hjemme fra skolen fra desember til mars. Min mann bryter ikke kontakten med den andre kvinnen i denne tiden. Jeg finner ingen plass å bo selv om jeg leter etter leilighet hver dag.

Jeg har ikke noe nettverk å snakke om, ikke familie i nærheten.

Blir uføretrygdet i februar.

Så forsvinner psykiateren min. Også uten forvarsel. Og kommer aldri mer tilbake til et terapirom. Jeg kan ikke få en normal avslutning, ikke ta farvel.

I de tre siste mnd har jeg bodd alene for første gang i mitt liv. Jeg tar meg av barnet mitt. Jeg har oppsøkt mange ulike miljøer og utvidet nettverket mitt uten stort å gripe fatt i.

Uten medisiner siden påske. Uten terapien i årene som har vært tror jeg neppe jeg ville klart det.

Jeg må være sterk hele tiden. Det finnes ingen hvile fra angsten og smerten. Ikke på lenge ennå.

Er det så merkelig om jeg har lyst å krølle meg sammen på en sofa for en liten stund hos terapeuten min som visste alt om meg, uten ord?

Synes du det er rart eller usunt at jeg har behov for terapi i denne livsfasen? Jeg har mistet de to som visste noe om mitt liv. Og du sier det jo selv, at når man skal bygge seg opp et nytt liv presenterer man seg ikke med hele bagasjen sin.

Det er forøvrig slik at jeg er inne i slutten på min langvarige terapi. Det vet jeg. Over to tredjedeler av den er avsluttet. Da skal jeg fortsette på egne ben.

Man må hele tiden vurdere om man går til rett behandling.

Det er jeg enig i. Men jeg føler du lenge har ment jeg ikke går i rett behandling, jamfør tidligere svar du har gitt meg.

Begge mine psykiatere driver/drev en psykoterapi du ikke er overbegeistret for skjønner jeg, men de har begge hatt et svært godt rykte i miljøet. Jeg har ingen grunn til å tvile på ders dømmekraft. Da må jeg heller tenke på meg selv som en treg og håpløs pasient. Jeg tror jeg heller går for tanken om at mine utfordringer har vært svært omfattende.

Han var forøvrig terapeuten min. Det er varme følelser, ikke kjærlige. Terapeuten min betydde mye for livet mitt. Jeg var ikke "glad" i ham. Våre klart definerte komplimentære roller forhindrer de grenseoverskridelsene, slik jeg har opplevd det.

Jeg tror jeg blir litt såret av det du skriver. Men det er greit.

Du må jo få si din mening slik du ser den som psykiater.

Men jeg håper virkelig ikke at du tror denne formen for psykoterapi som jeg har gått i er så behagelig. Det er det vondeste og beste på en gang.

De rundt meg synes jeg har forandret meg svært i terapiperioden. Men bare på visse områder. Nå når jeg ikke lenger er i et samliv som var mer dysfunksjonelt enn noen av oss klarte å se, kanskje de andre områdene kan følge etter.

Jeg skulle ønske han kunne fått sett resultatet en gang.

[rose23]

Det du beskriver er noe helt annet.

I dette tilfellet dreide det seg om terapi i årevis.

En meget viktig forskjell på et terapeutisk forhold og et kjærlighetsforhold er dette: I det terapeutiske forhold er det fra dag en et mål at forholdet skal opphøre en gang, og at pasienten skal oppnå uavhengighet av behandler. Dette kan være smertefullt, men er helt nødvendig.

Generelt med terapeuter og alle andre mennesker er at det ikke kan gis noen garantier mot alvorlig sykdom og brå død.

Jeg har to psykologer. Den ene sier at vi ikke har noe tidsperspektiv på terapien. Den andre sieer at hun skal være der helt til jeg selv sier en dag "Nå trenger jeg deg ikke mer" og selv etter det sa hun at hun ville fortsette å treffe meg et par ganger i året bare for å høre hvordan det sto til eller ta en kaffe...

[Gjest Happiness]

Innleggene dine gir meg ofte noe, og de gjør noe med meg.

For du setter ord på deg jeg ikke våger.

Jeg kjenner og forstår hvordan det var i rommet deres,

for jeg har mitt eget rom hvor jeg lever mer enn noe annet sted

Mulig NHD har rett, at det ikke er hensikten.

Men hvis dette er valium, vil jeg alltid være i rus.

Selv om jeg vet det ikke kan være slik.

Det er så mye tabu når det kommer til følelser mellom pasient

og behandler.

De skal være proffesjonelle.

De skal ikke føle noe for oss, men de blir alt for oss,

De er havnen vi alltid seiler inn til, når havet raser.

