Jeg er så redd..

[Gjest Androdine]

Er så totalt ensom i livet mitt nå. Når jeg kommer hjem, så er det helt stille. Når jeg får det vanskelig så er det ingen jeg kan ringe til, eller besøke. Ingen av vennene mine vil ha noe med meg å gjøre, de skjønner at jeg "sliter". Og når jeg har det vanskelig og jeg vet at det er ingen jeg kan ringe til, så vokser det til panikkanfall. Jeg kan liksom ikke dra på legevakta hver kveld. I det siste har jeg begynt å kjenne på en "blind" panikk som jeg ikke klarer å kontrollere. Alt "tyter" ut, jeg mister totalt kontrollen på meg selv. Og da er det som om jeg opplever en slags følelse av "fremmedgjøring". Det er som alle menneskene og verden forsvinner for meg og jeg blir slukt i et stort, svart hull.

Og jeg gruer meg til å sove, for jeg er så plaget med mareritter hver natt. Jeg merker at livet mitt går i oppløsning. Jeg har liksom alltid slitt psykisk, og ikke hatt det nære, trygge forholdet til foreldrene mine som jeg trengte. Og når jeg begynte i terapi som 21-åring, så forelsket jeg meg i terapeuten min og vi hadde et forhold som varte i årevis. Dette ble slutt for tre år siden, men jeg sliter stadig med det.

Vissheten om at han forlot meg, vissheten om at vennene stikker og foreldrene mine dømmer meg, gjør meg helt handlingslammet. Jeg ringte i fortvilelse til min mor i sted, for jeg visste ikke hvem andre jeg kunne ringe. Og så begynte hun å lekse opp med en artikkel hun hadde lest om en kvinne som led av stoffskifte problemer (noe jeg også gjør, har lavt stoffskifte) og som begynte å gå hver dag, og ble frisk. Jeg sa til henne at det er et spørsmål om hva man klarer, og da fikk jeg til svar at da kunne jeg ha det så godt, siden jeg tydeligvis VIL være syk. Da ble jeg sarkastisk og sa tilbake at såklart vil jeg være psyk, det er jo herlig å ha det så jævlig! Da klasket hun på røret.

Disse episodene med foreldrene mine setter meg helt ut. Får helt panikk av det. Jeg kjemper også med fysiske plager som energiløshet, utmattehet, muskel- og leddsmerter, frysing/svetting om hverandre, og det virker nesten som om blodsukkeret mitt er på villspor for tida, uten at jeg har sjekka det.

Vet jeg syter nå, og jeg har så dårlig samvittighet, for kanskje jeg VIL være syk? Det er jo tydelig at det er det bildet foreldrene mine har av meg. Og det at jeg er delvis ufør er ikke særlig populært.

Dette gjør at jeg skammer meg så inderlig over meg selv. Jeg klarer ikke styre tankene mine lenger, selvforakten er så stor at jeg klarer ikke la være å tenke stygge fæle ting om meg selv hele tiden. Det har nesten blitt tvangsmessig. Ironien er at jeg nå går til kognitiv terapi hvor vi arbeider aktivt med skammen min for tida. Og det er som et troll som har sluppet ut av eska. Et stort, digert, skremmende og jævlig troll.

Hadde jeg virkelig valgt å være syk om jeg hadde hatt valget? selvsagt ikke. Men slik livet mitt har blitt nå, så vet jeg verken ut eller inn lenger. Jeg skal til endokrinolog på fredag, skal jeg be han sjekke ALT når han tar blodprøver, ikke bare hormoner? Og hvem vet, kanskje mye av det fysiske er bivirkninger.

Nei, jeg har kommet inn i en forferdelig vond sirkel og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, jeg aner virkelig ikke. hver dag er som en kinareise angående det å komme meg gjennom den. Jeg er så fortvila, jeg vet ikke hvor jegj skal lete for å finne h åpet, for å klare å gripe tak i noe som kan være meningsfullt i dette kaoset.

[Gjest twin1]

Hei, ikke hyggelig å slite sånn nei. Vet det, har vært der selv, mange ganger. Hvis stoffskiftet ditt er for lavt nå, så må du være tålmodig i noen uker for å få effekt av levaxin. Har nettopp hatt lavt stoffskifte selv og det tok 2-3 uker før jeg merket at det begynte å skje noen forandring. Nå merker jeg at energien har kommet tilbake og jeg føler at jeg lever igjen.

