Nhd; ang terapi og (u)avhengighet

[Gjest Jente31]

Om du vil kommentere eller gi noen tips ang ditt svar tidligere i dag..

Jeg skjønner (og vet) at et terapeutisk forhold er noe helt annet enn et kjærlighetsforhold, også at dette er noe som en dag skal/må ta slutt.

Dette er noe jeg frykter veldig for, når min tid kommer. Derfor har jeg lenge vært opptatt av dette. Jeg er redd for å bli avhengig av noen i hele tatt.

Jeg var det en gang, på ungd.skolen.Jeg var svaært knyttet til lærern min (ikke seksuelt, men som en omsorgsperson/far/hjelper). Det var kjempevondt for meg å bryte denne avhengigheten, det tok laaaaaang tid.

Jeg er redd for å bli knyttet til noen igjen - altså til en terapeut. Jeg gruer meg til dette, og det er en av grunnene til at jeg ikke tør åpne meg for andre.

Vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men iallefall har jeg lenge tenkt å ta opp temaet "hvordan bli uavhengig av en terapeut?".

Men så tenker jeg, at dette kansje har noe med modenhet å gjøre også? Vet ikke.. Når den tid kommer, at man skal stå alene, så har man ikke samme behov for å bli "tatt vare på" eller ha denne plattformen å stå på...? Takker for evt svar..

[Gjest twin1]

Jeg har avsluttet behandling hos en av "terapeuter og dette føltes veldig naturlig da jeg ikke trengte han lengre. Hadde dette skjedd brått og uventet da jeg trengte det som mest, tror jeg det kunne gått riktig galt med meg. Det var bare han som "visste" og som jeg hadde turd å åpne meg for.

Nå har jeg en psykolog og har heller ikke timer så ofte hos denne lengre, rett og slett for at jeg er i en friskere "fase" og trenger henne ikke så ofte.

Tror også at når man blir friskere, så har man mere energi til å ha venner i det "virkelige" livet og finner større glede ved dette igjen. Det er ihvertfall sånn for meg. Nå når den jæv.... og eeeviiige depresjonen har sluppet litt taket så synes jeg faktisk at livet er ganske herlig og da trenger jeg heller ikke noen psykolog. Men jeg har den tryggheten der at jeg kan kontakte henne hvis alt skulle gå nedover igjen.

[Gjest Wita]

"Men så tenker jeg, at dette kansje har noe med modenhet å gjøre også?"

I ditt tilfelle tror jeg heller det kan være mangel på en skikkelig farsfigur i barndommen og utrygghet i hjemmet.

[Gjest Jente31]

Jeg har avsluttet behandling hos en av "terapeuter og dette føltes veldig naturlig da jeg ikke trengte han lengre. Hadde dette skjedd brått og uventet da jeg trengte det som mest, tror jeg det kunne gått riktig galt med meg. Det var bare han som "visste" og som jeg hadde turd å åpne meg for.

Nå har jeg en psykolog og har heller ikke timer så ofte hos denne lengre, rett og slett for at jeg er i en friskere "fase" og trenger henne ikke så ofte.

Tror også at når man blir friskere, så har man mere energi til å ha venner i det "virkelige" livet og finner større glede ved dette igjen. Det er ihvertfall sånn for meg. Nå når den jæv.... og eeeviiige depresjonen har sluppet litt taket så synes jeg faktisk at livet er ganske herlig og da trenger jeg heller ikke noen psykolog. Men jeg har den tryggheten der at jeg kan kontakte henne hvis alt skulle gå nedover igjen.

Godt at du kan komme tilbake til psykologen om du skulle trenge det.. Men håper du slipper det! )

Takk for svar. Jeg synes det høres veldig logisk ut. Tror jeg skal slutte å bekymre meg for akkurat denne biten, og heller se frem til et selvstendig og bedre liv!

[Gjest Jente31]

"Men så tenker jeg, at dette kansje har noe med modenhet å gjøre også?"

I ditt tilfelle tror jeg heller det kan være mangel på en skikkelig farsfigur i barndommen og utrygghet i hjemmet.

Jeg har nok tenkt tanken..