Og i det øyeblikket

( mot all formoding vi skulle komme til å bety noe for dem)

Kan de ikke lenger være vår behandler.

Det blir en tabubelagt og skamfull følelseladet relasjon for meg.

Men du ser ut til å være befriende fri for denne biten.

Når du beskriver hva du føler, kjenner jeg at jeg kan føle

litt mindre skam. At jeg kan og får lov til å føle som jeg gjør.

At jeg ikke er alene.

At jeg kan og vil bli knust, hvis dette trygge blir tatt i fra meg.

Jeg tenker mye på deg og hva du må gå igjennom,

men vet du har styrken til å komme deg videre.

Takk for det du har gitt meg, bare ved å være deg selv.

Takk for at du setter ord på det som ligger så sårt i sjela mi.

Takk for at du er du

Kjære du!

Du vil ikke bli knust hvis dette blir tatt fra deg. Jeg vet det føles slik. Det kan være svært vanskelig. Men mye av oppgaven som ligger i terapi er å tørre å knytte seg med fare for smerte ved atskillelsen som må komme.

Selv har jeg ikke vært så redd for atskillelsen. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli klar en gang. Og da skulle jeg på sakte "avvenning"(jamfør NHDS valiumtanke). Det ville gått seg til. Jeg har opplevd det før med min forrige psykiater, og selv om det var smertefullt, går det seg til. Man tar med seg det de har representert. Det er det viktigste etterhvert, ikke selve personen de er. Terapi er i stor grad en trening i tilknytning og atskillelse.

Ikke vær redd du. Som oftest kan en planlegge en slik atskillelsesprosess som du frykter. Prøv å fokusere på roller mer enn person. Det tror jeg er veldig viktig hvis en har blitt for personfokusert. Vi som går i denne typen terapi har ofte før i livet og kanskje også nå et kaotisk liv rundt oss med mange mennesker som er grenseløse, og en haug med inkorporerte negative føringer for tanke og følelser. Poenget er at en må selv la terapeutens stemme bli så tydelig inne i seg at den står der på egne ben en dag. Langt på vei begynner det å skje med meg nå, tror jeg. Jeg har bare denne krisen jeg må ha terapihjelp til føler jeg.

I denne relasjonen du er i ligger det veldig mye trening.Trening som vil hjelpe deg i andre relasjoner i livet og det som kan skje der. Som det jeg opplever nå. Å bli forlatt av min mann.

Tro meg, man tåler mer enn det man kan tenke seg.

Så har det seg slik at av og til lurer livet og døden oss, mens vi ikke er ferdig med noe. Og det blir en litt komplisert sorg og atskillelse. Men noen andre kan fortsette terapien hvis den ikke er over, og det er det viktigste. Hvis man da ikke er helt ferdig med ting. Helt ferdig blir man jo aldri, men man vet når det står for mye igjen tror jeg.

Det profesjonelle i en terapisituasjon ligger blant annet i åpenheten rundt følelsene som oppstår. Det oppstår mange følelser der og da, men de er først og fremst knyttet til den terapeutiske prosess. Det er ekte nok, men når timen er over tenker ikke terapeuten på meg. Selv om han kunne ha tårer i øynene og føle kjærlighet og ømhet for mitt lille indre redde barn i løpet av timen. Og det er derfor det er så trygt.

Og jeg går ikke ut derfra og nærer følelser rundt ham som person. Men jeg føler meg sett og hørt og forstått. Og normal. Og respektert. Og hodet mitt er på plass. Og benene av og til litt lettere når jeg går ut på gaten. Kaoset er mindre. Og man jobber videre med terapien i løpet av uka til neste gang. Gjennom drømmer, tanker. Kognitive øvelser. Jeg hadde i hvertfall mye av det hos begge mine psykodynamikere.

Ikke idylliser relasojnen deres mer enn nødvendig. Da tror jeg det stenger for mye av det sunne i prosessen du skal igjennom.

Jeg har vært heldig og ikke næret noen romantiske følelser for "mine to". Men jeg har vært så ærlig, og det skaper ikke følelsesladete stemninger selv om en skulle tro det. Tvert i mot.