Ellers tar en depresjon tid å komme igjennom, men det er HELT sikkert lys i enden av tunnelen for deg også, selv om det ser mørkt ut akkurat nå. Bruker du noen medisiner mot psyken forresten?

[Gjest Androdine]

Hei, ikke hyggelig å slite sånn nei. Vet det, har vært der selv, mange ganger. Hvis stoffskiftet ditt er for lavt nå, så må du være tålmodig i noen uker for å få effekt av levaxin. Har nettopp hatt lavt stoffskifte selv og det tok 2-3 uker før jeg merket at det begynte å skje noen forandring. Nå merker jeg at energien har kommet tilbake og jeg føler at jeg lever igjen.

Ellers tar en depresjon tid å komme igjennom, men det er HELT sikkert lys i enden av tunnelen for deg også, selv om det ser mørkt ut akkurat nå. Bruker du noen medisiner mot psyken forresten?

Ja bruker medisiner, men er nok begrenset hvor godt de virker da..

[sabrila]

Hei, ikke hyggelig å slite sånn nei. Vet det, har vært der selv, mange ganger. Hvis stoffskiftet ditt er for lavt nå, så må du være tålmodig i noen uker for å få effekt av levaxin. Har nettopp hatt lavt stoffskifte selv og det tok 2-3 uker før jeg merket at det begynte å skje noen forandring. Nå merker jeg at energien har kommet tilbake og jeg føler at jeg lever igjen.

Ellers tar en depresjon tid å komme igjennom, men det er HELT sikkert lys i enden av tunnelen for deg også, selv om det ser mørkt ut akkurat nå. Bruker du noen medisiner mot psyken forresten?

Hei!

Jeg kjenner meg igjen på det du skriver. Du trenger litt oppmuntring! Tenkte jeg skulle skrive noe om mine erfaringer.

Det er lurt å innhente opplysninger om hvor man kan finne rett hjelp som er riktig for å løse akkurat dine problemer, søke seg frem, ta i mot hjelp og ”stå på” det er mitt motto. Mist ikke motet, men hold ut. Du vil tilslutt få lønn for strevet. Det gjorde jeg. Motgang gjør deg sterk, det er min erfaring.

Jeg har slitt i årevis med å finne min plass..

Har endelig kommet et godt stykke på vei til en bedre tilværelse og mer livskvalitet.

Har møtt motgang hele mitt liv. Mye triste minner fra barndommen. Som arbeidstaker misslykkes jeg, sliter med kroniske nakke og migrene smerter. Er gift med en mann som heller ikke forstod meg og mine plager. Jeg syntes verden gikk meg i mot. Har prøvd diverse tabletter mot depresjon, angst og uro. Smertestillende og migrene medisin.

Vanskeligheter med å beholde en jobb der jeg kunne trives og fungere, har vært, og er fortsatt et problem.

Så traff jeg en person som mente at jeg burde la meg utrede for add/adhd, hun hadde nettopp fått denne diagnosen selv, etter å ha slitt med mye av de samme symptomene som jeg hadde. Bla. Depresjoner og humørsvingninger. Så jeg nevnte dette for min fastlege og han henviste meg til nevropsykolog for utredning. Etter lang tid fikk jeg time og jeg ble utredet, (diverse skriftelige tester + samtale med psykolog) Etter lang vente tid, fikk jeg diagnosen add/adhd.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg hadde dette. Siden dette forbindes med hyperaktive gutte barn. Min hyperaktivitet bestod i å tenke og snakke for mye. Mine stadige tanker og bekymringer gjorde meg konstant anspent og ga meg muskel spenninger.

Jeg hadde ikke problemer da jeg gikk på skolen, var snill og stille. Men brukte lang tid på å forstå det jeg leste. Hadde vanskeligheter med å konsentrere meg i timene, om det jeg leste, og om det læreren sa, uten at tankene "flydde". Var sjenert og turte ikke å spørre læreren om hjelp, i frykt for at han/henne skulle tro jeg var dum. Frustrasjoner og sinne tok jeg ut hjemme hos mine foreldre.