Jeg drømte at jeg hadde sex med min første psykiater flere ganger, ja han voldtok meg også. Dette var i løpet av det førsete året i terapi. Jeg syntes det var vanskelig å snakke om. Sex er vanskelig å snakke om for meg. Men jeg tok det opp. Og vi snakket om hvordan intimitet omdannes til seksualitet ofte i drømmene våre. Det intime i hvordan jeg følte meg følelsesmessig "invadert", så uvant det var for meg å åpne slik opp. Så måtte jeg starte med å si at jeg ikke hadde følelser på den måten for ham. Men da ble jo jeg litt redd jeg skulle såre hans "manndom" på et vis. Og da var jeg redd han skulle tro jeg ikke kunne likt ham på den måten. Også viklet vi oss inn i den mest absurde samtale(for meg i hvertfall). Summa summarum; Det hele ble temmelig komisk til slutt. Smiler bare ved tanken på all den merkelige kommunikasjonen vi hadde. Hadde en vært flue på veggen ville en ikke forstått stort tror jeg.

MEN gjennom dette gikk grensen over til det profesjonelle gjennom denne metakommunikasjonen. Vi snakket om vår relasjon, vår kommunikasjon. Og da forsvinner det følelsesladete merkelig nok. Og det blir noe sunt tilbake.

Men mine psykiatere var etter min opplevelse så profesjonelle til å forstå sine følelser og disse relasjonene og hadde mye erfaring. Så det var lett for meg. De tok i mot alt jeg kom med.

Så blir det for følelsesladet er det på tide å ta det opp etter min erfaring. Det kommer mye positivt ut av disse litt ukomfortable utfordringene.

Han tenker/tenkte selvfølgelig i ny og ne på alle sine pasienter også i fritiden, slik en lærer tenker på barn i skolen osv.

For meg er ikke dette skambelagt. Men fasinerende å oppleve.

Terapi har vært fasinerende. Men nå har jeg snart lyst til å leve normalt. Alt har sin tid.

Håper du fikk noe å tenke på. Vet ikke om det er så mye klokt i dette, men det er nå litt om mine opplevelser.

Det er godt å skrive om det. Jeg kjenner at det har ikke vært så mye usunt i relasjonen jeg har hatt til mine to psykiatere. Jeg føler det ikke slik. Og det er det viktigste.

Vær ærlig.

)

[Gjest Lilla_Måne]

Kjære du!

Du vil ikke bli knust hvis dette blir tatt fra deg. Jeg vet det føles slik. Det kan være svært vanskelig. Men mye av oppgaven som ligger i terapi er å tørre å knytte seg med fare for smerte ved atskillelsen som må komme.

Selv har jeg ikke vært så redd for atskillelsen. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli klar en gang. Og da skulle jeg på sakte "avvenning"(jamfør NHDS valiumtanke). Det ville gått seg til. Jeg har opplevd det før med min forrige psykiater, og selv om det var smertefullt, går det seg til. Man tar med seg det de har representert. Det er det viktigste etterhvert, ikke selve personen de er. Terapi er i stor grad en trening i tilknytning og atskillelse.

Ikke vær redd du. Som oftest kan en planlegge en slik atskillelsesprosess som du frykter. Prøv å fokusere på roller mer enn person. Det tror jeg er veldig viktig hvis en har blitt for personfokusert. Vi som går i denne typen terapi har ofte før i livet og kanskje også nå et kaotisk liv rundt oss med mange mennesker som er grenseløse, og en haug med inkorporerte negative føringer for tanke og følelser. Poenget er at en må selv la terapeutens stemme bli så tydelig inne i seg at den står der på egne ben en dag. Langt på vei begynner det å skje med meg nå, tror jeg. Jeg har bare denne krisen jeg må ha terapihjelp til føler jeg.

I denne relasjonen du er i ligger det veldig mye trening.Trening som vil hjelpe deg i andre relasjoner i livet og det som kan skje der. Som det jeg opplever nå. Å bli forlatt av min mann.

Tro meg, man tåler mer enn det man kan tenke seg.

Så har det seg slik at av og til lurer livet og døden oss, mens vi ikke er ferdig med noe. Og det blir en litt komplisert sorg og atskillelse. Men noen andre kan fortsette terapien hvis den ikke er over, og det er det viktigste. Hvis man da ikke er helt ferdig med ting. Helt ferdig blir man jo aldri, men man vet når det står for mye igjen tror jeg.

Det profesjonelle i en terapisituasjon ligger blant annet i åpenheten rundt følelsene som oppstår. Det oppstår mange følelser der og da, men de er først og fremst knyttet til den terapeutiske prosess. Det er ekte nok, men når timen er over tenker ikke terapeuten på meg. Selv om han kunne ha tårer i øynene og føle kjærlighet og ømhet for mitt lille indre redde barn i løpet av timen. Og det er derfor det er så trygt.