Har alltid vært missfornøyd med meg selv/hatet meg selv til tider, og tenkt at noe er galt. Ga foreldrene mine skylden for dårlig barndom osv.

(Mye kunne vært gjort annerledes, de burde ha tatt meg på alvor og forsøkt å hjelpe meg. Jeg slet med selvmordstanker og drev med selvskading) var deprimert og isolerte meg. Orket ingen ting. Mistet helt livsgnisten, gledet meg ikke til noe, alt var svart. Holdt meg langt unna sosiale begivenheter. Mistet helt lyst til å gå ut med venninner, ønsket bare å være alene. Leksene tok all min fritid etter skolen, slet veldig for å holde følge med de andre flinke jentene i klassen. ( Mye slit for middels karakterer.)

Jeg har stort utbytte av ritalin, jeg er blitt mer avslappet og roligere, tankene farer ikke rundt og forstyrrer og plager meg lenger. Jeg konsentrerer meg om en ting om gangen, er mindre rastløs og irritabel. Muskelspenningene er borte og jeg har mindre migrene plager.

Å få denne diagnose var for meg en lettelse. Alt går mye lettere. Jeg ser ikke på alt som problemer lenger, ting går greit, jeg tar meg lengre tid til å tenke igjennom ting før jeg svarer og gjør ting, er ikke så irritabel og aggressiv mot mine nærmeste.

Diagnosen add/adhd fikk jeg i en alder av 38år og det har snudd opp ned på livet mitt.

Det finnes hjelp å få når du minst aner det….

[Gjest twin1]

Ja bruker medisiner, men er nok begrenset hvor godt de virker da..

Kanskje trenger du annen type medisiner, annen dose, kanskje er noe av det du kjenner på bivirkninger av medisiner? Ikke gi opp, ta det opp med legen din at du ikke har det bra, forsøk å finne veier ut av dette, ikke gi opp!

[wondine]

Kanskje trenger du annen type medisiner, annen dose, kanskje er noe av det du kjenner på bivirkninger av medisiner? Ikke gi opp, ta det opp med legen din at du ikke har det bra, forsøk å finne veier ut av dette, ikke gi opp!

Hei Androdine!

Det du beskriver er nok ikke helt ukjent for flere en vi tror. Og vi skjemmes mange over vår "litenhet", at vi ikke klarer "ta oss sammen".

Det er aldri lett å råde noen til noe, så jeg bare kommer med noen forslag.

Det jeg vet, og som det er forsket på er bla dette med panikkangst. Der viser det seg at ved å vite hva som skjer, og hvorfor det skjer - så kan angsten reuseres. Og etter tid ved å "tørre" å romme seg selv også under "anfallene" - så vil man oppnå gode resultater. Dette er sikkert noe du allerede vet, men kanskje noe å bli minnet på?

"Vi er ikke følelsene eller tankene våre! Vi er produkter av de "- Det finnes mange bra bøker på markedet om du er interresert i emner som kan styrke deg, og kanskje vekke din nyskjerrighet på evnene du selv har i deg. Til å helbrede deg selv!

det kan godt hende du oppfatter dette som svada, eller kanskje ikke?

Uansett : TRO PÅ DEG SELV! ! :0 )

[Gjest Androdine]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen på det du skriver. Du trenger litt oppmuntring! Tenkte jeg skulle skrive noe om mine erfaringer.

Det er lurt å innhente opplysninger om hvor man kan finne rett hjelp som er riktig for å løse akkurat dine problemer, søke seg frem, ta i mot hjelp og ”stå på” det er mitt motto. Mist ikke motet, men hold ut. Du vil tilslutt få lønn for strevet. Det gjorde jeg. Motgang gjør deg sterk, det er min erfaring.

Jeg har slitt i årevis med å finne min plass..

Har endelig kommet et godt stykke på vei til en bedre tilværelse og mer livskvalitet.

Har møtt motgang hele mitt liv. Mye triste minner fra barndommen. Som arbeidstaker misslykkes jeg, sliter med kroniske nakke og migrene smerter. Er gift med en mann som heller ikke forstod meg og mine plager. Jeg syntes verden gikk meg i mot. Har prøvd diverse tabletter mot depresjon, angst og uro. Smertestillende og migrene medisin.

Vanskeligheter med å beholde en jobb der jeg kunne trives og fungere, har vært, og er fortsatt et problem.

Så traff jeg en person som mente at jeg burde la meg utrede for add/adhd, hun hadde nettopp fått denne diagnosen selv, etter å ha slitt med mye av de samme symptomene som jeg hadde. Bla. Depresjoner og humørsvingninger. Så jeg nevnte dette for min fastlege og han henviste meg til nevropsykolog for utredning. Etter lang tid fikk jeg time og jeg ble utredet, (diverse skriftelige tester + samtale med psykolog) Etter lang vente tid, fikk jeg diagnosen add/adhd.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg hadde dette. Siden dette forbindes med hyperaktive gutte barn. Min hyperaktivitet bestod i å tenke og snakke for mye. Mine stadige tanker og bekymringer gjorde meg konstant anspent og ga meg muskel spenninger.

Jeg hadde ikke problemer da jeg gikk på skolen, var snill og stille. Men brukte lang tid på å forstå det jeg leste. Hadde vanskeligheter med å konsentrere meg i timene, om det jeg leste, og om det læreren sa, uten at tankene "flydde". Var sjenert og turte ikke å spørre læreren om hjelp, i frykt for at han/henne skulle tro jeg var dum. Frustrasjoner og sinne tok jeg ut hjemme hos mine foreldre.

Har alltid vært missfornøyd med meg selv/hatet meg selv til tider, og tenkt at noe er galt. Ga foreldrene mine skylden for dårlig barndom osv.

(Mye kunne vært gjort annerledes, de burde ha tatt meg på alvor og forsøkt å hjelpe meg. Jeg slet med selvmordstanker og drev med selvskading) var deprimert og isolerte meg. Orket ingen ting. Mistet helt livsgnisten, gledet meg ikke til noe, alt var svart. Holdt meg langt unna sosiale begivenheter. Mistet helt lyst til å gå ut med venninner, ønsket bare å være alene. Leksene tok all min fritid etter skolen, slet veldig for å holde følge med de andre flinke jentene i klassen. ( Mye slit for middels karakterer.)

Jeg har stort utbytte av ritalin, jeg er blitt mer avslappet og roligere, tankene farer ikke rundt og forstyrrer og plager meg lenger. Jeg konsentrerer meg om en ting om gangen, er mindre rastløs og irritabel. Muskelspenningene er borte og jeg har mindre migrene plager.

Å få denne diagnose var for meg en lettelse. Alt går mye lettere. Jeg ser ikke på alt som problemer lenger, ting går greit, jeg tar meg lengre tid til å tenke igjennom ting før jeg svarer og gjør ting, er ikke så irritabel og aggressiv mot mine nærmeste.

Diagnosen add/adhd fikk jeg i en alder av 38år og det har snudd opp ned på livet mitt.

Det finnes hjelp å få når du minst aner det….

Hei, takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg kan kjenne meg igjen i det med vonde muskler, anspenthet, tankekjør, problemer med konsentrasjon. Jeg har en annen diagnose enn adhd, og håper at denne er rett. Men man kan vel aldri si noe sikkert. Leste en artikkel om ei jente som hadde adhd og kjente meg igjen i mange av symptomene. Men blir litt i tvil om hva jeg egentlig skal tro på. Om jeg skal tro på den diagnosen jeg har fått i dag, eller kreve en utredning til. Jeg har også alltid stått på og ikke gitt meg, og jeg håper jeg vil få igjen for det en dag. Legen sier at medisiner vil hjelpe begrenset på meg. Men lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å utelukke andre "tilstander". Kan jeg kreve feks nevrologisk test?

[Gjest Androdine]

Kanskje trenger du annen type medisiner, annen dose, kanskje er noe av det du kjenner på bivirkninger av medisiner? Ikke gi opp, ta det opp med legen din at du ikke har det bra, forsøk å finne veier ut av dette, ikke gi opp!

Så godt å få oppbacking. Mulig det er bivirkning? Jeg skal sjekke det opp...og så skal jeg be om å få tatt blodprøver..skal til endokrinolog i morgen, og der skal jeg ta utvidede stoffskifteprøver. Og så skal jeg til MR. Jeg er kjempespent på resultatet.

[Gjest Androdine]

Hei Androdine!