Og jeg går ikke ut derfra og nærer følelser rundt ham som person. Men jeg føler meg sett og hørt og forstått. Og normal. Og respektert. Og hodet mitt er på plass. Og benene av og til litt lettere når jeg går ut på gaten. Kaoset er mindre. Og man jobber videre med terapien i løpet av uka til neste gang. Gjennom drømmer, tanker. Kognitive øvelser. Jeg hadde i hvertfall mye av det hos begge mine psykodynamikere.

Ikke idylliser relasojnen deres mer enn nødvendig. Da tror jeg det stenger for mye av det sunne i prosessen du skal igjennom.

Jeg har vært heldig og ikke næret noen romantiske følelser for "mine to". Men jeg har vært så ærlig, og det skaper ikke følelsesladete stemninger selv om en skulle tro det. Tvert i mot.

Jeg drømte at jeg hadde sex med min første psykiater flere ganger, ja han voldtok meg også. Dette var i løpet av det førsete året i terapi. Jeg syntes det var vanskelig å snakke om. Sex er vanskelig å snakke om for meg. Men jeg tok det opp. Og vi snakket om hvordan intimitet omdannes til seksualitet ofte i drømmene våre. Det intime i hvordan jeg følte meg følelsesmessig "invadert", så uvant det var for meg å åpne slik opp. Så måtte jeg starte med å si at jeg ikke hadde følelser på den måten for ham. Men da ble jo jeg litt redd jeg skulle såre hans "manndom" på et vis. Og da var jeg redd han skulle tro jeg ikke kunne likt ham på den måten. Også viklet vi oss inn i den mest absurde samtale(for meg i hvertfall). Summa summarum; Det hele ble temmelig komisk til slutt. Smiler bare ved tanken på all den merkelige kommunikasjonen vi hadde. Hadde en vært flue på veggen ville en ikke forstått stort tror jeg.

MEN gjennom dette gikk grensen over til det profesjonelle gjennom denne metakommunikasjonen. Vi snakket om vår relasjon, vår kommunikasjon. Og da forsvinner det følelsesladete merkelig nok. Og det blir noe sunt tilbake.

Men mine psykiatere var etter min opplevelse så profesjonelle til å forstå sine følelser og disse relasjonene og hadde mye erfaring. Så det var lett for meg. De tok i mot alt jeg kom med.

Så blir det for følelsesladet er det på tide å ta det opp etter min erfaring. Det kommer mye positivt ut av disse litt ukomfortable utfordringene.

Han tenker/tenkte selvfølgelig i ny og ne på alle sine pasienter også i fritiden, slik en lærer tenker på barn i skolen osv.

For meg er ikke dette skambelagt. Men fasinerende å oppleve.

Terapi har vært fasinerende. Men nå har jeg snart lyst til å leve normalt. Alt har sin tid.

Håper du fikk noe å tenke på. Vet ikke om det er så mye klokt i dette, men det er nå litt om mine opplevelser.

Det er godt å skrive om det. Jeg kjenner at det har ikke vært så mye usunt i relasjonen jeg har hatt til mine to psykiatere. Jeg føler det ikke slik. Og det er det viktigste.

Vær ærlig.

)

Mye klokt i det du skriver. Noe som forsterker mitt syn på den styrken

jeg ser du har. Jeg føler heller ikke kjærlighet for min behandler,

men han er ikke mindre viktig av den grunn.

Det er nettopp grensene som har gjort det mulig å være grenseløs

om du forstår hva jeg mener. I dette rommet kan tanker og følelser f

å komme, nettopp fordi det er begrenset til dette rommet.

Det blir som om vi befinner oss i en firkantet liten boks, der jeg

si og gjøre hva jeg vil, og allikevel bli verdsatt og sett.

Jeg kan stange hodet i veggene til jeg er helt utmattet, men jeg lander

allikevel mykt.

En slik relasjon kan ikke leve på utsiden, men vi kan ta med oss

essensen av den med oss når vi forlater den.

Det som er vanskelig for deg er jo nettopp det at du aldri fikk

gått igjennom prosessen med en riktig avslutning...

Men ta med deg det du kan, og gjem det, vern om det.

For det du har fått,er ditt alene.

Tenker på deg

[Gjest Happiness]

Mye klokt i det du skriver. Noe som forsterker mitt syn på den styrken

jeg ser du har. Jeg føler heller ikke kjærlighet for min behandler,

men han er ikke mindre viktig av den grunn.

Det er nettopp grensene som har gjort det mulig å være grenseløs

om du forstår hva jeg mener. I dette rommet kan tanker og følelser f

å komme, nettopp fordi det er begrenset til dette rommet.

Det blir som om vi befinner oss i en firkantet liten boks, der jeg

si og gjøre hva jeg vil, og allikevel bli verdsatt og sett.