Det du beskriver er nok ikke helt ukjent for flere en vi tror. Og vi skjemmes mange over vår "litenhet", at vi ikke klarer "ta oss sammen".

Det er aldri lett å råde noen til noe, så jeg bare kommer med noen forslag.

Det jeg vet, og som det er forsket på er bla dette med panikkangst. Der viser det seg at ved å vite hva som skjer, og hvorfor det skjer - så kan angsten reuseres. Og etter tid ved å "tørre" å romme seg selv også under "anfallene" - så vil man oppnå gode resultater. Dette er sikkert noe du allerede vet, men kanskje noe å bli minnet på?

"Vi er ikke følelsene eller tankene våre! Vi er produkter av de "- Det finnes mange bra bøker på markedet om du er interresert i emner som kan styrke deg, og kanskje vekke din nyskjerrighet på evnene du selv har i deg. Til å helbrede deg selv!

det kan godt hende du oppfatter dette som svada, eller kanskje ikke?

Uansett : TRO PÅ DEG SELV! ! :0 )

Hei. Nei, dette oppfatter jeg ikke som svada. Selv om jeg har hørt det før, så trenger jeg virkelig å høre at man er produkt av sine tanker. Det er så lett å mystifisere angsten som noe fælt og fremmed. Og egentlig så er det måten man tenker på som gjør det. Men det kan vel også være ubevisste tanker som er for skumle til å ta innover seg? Jeg kunne gjerne tenkt meg og lest en bok om dette. Noen forslag?

Fint at du tok deg tid til å svare

[wondine]

Hei. Nei, dette oppfatter jeg ikke som svada. Selv om jeg har hørt det før, så trenger jeg virkelig å høre at man er produkt av sine tanker. Det er så lett å mystifisere angsten som noe fælt og fremmed. Og egentlig så er det måten man tenker på som gjør det. Men det kan vel også være ubevisste tanker som er for skumle til å ta innover seg? Jeg kunne gjerne tenkt meg og lest en bok om dette. Noen forslag?

Fint at du tok deg tid til å svare

" Trollene sprekker i solen" ! Veldig riktig det du sier med å mystifisere angsten, av-mystifiser angsten!! Markedet for denne type bøker er stort! Jeg har ingen tittel til deg nå, må la det surre litt ) Jeg vil råde deg til å kjenne på magefølelsen ift boken du trenger! Har du tilgang til sted der de selger alternative bøker? Min første bok var " Du kan helbrede deg selv" Av Loise L. Hay! En mer skjønnlitterær bok, et eventyr er " Alkymisten"av Paulo Coelho. Vakker historie! Det er DU som skal lese boken, så DU må gå ut å finne den;))

Har du prøvd T.F T?? (de har gode resultater bla panikkangst)

Det som er vedt å vite er - du er ikke alene!

Men, som Bjørn Eidsvåg Synger ; ...jeg vet at du er redd, men jeg kan ikke gå alle skritta for deg! ""...Du må stole på deg selv jenta mi!!

Vi går alle veien )

[Gjest Androdine]

" Trollene sprekker i solen" ! Veldig riktig det du sier med å mystifisere angsten, av-mystifiser angsten!! Markedet for denne type bøker er stort! Jeg har ingen tittel til deg nå, må la det surre litt ) Jeg vil råde deg til å kjenne på magefølelsen ift boken du trenger! Har du tilgang til sted der de selger alternative bøker? Min første bok var " Du kan helbrede deg selv" Av Loise L. Hay! En mer skjønnlitterær bok, et eventyr er " Alkymisten"av Paulo Coelho. Vakker historie! Det er DU som skal lese boken, så DU må gå ut å finne den;))

Har du prøvd T.F T?? (de har gode resultater bla panikkangst)

Det som er vedt å vite er - du er ikke alene!

Men, som Bjørn Eidsvåg Synger ; ...jeg vet at du er redd, men jeg kan ikke gå alle skritta for deg! ""...Du må stole på deg selv jenta mi!!

Vi går alle veien )

Tusen takk for hyggelig svar Jeg skal forske litt på dette..se om jeg finner en interessant bok. "Trollene sprekker i solen" er jo veldig betegnende. Akkurat nå er jeg inne i en periode der jeg prøver å fortrenge "trollene", men de "tyter" ut på en måte som gjør at jeg mister kontrollen..beste middel er vel å bli kjent med dette såkalte trollet

Ha en fin dag.

[mommy3]

Jeg har mange av de samme plagene som deg. Jeg begynte i psykemotorisk fysioterapi, og det har vært tøff men de har også hjulpet mye. Jeg er også til utredning for ADHD med depresjoner som tilleggs problemer. Jeg har også slittet mye med muskel- og ledd problemer, jeg har hals problemer (heshet), astma og refluks sykdom. Det har tatt lange tid å få hjelp - jeg er nå 38 år og har tre barn og er skilt. Jeg har hatt store økonomiske problemer og sosiale problemer pga. mine sykdomer / psykiske problemer og angst for sosiale relasjoner. Men jeg har stått på til jeg har fått riktig hjelp. Problemet med systemet er at du må VIRKELIG stå på for å få hjelp - både som voksen og barn. Det som er trist er at dine egne foreldre ikke er der for deg. Har du snakket med en psykolog og prøvd å gå gjennom livskrise hjelpen for å hjelpe å få deg en støttekontakt - en person som kan være der for deg i dine tunge tider. I USA kaller de det for en "life coach". Jeg synes måten mor din sa ting på var feil, men jeg må innrømme at det å gå tur hverdag har hjulpet meg mye og å forandre kosthold. Jeg brukte noe som heter "South beach dieten" og på helsekost butikken kjøpte jeg noe som heter "Kuren". Jeg brukte dieten og kuren for å rense kroppen for alle antitoxins og dette ga meg MYE enegi og overskudd og gjennom å gå tur har jeg fått bedre utholdenhet. Men det er tøft i begynnelsen - og jeg blir aldri helt frisk - men det gir meg en bedre livvskvalitet. Jeg er enig ingen ønsker å være syk - men når du har vært lenge syk så er det alt du kjenner til og det styre livet ditt, enten du vil det eller ikke. Det er lett for mor din å dømme deg, men hun bor ikke i din kropp - derfor må du ikke la hun "ødelegge" mer. Du har lov å tenke på deg selv og ikke trenger du bry deg hva andre mener! Håper jeg ga deg noen tips som kan hjelpe. Lykke til.

[mommy3]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen på det du skriver. Du trenger litt oppmuntring! Tenkte jeg skulle skrive noe om mine erfaringer.

Det er lurt å innhente opplysninger om hvor man kan finne rett hjelp som er riktig for å løse akkurat dine problemer, søke seg frem, ta i mot hjelp og ”stå på” det er mitt motto. Mist ikke motet, men hold ut. Du vil tilslutt få lønn for strevet. Det gjorde jeg. Motgang gjør deg sterk, det er min erfaring.

Jeg har slitt i årevis med å finne min plass..

Har endelig kommet et godt stykke på vei til en bedre tilværelse og mer livskvalitet.

Har møtt motgang hele mitt liv. Mye triste minner fra barndommen. Som arbeidstaker misslykkes jeg, sliter med kroniske nakke og migrene smerter. Er gift med en mann som heller ikke forstod meg og mine plager. Jeg syntes verden gikk meg i mot. Har prøvd diverse tabletter mot depresjon, angst og uro. Smertestillende og migrene medisin.

Vanskeligheter med å beholde en jobb der jeg kunne trives og fungere, har vært, og er fortsatt et problem.

Så traff jeg en person som mente at jeg burde la meg utrede for add/adhd, hun hadde nettopp fått denne diagnosen selv, etter å ha slitt med mye av de samme symptomene som jeg hadde. Bla. Depresjoner og humørsvingninger. Så jeg nevnte dette for min fastlege og han henviste meg til nevropsykolog for utredning. Etter lang tid fikk jeg time og jeg ble utredet, (diverse skriftelige tester + samtale med psykolog) Etter lang vente tid, fikk jeg diagnosen add/adhd.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg hadde dette. Siden dette forbindes med hyperaktive gutte barn. Min hyperaktivitet bestod i å tenke og snakke for mye. Mine stadige tanker og bekymringer gjorde meg konstant anspent og ga meg muskel spenninger.