Jeg kan stange hodet i veggene til jeg er helt utmattet, men jeg lander

allikevel mykt.

En slik relasjon kan ikke leve på utsiden, men vi kan ta med oss

essensen av den med oss når vi forlater den.

Det som er vanskelig for deg er jo nettopp det at du aldri fikk

gått igjennom prosessen med en riktig avslutning...

Men ta med deg det du kan, og gjem det, vern om det.

For det du har fått,er ditt alene.

Tenker på deg

Tusen hjertelig takk for dine gode ord. Jeg tror vi forstår mye av hverandres terapiprosess. Og jeg tror mange av oss egentlig vet når prosessen i bunn og grunn er sunn og god.

Jeg følte meg lenge som en pliktoppfyllende og flink pasient, men samtidig litt håpløs og mislykket fordi jeg har trengt så lang tid.

Men jeg tror ikke det er terapiformen det har vært noe i veien med. Eller terapeuten. Kanskje ikke meg heller.

Mange utfordringer og traumer, og sykdom. Og kanskje var det andre betingelser i livet mitt som stanget ekstra imot uten at jeg var i stand til å se det.Siden jeg er fysisk nesten "skremmende" frisk, for å være meg vel og merke, er det noe som tyder på at det er ting jeg ikke har sett. Jeg trenger å snakke om akkurat det. Det er så mye jeg ikke forstår noe av akkurat nå.

Det gjør ikke denne tiden noe spesielt lettere, men det kan muligens gi håp, selv om jeg ikke føler så mye på det håpet.

Man skal ikke alltid lytte til sine følelser hele tiden:o)

Er du ny her, eller har du vært her inne før under et annet nick?

Er ikke ute etter å finne ut "hvem" du er altså. Lurte bare på om du hadde vært her en stund. Du trenger selvsagt ikke svare. Kan ikke huske nicket ditt tror jeg.

Vh

[Gjest Lilla_Måne]

Tusen hjertelig takk for dine gode ord. Jeg tror vi forstår mye av hverandres terapiprosess. Og jeg tror mange av oss egentlig vet når prosessen i bunn og grunn er sunn og god.

Jeg følte meg lenge som en pliktoppfyllende og flink pasient, men samtidig litt håpløs og mislykket fordi jeg har trengt så lang tid.

Men jeg tror ikke det er terapiformen det har vært noe i veien med. Eller terapeuten. Kanskje ikke meg heller.

Mange utfordringer og traumer, og sykdom. Og kanskje var det andre betingelser i livet mitt som stanget ekstra imot uten at jeg var i stand til å se det.Siden jeg er fysisk nesten "skremmende" frisk, for å være meg vel og merke, er det noe som tyder på at det er ting jeg ikke har sett. Jeg trenger å snakke om akkurat det. Det er så mye jeg ikke forstår noe av akkurat nå.

Det gjør ikke denne tiden noe spesielt lettere, men det kan muligens gi håp, selv om jeg ikke føler så mye på det håpet.

Man skal ikke alltid lytte til sine følelser hele tiden:o)

Er du ny her, eller har du vært her inne før under et annet nick?

Er ikke ute etter å finne ut "hvem" du er altså. Lurte bare på om du hadde vært her en stund. Du trenger selvsagt ikke svare. Kan ikke huske nicket ditt tror jeg.

Vh

.....

Jeg har vært innom av og til, lest innlegg, men skrevet lite.

Jeg har sikkert svart en sjelden gang, men husker ikke hva slags nikk

jeg har brukt. (forskjellig)

Men jeg har lest dine innlegg, både før og etter pausen din.

Og jeg kjenner at vi har en del til fellers, bla forståelse for terapirommet

ut i fra hvem vi er.

Vi deler også gleden ved ord. ( det skrevne) For meg har ordene

vært terapi på lik linje med behandlingen min.

Dikt og poesi står mitt hjerte nært.

Jeg har skrevet av meg mang en sorg med ord,

og lest dem om og om igjen. Grått til jeg har ligget

på gulvet som en våt klut.

Vel vitende om at jeg ikke er noe annet enn en slave av mine

egne følelser, styrt av en tenkende hjerne.

For gudene skal vite at jeg forstår med hodet, og ikke hjerte av og til.

Kanskje kommer jeg til å skrive mer her inne fremover, og det er store

muligheter for at jeg beholder nikket.

Likte tanken på en Lilla Måne

[Gjest Happiness]

.....

Jeg har vært innom av og til, lest innlegg, men skrevet lite.

Jeg har sikkert svart en sjelden gang, men husker ikke hva slags nikk

jeg har brukt. (forskjellig)

Men jeg har lest dine innlegg, både før og etter pausen din.