Jeg hadde ikke problemer da jeg gikk på skolen, var snill og stille. Men brukte lang tid på å forstå det jeg leste. Hadde vanskeligheter med å konsentrere meg i timene, om det jeg leste, og om det læreren sa, uten at tankene "flydde". Var sjenert og turte ikke å spørre læreren om hjelp, i frykt for at han/henne skulle tro jeg var dum. Frustrasjoner og sinne tok jeg ut hjemme hos mine foreldre.

Har alltid vært missfornøyd med meg selv/hatet meg selv til tider, og tenkt at noe er galt. Ga foreldrene mine skylden for dårlig barndom osv.

(Mye kunne vært gjort annerledes, de burde ha tatt meg på alvor og forsøkt å hjelpe meg. Jeg slet med selvmordstanker og drev med selvskading) var deprimert og isolerte meg. Orket ingen ting. Mistet helt livsgnisten, gledet meg ikke til noe, alt var svart. Holdt meg langt unna sosiale begivenheter. Mistet helt lyst til å gå ut med venninner, ønsket bare å være alene. Leksene tok all min fritid etter skolen, slet veldig for å holde følge med de andre flinke jentene i klassen. ( Mye slit for middels karakterer.)

Jeg har stort utbytte av ritalin, jeg er blitt mer avslappet og roligere, tankene farer ikke rundt og forstyrrer og plager meg lenger. Jeg konsentrerer meg om en ting om gangen, er mindre rastløs og irritabel. Muskelspenningene er borte og jeg har mindre migrene plager.

Å få denne diagnose var for meg en lettelse. Alt går mye lettere. Jeg ser ikke på alt som problemer lenger, ting går greit, jeg tar meg lengre tid til å tenke igjennom ting før jeg svarer og gjør ting, er ikke så irritabel og aggressiv mot mine nærmeste.

Diagnosen add/adhd fikk jeg i en alder av 38år og det har snudd opp ned på livet mitt.

Det finnes hjelp å få når du minst aner det….

Hmmm. Jeg leste dete innlegget etter jeg skrev min. Vi beskriver mye av det samme. Da ser jeg at jeg er på rette vei med en utredning for ADHD. Jeg oppdaget det selv når jeg skulle skrive en oppgave i spesial pedagogikk og leste en bok om ADHD i voksne som jeg lånte på biblioteket. Min psykomotoriske fysioterapuet også ga meg beskjed at hun mistenkte denne diagnosen. Er det ikke trist egentlig at vi ikke får sånne diagnoser før vi er i 38 års alderen. Tenk hvor mye "smerte" vi kunne ha spart hvis vi hadde fått diagnosen som barn!

[wondine]

Tusen takk for hyggelig svar Jeg skal forske litt på dette..se om jeg finner en interessant bok. "Trollene sprekker i solen" er jo veldig betegnende. Akkurat nå er jeg inne i en periode der jeg prøver å fortrenge "trollene", men de "tyter" ut på en måte som gjør at jeg mister kontrollen..beste middel er vel å bli kjent med dette såkalte trollet

Ha en fin dag.

Det gleder meg ! )

Jeg synes du beskrev så godt hvordan du føler deg. Jeg synes det er et "talent" det å kunne ordlegge seg så levende (beskrivende/ærlig/konkret).

Det er noe å tenke på at det finnes ALLTID en løsning, noe DU kan gjøre for å ikke bli hengende fast i negative tanker. Dette er bare mine synspunkter, og absolutt ingen sannhet! Viktigst er hva som er sant for deg, og at du har det godt med det!!

Håper inderlig at nyskjerrigheten tar tak i deg! Undring og lek skremmer virkelig angsten bort!!

Sov godt )

[wondine]

Tusen takk for hyggelig svar Jeg skal forske litt på dette..se om jeg finner en interessant bok. "Trollene sprekker i solen" er jo veldig betegnende. Akkurat nå er jeg inne i en periode der jeg prøver å fortrenge "trollene", men de "tyter" ut på en måte som gjør at jeg mister kontrollen..beste middel er vel å bli kjent med dette såkalte trollet

Ha en fin dag.

Leste ditt andre innlegg "panikkanfall".

Jeg er 100% sikker på at du ikke dør (av det), men jeg vet jo at det kjennes slik ut! helt vanlig, og ikke noe rart med det. Alle symptomene du kjenner under panikkanfall er virkelig "skremmende", men jeg må bare minne deg på at plutselig så har du ikke "anfall- hva er anerledes da tro? Puster du dypere; slapper du av i muskulaturen, hva tenker du? Ta fysisk tak i deg selv, masser fotbladene dine, syng, gråt....følelsene skifter etterhvert....Nei, det er ikke sikkert at dette lindrer noe som helst!

Jeg håper inderlig du får proffesjonell hjelp, også for å få det må du jo FORTELLE det til terapauten din

[Gjest Androdine]

Jeg har mange av de samme plagene som deg. Jeg begynte i psykemotorisk fysioterapi, og det har vært tøff men de har også hjulpet mye. Jeg er også til utredning for ADHD med depresjoner som tilleggs problemer. Jeg har også slittet mye med muskel- og ledd problemer, jeg har hals problemer (heshet), astma og refluks sykdom. Det har tatt lange tid å få hjelp - jeg er nå 38 år og har tre barn og er skilt. Jeg har hatt store økonomiske problemer og sosiale problemer pga. mine sykdomer / psykiske problemer og angst for sosiale relasjoner. Men jeg har stått på til jeg har fått riktig hjelp. Problemet med systemet er at du må VIRKELIG stå på for å få hjelp - både som voksen og barn. Det som er trist er at dine egne foreldre ikke er der for deg. Har du snakket med en psykolog og prøvd å gå gjennom livskrise hjelpen for å hjelpe å få deg en støttekontakt - en person som kan være der for deg i dine tunge tider. I USA kaller de det for en "life coach". Jeg synes måten mor din sa ting på var feil, men jeg må innrømme at det å gå tur hverdag har hjulpet meg mye og å forandre kosthold. Jeg brukte noe som heter "South beach dieten" og på helsekost butikken kjøpte jeg noe som heter "Kuren". Jeg brukte dieten og kuren for å rense kroppen for alle antitoxins og dette ga meg MYE enegi og overskudd og gjennom å gå tur har jeg fått bedre utholdenhet. Men det er tøft i begynnelsen - og jeg blir aldri helt frisk - men det gir meg en bedre livvskvalitet. Jeg er enig ingen ønsker å være syk - men når du har vært lenge syk så er det alt du kjenner til og det styre livet ditt, enten du vil det eller ikke. Det er lett for mor din å dømme deg, men hun bor ikke i din kropp - derfor må du ikke la hun "ødelegge" mer. Du har lov å tenke på deg selv og ikke trenger du bry deg hva andre mener! Håper jeg ga deg noen tips som kan hjelpe. Lykke til.

Hva går "south beach" dietten ut på? Det er forresten et tullette navn det der "støttekontakt". Kult at det heter "life coach" i USA. Jeg lurer faktisk på om jeg skal skaffe meg en. Har vært i mot det før, men nå ser jeg at jeg faktisk trenger det. Ingen behøver jo å vite at det er min støttekontakt. Kan være en vennine eller venn. Jeg har kjempelyst å gå turer, men må få mer struktur, både inni meg utenfor, før jeg kan klare å gå regelmessig. Men håper å klare det på sikt, for tviler ikke på at det lindrer mange plager og at det gjør livskvaliteten myyye bedre.

Syntes du kom med den del nyttige tips. Takk for at du svarte.

[Gjest Androdine]

Det gleder meg ! )

Jeg synes du beskrev så godt hvordan du føler deg. Jeg synes det er et "talent" det å kunne ordlegge seg så levende (beskrivende/ærlig/konkret).

Det er noe å tenke på at det finnes ALLTID en løsning, noe DU kan gjøre for å ikke bli hengende fast i negative tanker. Dette er bare mine synspunkter, og absolutt ingen sannhet! Viktigst er hva som er sant for deg, og at du har det godt med det!!

Håper inderlig at nyskjerrigheten tar tak i deg! Undring og lek skremmer virkelig angsten bort!!

Sov godt )

Tusen takk for svar igjen Jeg ringer legen i morra. Håper at det finnes en løsning. Slik at vi kan komme "under" angsten. Jeg vil gjerne leke jeg..liker det..men er ganske anspent nå. Eller, går bedre nå da, tok imovanen min for kvelden og da funket det. Så nå skal jeg legge meg og sove...zzzzzzzzz...Sov godt