Og jeg kjenner at vi har en del til fellers, bla forståelse for terapirommet

ut i fra hvem vi er.

Vi deler også gleden ved ord. ( det skrevne) For meg har ordene

vært terapi på lik linje med behandlingen min.

Dikt og poesi står mitt hjerte nært.

Jeg har skrevet av meg mang en sorg med ord,

og lest dem om og om igjen. Grått til jeg har ligget

på gulvet som en våt klut.

Vel vitende om at jeg ikke er noe annet enn en slave av mine

egne følelser, styrt av en tenkende hjerne.

For gudene skal vite at jeg forstår med hodet, og ikke hjerte av og til.

Kanskje kommer jeg til å skrive mer her inne fremover, og det er store

muligheter for at jeg beholder nikket.

Likte tanken på en Lilla Måne

Ja det er kjenpefint om du også skriver her inne hvis du føler for det. Og nicket er kjempefint og lett å huske.

Gud hvor lenge det er siden jeg kjente på dette skillet mellom følelser og fornuft. Som ung tenåring følte jeg meg så splittet. Det var som å kjenne på to ytterpoler og forgjeves forsøke å få dem til å nærme hverandre.

Kanskje er de litt nærmere i dag. Men det kjennes ut som en livslang oppgave, så splittet som jeg ofte føler det.

Og det er noe av det fine med terapi. Ofte vet jeg hva han skal si. Jeg har sagt det samme selv til venner . Men det er slitsomt å bare ha seg selv som psykoterapeut. Faren er stor for at en gjør seg selv til et tredjeobjektsfenomen. At en ikke blir i jeget. Og det må en også tørre før eller siden skal det bli noe annet enn ordkløveri. Noe mer enn at man forholder seg til seg selv som et prosjekt.

Jeg var på smerteklinikken en gang og snakket med en psykolog. Han konkluderte med at jeg trengte langvarig terapi. Etter at jeg hadde fortalt og analysert meg og mitt liv, beveggrunner osv. Snakket om meg selv i tredjeperson. Gjort rede for meg og mitt liv...

Har man ingen annen terapeut blir det lett slik.

Man må komme lenger. Lykken ligger ikke i denne kunnskapen alene.

Og det er vel et av NHD sitt kjernepoeng. Muligens. Og det er sant.

Dette hjalp psykiaterne mine meg over. Meg i tredjeperson.Vi vet jo ofte _svaret_. Sant? Det må bare sies likevel. Gang på gang. For alt det negative er sagt tusen ganger i barndom, tenårene. Og har fått førsteretten til å lage spor i hjernen min. Så det må gjentas, helt til det blir mitt. Pløye ny mark der det allerede er pløyd.

Min venninne snakket med sin psykolog forleden. Jeg spurte henne hva hun sa. Omtrent ordrett det samme som deg, svarte hun. Det var jo egentlig opplagt hva som måtte sies. Var ikke så avansert. Forskjellen er likevel terapeutens rolle og veninnerollen. Og det gjør en stor forskjell.

Nå skal jeg se en film. Ha en god kveld. Snakkes sikkert da:o)

Vh

[avidi]

Jeg føler et behov for å si noe tilbake om dette.

Er det en selvfølge at en er avhengig av en terapeut selv om en går i en langvarig psykoterapi(fem år)?

Må det nødvendigvis være noe usunt i den relasjonen selv om den er langvarig?

Tror du all psykodynamisk psykoterapi som blir langvarig er en behagelig form for "dop"?

Ser du ikke for deg at enkelte mennesker har slike utfordringer i livet at langvarig terapi er nødvendig?

Min terapeut var borte i hele fjor. Det var greit. Tøft, siden jeg hadde det vanskelig. Men det var til tider litt godt med en liten pause også.

(Jeg har forresten diagnosene PTSD, vedvarende. GAD og Gjentakende depressive perioder, moderat type. Har vært utsatt for overgrep. Vært invalid av trigeminusnavralgi, bakkenleddssyndrom og migrene. Vært svært fysisk syk hele mitt voksne liv.)

Så skjer følgende;

Min mann gjennom 18 år forlater meg. Helt plutselig og uten noe forvarsel. Han har vært utro over lengre tid og løyet for meg i flere år.

Han flytter ikke ut. Jeg har ingen trygd å leve av, ikke innvilget uføretrygd. Bor sammen med mannen jeg har elsket hele mitt liv i fire umenneskelige mnd fordi jeg ikke kan flytte ut fordi barnet mitt er sykt og er hjemme fra skolen fra desember til mars. Min mann bryter ikke kontakten med den andre kvinnen i denne tiden. Jeg finner ingen plass å bo selv om jeg leter etter leilighet hver dag.

Jeg har ikke noe nettverk å snakke om, ikke familie i nærheten.

Blir uføretrygdet i februar.

Så forsvinner psykiateren min. Også uten forvarsel. Og kommer aldri mer tilbake til et terapirom. Jeg kan ikke få en normal avslutning, ikke ta farvel.

I de tre siste mnd har jeg bodd alene for første gang i mitt liv. Jeg tar meg av barnet mitt. Jeg har oppsøkt mange ulike miljøer og utvidet nettverket mitt uten stort å gripe fatt i.

Uten medisiner siden påske. Uten terapien i årene som har vært tror jeg neppe jeg ville klart det.

Jeg må være sterk hele tiden. Det finnes ingen hvile fra angsten og smerten. Ikke på lenge ennå.

Er det så merkelig om jeg har lyst å krølle meg sammen på en sofa for en liten stund hos terapeuten min som visste alt om meg, uten ord?

Synes du det er rart eller usunt at jeg har behov for terapi i denne livsfasen? Jeg har mistet de to som visste noe om mitt liv. Og du sier det jo selv, at når man skal bygge seg opp et nytt liv presenterer man seg ikke med hele bagasjen sin.

Det er forøvrig slik at jeg er inne i slutten på min langvarige terapi. Det vet jeg. Over to tredjedeler av den er avsluttet. Da skal jeg fortsette på egne ben.

Man må hele tiden vurdere om man går til rett behandling.

Det er jeg enig i. Men jeg føler du lenge har ment jeg ikke går i rett behandling, jamfør tidligere svar du har gitt meg.

Begge mine psykiatere driver/drev en psykoterapi du ikke er overbegeistret for skjønner jeg, men de har begge hatt et svært godt rykte i miljøet. Jeg har ingen grunn til å tvile på ders dømmekraft. Da må jeg heller tenke på meg selv som en treg og håpløs pasient. Jeg tror jeg heller går for tanken om at mine utfordringer har vært svært omfattende.

Han var forøvrig terapeuten min. Det er varme følelser, ikke kjærlige. Terapeuten min betydde mye for livet mitt. Jeg var ikke "glad" i ham. Våre klart definerte komplimentære roller forhindrer de grenseoverskridelsene, slik jeg har opplevd det.

Jeg tror jeg blir litt såret av det du skriver. Men det er greit.

Du må jo få si din mening slik du ser den som psykiater.

Men jeg håper virkelig ikke at du tror denne formen for psykoterapi som jeg har gått i er så behagelig. Det er det vondeste og beste på en gang.

De rundt meg synes jeg har forandret meg svært i terapiperioden. Men bare på visse områder. Nå når jeg ikke lenger er i et samliv som var mer dysfunksjonelt enn noen av oss klarte å se, kanskje de andre områdene kan følge etter.

Jeg skulle ønske han kunne fått sett resultatet en gang.

Kjære Hapiness

Du er tøff og sterk selv om du ikke føler det sånn selv. Det at du klarer å skrive så åpent og ærlig om alle dine plager er modig gjort.

Jeg skjønner vedlig godt at du savner psykiateren din, det virker som om han ga deg litt pusterom.

Ta godt vare på deg selv og sønnen din.

[Gjest Happiness]

Kjære Hapiness

Du er tøff og sterk selv om du ikke føler det sånn selv. Det at du klarer å skrive så åpent og ærlig om alle dine plager er modig gjort.

Jeg skjønner vedlig godt at du savner psykiateren din, det virker som om han ga deg litt pusterom.

Ta godt vare på deg selv og sønnen din.

Ja jeg føler sorg over terapeuten min. Det var så mye han ikke fikk sagt meg føler jeg. Vi hadde satt opp så mange timer i denne tiden her nettopp for å få hull på denne merkelige nye tilværelsen min.

Men det skal ikke være forgjeves det han har gitt meg. Det føler jeg sterkt. Jeg skal avslutte behandlingen hos noen andre. Og jeg begynner ikke på nytt. Jeg kjenner jeg er "ferdig" med mye

også nå.

Men det vil ta tid å bli trygg nok til å åpne opp.

Å bli sveket og forlatt er store tema i mitt liv. Så det må nok litt mer terapi til.

Vi får tro det går seg til. Alt blir annerledes nå. Man får prøve å se nye muligheter når en dør lukkes.

Vh

[Gjest AnnaMolina]

Jeg føler et behov for å si noe tilbake om dette.

Er det en selvfølge at en er avhengig av en terapeut selv om en går i en langvarig psykoterapi(fem år)?

Må det nødvendigvis være noe usunt i den relasjonen selv om den er langvarig?

Tror du all psykodynamisk psykoterapi som blir langvarig er en behagelig form for "dop"?

Ser du ikke for deg at enkelte mennesker har slike utfordringer i livet at langvarig terapi er nødvendig?

Min terapeut var borte i hele fjor. Det var greit. Tøft, siden jeg hadde det vanskelig. Men det var til tider litt godt med en liten pause også.

(Jeg har forresten diagnosene PTSD, vedvarende. GAD og Gjentakende depressive perioder, moderat type. Har vært utsatt for overgrep. Vært invalid av trigeminusnavralgi, bakkenleddssyndrom og migrene. Vært svært fysisk syk hele mitt voksne liv.)

Så skjer følgende;

Min mann gjennom 18 år forlater meg. Helt plutselig og uten noe forvarsel. Han har vært utro over lengre tid og løyet for meg i flere år.

Han flytter ikke ut. Jeg har ingen trygd å leve av, ikke innvilget uføretrygd. Bor sammen med mannen jeg har elsket hele mitt liv i fire umenneskelige mnd fordi jeg ikke kan flytte ut fordi barnet mitt er sykt og er hjemme fra skolen fra desember til mars. Min mann bryter ikke kontakten med den andre kvinnen i denne tiden. Jeg finner ingen plass å bo selv om jeg leter etter leilighet hver dag.

Jeg har ikke noe nettverk å snakke om, ikke familie i nærheten.

Blir uføretrygdet i februar.

Så forsvinner psykiateren min. Også uten forvarsel. Og kommer aldri mer tilbake til et terapirom. Jeg kan ikke få en normal avslutning, ikke ta farvel.

I de tre siste mnd har jeg bodd alene for første gang i mitt liv. Jeg tar meg av barnet mitt. Jeg har oppsøkt mange ulike miljøer og utvidet nettverket mitt uten stort å gripe fatt i.

Uten medisiner siden påske. Uten terapien i årene som har vært tror jeg neppe jeg ville klart det.

Jeg må være sterk hele tiden. Det finnes ingen hvile fra angsten og smerten. Ikke på lenge ennå.

Er det så merkelig om jeg har lyst å krølle meg sammen på en sofa for en liten stund hos terapeuten min som visste alt om meg, uten ord?

Synes du det er rart eller usunt at jeg har behov for terapi i denne livsfasen? Jeg har mistet de to som visste noe om mitt liv. Og du sier det jo selv, at når man skal bygge seg opp et nytt liv presenterer man seg ikke med hele bagasjen sin.

Det er forøvrig slik at jeg er inne i slutten på min langvarige terapi. Det vet jeg. Over to tredjedeler av den er avsluttet. Da skal jeg fortsette på egne ben.

Man må hele tiden vurdere om man går til rett behandling.

Det er jeg enig i. Men jeg føler du lenge har ment jeg ikke går i rett behandling, jamfør tidligere svar du har gitt meg.

Begge mine psykiatere driver/drev en psykoterapi du ikke er overbegeistret for skjønner jeg, men de har begge hatt et svært godt rykte i miljøet. Jeg har ingen grunn til å tvile på ders dømmekraft. Da må jeg heller tenke på meg selv som en treg og håpløs pasient. Jeg tror jeg heller går for tanken om at mine utfordringer har vært svært omfattende.

Han var forøvrig terapeuten min. Det er varme følelser, ikke kjærlige. Terapeuten min betydde mye for livet mitt. Jeg var ikke "glad" i ham. Våre klart definerte komplimentære roller forhindrer de grenseoverskridelsene, slik jeg har opplevd det.

Jeg tror jeg blir litt såret av det du skriver. Men det er greit.

Du må jo få si din mening slik du ser den som psykiater.

Men jeg håper virkelig ikke at du tror denne formen for psykoterapi som jeg har gått i er så behagelig. Det er det vondeste og beste på en gang.

De rundt meg synes jeg har forandret meg svært i terapiperioden. Men bare på visse områder. Nå når jeg ikke lenger er i et samliv som var mer dysfunksjonelt enn noen av oss klarte å se, kanskje de andre områdene kan følge etter.

Jeg skulle ønske han kunne fått sett resultatet en gang.

Jeg tror du har rett i det du beskriver her! Noenganger er det nødvendig med langvarig terapi. Psykiaterene og terapeutene kan jo ikke trylle. Det er ikke terapeuten nødvendigvis som bestemmer tidsaspektet. Det er jo pasienten selv som gjør jobben! å antyde at dette kanskje ikke var bra terapi er ....syns jeg er litt dumt!